Barndommens eventyrland

Pappa Mikal og mamma Elin gifta sæ i 1956, storesøster kom først, og høsten 1957 fløtta de tre til Kjøllefjord etter at pappa ble ferdig med lærarskola i Tromsø. Han var lærer i Kjøllefjord i ett år, og der blei æ født i 1958, som nummer to. Etterhvert ble vi til 8, ei søster og 7 gutta. Senere fløtta vi til Musken, Kjøpsvik, Oppegård, og Musken igjen, der vi blei, alt etter lærerjobba for mamma og pappa. Æ tilhøre en generasjon som vokste opp både i gammeldagan, og som nu leve i en hypermoderne tid. Mange ganger lengta æ tilbake til de lange, varme somran, alle fjellturan og sprell i Hellmobotn, i Musken og i Ålloluokt. Og til alle de vennlige, gamle damene som ga oss ongan sukkerbrødskiva, og mange varme ord. Vi ble sett og holdt, og tatt med absolutt overalt, hvor vi storøyd fulgte med folk og noen originala når de snakka, arbeidde, gikk på samling og til fjells, og alt det rare og morsomme de sa. Tror ikke oppveksten i Hellmoa sto tilbake for alle sprell og all humor Emil i Lønneberga gjorde og opplevde!

Mitt aller første minne er at mamma tegna av handa mi i en minnebok ho hadde laga, kanskje var æ tre år dengang. Da bodde vi hos en annen familie i Musken, totalt tre generasjona. Vi selv var vel en fem-seks onga den gangen, og vi lå på bonstermadrassa tett i tett på loftet. Det var lávve (slekt)  i nesten kvær en gård, og fred og ro. I 1969 fløtta vi inn i lærerboligen i Ytter-Musken, som kommunen bygde ved internatet, som senere ble skole, og gammelskola ble læstadiansk samlingshus. Omtrent da kom strømmen til Musken, da de bygde et aggregat som bråka noe infernalsk døgnet rundt ved kaia. Lys-Sigurd monterte lysan, ledningan og kontaktan og spurte stadig vekk etter kaffe. Hver tirsdag kveld møtte vi dampen, den ene dagen "Hulløy" gikk to ganger tur-retur Musken - Kjøpsvik. Vi venta på dampen hos en nabo ved kaia, og røkte Tiedemanns blå, som vi bomma av han, og studerte de fine jentan fra Musken som var litt eldre enn oss. De var så sjarmerende, sang sangan de hadde lært på "Ønsken", altså Ønskekonserten, og av og til holdt de oss guttan fast og kyssa oss. Tirsdagene hadde mange vært i nødvendige ærend i Kjøpsvik og det var topp underholdning å se kem som kom, vi fikk kjøpe brus ombord, og etterpå sto vi stinn brakke i posten hos Post-Mikkel. Han ropte høyt navnan på hvert et brev, for hver en avis, og folk spurte om det var kommen "verdier", enten trygd, lønn eller betaling for fisk, tørrfisk, ull, skinn., kjøtt, levende sau eller ainna. Vi leka også partigjømt ofte, der to lag skulle lete etter hverandre etter tur. Laget som skulle lete telte til 500, og laget som gjømte seg måtte blinke 3 ganger med lommeløkt, og så starta moroa. Hele Musken med skogen rundt var gjemmeplass, og det tok tid å finne hverandre og det var om å gjøre å forvirre hverandre med lykteblink nu og da og springe derfra. Engang krøp mitt lag inn i en ur og fant en liten, gammel kiste innerst inne. Vi var snar å kom oss derfra, og alle ongan ble redd og gikk heim. 40 år etter fant vi resta av kista i samme ura. Vi ble livredde for vi hadde hørt så mye om æbok/utbor. Onga som var satt ut i naturen for å dø, og som gikk igjen.

Meine det var over over 200 persona i heile fjorden på 13 ulika plassa, med masse folk i Hellmobotn, Nordbukt, Inner- og Ytter-Vasja, Musken, Leirelv, Josommerseth, Pålsommerseth, Tømmervik, og før det i Tjieluobme, Basudissa, og Gábmásadje. Folk rodde og etterhvert kom påhengsmotoren "Seagull", og motorene "Bolinder", "Sabb", som ga fra seg et "bopp" hvert tredje sekund. Den gangen var heile Hellmofjorden, Grunnfjorden, Stefjorden, Bjørkvik og enkelte plassa i Hamarøy og Sørfold fullstendig samiskspråklig, derfor kan alle i vårres generasjon samisk. Folket levde som fiskerbønder og alle utenom oss som var lærerfamilie, hadde saua, og gjerne en ku, okse og en eller anna hest. Alle hadde båta, noen skøyte og det ble fiska året rundt. Saman er de åtte årstiders folk og hver sesong var preget av det de måtte gjøres da. Vi onga kom og gikk i kvær en gård og i kvært et fjøs, hjalp til og det mest spennende når sauan lamma og vi fikk holde dem. Kvinnfolkan holdt på med duodje (husflid) og laga alt som trengtes i heimen, i tillegg plukka folk bær og syragress, gikk på jakt, satte opp feller i skogen og skjøt nise på havet, og oter i fjæra. Masse ble solgt og slik fikk folk kontanter, i den tida før folketrygda ble innført. Litt kontanter måtte folk ha for å kjøpe kaffe, salt, sukker, mel, oljelamper, parafin, tobakk og snus! Det var mye byttehandel, også med svensksaman som av og til kom ned fra Vájsáluokta.

Året rundt sprang vi ute heile dagen, og det e et under at alle kom heim når det blei mørkt på vinteren. Så tente de voksne oljelampa, og de fyra heile dagen mens kaffekjelen putra på gammelgrut. Det va håll i loftgolvet over vedomnen og gjønna det hållet fikk vi med oss historian som var meint for berre voksne. Det var luksus for oss onga å sett lamme voksne og gamlinga og hør på historia, og all latteren som runga etter en morsom historie. Og når de godmodig erta hverandre, og vridde og vendte på alt, drev gjøn med hverandre og få blei fornærma.

Etterhvert bynte vi på skola like ved og trur du ikje vi måtte ha begge foreldran vårres som lærara, mamma på småskola og pappa på storskola. De gangan det ikje var en frøken fra dalan i Sør-Norge. På småskolen var vi i stua til en nabo, og gikk gjennom kjøkkenet hennes i hvert friminutt! Der var også bygdas talestasjon, og alltid fullt av folk på kvelden, og alle sa hysj når telefonen ringte og ingen kunne ha noen private samtala der. Vi var høgt og lågt, og i storefri som varte minst en time, gikk vi på vintern på ski til Hedningjorda, et par kilometer opp i lia, og drev med utfor i stor fart. Vi hoppa på ski og visste knapt nok om vi landa forlengs eller baklengs, og rekorden var 22 meter, satt av av en ungdom, som ble den store helten. Vi hadde skinnhua, tjukke ullvotta, kvitunderbuksa og beksemsko, og måtte bade én gang i uka i en stor stamp. Etterpå satt vi ved omnen med handuk over oss og fikk varm kakao og brødskiva. På storskola fortalte pappa en saftig skrømthistorie hver dag den siste halvtimen. Disse historian sett som spikra og æ har fortalt dem videre til sønn min. Og han sa alltid, fortell, og historian måtte være lang, skummel og ny! Du verden for en fantasiverden vi vokste opp i, med æbok/utbor, gani/hulder, rávgga/draug, jábmega/dauinga, åvddus/fægd og skjulte skatter i skogen som blinka hvert 7. år på julaften. Vi følgte alltid med om det blinka i skogen, klar til å grave skatten frem. Julaften gikk vi på javllaroahtta/julekveldsbesøk hos naboan og alle hadde samisk tradisjonsmat og det lukta julebakst i hele bygda.

På sommarn var det et virkelig eldorado, og det året vi fylte åtte år fikk vi gå over fjellet med pappa, fra Hellmobotn til Vájsáluokta, mens mamma tok toget med de minste fra Narvik til Gällivare og videre med buss til Ålloluokta i Jokkmokk kummune, der ho kom fra. Der áddjá (morfar), áhkko (mormor) og Edvard-æddnu (morbror) møtte oss og vi  var der en hel måned. Det var læstadiansk sommerstorsamling i 2 uker på 5-6 plassa rundt om i Storlule, og vi ble kjent med mamma sin slekt. I Sverige var vi alltid Elins pojkar og flicke, og vi fikk stadig vekk en svensk papir-tier som vi selvfølgelig brukte på butikken i Porjus. Vi spurte etter is og brus men fikk ingenting, før vi lærte oss å si glass og läsk! I slutten av juli gikk vi til Rávdda og plukka moltbær i ca 10 daga. Den gangen kom Lunken, altså Fiskflyg, med sjøfly og kjøpte moltbær fra oss. Et år var vi over 60 stk der og flyet kom hver dag og kjøpte ca. 300 kg bær så å si rett fra myra og så kunne vi bestille mat og ferskvara fra dem siden de også drev en landhandel i Porjus. Vi bestilte melk, fløte, kjøtt, falukorv, skinka og brus og snus! Æ hadde bestilt 10 Cola og en luring føyde til en ekstra null slik at det kom 100 boksa. Det var nestsiste dagen og vi satt og drakk Cola alt vi orket. En mann som var med oss fortalte siden at " i Rávdda var æ på Colafest, æ huska ingenting"! Utpå høsten fikk vi en sjekk for bæra minus maten og det var sommerjobben i gamle dager. På tur hjem til Hellmobotn bar vi 20 kilo moltbær hver, og det var vintersylta. 

Resten av sommeren var vi i Hellmobotn, pappa sin plass, og der møtte vi alle slektningan som hørte til der. Der fortsatte eventyret, det første vi gjorde var å ta på tøysko og leke lamme de andre ongan. Vi klatra på alle steinan, som hadde egne navn, vi lekte boksen går og slåball, og vi fiska børting i elva, sei i fjæra og fra robåt og gikk hver soldag opp til Hátsek og bada i en dam som ble lunka på sommarn. Et søskenbarn av oss skulle pakke til fjells og pakka kun badebukse og fire rulla toalettpapir! Kurt Tore var bandelederen, og vi gjorde mye rart, bygde Folkets Hus av furubak, og sang der halve natta og kokte kaffe og fortalte skrømt. Vi arrangerte Hellmocup med lagene Indre og Ytre, men mest spennende var Oldboyskampene, der de spilte med vernesko, spissko og totalt uten peiling på regler. En av de skåra med spissko fra egen banehalvdel og de som hadde vernesko turde ingen takle! De voksne leka sæ og, pappa og to naboa der inne bygde om ei skøyta til traktorferje, og kalla sæ AS Forenede Vaskailla. 

