Femten, seksten år, og allerede på videregående. Det har gått fort, og det kjennes som om barndommens uskyld er over og en ny tidsepoke har begynt for deg. Du har startet på løsrivelsen fra oss foreldre, samtidig som du trenger oss som en trygg base. Jeg er glad for alt du ikke vet om livet, lykken og tårer. Og alle de gangene ditt hjerte kommer til å briste eller knuses. Men jeg håper, tror og vet at du også vil møte mye positivt i ditt liv, alle møtene med venner og andre mennesker, og all farting og utprøving. Du skal sannelig gjennom mye, du og alle tenåringer.
Tenårene, kanskje den mest dramatiske og omskiftelige tida i livet. Rektor på Steinerskolen sa at alle ungdomsskoleelever burde ha et skilt på seg der det sto: Under ombygging! Idag skriver jeg om refleksjoner rundt det å ha et barn som er tenåring. Mye kan sies i en privat og personlig blogg, men de innerste hemmeligheter og en rekke andre personlige ting skal aldri røpes, det skjønner alle. Derfor formes dette blogginnlegget mer generelt om tanker og følelser om det å ha et barn i tenårene. Jeg tror jeg skriver omtrent som enhver far og mor ville skrevet, tenkt eller følt om sitt kjære barn, som gradvis blir mer og mer ungdom.
Kjærligheten til et barn rommer alle slags følelser og tanker. Overfor en tenåring blandes blant annet disse følelsene og tankene. Takknemlighet, minner, ømhet, selvransakelse, selvkritikk, bekymringer, erfaring, håp, tro og ønsker. Kjærligheten til barna er den aller sterkeste kraft mellom mennesker på jord. Foreldre kan dø for sitt kjære barn om nødvendig, og om vi får valget mellom å flytte en periode for å hjelpe et barn som har det vanskelig, og det å bli hos en partner, vil nok de fleste av oss prioritert barnet. Vi klarer ikke å bekymre oss for barnet uten å gjøre absolutt alt som er mulig for at vår sønn eller datter skal få det bedre. Vi ønsker at være barn skal være lykkelige, at de skal lykkes med det de gjør, og at de selv engang finner kjærligheten med noen som er snille og trofaste mot dem, og at de er og kan være gode mennesker. Og at de får oppfylt sine drømmer.
Når man ser tilbake på alle disse årene som har gått, er det egentlig bare ett, stort spørsmål som står tilbake. Har jeg gitt mitt barn nok kjærlighet og tid, og vil det være nok til å bli selvstendig, frisk og lykkelig? Har jeg og den andre forelderen skadet vårt barn på noe vis, og har det fått en tilknytningsforstyrrelse? Dvs at en av foreldrene var for mye og lenge borte i unge, sårbare år, for eksempel de første tre årene, eller vært for lite sensitive og kjærlige? Har det vært balanse mellom kjærlighet og grensesetting? Er barnet vårt rustet til å møte en urettferdig og brutal verden, har vi vært overbeskyttende eller vært for naive i forhold til andre mennesker. Og den aller verste tanken kommer av og til, har mitt barn opplevd et seksuelt overgrep, blitt langvarig mobbet, har det en psykisk lidelse, eller bærer han eller hun på et usynlig traume resten av livet? Er hun eller han homofil eller lesbisk og hvordan takler barnet, og en selv, på akkurat det. Vil det bli mobbet eller stigmatisert for det, og hvordan kan vi foreldre være en best mulig støtte om det er tilfelle. For oss som er kristne kommer tilleggsspørsmålet, har vi gitt dem nok kristelig lærdom og ballast, er det gjort med kjærlighet og ikke med skremsler og trusler, har vi vært for strenge og urettferdige, og vil barna fortsatt være kristne som ungdom og voksen.
Det kommer som du ser en dyp selvransakelse etter at barna blir større, og nu når vi gradvis skal utvide grensene og gradvis skal la de unge leve mer og mer alene, eller sammen med venner, medelever, på ferieturer, på byen selv om det er dag, i gata når de sykler eller går turer. Vi ransaker oss selv bakover i tid, driver selvkritikk, og bekymrer oss fremover i tid. Her er noen av disse bekymringene.
