Mitt elskede barn!

Jeg ønsker du kan føle og kjenne min og mammas kjærlighet og omsorg til fulle. Jeg håper at vi har gitt deg en trygg havn i livet. At du føler at når som helst kan du komme til mamma og pappa. Gråte, le og føle deg trygg. Der du føler at ingenting kan skade deg, og ikke et eneste problem er for lite eller for stort til å fortelle det til oss. Der du kan bare være, og virkelig kjenne at du er hjemme på alle mulige måter. Og at du ikke må flytte før du må, du må heller ikke prestere noe for å fortjene vår oppmerksomhet, tid og kjærlighet. Du ble til i kjærlighet, født i kjærlighet og lever nå i kjærlighet. I dag og for alltid.

Jag har gett dej detta liv, jag har sett dej bliva til, om du ber meg skal ja vända flodarna. Jag är förtiden for dej, du är framtiden för mej. Om du ber mej skal ja släcka stjärnorna. Isabelle. Dette synger Afzelius til sin datter Isabelle. Den summerer opp kjærligheten til et barn som betyr alt. Som far og mor er vi villige til å ofre alt for deg, mitt kjære barn. For at du skal være trygg, føle deg elsket og sett. For at du skal utvikle deg på en god og naturlig måte. For at du skal få og beholde venner, og at du skal være beskyttet. Mot mobbing, utestengning, nederlag, dårlig selvfølelse, alt ondt og alle onde mennesker.

Vi har sett deg bli til, vokse, forandres og utvikles. Vi fylles av glede når vi ser på deg, min kjære skatt. Tenk at du er mitt og mammas kjøtt og blod. Du er ennå så avhengig av oss, og kommer stadig tilbake. Full av opplevelser og erfaringer, både gode og onde. Du lærer forskjellen på godt og ondt, og du får erfare at ikke alle mennesker vil deg godt. Noen ganger må man unngå enkelte personer og visse miljø, og til du blir stor og gammel nok må vi vurdere dette for deg.

I tenårene vil du så gjerne stå på egne bein, bli selvstendig og bestemme alt selv. Det er dette vi så gjerne vil lære deg mye om, kjære barn. Du kan ikke få alt du ber om og du må få det porsjonsvis, alt til sin tid. Du skal ikke få for mye penger og ting, men heller ikke for lite, for da føler du deg utenfor. Men vi vil heller ikke at du skal passe deg for alt hele tiden, for vi passer på deg når vi må. Det aller, aller viktigste er at du føler deg elsket, ønsket, sett og holdt, men du behøver ikke være forberedt på alt i ung alder.

Så kommer det en tid for forelskelser og kjærester. Vi merker raskt om du møter noen og blir glad i noen, eller noen i deg, selv om du prøver å holde det skjult. Vi voksne skal liksom ikke vite det, og slettes ikke bry oss. Men selv der vil vi ha litt kontroll og vite at det skjer i trygge former. Etter en stund vet vi hvem den andre er, hvilke kvaliteter, skader og utsikter hun eller han har. Et brudd og en kjærlighetssorg kan være jordens undergang, du tror ikke du kan komme over det, og at det ikke kan finnes noen andre. Du kan være sikker på at mamma og pappa har opplevd det samme, og overlevd. Vi har gått gjennom alt, og vet at man kommer seg videre, og da kan det være godt å snakke om det og gråte på vår skulder. I det minste kan du lytte på oss, vår trøst, våre råd og formaninger. Vi kan ikke føle det du føler, men du kan være viss på vår kjærlighet og at vi virkelig bryr oss.

Så ønsker jeg og vi deg alt godt i livet, mitt elskede barn! Du er i mitt og mammas hjerte, og der forblir du hele livet. Fly og prøv dine vinger, ta for deg av livet og de mulighetene som byr seg. Men kom alltid tilbake til mammas og pappas trygge favn så lenge vi lever. Ta med deg din barnetro og din gode samvittighet. Feiler og faller man kan man reise seg. Gjør man noen noe vondt kan du be om unnskyldning, lære av det, og gå videre.

Vær da fri, min lille fugl. Kvitre glad og lystig på grenene på livets tre. Fly verden rundt om du må, men husk hvor du kommer fra. Lær deg kjærlighetens språk, og bruk den flittig. Vær glad i deg selv, i dine venner og i han eller hun som går med deg på veien. Gled deg over livet og vær stolt over din egen familie og slekt på begge sider, ditt hjem og din hjemplass. Gjem så alle gode ord i ditt hjerte og grunne på dem. Husk alt det gode vi foreldre har gjort for deg, og tilgi oss for alle dårlige ord og alle krenkelser. Si fra om jeg eller mamma har såret deg og ikke husket på å si unnskyld. Mamma og pappa elsker deg. Derfor er vi så bekymret så mange ganger. I våre hjerter betyr du alt, i dag og for alltid. Vi ønsker deg det aller beste, og håper du er beskyttet hvor enn du går.

Derfor vil vi av hjertet, hver eneste dag, og hver gang vi har kontakt, si jeg er glad i deg, mitt elskede barn! Du får en klem når vi møtes, og en klem når vi skilles. Vi tenker på deg mange ganger hver dag, og vi prøver å kjenne etter i magen om hvordan du har det. Er du på reise, må du svare på meldinger og telefoner. Og så skal vi gradvis sette deg mere og mere fri. Og håpe at det vi har gitt er nok til at du elsker deg selv, og oss selvfølgelig. Men mest av alt kjenner vi på en grenseløs kjærlighet til deg, vårt og mitt elskede barn. Den kjærligheten forblir i våre hjerter, og det er akkurat det vi håper og ber om, at du kjenner og har kjent på vår kjærlighet i alle disse år, og hver eneste dag. At vi har klart å gi deg den vissheten hos deg selv. Nemlig at du er elsket, og du har fått hørt det. Igjen og igjen, og som gjør deg i stand til å være lykkelig i ditt eget liv, og at du kan føle du er en del av noe evig, og noe større, nemlig kjærligheten selv.

Som er universets mektigste kraft, Kristi kjærlighet og guddommen på sitt vakreste, den sterkeste beskyttelsen, tilgivelsens kilde, salighetens grunn, og evighetens opprinnelse. Denne vidunderlige og helbredende kraften og beskyttelsen skal følge oss alle, deg, alle våre barn og alle dine og våre etterkommere i tusen ledd. Det er dette livet handler om. At vi som pappa og mamma får lov til å ta til oss kjærligheten, dyrke den, og gi den videre til deg. Vi må tro på den, og be til Gud at kjærligheten skal bestå i vårt eget hjerte. Nok til at vi ikke har vært for egoistiske, for dømmende, for fraværende og at vi har klart å beskytte deg mot demoniske krefter, destruktive miljø og onde mennesker. At vi på tross av våre menneskelige svakheter har maktet å gi kjærligheten videre til deg.