En høst dro vi en søskenbarngjeng inn dit med hagler og skulle skyte reven. Vi så ingen rev, og vi fordrev tida med å skyte på blink med lensmann og ligningssjefen var i nabohytta, og de turte aldri å kom ut. Vi skjøt ned et klesstativ, og de sa han hadde vært sterk den vinteren. Så ble vi lei og tok robåten vårres og laga seil av en filtduk og seilte utover i god fart. En nabo fra Musken kom med skøyta si mot oss og ropte til mannskapet sitt, se en ubåt! Så fikk vi haik til Nordbukt hvor vi fortsatte eventyret med noen andre ungdomma som muligens var hakket verre enn oss fra Hellmobotn. Ingen nevnt, ingen glemt. Vi ble vante fjellfolk etterhvert og gikk hver sommer rundt om i grenseområdene fra Hellmobotn, plukka moltbær, fiska og kosa oss rundt bålet. En dag gikk vi på toppen av Tjåråk, 1375 moh, og tente bål midt på natta. folk der nede trodde det var flystyrt eller UFO. Så la vi oss å sove kl 02, men kl 03 vekte den eldste av oss resten og sa vi måtte skynde oss ned. Tror han fikk et varsel for da vi gikk kom en graut-tjukk tåke som forfulgte oss lenge. Tåka hang der i en uke og han berga oss den gangen.

Vi skrev i hverandres minnebøker, og æ skrev alltid: Når solen går ned bakom åsen, og himmelen tennes i brann, da stiger de fagreste minner fra barndommens eventyrland! Æ skrev også et lite dikt som gikk slik: Jeg sitter her en lørdagskveld, her og tenker på. Solen forsvinner bak mørke mørke fjell, men Musken er bra likevel! Så laga æ et dikt om reven, som æ sendte til Nordlandsposten, med melodien til Blant alle lande.

Etter alle disse årene og somrene har mange av oss vært gode venner og vi mimrer stadig vekk om de gode og spennende barndoms- og ungdomsminnene. Vi synger de gamle sangene om og om igjen og ser på hverandre med megetsigende blikk, med lengsel i hjertet og takknemlighet til våre foreldre og slektninger som tok vare på oss og ga oss slike barndomsopplevelser. Og æ vil at sønn min, mine bonusbarn og alle våre barn og unge skal få oppleve en så rik og spennende barndom som mulig.

Tenk om vi kunne begynne på nytt?

Tenk om vi kunne begynne på nytt? Og at vi var hele og fine, med bare litt skrubbsår her og der. Tenk om heimen og hjemstedet vårt virkelig var det paradiset vi alltid drømmer om. Tenk om alle våre foreldre var kompetente, kjærlighetsfulle og visste om alle de sår vi fikk. Tenk om de kunne blåse på ondtene, etterhvert som de kom, både på kropp og sjel. Og så kunne vi igjen springe ut og utforske verden. Og komme slitne, våte og skrubbsultne hjem igjen. Til mammas hjemmebakte brød, gode kakao, rene klær og et karbad, mens vedomnen sprakte lystig i skjømmingen og det ble nesten som en bastu der hjemme.

Tenk om det fantes bare snille naboer, som ga deg sukkerbrødskive og mange varme ord. Der gubben i huset fortalte deg saftige skrømthistorier, og måtte følge deg hjem. Der nabobarna også var snille, og dere fant på mange artige leker. Der du kunne overnatte uten fare for overgrep, og ingen var redde. Tenk om vi kunne få lov til å passe nabokjerringa sin ku på sommeren, melke den og lage kaffeost.

Tenk om det var en allseende makt som kunne stanse alle krenkelser før de var tenkt, og der han eller hun spant fine lykketråder mellom deg og dine venner. Tenk om vi kunne le hver dag og fortelle de samme gamle historiene om og om igjen. Til latterkrampa tok oss og vi måtte gå hjem. Og der vi våkte alle ongan i lysoljelampeskjømmimg og kunne se lykkelige voksne rundt oss.

Tenk om misunnelse og hat ikke fantes. Der vi kunne si, mene, føle og tro på det vi ville. Tenk om de voksne kunne se oss som vi var, nysgjerrige, lykkelige barn som bare ville ha det godt. Tenk om det ikke fantes alle måtte-burde-skulle-greier i verden og vi barn fikk en fantastisk oppvekst. Der vi lærte å springe i heimfjellan, fyre bål, fiske, plukke moltbær og stirre inn i varmen. Der vi lyttet etter vær og vind og kunne forutse morgendagens vær. Og der du våkna av solsteiken mens du sakte kunne åle deg med soveposen til bålet og drikke svart morgenkaffe med en rullings til. Og så kunne du plukke 20 kg moltbær og bære hjem. Og selge halvparten og kjøpe godteri og en ny dongeribukse.

Tenk om du hadde en forstandig lærer som så deg og lærte deg livets overlevelseskunst. Som styrket din selvfølelse, og fikk deg til å le. Som tok hele klassen eller hele skolen med på skogstur, viste deg dyretråkk og overrasket med bålmat til alle. Der du for første gang smakte kruttsterk bålkaffe, og røkte en Petterøes 3 i smug.

Tenk om alle voksne var snille, der ingen hadde baktanker eller ville gjøre deg noe ondt. Der vi kom oss helskinna gjennom ungdomstida, og kunne begynne med videre skolegang og jobb. Og der pappa kunne følge oss til vårres første skoledag uansett hvor det var, og han hadde ordna hus og snille husverter som fulgte litt med. Og der mamma kom på besøk med nybakt gáhkko og et lunt smil. Der ho fortalte om da du var liten og der du så kjærligheten i hennes øyne. Og du rakk å savne henne allerede før hun måtte heim igjen.

Tenk om du kunne ha en ungdomskjæreste som beriket ditt liv. Tenk om du fant din kjære som ved et under kom fra det store intet og gjorde deg lykkelig. Og at dere sammen fikk verdens herligste barn, som dere passet på og gav kjærlighet.Tenk om mamma og pappa hadde så store tomter at alle kunne bo i nærheten av dem, og ingen behøvde å flytte. Tenk om alle kunne bo i hjembygda og kunne føle tryggheten der.

Tenk om det ikke fantes noe ondt i verden, ingen sårende ord, overgrep og krenkelser. Tenk om vi bare kunne begynne på nytt alle sammen. Og si at fra nu av avskaffer vi det onde, og så er vi bare kjærlige med hverandre. Der vi roser hverandre, dyrker vennskap og ler. Og der våre barn og barnebarn oppdager dette og sier at det skal vi jammen fortsette med til våre egne barn. Og at ondskapen aldri fikk fotfeste igjen, og alle kunne kjenne igjen symptomene og straks kvitte seg med det onde.

Og så kunne vi elske hverandre, være hverandres venner, slippe barna fri, besøke de syke og trøste den som var lei seg. Der vi kunne se glimtet i hverandres øyne, og hjerter fulle av kjærlighet og ha tid til hverandre. Tenk om alle vennskap bare varte hele livet og ingen døde som unge. Tenk om alle var friske og ingen var ensomme, ingen var utstøtt og folk rangerte ikke hverandre etter status. Tenk om vi alle kunne begynne på nytt?

Se på din mor!

Se på din mor, spesielt om hun er gammel. Hun er ikke feilfri, men hun er din mamma! Livet har gått gjennom en utellelig rekke av mødre fra tidenes morgen. Fra vår felles stammor Eva, gjennom fantastiske kvinner og kom akkurat til deg. På et helt bestemt tidspunkt, og som hele universet og englene beskuet og gledet seg over.

Din mor har selv vært et barn, sprunget og lekt i heimen sin og rundt omkring, med barnlige sysler, drømmer og lengsler. Og med en ufattelig kjærlighet og lojalitet til sine foreldre, sin familie, sin slekt, sitt folk og til sin families historie og hemmeligheter. Hun ble etter hvert en ung, vakker pike og ungdom! Hun har opplevd forelskelser, gleder og skuffelser, vennskap, kjærester, skolegang og arbeid, glade og triste dager og perioder, og ulike erfaringer som hun alltid bærer med seg. Hun har kanskje blitt utsatt for krenkelser og overgrep som også preger henne. Eller vokst opp i en tid med helt feile holdninger og verdier. Alt dette kan ha gått ut over deg og dine søsken.

Du ble båret på i 9 måneder, og mamma syntes det var strevsomt. Tenk deg dette unike oppdraget, skape, bære på, og passe på lille deg i sin mage. For at du etter hvert skulle bli født gjennom smerte, leve, utvikle deg, bli et helt og unikt menneske. Og til å begynne være helt avhengig av mamma og litt senere en pappa, men på en annen måte.

Din mor har de første årene passet på deg hele tiden, bare avbrutt av korte pauser, pappapass og barnevakter. De gangene hun ikke har hatt eller sett deg har hun tenkt på deg, hvor du er, om du har det bra, og om det er noe som mangler. Mens hun har hatt deg har du enten fått melk, kos, nærhet, oppmerksomhet, prating, vask eller du har sprunget inne eller ute i trygg forvissning om at hun er i nærheten. Hun har gitt deg den ultimate kjærligheten og tryggheten som bare mamma kan gi. Hun har bekreftet din barnetro, som du er unnfanget med, og gitt deg en kristen oppdragelse. Hun har lært deg forskjellen mellom rett og galt og sagt deg de vakreste ord du kan høre på jord. At alle dine synder er evig forlatt i Jesu navn og blod. Hun har vist deg himmelriket, en ufattelig gave gitt av Gud. Og beholder du din barnetro, så er din lykke evig!

Dere kom dere gjennom barneår, ungdomsår, skole, lek og alvor, og i dag står du mer støtt på egne ben, og klarer deg uten din mor i nærheten. Men hun er der likevel, i ditt hjerte, i dine gener, i ditt minne, i nabolaget eller på en annen plass. Bare en telefon unna, på et bilde, på et sykehjem, eller kanskje på en kirkegård. Jeg tror hun er den personen som har betydd mest for deg, spesielt da du var liten.

Når barna har det bra har foreldrene det bra, sies det, noe jeg tror er sant. Når barn gleder seg, utvikler seg, har venner, er tilfredse, får leke, utfolde seg og får gå i fred slapper foreldrene av og trives. Det gir hverdagslykke der foreldrene nyter synet av sine barn og tenker på alt barnet har gått gjennom fra livet i magen, fødsel og oppvekst, og alle de bekymringer for ting som kanskje aldri skjedde.

Og motsatt. Når barna ikke har det bra, blir mobbet eller krenket, ikke får venner og ikke kan utfolde seg eller er mye syke, kronisk syke, funksjonshemmet eller bor i et trafikkfarlig og destruktivt miljø, har feil venner og med i destruktive miljø, skader seg selv, ruser seg eller har lav selvfølelse og/eller selvtillit. Da sliter også foreldrene, og jeg vet at mor har det verst.

Tenk på alt hun har gjort for deg, gjerne i en mannsalder, bokstavelig talt. Alt er i deg, alle kjærlige ord og varme blikk, kjærlige omfavnelser, og fem-stjerners service livet

igjennom. Du aner knapt den totale innsatsen fra din egen mor, nettopp for deg, og alt for deg. Takk mamma tusen ganger eller mer for alt hun gjorde og betydde for deg, for kjærlighet, omsorg og all den tid hun brukte på deg. Er hun på sykehjem, fortell henne om de andre barna og barnebarna hennes. Fortell også om de døde og ær deres minne. Syng gamle sanger og ta med gamle ting hjemmefra. Fortell nytt hjemmefra og om gamle kjente.