Vil barnet mitt bli utsatt for noe fælt og skadelig, overgrep, psykopati, tung kjærlighetssorg, svik, spilleavhengighet, rusavhengighet eller havne i svært uheldige miljø som hjernevasker han eller hun. Vil barnet mitt bli påkjørt eller utsatt for annen ulykke, eller få en uhelbredelig sykdom eller bli sterkt funksjonshemmet. Vil mitt kjære barn elske seg selv, ha god selvfølelse og være et godt menneske?Og kanskje det aller verste, vil mitt barn miste livslysten og ta sitt eget liv? Eller bli drept av andre? Vil noen kidnappe mitt barn på en utenlandstur eller får hun eller han aids, kreft, ME, eller en annen forferdelig eller dødelig sykdom. Og slik kunne jeg fortsatt i det uendelige, det finnes ikke grenser for hvor mye bekymringer man kan ha som forelder. Slike tanker må bare komme, men de kan ikke lamme oss.
Samtidig må vi kunne ha tro på våre kjære unge og alt det de skal møte. Vi må stole på at vi har gitt dem det de trenger for å klare seg i livet. Vi må tro på at vi har gitt dem nok kjærlighet og ballast til å være glad i seg selv, og at de kan bli glade i andre. Og er vi usikker på om vi har det kan vi jo spørre dem direkte når det passer. Vi kan be om tilgivelse for det gale vi har gjort, og om vi har forsømt dem på noe vis. Og vi må signalisere at de kan komme til oss med absolutt alt i livet, og at vi blir ikke mindre glade i barna om de opplever noe dårlig og forteller det. Og vi skal ikke gi barna ansvar for å gjøre oss voksne lykkelige, de skal ikke bli noe flott for vår skyld og for vår æres eller status's skyld. De må følge sitt hjerte og gjøre det de vil. Og vi må tro at Gud bevarer våre unge for all fremtid og gir dem kraft og styrke til å bære alle livets motganger.
Til lykke med livet, alle barn og unge. Dere er det aller kjæreste vi har. Vi foreldre tenker på dere absolutt hver dag, ja mange ganger om dagen. Vi kan til og med kjenne og føle på hvordan dere har det. Vi er forbundet med kjærlighet for evig tid, og dere er vårt eget kjøtt og blod. Vi ønsker dere det aller beste i livet. Og håper at alt dere har fått av oss skal være nok til å møte alle livets med og motganger. Husk at vi er til for dere, hele tida og hele livet. Ingenting er for hemmelig eller for skamfullt til for at vi ikke tåler å høre det. Den første tida har vi nok betydd mest, men heretter vil andre få større og større betydning i deres liv. Andre unge, medelever, lærere, venner, kjærester, og litt senere, arbeidsgivere, kolleger, og forhåpentligvis en snill og kjærlighetsfull kjæreste. (som vi foreldre skal godkjenne :-))
Til sist håper jeg og alle foreldre at vi lever til dere er minst tretti/førti år, fordi det er traumatisk om dere mister en eller begge foreldre når man er for ung. Jeg gjentar det aller viktigste og høyeste budskap og kjærlighetserklæring som jeg og alle foreldre kjenner på i mitt og vårt hjerte: Jeg elsker deg, mitt kjære barn!
torsdag 10. oktober 2013
fredag 4. oktober 2013
Når energien bare forsvinner
Forestill deg at du bare har tre-fire timers energi hver dag til å gjøre noe. Og at skal du gjøre to eller flere ting samme dag må du planlegge inn pauser, og gå og legge deg innimellom! Møter du gamle kjente må du si jeg kan bare prate en og en halv time da må vi slutte for da blir jeg så sliten. Men vi kan prate litt i morgen og. Har du barn må du si nei til mange ting som krever mange timers deltakelse og fokusering, for nu er pappa så sliten. Og etter en lang dags feiring, som julaften, konfirmasjon, feriekjøring, storsamling og lignende må du ta perm i to-tre dager etterpå. Du klarer ikke å jobbe en hel dag, og for menn eksisterer det knapt 4-timers-dager. I praksis er du arbeidsufør og funksjonshemmet. Slik er det å bli utmattet, og varer dette mer enn 6 måneder kalles det kronisk utmattelse. For noen ME, som er en alvorlig lidelse.