Etter et langt liv må vi likevel erkjenne at mange av oss er skadet av alle livets ulike belastninger, noen mer, noen mindre. Og så tenker vi at du og alle barn må unngå å bli skadet. Vi har mange ganger vært altfor beskyttende, nettopp fordi vi vet hvor galt det kan gå. Mange ting i livet er utenfor vår kontroll, og sykdom, brudd, konflikter, ensomhet, økonomiske kriser og andres ondskap kan ramme hvem som helst. All denne livserfaringen på godt og ondt gjør at vi prøver å beskytte barn. Og så ser vi at det ligger et vanvittig press på de unge, om å bli perfekt, vellykket, pen, topptrent, rik, populær og berømt, og mange dessverre føler seg mislykket etter å stadig se på sosiale medier hvor vellykket kjendiser og influensere er. Alt dette gjør at vi har blitt bevisste at vi må gjøre en ekstra innsats for deg og alle våre unge. Vise kjærlighet, være kompetente foreldre, være åpne, bryte tabuer og ha nær kontakt med deg og alle våre kjære.

Men mest av alt, at alt vi har gjort for deg, ved hjelp av Gud, kjærligheten, det gode, familie og våre venner, at det har gitt deg beskyttelse, tilhørighet, en god selvfølelse, et positivt selvbilde, evne til selvregulering av svingende følelser, et kyndig blikk for andres lidelse, evne for omsorg og hjelp for andre. At vi i sum har gitt deg en tilstrekkelig livskompetanse god nok til å møte alle livets krumspring, prøvelser og utfordringer. Gitt deg en mening med og i livet, og en fast tro og overbevisning om at livets mening er alltid å leve i kjærligheten og tro på Gud som har skapt oss. Og aller mest, en levende tro på at alle synder er tilgitt i Jesu navn og blod. En tro som bærer deg til et evig liv i himmelen til slutt. Og at du forstår at vi er gjester på jorden en tilmålt tid, at alt vi har er lånt og skal gis tilbake. At penger, utdannelse, eiendom, omdømme, titler, ære og berømmelse er flyktige verdier og bare verdslige saker. Ofte nødvendige til en viss grad, men at kjærligheten, hjertets tro, omsorgen, vennskapene, slektskontakten, og hvordan vi er mot oss selv og hverandre, det er det som betyr noe, og som gir livet en virkelig verdi og mening.

Så kan vi sammen skape en himmel for oss selv her på jorden, være glad i hverandre, le og gråte om hverandre, ha kontakt med venner, og forstå og hjelpe folk som lider. Og så kan du selv en gang, når den tid kommer, gi kjærligheten videre til din kjære og til dine egne barn. Og si, jeg er glad i deg, mitt elskede barn! Hilsen pappa!

Man må se, tørre og handle!

I et samfunn, bygd eller en bydel med minst tusen personer er det alltid en viss prosent som lider, som nylig har opplevd tap, død og sorg, som er ensomme, syke, fattige, ruser seg eller er skadet på en eller annen måte. Enhver av oss har sikkert opplevd stunder, perioder og livsfaser med kriser, sorg, skadet selvfølelse, fortvilelse og prøvelser. Det de/vi da har ønsket og bedt om er hjelp, trøst, vennskap, kjærlighet og bli sett. Da må noen faktisk gjøre det. Noen må være den Ene. Noen må se, tørre og handle! Det finnes heldigvis mange mennesker som trør til i krisens stund, det har jeg sett og opplevd selv ved mange andre anledninger. Jeg blir stadig imponert over omsorgen, omtanken, hjelpen, pengestøtten og de trøstende ordene ved tragedier, brå død, sykdom og andre store kriser. Jeg vil imidlertid sette fokus på den stille sorgen, og lidelsen vi ikke får vite om før vi spør.

Mennesker generelt vil være lykkelige, unngå problemer, og være sammen med andre folk som er lykkelige, og lukke det negative ute. Vi blir alle lett blinde for andre menneskers problemer, og tenker og håper, at de må klare å rydde opp i problemene selv, bli i orden fortest mulig, eller om nødvendig få hjelp av det offentlige og aldri nevne problemene igjen. Det enkleste er å aldri spørre, gå forbi eller bare snakke overflatisk om vær og vind, og på den måten aldri gi vår neste en sjanse til forsiktig å fortelle om sorgen, sykdommen og problemet. For de fleste av oss er mange livsproblemer fremdeles tabu, og vanskelige å prate om sånn uten videre, uten at noen spør.

Alle vil fremstå som lykkelige og problemfrie, og alle vil at de andre skal tenke godt om en og helst ikke se mine problemer. For vi håper de snart skal forsvinne av seg selv. For noen gjør de ikke det. Vi får dermed en ond sirkel der de lykkelige er blinde, tause og uinteresserte i andres problemer, og de ulykkelige ikke tør å fortelle, men de vil gjerne fremstå som lykkelige, skjule problemene og håper det går over snart. Konsekvensen for de som blir rammet blir lett følelsen av fortvilelse, avmakt, ensomhet og noen ganger skam og skyld.

Hva kan man så gjøre for å hjelpe? Egentlig behøver ingen bry seg om andres problemer, det er ikke mitt personlige ansvar og det er deres problem, og de må kontakte hjelpeapparatet. Men, man kan si til seg selv at jeg behøver ikke, men jeg vil likevel gjøre noe, det jeg kan, jeg vil gjøre en forskjell, og jeg kan gjøre noe der jeg ser problemet. Man kan starte i det små, vinne erfaring, og etterhvert som man blir trygg på seg selv og andres reaksjoner kan man bidra i mange, mange situasjoner. Gevinsten er stor, både for dem som gir, og dem som får. Det blir ofte gjensidig nytte og glede, og etterhvert kan du få tilbakemelding om at det lille du gjorde der og da, faktisk betydde enormt for ditt medmenneske og din venn. Du kan bidra til at noen fikk åpnet seg, fikk mot til å snakke, motivasjon til å søke hjelp, ord for å erkjenne problemet, og inspirasjon til og tro på at noe kan hjelpe og det finnes håp. Eller ganske enkelt være en venn i nøden, der tid og utholdenhet er svært viktig.