Men mest av alt, husk å takke. Er hun dement og har mistet språk, kjenner hun deg igjen, i sitt hjerte og sinn. Hun føler deg og nyter ditt nærvær, din oppmerksomhet, alle kjærtegn, og spørsmål. I sitt hjerte både ler hun og gråter hun. Av hvordan det gikk med deg, av sin egen utilstrekkelighet og manglende språk og gode ord. Men kjærligheten hos henne forsvinner aldri. Hun ser deg, ønsker deg alt godt, gleder seg med deg og gråter sammen med deg over alle dem dere mistet, en sønn, en datter, et barnebarn, en ektemann eller en venn. Se på din mor. Alle spor livet har satt i og på henne. Alle de fine rynkene etter et langt liv. Møt hennes blikk, det blikket som har fulgt deg fra det første minuttet til nå. Alt hun har gjort og tenkt på, som du ikke engang husker.

Husk, se på din mor!

Finnes det ekte samer?

Snart feires Samefolkets dag igjen, 6. februar. Helt fra det ble bestemt at dagen var felles for hele Sápmi trakk man frem reindriften som det mest ekte samiske. Den er selvfølgelig samisk, men i sjøsamiske områder blir det helt feil å fremstille det sånn. Det er ikke reindriftens skyld, men vår egen trang til å rangere oss selv i forhold til andre mennesker og andre folkegrupper. Vi lette etter det som tradisjonelt hadde status, og kalte det ekthet. Hvordan kunne vi i hele Sápmi tenke sånn? Hvorfor det ble slik forklarer jeg her.

Først som sist, alle samer er ekte samer. Meningen om ekthet er etter min mening nokså meningsløs. Sammenligner du deg hele tida med reindriftssamen i kofte i midnattssol på Finnmarksvidda vil du for alltid føle deg annenrangs. Ingen dyr, klesdrakt, yrke eller bosted skal få definere din samiskhet. Forestillingen om ekthet og graden av den vedlikeholdes av en tradisjonell reindriftselite fra gamle dager, andre samer, storsamfunnet, skoler og nordmenn. I tillegg deles den dessverre av mange samer som føler seg annenrangs. Vi skal analysere dette i håp om at myten om ekthet knuses en gang for alle, og at alle samer kan puste fritt og vite at alle er like ekte, og ingen er underlegen andre!

Kriteriene for å stå i samemanntallet og få stemme til sametingsvalget skal heller ikke være avgjørende for om du vil kalle deg same. Der er det først et subjektivt krav om at du anser deg som same, og så er det et objektivt krav, basert på om en av dine foreldre, besteforeldre eller oldeforeldre hadde samisk som hjemmespråk. Men oppfyller du ikke det objektive kravet skal ikke det forhindre deg i å kalle deg same. Det er mange, mange flere enn de som står i samemanntallet som er og kan kalle seg same. Fornorskningens brutale marginalisering gjorde at samiskhet døde ut og folk kalte seg norske, lenge før dine tippoldeforeldre. Qvigstad skriver at langs hele den nordnorske kysten fantes sjøfinnene overalt og deres samiske språk var finnagiella. I dag kaller etterkommere av disse seg for sjøsamer, men finnagiella, deres språk, har dødd ut. Slik kan halve den nordnorske befolkningen i dag kalle seg samer, dette gjelder også befolkningen i tidligere Tysfjord. Eller du kan si jeg har samiske aner, om du ikke vil være så bastant.

Om en liten andel er ekte samer, er de andre da uekte? Er det språket, blodet, gener, slekta, yrkesvalg, bosted og historie som avgjør? Hva er kriteriene og hvem skal være dommere? Man kan ikke måle slik, men for de som føler seg mer ekte enn andre er det lett å tro at man er på toppen av hierarkiet. Og at alle andre skal forsøke å strekke seg etter dem. Det kalles å ha definisjonsmakten, men den kan misbrukes til å tilegne seg status og følelsen av makt eller en slags følelse av å være bedre og mer ekte enn alle andre. Men la oss se på mulige årsaker til at det er slik.

Først en parallell til Det norske og forestillingen om den ekte nordmannen. Etter at Norge ble helt uavhengig ble den frie, norske storbonden i dalene sørpå opphøyet til det norskeste av det norske. Han var bofast, uavhengig, velstående patriark, med masse dyr, store eiendommer og verv i lokalsamfunnet. Hans slekt kunne gjerne føres tilbake til en kongeætt eller noe annet fint. Folka hans kledde seg i bunad til fest, de spilte fele, sang nasjonalsangen, spiste heimbaka brød, brunost og rømmegrøt. Husmenn og tjenestefolk var under dem, og tatere, sigøynere, omstreifere, jøder og samer sto aller lavest. De måtte helst steriliseres for ikke å formere seg, deres kultur var simpel, de var fattige og deres kultur skulle heves til et høyere nivå. Og resten var mellom disse en plass. Jeg kaller det norsk nasjonalisme, sterkt preget av sosialdarwinisme, det vil si forestillingen om at bare den sterkeste overlever. Det som er det rare, er at om noen nordpå har ei tippoldemor fra dalane sørpå, er de berget, altså er de erkenorsk. Enda det var nesten bare fattigfolk, kriminelle, enkelte embetsfolk og misjonærer som måtte flytte nordover. Men folk baserte seg på forestillingen om det ekte norske sørpå. Naturligvis var det storbønder der, men på 1700/1800-tallet var nok flertallet fattige, og folk ser ikke at det var nasjonalismen som laget et ideal om det norske. Basert på status. Det var med andre ord bedre å stamme fra fattigfolk sørfra enn å være same eller kven.

Det finnes et lignende hierarki blant samer. Folk trenger helter og noen man kan se opp til. Det ser ut til at valget falt på det som skilte seg ut, var eksotisk, og som man ikke fant hos nordmenn. For inntil nylig var det den frie, uavhengige, velstående reineieren som tronet på toppen. De har snakka samisk i utallige generasjoner, de hadde masse rein, de hadde tilgang til mange naturressurser, de kunne alt om vær, årstider, flytting, med mere. Under dem var reindrenger (tjenestegutter) og tjenestepiker, og under reinsamen var alle andre, inkludert fiskarlappen i Sverige, og sjøsamer i Norge, inkludert oss lulesamer ved kysten. Det vil si samer som ikke hadde rein eller hadde mistet rein, og dermed velstanden - og statusen. Noen av de kunne snakke nedsettende om de fornorskede samene, de uten rein og uten språk, som levde av fisk og potet, og som snakka dårlig samisk. I Sverige og dels i Indre Finnmark eksisterer dette hierarkiet ennå og forsøkes bevart av de som ennå er i reindriften. Et dyr definerer med andre ord status innen det samiske mange plasser, noe jeg nekter å innordne meg etter! Vi kan slå fast at det finnes en forestilling om det ekte samiske.

Der det ikke finnes rein er det andre hierarkier, som i tidligere tider i sjøsamiske områder. På toppen av dette fantes noen frie, uavhengige, velstående slekter med sjøsamer, lulesamer eller andre samer, med samiske aner fra Arilds tid, og med legender i slekta. De som har store eiendommer, jaktområder, fiskebåter, not, og tilgang til ulike naturressurser. Som tømmer, trevirke, fisk, fugl, bær, sennagress, vilt, storvilt og handel med svensksamer. De snakket perfekt samisk, behersket også norsk, har kontakter i Sverige, mange var religiøse og noen var predikanter. De laveste på denne stigen var fattige sjøsamer, avhengig av det offentlige, og ikke så språksterke. Og aller lavest er de som måtte flytte fra sijddaen (bygda/fjorden), de som mistet språket, de som ble fattige og hadde få samiske kjennetegn, og som har blandet seg med ládde/dáhtja (ikkesame). Og de som ble fornorsket. Mange av dem i Kjøpsvik, på Drag, i Hamarøy, og i hundrevis av ulike kystsamfunn i nord, og på Nord-Kalotten ellers.

Konklusjonen er at det finnes hierarkier overalt, og kriteriene varierer over tid. Kapital eller sosialkapital er alltid nøkkelfaktoren her, enten i form av rein, penger, tilgang til naturressurser, slekt, aner, språk, kofte, utdanning, religiøse verv, tillitsverv, utdanning, yrke og samisk bakgrunn i mange generasjoner. Ulik form for status har lenge definert deg som same – og som menneske. Men det skal aldeles ikke definere deg som same nå – og slettes ikke avgjøre om du er en ekte same!

Du kan forstå hvordan og hvorfor status og hierarki oppstår, men status skal aldri definere deg som same! Og ikke definer deg som annenrangs og uekte same. Du må aldri omtale ditt språk som kjøkkensamisk selv om du ikke kan alle ord og begreper og du ikke kan lese/skrive språket. Og du er ekte same selv uten rein, kofte, språk, duodje, rikdom, posisjoner og slikt. Vi skal kollektivt slutte å snakke om status, hierarkier og ekthet, og vi skal aldri videreføre dette til barna våre. Selv om de også har norsk eller utenlandsk blod i seg. Vi skal aldri regne samiskhet i andeler, som hel, halv, kvart, osv. Kall deg aldri plastsame, asfaltsame, o.l., selv om andre kanskje gjør det. Bruk språket når du kan, om så bare de ti ordene du kan. Og det er et stort paradoks at det er de samme samene som bare snakket norsk til barna sine i fornorskningstida, som latterliggjør unge samer for at de ikke snakker perfekt samisk i dag.

Nå skjønner du at det blir helt feil at Samefolkets dag i sjøsamiske strøk blir feiret med lassokasting, bidus og andre reindriftssamiske greier. Når bare 5 % av samene driver med rein. Man burde heller feire og markere den sjøsamiske kulturen, opprinnelse, historien, tradisjonene, språket, næringstilpasninger, Nord-Kalottens åtte årstider, samhandling og blanding med andre folkeslag, matskikker, andre lokale skikker, sanger, arrangere marknad og mange andre ting og det reindriftssamiske, men ikke bare det. Og samtidig belyse fornorskningen og konsekvensene av denne i hver region. Samt hva kan virke forsonende etter 150 års hard fornorskning.

Vi skal bekrefte hverandre slik vi er, og la menneskeverdet gjelde også i denne debatten. Slik kan vi unngå at mange unge samer anser seg som annenrangs, ikke bare i forhold til det norske, men også i forhold til det samiske. Vuorbbe tjuovvus! Lykke til!

 

Kulturens grunnleggende antakelser gir bedre forståelse av samfunnet og dets konflikter

Når vi endrer vår måte til å forstå kultur og samfunn på, fra det vi ser, hører og observerer på overflata til grunnleggende antakelser som ulike folk og grupperinger har om seg selv og andre, da kan vi forstå samfunnet og dets konflikter bedre. Det gir oss også verktøy til å løse og forebygge konflikter. Og til og med verktøy til å endre kulturen, og dermed oss selv. Endre fastlåste og vedtatte oppfatninger og måten å kommunisere på. Vi kan endre de grunnleggende antakelsene om oss selv, om de andre, endre måten vi omtaler hverandre på, og måten vi løser de ulike problemene på. Dette skriver Edgar Schein om, i boka si: Organisasjonskultur og ledelse. Er kulturendring mulig? Oppsummert lanserer han et nytt kulturbegrep, og han sier skal man endre kultur og måter å omgås på, må man endre de grunnleggende antakelsene folk har om ulike ting. Det er Scheins tanker og ideer jeg bruker på å belyse vårt eget samfunn og dets konflikter.