Jeg har fått diagnosen kronisk utmattelsessyndrom etter en ukes utredning ved den nyopprettede ME-avdelinga ved Helgelandssykehuset i Sandnessjøen. Lidelsen har mange navn, som CFS, chronic fatigue syndrome, eller ME, altså Myalgisk Encefalopati eller post-viralt utmattelsessyndrom. De lærde strides både om diagnosen, årsakene og eventuelle virkningsfulle behandlingstilbud. Se lenkene under fra wikipedia og Facebook, sykdommen har mange navn, kriteriene er ulike, og det finnes ulike grader av lidelsen. De verst rammede må ligge hele tida og tåler verken lys eller lyd, og disse har fått lidelsen etter en influensalignende virussykdom, og har en "ren" ME-lidelse. Alle vi andre har en variant av den, og utmattelse er fellesnevneren.
Jeg fikk ikke diagnosen ME, jeg har "bare" kronisk utmattelsessyndrom. Jeg har ikke hatt den berømte virussykdommen, og har dermed ikke post-viralt utmattelsessyndrom, men må nøye meg meg med "kronisk utmattelsessyndrom". I samarbeid med fastlegen og andre, tidligere undersøkelser utelukkes andre lidelser som kan ha utmattelse som symptom, som psykiatrisk lidelse, depresjon, diabetes, kreft, hypotyreose og eventuelle andre lidelser. Når man ikke har noen andre kjente lidelser sitter man da igjen med utmattelsessyndrom i en eller annen form og i en eller annen grad. Man kan selvfølgelig ha flere andre lidelser som ikke omfatter utmattelse, samtidig som man har en utmattelseslidelse. Jeg er for eksempel HSP, Highly Sensitive Person, altså en høysensitiv person (google alt du ikke forstår helt). Om den er en følge av utmattelsen vet jeg ikke, det er en typisk høna og egget-debatt.
Jeg har vært 4 uker på Kurbadet på ELM-kurs, Energi, Læring, Mestring. Der lærte vi sammenhengen mellom energi og ulike belastninger. Det var godt å møte andre i samme situasjon, og de pårørende fikk en info/kortversjon av lidelsen pluss at de fikk snakket med hverandre. Jeg har lært meg å bli mer ærlig å si man er syk derfor kan man ikke gjøre det og det, og jeg sier konsekvent nei til det meste. Jeg trener meg sakte, sakte opp, og tester min grense, og prøver ikke å presse meg over den. 70% blir gradvis bedre men resten forblir syke og endog verre. En ny kreftmedisin helbredet kreft og ME for de som hadde det, ved Haukelandsykehuset. Men det tar år før det kommer i allmenn bruk. For noen hjelper LP, Lighting Process, men det som er felles for alle ME-syke og utmattede er å bli bevisst sine krefter, si nei til ting som utmatter en, energiøkonomisere, trene seg opp gradvis, og anerkjenne lidelsen og si det høyt til deg selv og andre.
Prater du med meg merker du knapt forskjell fra tidligere, jeg er som jeg har vært og ser helt frisk ut. Jeg er sånn høvelig normal, helt til energien ganske enkelt tar slutt. Da kjenner jeg på meg at nu er det tid for time-out, og må legge meg. De eneste gangene jeg ikke blir så sliten er når jeg går til fjells, eller har det kjempemorsomt og avslappende med venner, med sang, morsomme historier, god mat og masse latter. Eller når jeg har gutten min og vi ikke MÅ gjøre noe spesielt, bare være til og tulle, vase og herje og prate. Eller når jeg skriver om noe interessant, eller leser bøker. Da "glemmer" jeg å bli sliten, og det er herlig. Løsningen for meg kan da bli å være freelancer, skrive bøker og blogg, bare være med gode venner og le, eller bare gå på fjellet som Lars Monsen, men samtidig ha sønnen min med. Helst at jeg og sønn min går på fjellet med bare gode venner, ler hele tiden, og skriver eller leser bøker mens jeg tuller med gutten min.
Hvem kan være med på den turen?