Kompetansen ligger i oss alle, hos alle voksne og spesielt hos de som selv har opplevd krise og kjent på den samme fortvilelsen og det inderlige håpet på at noen ser meg, tør å spørre, vil lytte til meg, og ikke minst, spør igjen neste gang vi ses. Det som virker er først og fremst at du ser den som har det vondt og er ensom. Blikk kan være helbredende. Dernest at du tør å spørre og tør å snakke direkte til den det gjelder, bryte taushetsbarrieren og det private og personlige skjoldet mange bærer. Man må tørre å være personlig. Og så man handle. Ord og lytting er ofte det som virker. Ordene vitner om kompetanse i å se, interesse for den andres ve og vel, og viljen til å høre om andres problemer. Når den andre tør å fortelle må man ikke pøse på med løsninger, men la den andre fortelle. Og vi kan gjerne spørre om hva vi kan bidra med. Og neste gang kan ta opp tråden, og fortsette det gode arbeidet. 

Når det gjelder barn og unge er det ikke sikkert de kan formulere problemet eller si deg hva du kan gjøre. Her er det ordene, spørsmålene, interessen, kjærligheten, vennskapet og blikket som helbreder. Og det blir sterkest når du oppfattes som den Ene. Den som så ham eller henne, brydde seg og torde å spørre. Og den som gjorde kjærlighetshandlinger. Det kan være ord, tid, vennskap og langvarig interesse for den andre. Og vissheten om at vi deler en hemmelighet, og på grunn av det lindres ensomheten og følelsen av avmakt og håpløshet.

For voksne kan man benytte nesten alle slags sosiale settinger til å hjelpe, i tillegg til det personlige møtet der dere bare er to. Er det flere samlet kan man henvende seg direkte til vedkommenede man vet har det vondt og ganske enkelt spørre om hvordan han eller hun har det. Føler man at man kan være konkret, kan man spørre mer direkte om problemet. Som regel vil den som har problemet juble og tenke at endelig ser noen meg, og at det gjør ingenting at flere hørte og får vite det. En annen innfallsvinkel er at man kan ta opp spesielle temaer som man vet er høyst aktuelle, og med det bryte tabuet og tausheten. Samtidig som den som eier problemet ikke behøver å bli fokusert på personlig. Det hjelper helt klart på problemeieren og kan bli et viktig steg på veien mot anerkjennelsen av krisen og gir håp om helbredelse.

Der man ikke vil snakke og spørre noen direkte, kan man drive med personlige kjærlighetshandlinger i det små. Et vennlig ord, et kompliment, et hverdagslig spørsmål, en anerkjennelse, litt skryt, en kjærlighetserklæring, en telefon, en melding, eller et Facebookinnlegg om et problemområde eller et tabu. Og litt framsnakking! Vi må ganske enkelt se hverandre, og gi det vi kan, når vi kan.

Noen må se. tørre og handle. Og det kan like gjerne være deg!

Det må en hel landsby til for å oppdra et barn

Med det menes at man kan ikke vokse opp helt alene, eller bare i en kjernefamilie, isolert fra omverdenen. Et barn er medlem av en familie, en storfamilie, slekt, en bygd og så videre. Og alle har vi en eller annen funksjon for hverandre, eller roller om man vil. Alle er viktige, men noen er mer viktige enn andre. Som ung er foreldre, søsken, venner, slekt og hjemplass svært viktige, og ofte fortsetter dette livet ut. Etterhvert kommer det til klassekamerater, skolen, nye venner, nye lærere og for noen, en annen hjemplass eller en by. Men selv i en by trenger alle, spesielt barn, de trenger familie, nære, venner og et nettverk. Det kan være vanskelig i starten om man flytter til en ny plass, men barn er utrolig tilpasningsdyktige og finner ofte venner snart.

Men ordtaket om at det må en hel landsby til for å oppdra et barn gjelder fortsatt. Selv i moderne tider og med mye ny teknologi. Landsbyen er der, for noen helt bokstavelig, og for mange andre i overført betydning. Barn har fremdeles nære, familie og slekt, selv om familien og slekta er spredt til vanlig. Mange av oss har foreldre, besteforeldre og søsken nettopp i en bygd eller i en landsby. Og vi kommer stadig tilbake til denne landsbyen. Snart er det barndåp, bryllup, rundt år, storsamling, slektstreff, eller en begravelse. 

Og barna våre blir så sosialisert inn i dette livet og inn i dette nettverket. Selv om mange bor i en by, så vender mange tilbake til bygda, slekta og til barndomshjemmet eller til hytta. Nye barn og unge kommer til, og lærer dette halvnomadiske levesettet. I en by er man en bestemt person og har et fåtall roller, mens i landsbyen har man mange roller og veksler mellom dem. Vi behøver ikke å tenke så mye på disse rollene, de er der bare. Du er sønn eller datter til den og den, med i den familien, i den slekta, i den hjembygda. Og du kan til og med høre til i to eller flere landsbyer, som du besøker når du kan.

Personlig er jeg fra Måsske/Musken, jeg har vokst opp der, og er stolt av det. Men dypt i mitt hjerte er jeg Hellmobotning der pappa kjem fra og fra Oalloluokta der mamma kjem fra. En bror av meg sier alltid, jeg er fra området Musken til Oalloluokta, inklusive fjellområdet Grensen, Gájssemierro, Njallajávrre, Rávdda og de store vannene i øst. Vi er også samer med tilhørighet til Sápmi/Sameland. Det er like mye et fysisk begrep som en spesiell tilhørighet til dette store området kalt Sápmi.

Jeg har stor glede av å se min egen gutt møte alt dette i min egen landsby, i mitt eget nettverk. Han skifter lett med å si hei, hallo og buoris, han vet hvem slekta er og hvor jeg som pappa er hjemme. Det samme gjelder når han drar sammen med sin mamma til hennes områder. Så finner han og alle unge seg nye venner, og nye nettverk. Alltid med pappas og mammas egen landsby i botnen. Verden forandres og vi med. Våre barn får med seg litt gammelt og litt nytt, og vi som er middelaldrende skjønner ikke alltid kodene på sosiale medier og de unges omgang med hverandre. Men vi har en viktig jobb å gjøre alle vi voksne. Lage og vedlikeholde en trygg havn for alle våre barn og barnebarn, ja venner med. Ut fra dette og med basis i den berømmelige landsbyen skal da våre kjære vokse opp, kanskje etablere nye par og familier. Og bevare og videreutvikle den kulturen og det språket de fikk. Slik går livet videre i stadig nye generasjoner. Og i nye landsbyer.