 I vårt lille, flerkulturelle Hamarøy er det mange ulike konflikter og saker, som bølger fram og tilbake. For å forstå det som skjer i Hamarøy, alle konfliktene, og all uroen, må vi identifisere noen viktige forhold og konfliktområder som få snakker om, men som bare er der. Og vi må attpåtil bruke et bestemt kulturbegrep for å beskrive disse, nemlig at kultur hovedsaklig består av grunnleggende antakelser. Vi må prøve å forstå mange forhold. Forholdet mellom ulike kategorier som: samer/nordmenn, læstadianere/avhoppere, interne forsamlingskonflikter med fire ulike samiske delkulturer, kirka/læstadianerne, overgripere/ofre, fornorskning/samisk revitalisering, sannhet/rykter, eldre/yngre, hersketeknikker/offermentalitet, fortid/nåtid, angrep/forsvar, åpenhet/fortielse, og forestillingen om at jeg personlig og min gruppe angripes ufortjent nå av fiendestyrker på alle kanter, vi som er så uskyldige. Vi må beskytte oss, ta igjen og degradere/demonisere fienden. Eller bare boikotte dem og bli boikottet tilbake. Internett gjør det også mye lettere å bare fyre løs, og spre det voldsomt, og tro at der fikk de, nå er problemet løst, og jeg får masse sympati. Oftest skjer det motsatte. Vi mangler det meste for å løse alle disse konfliktene. Vi mangler språk, ord og begreper for dette, vi mangler en megler, og et felles forum for gjensidig konfliktløsning, vi mangler flerkulturell forståelse og kultursensitivitet. Og en av de største utfordringene er når noen begynner å snakke om krenking bakover i tid og tar det opp, så er det ingen mottaker i dag. Aktører fra den tid er i hovedsak døde, og de fleste i de ulike gruppene i dag har liten skyld i det som skjedde før, og mange føler seg krenket. Og det er en stor, grunnleggende forskjell mellom de som tror på full åpenhet og erkjennelse og de som vil beholde ting internt, fordi ved åpenhet skjemmer vi ut oss selv. I sum mangler vi kompetent hjelpeapparat, kulturforståelse, meglere, rom for smerte og forsoning, kompetanse til konfliktløsning, og felles språk for alt dette. Vi mangler alt, la oss erkjenne det. Og vi klarer ikke å løse dette på privat nivå.

Folk er ikke onde, men gjett om vi er disponerte for konflikt, sladder og demonisering. Vi er forskjellige, og krenkelser alle veier bidrar bare til ytterlige konflikt. Så skal man ta igjen, eller i alle fall si fra, og sånn går no dagan. Når man er midt i denne energien påvirkes man av alt, tar side og snakker negativt om de andre som forsvar, boikotter hverandre eller bare beskytter seg selv. Kontakt mellom folk forsvinner, og det blir utrivelig. Og konfliktene er evige tema, eller at de ties i hjel. Jeg tror på sannhet, åpenhet, fakta, kulturforståelse, forsoning, erkjennelse og slike ting. Og at vi ikke later som at ens egen gruppe eller folkeslag er feilfri, og de andre er bare fiender som vil oss vondt. Det er ikke vanlig å spørre seg om hvorfor denne kritikken kommer. Og ikke vanlig å kontakte folk direkte for å høre om hva som er sant, og hvorfor det kommer kritikk. Det er ikke vanlig å beklage, og det er ikke vanlig å tilgi. Det er derimot vanlig å dreie en nyhet 90 grader, plusse på moms og sende den videre. Folk blir slitne av de mange sakene og konfliktene, de reduserer gjensidige besøk og folk prøver å leve litt beskyttet.

----------------------------------------------------------------------------

Jeg har lest Edgar Scheins bok, "Organisasjonskultur og ledelse. Er kulturendring mulig?", og er overbevist om at hans definisjon av kultur hjelper oss å forstå oss selv og de andre bedre. Spesielt om man tilhører en etnisk eller religiøs minoritet, er behandler, politiker, prosjektleder eller opplever konflikter der grunnleggende antakelser står mot andre grunnleggende antakelser. Spesielt interesserte bes lese boken.

Her er den "gamle" definisjonen på kultur:

Således har Edward B. Tylors definisjon fra 1871 vært det faste referansepunkt for senere diskusjoner av kulturbegrepet i antropologien: «Kultur er den komplekse helhet som består av kunnskaper, trosformer, kunst, moral, jus og skikker, foruten alle de øvrige ferdigheter og vaner et menneske har tilegnet seg som medlem av et samfunn.»

Norsk variant:
Den norske samfunnsforskeren Arne Martin Klausen har gitt denne definisjonen: "Kultur er ideer, verdier, regler og normer som et menneske overtar fra den foregående generasjonen, og som man forsøker å bringe videre - ofte noe forandret - til neste generasjon."

Edgar Scheins definisjon av kultur:
" Et mønster av grunnleggende antakelser - skapt, oppdaget eller utviklet av en gitt gruppe etterhvert som den lærer å mestre sine problemer med ekstern tilpasning og intern integrasjon - som har fungert tilstrekkelig bra til at det blir betraktet som sant og at til at det læres bort til nye medlemmer som den rette måten å oppfatte, tenke og føle på i forhold til disse problemene." (Schein, Er kulturendring mulig,1990:7)

Ifølge Schein har kulturen 3 nivåer: 1. Artifakter og produkter, som er synlige men ofte umulige å tyde. 2. Verdier, som tilhører et høyere bevissthetsnivå enn grunnleggende antakelser.

3. Grunnleggende antakelser, som er tatt for gitt, usynlige og før-bevisste. Legg her merke til at Scheins definisjon er konsentrert om nivå 3. Grunnleggende antakelser, selv om kulturen inneholder to nivå til. Han mener videre at de viktigste underliggende antakelsene i en kultur er:

1. Menneskets forhold til naturen.
2. Virkelighetens og sannhetens beskaffenhet.
3. Menneskenaturens beskaffenhet.
4. Den menneskelige aktivitets beskaffenhet.
5. De mellommenneskelige forholds beskaffenhet.

Det er svært vanlig å beskrive kulturer utfra det vi ser, hører, observerer, altså på nivå 1. Norsk kultur blir da språket, landet, naturen, fjordene, Nansen, brunost, felespill, fredsprisen, fiskerbonden, ski-helter, mm. Samisk kultur blir da kofta, språket, duodje, skikker, musikk, reindrift, mm. Læstadiansk kultur blir samling, klesdrakt, avhold, rørelse, tilgivelse, samlingshus, hilsemåter, skrifter, mm. Afrikansk kultur blir varme, sand, fattigdom, nomader, kameler, hudfarge, farger, borgerkrig, AIDS, Nelson Mandela, voodoo, mm. USAs kultur blir cowboy, presidenten, selfmade man, Hollywood, kvegdrift, indianere, rikdom, frihet, supermakt, mm. Viktig nok, men slike beskrivelser sier lite om de grunnleggende antakelsene de ulike etniske grupper, minoriteter, religioner, bevegelser, nasjoner, land og folk har om seg selv. Og som er på så dypt nivå at de blir tatt for gitte. Er det rart det blir krig og konflikter? De grunnleggende antakelsene blir til de grader tatt for gitt at de fremtrer som sannheter, noen ganger gudegitt, naturgitt eller som en selvfølge. Alle de andre tar per definisjon feil, og kan om nødvendig bekjempes. Eller de kan til nød tolereres, men står dog under oss i rang, og må helst rette seg etter oss som forvalter sannheten. Og retten til å instruere, evaluere og kontrollere de andre.

Slik kan man forstå hvordan folk med norsk og vestlig kultur har sett ned på samer, kvener, rom, romani, skogfinner, indianere, jøder, osv. Og menn har sett ned på kvinner. Mange har den grunnleggende antakelsen at den hvite rase, med utdannelse og dannelse, med eget land, bofast med skjøte, med et indoeuropeisk språk, står høyere enn tradisjonell samisk kultur, nomader, uten store eiendommer, som lever i og av naturen, uten skriftspråk, uten skriftlig historie, og med et utdøende språk. De må hjelpes opp på et høyere nivå, altså til norsk og vestlig nivå. Det var fornorskningens mantra og grunnlag. En annen grunnleggende antakelse i Europa var at kongen regjerte av nåde, adelen og geistlige hadde rett til å bestemme, den sterkestes rett gjaldt, og Paven var Guds stedfortreder og de kunne innkassere avlat. Mange donerte alt de eide til pavekirken pga frykt og press, og pavekirka ble allmektig. En annen antakelse var at europeere hadde rett til å legge resten av verden under seg, drepe innfødte som var på et lavere nivå, og med våpen i hånd fordrive og omvende de som overlevde. Hitlers grunnleggende antakelse var at tyskerne, arierne, sto øverst, de skulle innføre det tredje rike og underlegge seg hele verden med makt og utrydde alle de som sto lavere enn dem. Historien gjentar seg dessverre gang på gang, om ikke som verdenskriger, men som etnisk rensing, okkupasjon, geriljakrig, drap, forfølgelse, kontroll og represalier. Siste eksempel er Ukraina, der russiske ledere har en grunnleggende antakelse om at Russland er en stormakt, russisk kultur er overlegen andre, og de har rett og plikt til å ta tilbake tidligere Sovjetstater, og redde/beskytte etniske russere på Krim, og andre steder. Det er slike grunnleggende antakelser man må identifisere, mer enn en beskrivelse av russisk kultur, når man skal forstå russernes og Putins adferd.

Tradisjonelt hadde samer, nomader og etniske minoriteter rundt Polarsirkelen og i verden forøvrig ofte helt andre grunnleggende antakelser. Om seg selv, naturen og krefter i den, guddommen, læsing og helbredelse, gruppen, virkeligheten, sannheten, fellesskapet og alle andre grunnleggende antakelser. De betraktet seg som gjester på kloden, uten formelle eier-rettigheter, der man skal forvalte naturen og dens ressurser, ikke forbruke, ikke forsøple og ikke sette spor etter seg. Videre, en grunnleggende antakelse at man ikke skal krige, bruke vold, man skal forhandle til alle er enige, og at gruppen, kollektivet er viktig og står over enkeltindividet, oppdragelsen er frihet under ansvar. Mer, vi er ett folk i fire land, vi er forskjellige fra majoritets-befolkningen, vi er mange minoriteter, vi har egne språk, tradisjoner, klær, skikker, sanger, musikk, mm. Naturen har liv, man skal respektere den, de eldre, gud, og tradisjonene.

I tillegg må man trekke inn ulike akkulturasjons-strategier, altså ulike måter å forholde seg til majoritetskulturen, for å forstå hvordan konflikter kan forstås og forklares, mellom majoritet og minoritet, og internt i minoriteter. Man skulle tro samene sto samlet, holdt på sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. Hvorfor skjedde det ikke og hvorfor ble det så mange, dype, interne konflikter? Akkulturasjon er valg av strategi en minoritet bruker i møtet med majoritet, fornorskning, undertrykkelse og kolonialisering på. De kan grovt kategoriseres på 4 ulike måter, som er assimilering, marginalisering, segregering og integrering. Innenfor hver av disse gruppene har det dannet seg ulike sett av grunnleggende antakelser, om seg selv, egenverdi, nytten av motstand, synet på egne verdier, egen kultur, synet på majoritets-kulturen, mm. Det har med andre ord utviklet seg 4 ulike samiske delkulturer, og er ikke lenger bare én enkelt samisk kultur. Disse fire kulturene har mer eller mindre diametralt motsatte grunnleggende antakelser i synet på seg selv, og spesielt i forholdet til majoritets-kulturen. Det forklarer forskjellene - og konfliktene!