For spesielt interesserte:
:http://no.wikipedia.org/wiki/Kronisk_utmattelsessyndrom
https://www.facebook.com/MEregisteret/notes
Jeg har fått diagnosen kronisk utmattelsessyndrom etter en ukes utredning ved den nyopprettede ME-avdelinga ved Helgelandssykehuset i Sandnessjøen. Lidelsen har mange navn, som CFS, chronic fatigue syndrome, eller ME, altså Myalgisk Encefalopati eller post-viralt utmattelsessyndrom. De lærde strides både om diagnosen, årsakene og eventuelle virkningsfulle behandlingstilbud. Se lenkene under fra wikipedia og Facebook, sykdommen har mange navn, kriteriene er ulike, og det finnes ulike grader av lidelsen. De verst rammede må ligge hele tida og tåler verken lys eller lyd, og disse har fått lidelsen etter en influensalignende virussykdom, og har en "ren" ME-lidelse. Alle vi andre har en variant av den, og utmattelse er fellesnevneren.
Jeg fikk ikke diagnosen ME, jeg har "bare" kronisk utmattelsessyndrom. Jeg har ikke hatt den berømte virussykdommen, og har dermed ikke post-viralt utmattelsessyndrom, men må nøye meg meg med "kronisk utmattelsessyndrom". I samarbeid med fastlegen og andre, tidligere undersøkelser utelukkes andre lidelser som kan ha utmattelse som symptom, som psykiatrisk lidelse, depresjon, diabetes, kreft, hypotyreose og eventuelle andre lidelser. Når man ikke har noen andre kjente lidelser sitter man da igjen med utmattelsessyndrom i en eller annen form og i en eller annen grad. Man kan selvfølgelig ha flere andre lidelser som ikke omfatter utmattelse, samtidig som man har en utmattelseslidelse. Jeg er for eksempel HSP, Highly Sensitive Person, altså en høysensitiv person (google alt du ikke forstår helt). Om den er en følge av utmattelsen vet jeg ikke, det er en typisk høna og egget-debatt.
Jeg har vært 4 uker på Kurbadet på ELM-kurs, Energi, Læring, Mestring. Der lærte vi sammenhengen mellom energi og ulike belastninger. Det var godt å møte andre i samme situasjon, og de pårørende fikk en info/kortversjon av lidelsen pluss at de fikk snakket med hverandre. Jeg har lært meg å bli mer ærlig å si man er syk derfor kan man ikke gjøre det og det, og jeg sier konsekvent nei til det meste. Jeg trener meg sakte, sakte opp, og tester min grense, og prøver ikke å presse meg over den. 70% blir gradvis bedre men resten forblir syke og endog verre. En ny kreftmedisin helbredet kreft og ME for de som hadde det, ved Haukelandsykehuset. Men det tar år før det kommer i allmenn bruk. For noen hjelper LP, Lighting Process, men det som er felles for alle ME-syke og utmattede er å bli bevisst sine krefter, si nei til ting som utmatter en, energiøkonomisere, trene seg opp gradvis, og anerkjenne lidelsen og si det høyt til deg selv og andre.
Prater du med meg merker du knapt forskjell fra tidligere, jeg er som jeg har vært og ser helt frisk ut. Jeg er sånn høvelig normal, helt til energien ganske enkelt tar slutt. Da kjenner jeg på meg at nu er det tid for time-out, og må legge meg. De eneste gangene jeg ikke blir så sliten er når jeg går til fjells, eller har det kjempemorsomt og avslappende med venner, med sang, morsomme historier, god mat og masse latter. Eller når jeg har gutten min og vi ikke MÅ gjøre noe spesielt, bare være til og tulle, vase og herje og prate. Eller når jeg skriver om noe interessant, eller leser bøker. Da "glemmer" jeg å bli sliten, og det er herlig. Løsningen for meg kan da bli å være freelancer, skrive bøker og blogg, bare være med gode venner og le, eller bare gå på fjellet som Lars Monsen, men samtidig ha sønnen min med. Helst at jeg og sønn min går på fjellet med bare gode venner, ler hele tiden, og skriver eller leser bøker mens jeg tuller med gutten min.
Hvem kan være med på den turen?