Barndommens eventyrland

Pappa Mikal og mamma Elin gifta sæ i 1956, storesøster kom først, og høsten 1957 fløtta de tre til Kjøllefjord etter at pappa ble ferdig med lærarskola i Tromsø. Han var lærer i Kjøllefjord i ett år, og der blei æ født i 1958, som nummer to. Etterhvert ble vi til 8, ei søster og 7 gutta. Senere fløtta vi til Musken, Kjøpsvik, Oppegård, og Musken igjen, der vi blei, alt etter lærerjobba for mamma og pappa. Æ tilhøre en generasjon som vokste opp både i gammeldagan, og som nu leve i en hypermoderne tid. Mange ganger lengta æ tilbake til de lange, varme somran, alle fjellturan og sprell i Hellmobotn, i Musken og i Ålloluokt. Og til alle de vennlige, gamle damene som ga oss ongan sukkerbrødskiva, og mange varme ord. Vi ble sett og holdt, og tatt med absolutt overalt, hvor vi storøyd fulgte med folk og noen originala når de snakka, arbeidde, gikk på samling og til fjells, og alt det rare og morsomme de sa. Tror ikke oppveksten i Hellmoa sto tilbake for alle sprell og all humor Emil i Lønneberga gjorde og opplevde!

Mitt aller første minne er at mamma tegna av handa mi i en minnebok ho hadde laga, kanskje var æ tre år dengang. Da bodde vi hos en annen familie i Musken, totalt tre generasjona. Vi selv var vel en fem-seks onga den gangen, og vi lå på bonstermadrassa tett i tett på loftet. Det var lávve (slekt)  i nesten kvær en gård, og fred og ro. I 1969 fløtta vi inn i lærerboligen i Ytter-Musken, som kommunen bygde ved internatet, som senere ble skole, og gammelskola ble læstadiansk samlingshus. Omtrent da kom strømmen til Musken, da de bygde et aggregat som bråka noe infernalsk døgnet rundt ved kaia. Lys-Sigurd monterte lysan, ledningan og kontaktan og spurte stadig vekk etter kaffe. Hver tirsdag kveld møtte vi dampen, den ene dagen "Hulløy" gikk to ganger tur-retur Musken - Kjøpsvik. Vi venta på dampen hos en nabo ved kaia, og røkte Tiedemanns blå, som vi bomma av han, og studerte de fine jentan fra Musken som var litt eldre enn oss. De var så sjarmerende, sang sangan de hadde lært på "Ønsken", altså Ønskekonserten, og av og til holdt de oss guttan fast og kyssa oss. Tirsdagene hadde mange vært i nødvendige ærend i Kjøpsvik og det var topp underholdning å se kem som kom, vi fikk kjøpe brus ombord, og etterpå sto vi stinn brakke i posten hos Post-Mikkel. Han ropte høyt navnan på hvert et brev, for hver en avis, og folk spurte om det var kommen "verdier", enten trygd, lønn eller betaling for fisk, tørrfisk, ull, skinn., kjøtt, levende sau eller ainna. Vi leka også partigjømt ofte, der to lag skulle lete etter hverandre etter tur. Laget som skulle lete telte til 500, og laget som gjømte seg måtte blinke 3 ganger med lommeløkt, og så starta moroa. Hele Musken med skogen rundt var gjemmeplass, og det tok tid å finne hverandre og det var om å gjøre å forvirre hverandre med lykteblink nu og da og springe derfra. Engang krøp mitt lag inn i en ur og fant en liten, gammel kiste innerst inne. Vi var snar å kom oss derfra, og alle ongan ble redd og gikk heim. 40 år etter fant vi resta av kista i samme ura. Vi ble livredde for vi hadde hørt så mye om æbok/utbor. Onga som var satt ut i naturen for å dø, og som gikk igjen.

Meine det var over over 200 persona i heile fjorden på 13 ulika plassa, med masse folk i Hellmobotn, Nordbukt, Inner- og Ytter-Vasja, Musken, Leirelv, Josommerseth, Pålsommerseth, Tømmervik, og før det i Tjieluobme, Basudissa, og Gábmásadje. Folk rodde og etterhvert kom påhengsmotoren "Seagull", og motorene "Bolinder", "Sabb", som ga fra seg et "bopp" hvert tredje sekund. Den gangen var heile Hellmofjorden, Grunnfjorden, Stefjorden, Bjørkvik og enkelte plassa i Hamarøy og Sørfold fullstendig samiskspråklig, derfor kan alle i vårres generasjon samisk. Folket levde som fiskerbønder og alle utenom oss som var lærerfamilie, hadde saua, og gjerne en ku, okse og en eller anna hest. Alle hadde båta, noen skøyte og det ble fiska året rundt. Saman er de åtte årstiders folk og hver sesong var preget av det de måtte gjøres da. Vi onga kom og gikk i kvær en gård og i kvært et fjøs, hjalp til og det mest spennende når sauan lamma og vi fikk holde dem. Kvinnfolkan holdt på med duodje (husflid) og laga alt som trengtes i heimen, i tillegg plukka folk bær og syragress, gikk på jakt, satte opp feller i skogen og skjøt nise på havet, og oter i fjæra. Masse ble solgt og slik fikk folk kontanter, i den tida før folketrygda ble innført. Litt kontanter måtte folk ha for å kjøpe kaffe, salt, sukker, mel, oljelamper, parafin, tobakk og snus! Det var mye byttehandel, også med svensksaman som av og til kom ned fra Vájsáluokta.

Året rundt sprang vi ute heile dagen, og det e et under at alle kom heim når det blei mørkt på vinteren. Så tente de voksne oljelampa, og de fyra heile dagen mens kaffekjelen putra på gammelgrut. Det va håll i loftgolvet over vedomnen og gjønna det hållet fikk vi med oss historian som var meint for berre voksne. Det var luksus for oss onga å sett lamme voksne og gamlinga og hør på historia, og all latteren som runga etter en morsom historie. Og når de godmodig erta hverandre, og vridde og vendte på alt, drev gjøn med hverandre og få blei fornærma.