De som lar seg assimilere (bli helt lik majoriteten) har disse grunnleggende antakelsene; norsk kultur er på et høyere nivå og vi oppnår anerkjennelse og likeverd gjennom å bli lik som dem. Samisk kultur er primitiv, gir fattigdom og den dør snart ut. Vi skal ikke skille oss ut, og våre barn skal bli norske. Denne gruppen følte i gamle dager ofte skyld og skam som samer, spesielt i de første generasjonene til det lykkes å bli norsk, og de ville viske ut det samiske totalt. Hensikten er det aller beste. Marginalisering betyr at de som mennesker ikke føler tilhørighet til noen av de etniske gruppene, de tar avstand fra det samiske men aksepteres ikke som norsk heller. De har verken tilhørighet eller støtte noe sted. Mange sjøsamer langs kysten fikk denne skjebnen under det verste fornorskningspresset. De prøvde å opptre norsk, men ble likevel ikke akseptert av majoritets-befolkningen. Denne strategien er ansett som den mest helsefarlige, manglende tilhørighet kan føre til mye rart. Segregering betydde i USA raseskille, men i denne sammenheng betyr at man som minoritet holder seg for seg selv, bor i markebydger, fjorder eller i egne områder, som samebyer, sijddaer, o.l. og med bare nødvendig kontakt med de andre. Slik bevarte man språket og kulturen best, og unngikk den verste fornorskningen. Mange nordmenn gjør det i utlandet fordi de vil bevare det norske. Integrering er en både/og løsning. Den grunnleggende antakelsen her er at vårt språk og vår kultur er likeverdig de andre, men vi behersker majoritets-kulturen like godt og kan svitsje mellom kulturene. Vi kan bo sammen med andre, men likevel bevare vårt eget. Og det finnes naturligvis alle typer kombinasjoner, man kan jobbe integrert, men bo litt segregert. Pluss alle andre kombinasjoner, overganger, skifter, og de ulike generasjonene kan velge noe helt annet enn foreldrene, og søsken kan velge ulikt. Men hovedtypene er nu engang slik. Selv de som flykter fra sitt eget land eller sitt eget miljø må på nytt velge hvordan de vil forholde seg til majoriteten i det landet de kommer til.

For bedre å forstå dette kan man tenke seg hvordan de ikke-russiske innbyggere på Krim reagerer når de blir en del av Russland, når nye skilt settes opp, russisk blir det offisielle språket og all kommunikasjon og alt innen media skjer på russisk. Da stilles krim-tartarer, etniske ukrainere og andre folkeslag og religiøse grupper overfor de samme 4 akkulturasjons-valgene, med de konsekvensene dette medfører. De grunnleggende antakelse i de ulike gruppene trer mer fram, antakelsene blir satt under press, de tydeliggjøres, overdrives og hvert individ og hver gruppe må velge. Gi opp og bli lik de andre, bo for seg selv, ikke tilhøre noen gruppe eller tro bare på sitt, kjempe for det, men samarbeide og la seg integrere. Eller flykte, som også kan være et valg i krigs- og konfliktområder.

For å gjøre det ytterlige komplisert kan vi føye til at mange på Nordkalotten er påvirket av læstadianismen, enten direkte eller gjennom tidligere generasjoner. Samisk kultur er mange steder påvirket av læstadianisme, og ofte er det usikkerhet om hva som er samisk og hva som er religiøst. I begynnelsen var det to sider av samme sak, all den stund bevegelsen startet blant samer og Læstadius tok utgangspunkt i deres liv, verdier, livssyn - og grunnleggende antakelser. Ved at bevegelsen i hovedsak har gått over i majoritets-befolkningene i dag, og styres/påvirkes etter det, kan man skjønne hvorfor enkelte konflikter oppsto. De grunnleggende antakelsene hos den nasjonale ledelsen er norske, mens de grunnleggende antakelsene blant mange læstadianske samer er samiske. Og med det mener jeg de er av 4 sorter. De kristne grunnleggende antakelsene skal hos samiske kristne kombineres med de grunnleggende samiske antakelsene. Og forvirringen blir et faktum. Kristne, norskdominerte antakelser og verdier står mot kristne, samiske antakelser og verdier. Det står at det finnes ikke jøde eller greker, fri eller træl men alle er like for loven, og likeverdige. Gud forstår alle språk, og vi mennesker er ulike. På den andre siden er norsk mer verdt, samer skal styres, og den samiske synden kommer som en syndeflod om vi ikke stanser det samiske. Det samiske representerer i den sammenhengen før-kristen religion, joik, fest, teater og verdslig liv. Det norske har høyere status, og vi skal være like. Det holder ikke å være likeverdige. Med andre ord en stadig kamp om hvilke grunnleggende antakelser som er overordnet de andre. Det kan kalles et uløselig dilemma, der kompromisser er helt nødvendig.

Det er med andre ord de fire samiske hovedgruppene som møtes i en forsamling som hovedsaklig består av samer. De består av fire helt ulike delkulturer med hvert sitt sett av grunnleggende antakelser, og som sjelden kan forenes. Spesielt går de to ytterliggående gruppene i klinsj, de som vil assimileres og de som vurderer samisk som fullt ut likeverdig, også i menighetsarbeid. Denne samiske forsamlingen skal så samarbeide med andre deler av bevegelsen, og det er en stadig kamp og omkamp om hvilken fløy som vinner. Fornorskningen fortsetter således selv om den offisielle fornorskningen forlengst er over, bare på nye arenaer, og på nye måter. For å forstå denne konflikten må man forstå og erkjenne at det er snakk om helt ulike, ofte gjensidig utelukkende samiske kulturer som møtes. De grunnleggende antakelsene i hver av disse 4 samiske kulturene er så totalt forskjellige som det går an å bli. Spesielt mellom ytter-fløyene, helt norsk eller helt samisk. Det mest fatale var at de som ville assimileres påberopte seg sannheten og Gud, og da var det naturlig å tenke at de som ville bevare det samiske var av det onde. Men slik skjedde det, dessverre. Disse konfliktene ga dessverre negative helsekonsekvenser for en del. Same står mot same, og folk blir forvirret om hva som er sant og fornuftig. Noen fikk samvittighetskonflikter, andre opplevde posttraumatisk stress, noen ble utmattet etter flere tiår med konflikter, noen flyttet, og andre ble avhoppere. Heldigvis er det verste over nå, men de som hoppet av fikk ikke med seg revitaliseringen og forsoningen. Og når de så tar opp saken etter lang tid, blir det hovedsaklig tolket som vantroendes angrep på kristendommen. Altså det ondes kamp mot det gode. Igjen. Hadde vi alle hatt kompetanse og vilje til konfliktløsning, kunne vi forstått hva det dreier seg om, og om mulig løse noen av de mange problemene.

Alt dette på grunn av fornorskningen, dette forplanter seg til forsamlinger og samiske samfunn generelt. Konfliktene bunner i ulike sett med grunnleggende antakelser, i helt egne delkulturer, om hva vi er, hvem har rett, hva er best, hvilken kultur har høyest status, om har man rett til å bekjempe de andre, mm. Dette har ingenting med religion å gjøre. Slike spørsmål gjør seg gjeldende i alle kulturer, i alle kulturmøter, i alle kriger, i alle religioner, mellom land, klasser, yrkesgrupper og generasjoner. Det er når det blir en kamp om hva som er sannest og best at konflikten oppstår. Hadde alle betraktet seg selv og hverandre som likeverdige, og utvist toleranse og samarbeid, hadde det ikke vært disse giftige og splittende konfliktene.

Det er med andre ord en kulturkonflikt. Eller rettere sagt konflikter mellom ulike grupper med hvert sitt sett med grunnleggende antakelser. Og med den felles, grunnleggende antakelsen at våre grunnleggende antakelser er best. Og har man i tillegg en grunnleggende antakelse om at de andre må bekjempes, ja da har man virkelig en konflikt. Og derfra overtar bygdedyret, sannheten ryker og demoniseringen tiltar. For å forstå og løse konflikter er vi nødt til å se på de grunnleggende antakelsene i hver enkelt kultur, eller gruppering. Og da nytter ikke å beskrive ytre ting og artifakter, og verdier i kulturen. Ting på nivå 1 og 2 er mer overfladiske enn de grunnleggende antakelsene, men det er på det dypeste nivået, nivå 3, de største forskjellene ligger, og som styrer hva som skjer på de to andre nivåene. Helt enkelt fremstilt, det er ikke kofta og språket som er konfliktstoffet, eller samisk eller norsk, men de grunnleggende antakelsene nordmenn og samer har om seg selv, om samer som folk, deres kultur, verdi og status. Tror man at samer er mindreverdige, skal det samiske bort, for i Norge har man den grunnleggende antakelsen at likeverdighet oppnås gjennom likhet. Først når man aksepterer at vi kan være forskjellige, men dog likeverdige, og at ingen skal bekjempes, ja, da legges grunnlaget for fredelig sameksistens, og gjensidig forståelse av at vi er grunnleggende forskjellige., men det er ok. Først da kan forsonings-prosesser virkelig starte og lykkes. Man løser ikke alt med dette, men etterhvert tilegner man seg kompetanse til å møte stadig nye saker og konflikter på en egnet måte. Og slik begrenser man skadepotensialet, og man kan få det riktig så trivelig. Hovedspørsmålet er da, hvem skal gjøre alt dette, og hvordan få det til.

 

Rom for smerte og forsoning

Sannhets- og forsoningskommisjonens arbeid er avsluttet, rapporter skrevet og mange instanser i Norge behandler nå rapporten om kommisjonens arbeid. Man ønsker å finne fram til nye tiltak som kan virke forsonende. Som ett av tiltakene foreslår jeg å følge opp kommisjonens arbeid med et regionalt forum jeg kaller Rom for smerte og forsoning.

Dette rommet er et representativt sammensatt forum i hvilken som helst samisk/kvensk/norskfinsk region der folk og samfunn har vært utsatt for fornorskning, diskriminering, overgrep, krenkelser, internering, tvangsflytting, okkupasjon og konflikter. Kommisjonen rakk å lytte til mange hundre personer, men behovet for anerkjennelse og forsoning vil fortsatt være til stede i lang tid fremover. Forsoningsarbeidet må i fremtida fortsette lokalt og regionalt. Folk kan fortelle om sin smerte og sin livshistorie til et lokalt forum, til mennesker/representanter i et legitimt forum som lytter og anerkjenner deres smerte. Kommunen, helsevesenet/SANKS kan tilby oppfølging. På denne måten kan enkeltpersoner og familier oppleve en viss forsoning nettopp ved at noen lytter og anerkjenner deres livshistorie og smerte. Og man kan stanse såkalte flergenerasjonelle traumer. Som ofte rammer urfolk, stammefolk og minoriteter som er utsatt for langvarige forfølgelser, marginalisering og negativt press.

I tillegg bør det tilbys en informasjonspakke, for eksempel én dag om hvilke traumer som fornorskning og andre negative ting kunne påføre vanlige folk. Folk kan få kunnskap og bevissthet om hva fornorskningen besto av, og hvordan den kunne forårsake så mange konflikter, fordommer, selvforakt, skam, mobbing, stigmatisering og personlig smerte. Mange samer/kvener/norskfinner har valgt å rømme fra sine hjemplasser og har gjemt seg i storsamfunnet, og delvis fortrengt smerten. For det mangler en mottaker - og riktig behandling. Andre har meldt seg ut fra enkelte miljø med høy grad av konflikter, der fornorskningen har fortsatt av ens egne, samer, kvener og norskfinner, lenge etter at den offisielle fornorskningen tok slutt. Konflikt og stadig nye krenkelser har vært resultatet, på toppen av selve fornorskningen og andre traumatiske ting i oppveksten. Disse personene kan be om å få prate i dette forumet, nærmest deres egen hjemplass.

Bakgrunnen for dette innlegget er en rørende opplevelse fra min hjemplass Måsske/Musken i Tysfjord, nå Hamarøy. Det skjedde for over 25 år siden, kanskje mer. Skolen var ennå ikke nedlagt og det bodde omtrent 60-70 lulesamer der. BUP Karasjok (Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk) hadde fått et nasjonalt, samisk ansvar og arrangerte informasjonsmøter i Sápmi om dette, og kommer så til den gang Divtasvuodna/Tysfjord, til Drag og Musken. Mener dette var en forløper til SANKS. De har med seg Tysfjord kommune, psykiatrisk helsepersonell, Tysfjord helselag og mange andre. Til dette møtet på skolen i Musken kommer det også mange Muskenfolk, som til sammen med de tilreisende representerer Tysfjordsamfunnet; kommunen, helsevesenet, samisk BUP, den kommunale psykiatrien, naboer, slekt, skolen, den lokale læstadianske forsamlinga og andre.

Idet møteleder skal starte sin PowerPoint-visning skjer det noe magisk som jeg sent vil glemme, og som er den direkte foranledningen til mitt forslag. En lokal Muskenmann, i femtiårene den gang, kommer inn døra og sier: Jeg er på jobb nå og kan ikke delta, men jeg har noe å fortelle dere, om dere vil lytte. Ja, sa vi alle i kor. Så fortalte han om sin oppvekst som same i Musken og i kommunen, om sin smerte, og det negative han hadde opplevd i sitt liv. Møteleder pakket sakte ned sine saker, og alle satt der stille og var rørte. Etter en stund avrundet han og takket oss rørt for at vi hadde lyttet. Det ble ikke noe formelt infomøte i Musken etter dette, bare lavmælt prat, undring og ettertanke. Flere på dette møtet sa noen veldig anerkjennende og trøstende ord til denne mannen, og de påfølgende dagene så jeg ham smilende rundt om i bygda. Han hadde skapt en Sannhets- og forsoningskommisjon for seg selv, der han kunne fortelle helt fritt. Deltagerne der og da bidro med lytting, anerkjennelse, forståelse, takk, trøst - og forsoning, alt på én gang. Om noen gjetter mannens identitet, kan jeg opplyse at jeg fikk lov av ham å fortelle om dette. Det virket som om han så at deltagerne på dette møtet representerte nettopp det samfunnet som hadde påført ham smerte, og han ga selv dette møtet den legitimitet han trengte for å åpne seg! Han fikk fortelle fritt uten å sensurere seg, og alle oss som lyttet fikk vite om hans byrde som han hadde båret på. Vi anerkjente hans livshistorie og ham selv. Vi som lyttet var representanter for dette samfunnet, selv om mange fra hans oppvekst allerede var døde, og ingen av oss hadde personlig påført ham smerte. Kort sagt, det ble en magisk og rørende opplevelse, som jeg ønsker at alle som har behov for det, kan selv få oppleve. Han døde for mange år siden, men han ble veldig spesiell for meg. Og denne opplevelsen minner meg stadig om at man ikke alltid klarer å se utenpå hvordan mennesker har det, og alt kan ikke løses med medisiner og av såkalt profesjonelle. Helbredelsen og forsoningen bidro han selv til med, ved at han åpnet seg i en for ham en legitim og vennligsinnet forsamling av medmennesker med ulike roller. Som til sammen representerte det samfunnet han vokste opp i. Dette møtet lindret helt sikker ikke all hans smerte, men ga tydeligvis en viss forsoning og anerkjennelse, som han trolig lengtet etter, og som han ellers ikke ville fått. Og han gav oss andre en unik opplevelse, der vi var vitne til at et menneske selv ber om å bli lyttet til og anerkjent, et behov han intuitivt forsto han hadde, og der han tok mot til seg for å fortelle.

Det jeg lærte den gang er at når smerten er påført noen kollektivt, i et samfunn, så er det viktig at det samme samfunnet får høre om smerten og anerkjenner den. Nettopp ved at gruppen som lytter er representativ for det aktuelle samfunnet, selv om det ikke er de samme aktørene til stede som påførte en person traumene.

Konsekvensene av fornorskningen er ofte problematiske, fortidde og som for enkelte har forårsaket mye smerte og lidelser. Og for enkelte, angst, frustrasjon, konflikter og diffuse psykosomatiske plager. For noen rus og dårlig livskvalitet. Alle som har behov for det må søke hjelp, men bare å prate én-til-én med en psykolog eller med enkeltpersoner om slike ting løser ikke alt. Jeg har selv opplevd å bli lærer om samisk/læstadianske forhold for en psykolog jeg oppsøkte, før jeg i det hele tatt kunne begynne å fortelle livshistorien min. I en terapigruppe som jeg senere deltok i en gang ble jeg direkte beskyldt for å anklage de norske i gruppa for mine plager. Jeg bare gikk. Jeg opplevde ingen forsoning, bare oppgitthet og en sterk følelse av ikke å få hjelp.

Vi trenger mer kompetanse og kunnskap generelt om hva fornorskningen var, og hva den medførte. I dag forventes det at rammede enkeltpersoner selv har innsikt i fornorskningen og dens konsekvenser, både for samfunnet og for seg selv. Storsamfunnet som skapte problemet, kan komme mange i møte nettopp ved å opprette tiltak og invitere til samtale om disse ting. I et lukket forum der man kan prate fortrolig. Det er ikke nok at Kongen og Kirken ber om unnskyldning, og håper det beste. Problemet er fremdeles tabu og fortidd, mange bærer på konsekvensene, lider i stillhet, og føler ofte avmakt i forhold til hvordan få riktig hjelp. Det finnes personer som hele livet har båret på hemmeligheten om det å tilhøre en etnisk eller språklig minoritet, og som har fortalt om det i meget høy alder. De har ikke vært mentalt i stand til det tidligere. Kommisjonens arbeid, massiv mediedekning, opplesing av rapporten, fornorskningens slutt og mye mer anerkjennelse av det samiske/kvenske/norskfinske har gjort det mulig. Endelig.

Rom for smerte og forsoning kan være et supplement til dagens helse- og sosialtilbud, og målet må være å fremme forsoning, erkjennelse, anerkjennelse, kunnskap, kompetanse, bevisstgjøring og sosial verdsetting. Og slik bidra til å bryte tausheten om disse problemene i hvert område, og bidra til at det blir helt legitimt å snakke fritt om dette. Også uten en stor kommisjon til stede. Rom for smerte og forsoning er en sannhetskommisjon i mindre skala, med omtrent samme formål. Fortielse vedlikeholder smerten. Tiltakene må tilbys over tid, for ting må modnes og ikke alle er klare straks arbeidet tar til. Hovedaktøren er personer eller familier som har behov for å fortelle om sin historie, om hva de har opplevd, sin smerte, sine plager og sin livssituasjon. Forumet kan være sammensatt av representanter for nettopp det samfunnet det traumatiske skjedde i. Det kan være representanter for kommunen, helsevesenet, skolen, kirka, den læstadianske forsamlingen, andre menigheter, kvinner og menn, og andre. I tillegg kan man vurdere behovet for andre representanter, som det samiske og norske helse- og sosialvesenet, medisinskfaglig personale, som lege, psykolog, psykiatrisk sykepleier og eventuelt historikere som vet hva som har skjedd i det aktuelle området. Men forsoning vil skje også uten representanter for såkalt profesjonelle. Dette kan du lese mer om på iopt.no. Identitetsorientert Psykotraumeterapi. En internasjonal bevegelse om helbredelse av flergenerasjonelle traumer. Deres metode er en gruppe mennesker som sitter i en ring og der familien til hovedpersonen blir satt opp midt i ringen, spilt av de andre deltakerne og der traumene til hovedpersonen utfolder seg på golvet. I resonans med hans eller hennes virkelige familie. Med arkaiske setninger, bevegelser og anerkjennelse av smerten og konsekvensene av den starter det en helbredelse og forsoning i familiesystemet. Det er kraft i det kollektive, og løsningen er alltid erkjennelse og avsløring av det traumatiske og anerkjennelse av den. En forsoning som vil pågå i mange år fremover. Og når en person opplever helbredelse så forhindrer det at traumet fortsetter i nye generasjoner. Det samme kan skje i Rom for smerte og forsoning.

Jeg utfordrer kommuner, politikere, helsefolk og ildsjeler til å etablere dette forumet i samisk/kvenske /norskfinske regioner. Slik at forsoningsarbeidet kan fortsette etter at den nasjonale kommisjonen har besøkt området, holdt åpne høringer og gjort enkeltintervjuer. Ingen enkeltaktør kan alene eie og drive dette tiltaket, det må gjøres samlet og drives i fellesskap. Imidlertid kan en institusjon søke om finansiering, for eksempler til prosjektleder, og til andre kostnader. Selve møtet med enkeltmennesker koster lite. Men kan bidra med mye forsoning.  Nettopp ved å lytte til folks smerte og anerkjenne smerten og traumet.

Artige minner fra unge år i Hellmoa

Gunnar vårres var knapt to år og vi bodde i Inner-Musken. Så ropte han ned i kjellarn. Simon?  Jada, svarte han. Herren med dæ der nede, ropte Gunnar tilbake. Kalle var 10-11 år og beundret Arvid Horn og kopierte sveisen hannes, og preika til oss i fleire uker. Senere fikk Arvid vite at han var så god å herme han og Kalle måtte ta et stunt hjemme hos han på Leknes. Ja, du e god, sa Arvid, du kan jo være min stand-in, vi sløkk berre lyset og ingen merka at det ikje eg som snakka!

Æ var 8, og vi gikk med pappa fra Hellmobotn over til Vájsáluokta, og tok så turistbåten fra Vájsáluokta til Suorva den gang på vei til Oalloluokta. Æ hadde 2,50 svenska kronor og gikk til kiosken ombord. Ei brødskive kosta ti kroner og æ regna ut at æ fikk en kvart brødskive for pengan og viste dama i kiosken korsn ho skulle dele skiva i fire, og gi mæ en fjerdedel. Ho berre lo og ga mæ heile brødskiva - gratis!