Etterhvert bynte vi på skola like ved og trur du ikje vi måtte ha begge foreldran vårres som lærara, mamma på småskola og pappa på storskola. De gangan det ikje var en frøken fra dalan i Sør-Norge. På småskolen var vi i stua til en nabo, og gikk gjennom kjøkkenet hennes i hvert friminutt! Der var også bygdas talestasjon, og alltid fullt av folk på kvelden, og alle sa hysj når telefonen ringte og ingen kunne ha noen private samtala der. Vi var høgt og lågt, og i storefri som varte minst en time, gikk vi på vintern på ski til Hedningjorda, et par kilometer opp i lia, og drev med utfor i stor fart. Vi hoppa på ski og visste knapt nok om vi landa forlengs eller baklengs, og rekorden var 22 meter, satt av av en ungdom, som ble den store helten. Vi hadde skinnhua, tjukke ullvotta, kvitunderbuksa og beksemsko, og måtte bade én gang i uka i en stor stamp. Etterpå satt vi ved omnen med handuk over oss og fikk varm kakao og brødskiva. På storskola fortalte pappa en saftig skrømthistorie hver dag den siste halvtimen. Disse historian sett som spikra og æ har fortalt dem videre til sønn min. Og han sa alltid, fortell, og historian måtte være lang, skummel og ny! Du verden for en fantasiverden vi vokste opp i, med æbok/utbor, gani/hulder, rávgga/draug, jábmega/dauinga, åvddus/fægd og skjulte skatter i skogen som blinka hvert 7. år på julaften. Vi følgte alltid med om det blinka i skogen, klar til å grave skatten frem. Julaften gikk vi på javllaroahtta/julekveldsbesøk hos naboan og alle hadde samisk tradisjonsmat og det lukta julebakst i hele bygda.

På sommarn var det et virkelig eldorado, og det året vi fylte åtte år fikk vi gå over fjellet med pappa, fra Hellmobotn til Vájsáluokta, mens mamma tok toget med de minste fra Narvik til Gällivare og videre med buss til Ålloluokta i Jokkmokk kummune, der ho kom fra. Der áddjá (morfar), áhkko (mormor) og Edvard-æddnu (morbror) møtte oss og vi  var der en hel måned. Det var læstadiansk sommerstorsamling i 2 uker på 5-6 plassa rundt om i Storlule, og vi ble kjent med mamma sin slekt. I Sverige var vi alltid Elins pojkar og flicke, og vi fikk stadig vekk en svensk papir-tier som vi selvfølgelig brukte på butikken i Porjus. Vi spurte etter is og brus men fikk ingenting, før vi lærte oss å si glass og läsk! I slutten av juli gikk vi til Rávdda og plukka moltbær i ca 10 daga. Den gangen kom Lunken, altså Fiskflyg, med sjøfly og kjøpte moltbær fra oss. Et år var vi over 60 stk der og flyet kom hver dag og kjøpte ca. 300 kg bær så å si rett fra myra og så kunne vi bestille mat og ferskvara fra dem siden de også drev en landhandel i Porjus. Vi bestilte melk, fløte, kjøtt, falukorv, skinka og brus og snus! Æ hadde bestilt 10 Cola og en luring føyde til en ekstra null slik at det kom 100 boksa. Det var nestsiste dagen og vi satt og drakk Cola alt vi orket. En mann som var med oss fortalte siden at " i Rávdda var æ på Colafest, æ huska ingenting"! Utpå høsten fikk vi en sjekk for bæra minus maten og det var sommerjobben i gamle dager. På tur hjem til Hellmobotn bar vi 20 kilo moltbær hver, og det var vintersylta. 

Resten av sommeren var vi i Hellmobotn, pappa sin plass, og der møtte vi alle slektningan som hørte til der. Der fortsatte eventyret, det første vi gjorde var å ta på tøysko og leke lamme de andre ongan. Vi klatra på alle steinan, som hadde egne navn, vi lekte boksen går og slåball, og vi fiska børting i elva, sei i fjæra og fra robåt og gikk hver soldag opp til Hátsek og bada i en dam som ble lunka på sommarn. Et søskenbarn av oss skulle pakke til fjells og pakka kun badebukse og fire rulla toalettpapir! Kurt Tore var bandelederen, og vi gjorde mye rart, bygde Folkets Hus av furubak, og sang der halve natta og kokte kaffe og fortalte skrømt. Vi arrangerte Hellmocup med lagene Indre og Ytre, men mest spennende var Oldboyskampene, der de spilte med vernesko, spissko og totalt uten peiling på regler. En av de skåra med spissko fra egen banehalvdel og de som hadde vernesko turde ingen takle! De voksne leka sæ og, pappa og to naboa der inne bygde om ei skøyta til traktorferje, og kalla sæ AS Forenede Vaskailla. 

En høst dro vi en søskenbarngjeng inn dit med hagler og skulle skyte reven. Vi så ingen rev, og vi fordrev tida med å skyte på blink med lensmann og ligningssjefen var i nabohytta, og de turte aldri å kom ut. Vi skjøt ned et klesstativ, og de sa han hadde vært sterk den vinteren. Så ble vi lei og tok robåten vårres og laga seil av en filtduk og seilte utover i god fart. En nabo fra Musken kom med skøyta si mot oss og ropte til mannskapet sitt, se en ubåt! Så fikk vi haik til Nordbukt hvor vi fortsatte eventyret med noen andre ungdomma som muligens var hakket verre enn oss fra Hellmobotn. Ingen nevnt, ingen glemt. Vi ble vante fjellfolk etterhvert og gikk hver sommer rundt om i grenseområdene fra Hellmobotn, plukka moltbær, fiska og kosa oss rundt bålet. En dag gikk vi på toppen av Tjåråk, 1375 moh, og tente bål midt på natta. folk der nede trodde det var flystyrt eller UFO. Så la vi oss å sove kl 02, men kl 03 vekte den eldste av oss resten og sa vi måtte skynde oss ned. Tror han fikk et varsel for da vi gikk kom en graut-tjukk tåke som forfulgte oss lenge. Tåka hang der i en uke og han berga oss den gangen.

Vi skrev i hverandres minnebøker, og æ skrev alltid: Når solen går ned bakom åsen, og himmelen tennes i brann, da stiger de fagreste minner fra barndommens eventyrland! Æ skrev også et lite dikt som gikk slik: Jeg sitter her en lørdagskveld, her og tenker på. Solen forsvinner bak mørke mørke fjell, men Musken er bra likevel! Så laga æ et dikt om reven, som æ sendte til Nordlandsposten, med melodien til Blant alle lande.

Etter alle disse årene og somrene har mange av oss vært gode venner og vi mimrer stadig vekk om de gode og spennende barndoms- og ungdomsminnene. Vi synger de gamle sangene om og om igjen og ser på hverandre med megetsigende blikk, med lengsel i hjertet og takknemlighet til våre foreldre og slektninger som tok vare på oss og ga oss slike barndomsopplevelser. Og æ vil at sønn min, mine bonusbarn og alle våre barn og unge skal få oppleve en så rik og spennende barndom som mulig.

Tenk om vi kunne begynne på nytt?