Vi hadde gått fra Hellmobotn til Vájsáluokta som vi gjorde hvert år. Så med båt til Sorva. Og tok bussen fra Sorva til Ággala, rett over Stora Lulevatten fra Oalloluokta, mamma sin plass. Æ var 8 år, og Lilla, søster mi, vel 9. Svierik-áddjá hadde nettopp henta oss fra Ággala. Æ måtte absolutt på do, så når vi kom på land i Oalloluokta sprang æ opp på utedasset. Når æ skulle gå ut hadde slåen gått igjen av sæ sjøl. Æ skreik, vekselvis på mamma, pappa, søster og áddjá. Áddja sier, vad skriker han för den ungen? Lilla svare at han brukar sjunga sådär! Til slutt hoppa æ ned i dassdunken og krøp ut bakveien! Æ kom ut og blei beordra i jávrre, i innsjøen, for å bli rein.  

Per Oskar fra Bjørkvik gikk over med vårres familie fra Hellmobotn til Vájsáluokta en sommar og for hvert kaffestopp ble det drøfta et nytt bibelsted. Ved Åttetallsvatnet i Rávdda spøka vi med at ka du trur om vi plutselig fekk en torsk på sluken! Og trur du ikje Per-Oskar fikk en fesk med skjegg, og han som berre hadde én orntlig arm. Men feske kunne han! Han hadde fått en malle med skjegg og som ligna en torsk!

Pappa var lærer i Musken nesten hele livet, og etter mange år sa Jåvvå til han, oversatt til norsk: "Mikal, katti skal du bynn å jobbe, du leka jo berre sisten med ongan hele dagen." Jåvvå var snill, og en gentlemann, som møtte dampen (rutebåten) hver dag og batt tampen. Av og til kom Dokter-Andreas med dokterbåten og Jåvvå møtte den hver gang, bar kofferten og viste dokteren kor folk bodde. Han holdt orden i hele Musken, og æ savna han og mange av de eldre i Musken som nu har gått bort. Gamle Inger-áhkko kom hver søndag morgen kl 10 til oss og ho var så liten at ho alltid satt på en liten krakk i kjøkkenet, mot kjøkkenbenken! Ho røkte pipe og omtalte alltid mannen sin med fullt navn!

Kjerringa til en nabo skulle føde og mannen kom til oss for å hente mamma da vi bodde på loftet på gammelskola i Inner-Musken. Han fant bare pappa, som bada i en stamp, og spurte etter mamma. Da ingen fant ho sa han at pappa måtte kom. Men æ e jo splitte naken, sa pappa. Nei, berre kom som du e, svarte naboen, som var heilt førjådda!

Førr i tida var han virkelig sterk, spesielt sydvæsten.. Pappa fortælte at i Musken kunj han vær så sterk at han bløste malingen av væggan og navnan av folk. Og folk holdte seg i gjerdan mens de hang vannrett ut i lufta, men fram kom de. Og etterpå sa vi til hverandre, du heite Petter, ka heite æ? Sia det tross alt e far min som sa det trur æ på kvært et ord han sa..

Vi var mange i Rávdda i det store moltbæråret 1985, og i to uker kom Fiskflyg daglig med sjøfly og kjøpte 400 kg moltbær hver gang. Vi leverte bær og bestilte mat tilbake, for de hadde landhandel i Porjus, og utpå høsten fikk vi en sjekk for overskuddet. Æ hadde bestilt 10 colaboksa til sisteflyginga, men en luring hadde føyd til en null ekstra og det kom 100 boksa! Vi drakk Cola til den store gullmedaljen og Gunnar Sannes kom til Hellmobotn og fortalte at "i Rávdda hadde vi Colafest, æ huska ingenting!" Det regna mange dager i et strekk, og onkel Ivar og to til bestilte plastduk med flyet og bygde et plasthus som vi satt under. Han var så lei av å vaske opp i innsjøen at han også bestilte kryssfinér, hammer, spiker og en oppvask-kum og bygde en kjøkkenbenk i det plasthuset! Han gikk aleina i myra en dag og hadde han sovna ved middagsbålet til det ble mørkt. Vi gikk manngard i mørkna og hoia på han i øst og i vest. Da vi endelig møtte han utpå natta ble han sint og spurte om han ikje fikk gå i fred og plukke moltbær!

Da æ var 20 ble æ skårunge (førstegangsreisende) ombord på vår stolte skute M/K "Varen" fra Musken, og vi dro på Lofotfeske. Fire ungdomma og Kåre fra Musken som skipper. Det var tider det. En gang kom vi til Ballstad og Kåre mente vi skulle legge til ved en nedlagt kai ved moloen. Han var ikke så mye eldre enn oss og skulle leke litt med nyskuta og ga full fart, for så å skulle bremse opp innerst i bukta, for da skulle båten snu på femøringen. Plutselig gikk vi fast i en sandbanke i botn, så alle ramla overende. Skippern mente han flødde, så vi skulle bare vente, men det ble fjæra og vår stolte skute hallja mer og meir til styrbord, så koppa og kar kom ut av av skapan, og vi satt nesten opp-ned i lugaren. Plutselig ropte noen på kaia, er det noen ombord? Kåre skjemtes og ba oss klatre opp på rekkverket og sei vi hadde det bra. Vi klatra opp fire mann på dekk og hang i rekkverket og mannen spurte om vi hadde li der lenge. Æ ropte med Donald-stemme, "nei, berre 14 daga!" Mannen berre forsvant! Vi bynte å flire og Arne flira så han mista gebisset i havet. Og vi til å fiske etter det med alt vi fant - uten at det hjalp. Så ropte Kåre, bruk leverpostei på pilken, for det var dét han Arne lika. Sånn at gebisset skulle bite på! Det kom opp til slutt.

I Svolvær spøkte Per at det var så kjedelig med moderne utstyr og vi skulle heller hatt det som i gamle daga, og styra seilbåt for hand. Ordet var ikje sagt før rorkulten ble ødelagt og han og æ måtte styre for hand med spett baki, mens skipperen ropte styrbord og babord. På vei inn i hamna i Svolvær hørte vi feil og svingte styrbord i stedet for babord og vi sprang opp på det einaste skjæret i hamna, som attpåtil var godt merka. Heia Tysfjord, ropte folk på kaia. En mindre skøyte skulle slepe oss av skjæret, men fikk heller ødelagt rekkverket bak på skøyta og ga opp. Så kom æ på en idé, æ ba Per ro med tampen (tauet) på land og feste den i kaia, så dro æ skøyta av skjæret med spellet. Mener det var to hundre folk på land som applauderte, og vi ble det store samtaleemnet den uka!

Petter var overtroisk og sa en gang at ka du trur om han fikk et par nye sjøstøvla på garnan sine neste dag, for det trengte han. Selvfølgelig fant vi nån ganske nye støvla i lasterommet og festa først venstrestøvelen på garnan hannes. Han var stopper som dro garnan opp med spellet, og brukte å hilse første fesken med Goddag, guolle!  (fesk). Dagen etter hilste han på den måten og like etterpå hørte vi berre når han spøtta og sa tvi-tvi, og korsa på støvelen med kniven. Ja, ja, kanskje æ får høyrestøvelen i mårra, sa han. Selvfølgelig fikk han det, men da kasta han begge støvlan på havet, og mente vi hadde fått draugen på garnan. Vi måtte gå bak styrhuset for å flir og torde aldri å fortelle han sannheten.

En eldre predikant skulle orientere samlingsfolk om den nye hengebrua i Musken, og så hørte vi i mikrofonen, konsekvent med «et» foran alt: "Vi har et meddelelse, som vi må ytre noget om. Vi har et bru, et skrøpelig bru, den tål ikje meir enn to persona, og ikje gå i takt!" For da begynte den å gynge, vi onga fulgte etter fremmedfolk som skulle over brua og gikk i takt med de så både brua og gjestan gynga noe voldsomt. Ei dame fra Narvik krøp til slutt på alle fire over brua.

Ievár monterte opp høytaleran på samling hver gang, og en gang virka de ikje. Men plutselig begynte de å virke og vi hørte berre "det en nån ugler i posen". En gang på samling i Musken plasserte innkvarterings-sjefen en gammel dame med dårlige føtter som gjest hos han og han måtte trille ho i trillebår til og fra samlingshuset i flere daga, og sa "påker, det e siste gang dåkker sende sånne gjesta til mæ!". Ievár laga et eget språk og sa i dokumentaren om lostrafikken under andre verdenskrig der han selv deltok, at «de skaut en krakett i lufte to!» og «at vesst e æ better», da reporteren spurte om han var bitter da losene etter krigen beskyldt for å berike sæ på flyktningene. De satte han ved siden av Kong Harald under en middag i Kjøpsvik, og kongen spurte han, hvor mange flyktninger har du lost, Ivar? Han spurte så kongen «ka skal du med den vetten?» Skoleongan skrev ned alle ord og uttrykk Ievár brukte!

Mikkel-Petter tok med sæ stråla øuår i en bøtte til Kong Harald på Slottet et år, og sa han må hjelp å redde bygda Musken. Og så må du kom på besøk til oss. Og husk å ta med kjerringa! Da kronprins Haakon kom til Musken et år fikk han bålkaffe, kaffeost og ekte sámegáhkko i en lavvo, der Muskenfolk var samla. Pappa som var kaffevert i lavvoen sammen med mamma der sa, at «kronprinsen ser at æ ikje har slips, det e ikje for at æ e uhøflig, men vi læstadianere bruka ikje slips.» Kronprinsen reagerte lynraskt, og spurte oss om «at er det lov for gjestene å ta av seg slipset sitt?» Ja, sa vi, og slipset hans forsvant i jakkelomma, og gjett hva som var forsideoppslaget i Nordlandsposten dagen etter? Ingen sa Deres kongelige høyhet, vi sa bare «du» til han. Æ inviterte han med til Grensen sommeren etter, og spurte han om han klara å gå opp 500 meter nesten rett opp fra Hellmobotn. Og korsn e formen din? «Bob-bob!», svarte han med den der kjente handbevegelsen hele Norge hermet etter.

En storsamling i Kjøpsvik fór vi over på nattkaffe over fjorden til Stranda med Nystø-sjarken, med mange (tunge) amerikanera ombord. Da vi nærma oss støa sprang alle amerikaneran fram på bakken for å se og da Anders skulle bremse båten, kom propellen i været, og vi traff støa med et smell og to damer fra Unaiten hamna i havet. Tror det ble et minne for livet for gjestan - og oss.

Selmer var sjefskokk på samling og til kaffen ble han bedt om å be de som hadde reist lengst om å komme først. Han åpna spisesalsdøra og ropte "de lengste først!". Lang-Jakob på 1.90 sa ja, ja da kjem æ! Om kvelden gikk de fri for pålegg og han satte bare agurk på brødskiva. Folk klaga, men då ropte han, "berre spis, dåkker veit ikje ka som e under agurken!" På kvelden sto han i stuedøra der predikantan var samla og ble spurt et spørsmål. Han vinka bare med handa bak øret og sa bare "bye-bye" - og forsvant! Og da han skulle bære vann på et brett til barnerommet på Drag, satte en luring kråkfot på han så han mista balansen og måtte sette på sprang for at ikje alt gikk i golvet. Det var like i nærheten av predikebordet og alle predikantan dukka. Men Selmer var så lealaus og myk at han berre bøyde kroppen i en S og unngikk så vidt å vanne alle de som satt der! Æ sa han skulle søke på Teaterhøyskolen. Ja, det sa mor mi og, sa han og så flirte vi godt.