Tenk om vi kunne begynne på nytt? Og at vi var hele og fine, med bare litt skrubbsår her og der. Tenk om heimen og hjemstedet vårt virkelig var det paradiset vi alltid drømmer om. Tenk om alle våre foreldre var kompetente, kjærlighetsfulle og visste om alle de sår vi fikk. Tenk om de kunne blåse på ondtene, etterhvert som de kom, både på kropp og sjel. Og så kunne vi igjen springe ut og utforske verden. Og komme slitne, våte og skrubbsultne hjem igjen. Til mammas hjemmebakte brød, gode kakao, rene klær og et karbad, mens vedomnen sprakte lystig i skjømmingen og det ble nesten som en bastu der hjemme.

Tenk om det fantes bare snille naboer, som ga deg sukkerbrødskive og mange varme ord. Der gubben i huset fortalte deg saftige skrømthistorier, og måtte følge deg hjem. Der nabobarna også var snille, og dere fant på mange artige leker. Der du kunne overnatte uten fare for overgrep, og ingen var redde. Tenk om vi kunne få lov til å passe nabokjerringa sin ku på sommeren, melke den og lage kaffeost.

Tenk om det var en allseende makt som kunne stanse alle krenkelser før de var tenkt, og der han eller hun spant fine lykketråder mellom deg og dine venner. Tenk om vi kunne le hver dag og fortelle de samme gamle historiene om og om igjen. Til latterkrampa tok oss og vi måtte gå hjem. Og der vi våkte alle ongan i lysoljelampeskjømmimg og kunne se lykkelige voksne rundt oss.

Tenk om misunnelse og hat ikke fantes. Der vi kunne si, mene, føle og tro på det vi ville. Tenk om de voksne kunne se oss som vi var, nysgjerrige, lykkelige barn som bare ville ha det godt. Tenk om det ikke fantes alle måtte-burde-skulle-greier i verden og vi barn fikk en fantastisk oppvekst. Der vi lærte å springe i heimfjellan, fyre bål, fiske, plukke moltbær og stirre inn i varmen. Der vi lyttet etter vær og vind og kunne forutse morgendagens vær. Og der du våkna av solsteiken mens du sakte kunne åle deg med soveposen til bålet og drikke svart morgenkaffe med en rullings til. Og så kunne du plukke 20 kg moltbær og bære hjem. Og selge halvparten og kjøpe godteri og en ny dongeribukse.

Tenk om du hadde en forstandig lærer som så deg og lærte deg livets overlevelseskunst. Som styrket din selvfølelse, og fikk deg til å le. Som tok hele klassen eller hele skolen med på skogstur, viste deg dyretråkk og overrasket med bålmat til alle. Der du for første gang smakte kruttsterk bålkaffe, og røkte en Petterøes 3 i smug.

Tenk om alle voksne var snille, der ingen hadde baktanker eller ville gjøre deg noe ondt. Der vi kom oss helskinna gjennom ungdomstida, og kunne begynne med videre skolegang og jobb. Og der pappa kunne følge oss til vårres første skoledag uansett hvor det var, og han hadde ordna hus og snille husverter som fulgte litt med. Og der mamma kom på besøk med nybakt gáhkko og et lunt smil. Der ho fortalte om da du var liten og der du så kjærligheten i hennes øyne. Og du rakk å savne henne allerede før hun måtte heim igjen.

Tenk om du kunne ha en ungdomskjæreste som beriket ditt liv. Tenk om du fant din kjære som ved et under kom fra det store intet og gjorde deg lykkelig. Og at dere sammen fikk verdens herligste barn, som dere passet på og gav kjærlighet.Tenk om mamma og pappa hadde så store tomter at alle kunne bo i nærheten av dem, og ingen behøvde å flytte. Tenk om alle kunne bo i hjembygda og kunne føle tryggheten der.

Tenk om det ikke fantes noe ondt i verden, ingen sårende ord, overgrep og krenkelser. Tenk om vi bare kunne begynne på nytt alle sammen. Og si at fra nu av avskaffer vi det onde, og så er vi bare kjærlige med hverandre. Der vi roser hverandre, dyrker vennskap og ler. Og der våre barn og barnebarn oppdager dette og sier at det skal vi jammen fortsette med til våre egne barn. Og at ondskapen aldri fikk fotfeste igjen, og alle kunne kjenne igjen symptomene og straks kvitte seg med det onde.

Og så kunne vi elske hverandre, være hverandres venner, slippe barna fri, besøke de syke og trøste den som var lei seg. Der vi kunne se glimtet i hverandres øyne, og hjerter fulle av kjærlighet og ha tid til hverandre. Tenk om alle vennskap bare varte hele livet og ingen døde som unge. Tenk om alle var friske og ingen var ensomme, ingen var utstøtt og folk rangerte ikke hverandre etter status. Tenk om vi alle kunne begynne på nytt?

Se på din mor!

Se på din mor, spesielt om hun er gammel. Hun er ikke feilfri, men hun er din mamma! Livet har gått gjennom en utellelig rekke av mødre fra tidenes morgen. Fra vår felles stammor Eva, gjennom fantastiske kvinner og kom akkurat til deg. På et helt bestemt tidspunkt, og som hele universet og englene beskuet og gledet seg over.

Din mor har selv vært et barn, sprunget og lekt i heimen sin og rundt omkring, med barnlige sysler, drømmer og lengsler. Og med en ufattelig kjærlighet og lojalitet til sine foreldre, sin familie, sin slekt, sitt folk og til sin families historie og hemmeligheter. Hun ble etter hvert en ung, vakker pike og ungdom! Hun har opplevd forelskelser, gleder og skuffelser, vennskap, kjærester, skolegang og arbeid, glade og triste dager og perioder, og ulike erfaringer som hun alltid bærer med seg. Hun har kanskje blitt utsatt for krenkelser og overgrep som også preger henne. Eller vokst opp i en tid med helt feile holdninger og verdier. Alt dette kan ha gått ut over deg og dine søsken.

Du ble båret på i 9 måneder, og mamma syntes det var strevsomt. Tenk deg dette unike oppdraget, skape, bære på, og passe på lille deg i sin mage. For at du etter hvert skulle bli født gjennom smerte, leve, utvikle deg, bli et helt og unikt menneske. Og til å begynne være helt avhengig av mamma og litt senere en pappa, men på en annen måte.

Din mor har de første årene passet på deg hele tiden, bare avbrutt av korte pauser, pappapass og barnevakter. De gangene hun ikke har hatt eller sett deg har hun tenkt på deg, hvor du er, om du har det bra, og om det er noe som mangler. Mens hun har hatt deg har du enten fått melk, kos, nærhet, oppmerksomhet, prating, vask eller du har sprunget inne eller ute i trygg forvissning om at hun er i nærheten. Hun har gitt deg den ultimate kjærligheten og tryggheten som bare mamma kan gi. Hun har bekreftet din barnetro, som du er unnfanget med, og gitt deg en kristen oppdragelse. Hun har lært deg forskjellen mellom rett og galt og sagt deg de vakreste ord du kan høre på jord. At alle dine synder er evig forlatt i Jesu navn og blod. Hun har vist deg himmelriket, en ufattelig gave gitt av Gud. Og beholder du din barnetro, så er din lykke evig!

Dere kom dere gjennom barneår, ungdomsår, skole, lek og alvor, og i dag står du mer støtt på egne ben, og klarer deg uten din mor i nærheten. Men hun er der likevel, i ditt hjerte, i dine gener, i ditt minne, i nabolaget eller på en annen plass. Bare en telefon unna, på et bilde, på et sykehjem, eller kanskje på en kirkegård. Jeg tror hun er den personen som har betydd mest for deg, spesielt da du var liten.

Når barna har det bra har foreldrene det bra, sies det, noe jeg tror er sant. Når barn gleder seg, utvikler seg, har venner, er tilfredse, får leke, utfolde seg og får gå i fred slapper foreldrene av og trives. Det gir hverdagslykke der foreldrene nyter synet av sine barn og tenker på alt barnet har gått gjennom fra livet i magen, fødsel og oppvekst, og alle de bekymringer for ting som kanskje aldri skjedde.

Og motsatt. Når barna ikke har det bra, blir mobbet eller krenket, ikke får venner og ikke kan utfolde seg eller er mye syke, kronisk syke, funksjonshemmet eller bor i et trafikkfarlig og destruktivt miljø, har feil venner og med i destruktive miljø, skader seg selv, ruser seg eller har lav selvfølelse og/eller selvtillit. Da sliter også foreldrene, og jeg vet at mor har det verst.

Tenk på alt hun har gjort for deg, gjerne i en mannsalder, bokstavelig talt. Alt er i deg, alle kjærlige ord og varme blikk, kjærlige omfavnelser, og fem-stjerners service livet

igjennom. Du aner knapt den totale innsatsen fra din egen mor, nettopp for deg, og alt for deg. Takk mamma tusen ganger eller mer for alt hun gjorde og betydde for deg, for kjærlighet, omsorg og all den tid hun brukte på deg. Er hun på sykehjem, fortell henne om de andre barna og barnebarna hennes. Fortell også om de døde og ær deres minne. Syng gamle sanger og ta med gamle ting hjemmefra. Fortell nytt hjemmefra og om gamle kjente.

Men mest av alt, husk å takke. Er hun dement og har mistet språk, kjenner hun deg igjen, i sitt hjerte og sinn. Hun føler deg og nyter ditt nærvær, din oppmerksomhet, alle kjærtegn, og spørsmål. I sitt hjerte både ler hun og gråter hun. Av hvordan det gikk med deg, av sin egen utilstrekkelighet og manglende språk og gode ord. Men kjærligheten hos henne forsvinner aldri. Hun ser deg, ønsker deg alt godt, gleder seg med deg og gråter sammen med deg over alle dem dere mistet, en sønn, en datter, et barnebarn, en ektemann eller en venn. Se på din mor. Alle spor livet har satt i og på henne. Alle de fine rynkene etter et langt liv. Møt hennes blikk, det blikket som har fulgt deg fra det første minuttet til nå. Alt hun har gjort og tenkt på, som du ikke engang husker.

Husk, se på din mor!

Finnes det ekte samer?

Snart feires Samefolkets dag igjen, 6. februar. Helt fra det ble bestemt at dagen var felles for hele Sápmi trakk man frem reindriften som det mest ekte samiske. Den er selvfølgelig samisk, men i sjøsamiske områder blir det helt feil å fremstille det sånn. Det er ikke reindriftens skyld, men vår egen trang til å rangere oss selv i forhold til andre mennesker og andre folkegrupper. Vi lette etter det som tradisjonelt hadde status, og kalte det ekthet. Hvordan kunne vi i hele Sápmi tenke sånn? Hvorfor det ble slik forklarer jeg her.

Først som sist, alle samer er ekte samer. Meningen om ekthet er etter min mening nokså meningsløs. Sammenligner du deg hele tida med reindriftssamen i kofte i midnattssol på Finnmarksvidda vil du for alltid føle deg annenrangs. Ingen dyr, klesdrakt, yrke eller bosted skal få definere din samiskhet. Forestillingen om ekthet og graden av den vedlikeholdes av en tradisjonell reindriftselite fra gamle dager, andre samer, storsamfunnet, skoler og nordmenn. I tillegg deles den dessverre av mange samer som føler seg annenrangs. Vi skal analysere dette i håp om at myten om ekthet knuses en gang for alle, og at alle samer kan puste fritt og vite at alle er like ekte, og ingen er underlegen andre!

Kriteriene for å stå i samemanntallet og få stemme til sametingsvalget skal heller ikke være avgjørende for om du vil kalle deg same. Der er det først et subjektivt krav om at du anser deg som same, og så er det et objektivt krav, basert på om en av dine foreldre, besteforeldre eller oldeforeldre hadde samisk som hjemmespråk. Men oppfyller du ikke det objektive kravet skal ikke det forhindre deg i å kalle deg same. Det er mange, mange flere enn de som står i samemanntallet som er og kan kalle seg same. Fornorskningens brutale marginalisering gjorde at samiskhet døde ut og folk kalte seg norske, lenge før dine tippoldeforeldre. Qvigstad skriver at langs hele den nordnorske kysten fantes sjøfinnene overalt og deres samiske språk var finnagiella. I dag kaller etterkommere av disse seg for sjøsamer, men finnagiella, deres språk, har dødd ut. Slik kan halve den nordnorske befolkningen i dag kalle seg samer, dette gjelder også befolkningen i tidligere Tysfjord. Eller du kan si jeg har samiske aner, om du ikke vil være så bastant.

Om en liten andel er ekte samer, er de andre da uekte? Er det språket, blodet, gener, slekta, yrkesvalg, bosted og historie som avgjør? Hva er kriteriene og hvem skal være dommere? Man kan ikke måle slik, men for de som føler seg mer ekte enn andre er det lett å tro at man er på toppen av hierarkiet. Og at alle andre skal forsøke å strekke seg etter dem. Det kalles å ha definisjonsmakten, men den kan misbrukes til å tilegne seg status og følelsen av makt eller en slags følelse av å være bedre og mer ekte enn alle andre. Men la oss se på mulige årsaker til at det er slik.