Fem engelske grottere kom til Musken sommeren 1974 og skulle klatre ned gjennom Råggejávrrerájgge, en av Nord-Europas lengste gjennomgangsgrotter, over 600 m nesten rett ned gjennom fjellet. Æ var 16 år og ble tolken demmes i en ukes tid. Så spurte de om æ kunne få tak i en båt, for å komme sæ til Segelnes når de skulle gå opp til toppen av fjellet. En nabo sa han hadde en robåt på land, vi ble enige om leia, men han sa trebåten måtte trutne (tettes) i havet noen dager først. Jeg forklarte så godt æ kunne, men de sa de kunne ikke vente. Så lasta de opp sekker og utstyr og la fra land. Æ fulgte spent med for æ skjønte det gikk galt. A boat is a boat, sa de. Så skjøv de fra, vannet fosset inn og like etter holdt de på å drukne. Heldigvis var de bare noen meter fra land. Æ sa de i alle fall måtte ha med bøtte og auser. En kar henta en bøtte hjemmefra og så starta de på tur nummer to. De klarte ikke å ause fort nok og bråsnudde og kom på land. De hadde fremdeles ikke tid til å vente og fikk tak i 4 bøtter. Én av de rodde og fire ausa det de kunne. Etter hvert kom det mange folk for å se dette dramaet, og de ropte kom på land, men ingen av de ville snu, så vi sto der på land, ropte, gråt og flirte, helt til de kom fram. Sånt kan skje en helt vanlig sommardag i fjorden.

På begynnelsen av 80-tallet kjøpte jeg meg en gammel Volvo 145. Bilen ville hjem til Sverige en tur, og det var ikke mæ imot. Stolt dro vi en gjeng til julesamlingen i Gällivare. Det var allerede mørkt da vi kom til Kiruna, og vi peisa berre på. Plutselig forsvant alle lys og vi kjørte i bekke mørkna, midt mellom Kiruna og Gällivare, i minus 25. Det var det bare å stoppe ved en sidevei. Så kom en svensk bil samme vei, og vi hang oss på. De måtte tro det var en spøkelsesbil som forfulgte dem. Plutselig kom vi til en liten bygd og så et stort skilt "Verkstad", og vi svingte raskt inn der og parkerte utenfor. Eieren kom ut, åpna døra til verkstedet, vifta oss inn og stengte døra bak oss. Uten ett ord. Fremdeles uten å snakke signaliserte han at æ skulle åpne motorlokket, noe æ gjorde. Så henta han en øks fra veggen. Nu er vår siste time kommet, tenkte æ, og livet passerte revy. Han kakket én gang på venstre sida, og én gang på høyre, og plutselig kom lysan tilbake. Fremdeles uten ett ord åpna han døra, vifta oss ut, lukket og vinket oss videre. Uten betaling. Det er det merkeligste verkstedbesøket noensinne. Etterpå fikk vi høre at gamle Volvo brukte å ha en slik reléfeil som fikk lysan til å forsvinne, noe han tydeligvis visste. Och tack och pris för det!

 I 1986 var det bispevisitas i Tysfjord, og æ var lærer ved Drag skole et par år. Biskopen kom også innom skolen som seg hør og bør. Det var svært høytidelig, vi lærere hadde pønta bord med kaffe og kaker og greier, og satt og småkonverserte oss imellom og med biskopen. Praten gikk lett og vaktmesteren hadde personlig bakt en kjempebløtkake som skulle rekke til hele hurven. Men biskopen skulle få servert først. Vaktmesteren hadde lagt kaka på glatt matpapir på et brett, og kommer så seilanes inn døra, stolt og glad. Først gir han kaka til han som satt ved siden av biskopen. Sidemannen tar glatt tar imot kaka, som da allerede var i god fart fra før av. Så sa han værsågod til biskopen og prøvde å stoppe kaka i dens videre ferd. Men kaka levde sitt eget liv, forlot matpapiret alene, snudde seg rundt i lufta og landet på bordet rett foran biskopen så kremspruten sto. Jeg telte sekundene, det gikk ca 4 sekunder, da klarte ingen å holde seg, og vi brølte av latter. Biskopen med, han så ut som en julenisse med all kremen i ansiktet. Han tok med en finger en smak av kaka, og sa den var god! Så fikk han en hel tørkerull og vi bare fortsatte som om ingenting var hendt.

Jon Olai var vel kjent i Tysfjord, markasame fra Snubba og utsendingspredikant i årtier. Han og Arvid Horn var utsendinger til Tysfjord et år og for Arvid var det første gangen, i en alder av bare 33 år! Jon Olai var en god spøkefuggel, og når noen sa noe morsomt sa han berre "Åro jasska!" (Vær stille, i betydningen nei, du må ikje snakk). Etter Musken-samlinga fant han på at de skulle stikke innom oss i Ytter-Musken på mårrakaffe, på tur til båten. Mamma sprang rundt i nattkjole og skulle hente noen underklær under bordet. Ho hadde en klessnor der over stråleomnen for hurtigtørk. Og plutselig står de to herremennene i kjøkkendøra. Der krøp ho mor under bordet, sa Jon Olai. Så gikk han og tok mamma i venstrefoten og sa takk for mæ. Mamma skjemtes og hoppa til den andre sida under bordet. Jon Olai tok ho så i høyrefoten og fortsatte med den hadetbra-seremonien. Mamma begynte å flire og Jon sa til Arvid at nu var det hannes tur til å ta mamma i foten og takka for de trivelige dagan i Musken. Nei det nekta han og sprang ut. Mamma venta lenge med å komme fram for å vær sekker på at nu var de ute begge to. Og på båten flirte de alle godt av det hele.

Sommeren 1975 var forferdelig varm og med masse mygg. Det var storsamling i Musken på gammelskola som nu er samlingshus. Masse folk og gjester utenfra. Det var så fullt under samling at de pakket eldre folk oppe ved predikebordet. En eldre mann fra Grovfjord satte de like bak den eldste predikanten vårres, og så begynte samlinga. Folk satt der og halvsov i varmen, og ante verken fred eller fare. Så plutselig våkna vi alle av et smell. Grovfjordingen hadde knerta den første myggen, og var på utkikk etter neste. Her ble det action og vi onga fulgte storøyd med i dette dramaet. Smått slo han en mygg på låret så både han og stolen rista, og smått reiste han seg og tok en mygg høgt oppe. Ingen fulgte med på hva de sa, bare på denne spennende jakten på stikkende utøy. Alle våkna etter hvert av dette smellrabalderet som ingen ende tok. Unntatt den eldste predikanten som hadde glømt å sette på høreapparatet, og satt der, halvt drømmende, halvt våken i den uutholdelige varmen. Så ser jeg som i en sakte film dette dramaet som fulgte. En diger mygg sikter seg på vår actionhelt, som holder begge hendene klare til årets smell, myggens sikre død. Men myggen velger i siste liten å lande på hodet til predikanten, som ikke hadde hår på toppen, han satt fortsatt og halvsov, lykkelig uvitende om at han skulle oppleve sommerens dramatiske høydepunkt og snakkis. Den fremmede reiser seg, tar fart, konsentrerer seg og smeller til myggen på hauet til den andre. Som bråvåkner, roper noe jeg ikke skal nevne, og spretter opp i panikk. Etter ett minutt var vi ongan ute, og halve forsamlinga sprang kom etter fliranes.

Å fly kan være kjedelig. Spesielt om man flyr 3-4 ganger i måneden Tromsø-Oslo som æ gjorde for noen år sia da jeg jobbet i Norsk Lærerlag, og gjespa mæ gjennom møter og flyturer, uke etter uke, måned etter måned. En gang var vi tilfeldigvis bare 7 på hele flyet, og det så ut som de kabinansatte også syntes det var litt kjedelig. Da, og bare da, tenkte æ at én gang, og bare denne gangen, skulle jeg teste ut mine skuespilleregenskaper i 1 time og 50 minutter, og klare å oppholde 4 flyvertinner like lenge (faren for å bli kastet ut er som kjent svært liten i 10.000 m høyde). Da æ kom inn sa æ helt vill i blikket om æ fikk gå på dass før vi kom i lufta, og kor e dassen, og korsn bruker man den. Æ sa at jeg er redd om jeg skiter i høyden og skyller ned, kommer DEN klumpen å fryse til is, fare med voldsom fart ned, og æ er redd noen skader seg noe voldsomt, spesielt om vi flyr over Tysfjord, der æ e glad i så mange. Neida, det er et lukket system, mente de. Æ lukka ikke dodøra og ropte, kom å hold meg i handa for æ er så redd å bli sugd ned i dassen om det var sånn vaakumgreier der. Ingen kom. Så fikk vi kaffe og roastbiff, og æ begynte å raute som en ku og trykket på tilkallingsknappen. Er det ku dette, spurte jeg, hvor er den fra? Ja sa de, det var ku. Æ tror æ har fått kugalskap, sa æ og rautet høgt og lenge. To av de satte seg på hver sin side av mæ og trøstet mæ at det går ikke så fort å få kugalskap. Men æ kjenne det i hele mæ, ropte æ og skar grimaser. Så begynte æ å gråte og sa æ var redd for å falle ned. Så tok æ fram en telefon som var fast i stolryggen foran og lot som æ  ringte til mamma. Mamma, æ e så redd, vi faller ned snart, hjelp mæ. Og de på flyet har forgifta mæ med kugalskap! Kor e vi nu hen, skreik æ til de vertinnene. Over Trondheim, sa de. Du finne mæ i Trøndelag, bynn å leit i Trondheim, ropte æ til mamma. En tredje vertinne kom til, og tilbød mæ beroligende, og den fjerde gikk i fremskotten og torde ikke komme tilbake igjen. Æ trur ho satt klar der framme og passa på at æ ikje skulle bryt mæ inn i styrhuset og styrte flyet. Eller ho ringte politiet i Oslo så de kunne hente mæ. Etter litt ekstra rauting fikk æ mer mat, men ikke mere roastbiff, og masse kaffe. De bytta på å holde mæ i handa og trøst mæ, og fortalte kor sikkert det var å fly. Æ fortalte den ene skrekkhistorien etter den andre og kor farlig alt var her i verden. Så bynte æ med skrømthistoria og søngte samiske salma, og sa vi må dempe lysan for å kom i riktig stemning, så vi kunne gløm all verdens farer og elendighet. Selvfølgelig med korte rautepauser innimellom. Kapteinen kikka bekymra bak i kabinen av og til, låste døra, og alle viska og tiska, og skulle nok ønske vi var framme. I Oslo hjalp de mæ med jakken, fant veska, æ fikk gode klemmer og masse medfølelse. Da æ gikk ut stilte heile besetninga opp på rekke og rad og tok meg i handa. Ingen sa velkommen tilbake. Da sa jeg med et lurt smil, at dåkker hadde nok like lyst å flire som mæ...