Først en parallell til Det norske og forestillingen om den ekte nordmannen. Etter at Norge ble helt uavhengig ble den frie, norske storbonden i dalene sørpå opphøyet til det norskeste av det norske. Han var bofast, uavhengig, velstående patriark, med masse dyr, store eiendommer og verv i lokalsamfunnet. Hans slekt kunne gjerne føres tilbake til en kongeætt eller noe annet fint. Folka hans kledde seg i bunad til fest, de spilte fele, sang nasjonalsangen, spiste heimbaka brød, brunost og rømmegrøt. Husmenn og tjenestefolk var under dem, og tatere, sigøynere, omstreifere, jøder og samer sto aller lavest. De måtte helst steriliseres for ikke å formere seg, deres kultur var simpel, de var fattige og deres kultur skulle heves til et høyere nivå. Og resten var mellom disse en plass. Jeg kaller det norsk nasjonalisme, sterkt preget av sosialdarwinisme, det vil si forestillingen om at bare den sterkeste overlever. Det som er det rare, er at om noen nordpå har ei tippoldemor fra dalane sørpå, er de berget, altså er de erkenorsk. Enda det var nesten bare fattigfolk, kriminelle, enkelte embetsfolk og misjonærer som måtte flytte nordover. Men folk baserte seg på forestillingen om det ekte norske sørpå. Naturligvis var det storbønder der, men på 1700/1800-tallet var nok flertallet fattige, og folk ser ikke at det var nasjonalismen som laget et ideal om det norske. Basert på status. Det var med andre ord bedre å stamme fra fattigfolk sørfra enn å være same eller kven.

Det finnes et lignende hierarki blant samer. Folk trenger helter og noen man kan se opp til. Det ser ut til at valget falt på det som skilte seg ut, var eksotisk, og som man ikke fant hos nordmenn. For inntil nylig var det den frie, uavhengige, velstående reineieren som tronet på toppen. De har snakka samisk i utallige generasjoner, de hadde masse rein, de hadde tilgang til mange naturressurser, de kunne alt om vær, årstider, flytting, med mere. Under dem var reindrenger (tjenestegutter) og tjenestepiker, og under reinsamen var alle andre, inkludert fiskarlappen i Sverige, og sjøsamer i Norge, inkludert oss lulesamer ved kysten. Det vil si samer som ikke hadde rein eller hadde mistet rein, og dermed velstanden - og statusen. Noen av de kunne snakke nedsettende om de fornorskede samene, de uten rein og uten språk, som levde av fisk og potet, og som snakka dårlig samisk. I Sverige og dels i Indre Finnmark eksisterer dette hierarkiet ennå og forsøkes bevart av de som ennå er i reindriften. Et dyr definerer med andre ord status innen det samiske mange plasser, noe jeg nekter å innordne meg etter! Vi kan slå fast at det finnes en forestilling om det ekte samiske.

Der det ikke finnes rein er det andre hierarkier, som i tidligere tider i sjøsamiske områder. På toppen av dette fantes noen frie, uavhengige, velstående slekter med sjøsamer, lulesamer eller andre samer, med samiske aner fra Arilds tid, og med legender i slekta. De som har store eiendommer, jaktområder, fiskebåter, not, og tilgang til ulike naturressurser. Som tømmer, trevirke, fisk, fugl, bær, sennagress, vilt, storvilt og handel med svensksamer. De snakket perfekt samisk, behersket også norsk, har kontakter i Sverige, mange var religiøse og noen var predikanter. De laveste på denne stigen var fattige sjøsamer, avhengig av det offentlige, og ikke så språksterke. Og aller lavest er de som måtte flytte fra sijddaen (bygda/fjorden), de som mistet språket, de som ble fattige og hadde få samiske kjennetegn, og som har blandet seg med ládde/dáhtja (ikkesame). Og de som ble fornorsket. Mange av dem i Kjøpsvik, på Drag, i Hamarøy, og i hundrevis av ulike kystsamfunn i nord, og på Nord-Kalotten ellers.

Konklusjonen er at det finnes hierarkier overalt, og kriteriene varierer over tid. Kapital eller sosialkapital er alltid nøkkelfaktoren her, enten i form av rein, penger, tilgang til naturressurser, slekt, aner, språk, kofte, utdanning, religiøse verv, tillitsverv, utdanning, yrke og samisk bakgrunn i mange generasjoner. Ulik form for status har lenge definert deg som same – og som menneske. Men det skal aldeles ikke definere deg som same nå – og slettes ikke avgjøre om du er en ekte same!

Du kan forstå hvordan og hvorfor status og hierarki oppstår, men status skal aldri definere deg som same! Og ikke definer deg som annenrangs og uekte same. Du må aldri omtale ditt språk som kjøkkensamisk selv om du ikke kan alle ord og begreper og du ikke kan lese/skrive språket. Og du er ekte same selv uten rein, kofte, språk, duodje, rikdom, posisjoner og slikt. Vi skal kollektivt slutte å snakke om status, hierarkier og ekthet, og vi skal aldri videreføre dette til barna våre. Selv om de også har norsk eller utenlandsk blod i seg. Vi skal aldri regne samiskhet i andeler, som hel, halv, kvart, osv. Kall deg aldri plastsame, asfaltsame, o.l., selv om andre kanskje gjør det. Bruk språket når du kan, om så bare de ti ordene du kan. Og det er et stort paradoks at det er de samme samene som bare snakket norsk til barna sine i fornorskningstida, som latterliggjør unge samer for at de ikke snakker perfekt samisk i dag.

Nå skjønner du at det blir helt feil at Samefolkets dag i sjøsamiske strøk blir feiret med lassokasting, bidus og andre reindriftssamiske greier. Når bare 5 % av samene driver med rein. Man burde heller feire og markere den sjøsamiske kulturen, opprinnelse, historien, tradisjonene, språket, næringstilpasninger, Nord-Kalottens åtte årstider, samhandling og blanding med andre folkeslag, matskikker, andre lokale skikker, sanger, arrangere marknad og mange andre ting og det reindriftssamiske, men ikke bare det. Og samtidig belyse fornorskningen og konsekvensene av denne i hver region. Samt hva kan virke forsonende etter 150 års hard fornorskning.

Vi skal bekrefte hverandre slik vi er, og la menneskeverdet gjelde også i denne debatten. Slik kan vi unngå at mange unge samer anser seg som annenrangs, ikke bare i forhold til det norske, men også i forhold til det samiske. Vuorbbe tjuovvus! Lykke til!