For spesielt interesserte:
:http://no.wikipedia.org/wiki/Kronisk_utmattelsessyndrom
https://www.facebook.com/MEregisteret/notes
torsdag 26. september 2013
Hyllest til kvinnen
Halvparten av jordens befolkning er kvinner, og takk og pris for det! Hadde det bare vært menn ville vi dødd ut som art. Eller de/vi ville drept hverandre etterhvert, og det ville bli kjedelig ganske snart. Gud skapte to kjønn av nesten alle arter, kanskje mest for å reprodusere oss fordi intet levende vesen lever evig. I tillegg la han en sjel inn i mennesket som andre levende vesener ikke har. Mennesker har da kropp, hjerte, sjel og ånd. Vi har i tillegg en skarp hjerne, og evne til å samarbeide med andre, vi kan få en visjon, etablere nettverk og utøve makt, kontrollere hverandre, lage samfunn, lover og lage systemer som holder mektige krefter i sjakk. Nok om det. Poenget er at her er vi, vi mennesker, vi er født og må gjøre det beste utav det.
Gud må ha hatt en god dag da han designet kvinnen. Og det sier jeg ikke bare fordi jeg er mann og tiltrekkes av henne på en helt naturlig måte. Det er fordi jeg beundrer kvinnen på alle måter, og klarer ikke å forestille meg hvordan jorda og samfunnet ville vært uten dem. Menn er enkle vesener, og lett å tilfredsstille. Mat, kos, en dame, og noe å konkurrere om, ja så vips er alt perfekt. En dame derimot trenger langt, langt mer for å bli og forbli lykkelig. En dame lager et hjem, et rede, der alt må stemme, og der det er et hjem selv uten en mann. Et manneløst samfunn med kvinner og barn er også et velfungerende samfunn, noe boka Fiskerbønder og andre kvinnfolk viser. Et kvinneløst samfunn kan derimot bli et maskulint, tøft, voldelig, konkurrerende arbeidsfellesskap, eller en gjeng desillusjonerte, rusmisbrukende, oppgitte menn som tror de er Guds gave til kvinnen. Vi menn kan fristes til å tro at vi er selve samfunnet, og så trenger vi damer, hus, mat, systemer, territorier, hierarki, familie og barn. Og noe å kjempe om, og lage hierarkiske statussystemer som alle må følge. I et typisk, patriarkalsk mannssamfunn er det lite plass til myke verdier, annerledeshet, refleksjon, filosofi, homofili, vurderinger og undringer. Det er beinhardt arbeid, klare svar, etablert hierarki, og sanksjoner om du ikke følger boka. Det tipper liksom over, og mye av det fine forsvinner i testeostorontåka.
Her er det jeg beundrer ved Kvinnen. Min kjære kone inkludert, såklart! Alle kvinner er vakre, hver på sin måte. Og det finnes en mann for hver av disse flotte damene. Det finnes ikke noe mer tilfredsstillende for en mann å være sammen med en kvinne man elsker eller liker. Da mangler man ingenting, livet er komplett og man er lykkelig som mann. Man blir rett og slett hel. Og det er helt unødvendig å utbrodere samlivet. Jeg blir aldri ferdig med å beundre kvinnenes former, ynde, sjarm, og grasiøs fremferd. Og jo mindre hun vet det selv, dess mer naturlig og sjarmerende. Og det er fullt mulig å være tro mot sin kjære samtidig som man beundrer kvinner. Jeg beundrer også kvinners omsorgsevne og empati. Barna fryder seg i mammas nærvær, og ho er som regel en trygg base for de små, og deres nærmeste omsorgsperson. Har de en bestemor tilgjengelig og et bæssmorfang er livet og lykken komplett. Et himmerike på jord.
Damene tar som regel altfor mye ansvar for alt. Heimen, maten, husholdningsbudsjettet, klærne, innredning, besøk, slektskontakt, feriene, julekort, kakene, skolematen, lekser, lykken og at mannen blir lykkelig. Hun skal både være topp kone, datter, bestemor, mor, kollega, venn, terapeut, og ekspert på det meste. I tillegg skal hun være vakker, sexy, stilig, slank, frisk, utdannet, ha hobbyer, gå på trening, reise og være oppdatert på alt. Stiller heller ikke mannen og de andre tilstrekkelig opp, klager eller krever for mye kan hun bli utbrent, frustrert, ulykkelig og syk. Og det verste av alt er at hun kan skylde på seg selv, føle seg utilstrekkelig og føle at ingen kan hun be om hjelp hos. Rammer traumer og tragedier henne og familien kan det bli skikkelig stritt. Kvinnene får som oftest den største belastningene, eller de tar rett og slett det største ansvaret. Dessverre. Kvinner har oftest størst empati, best omsorgsevne, relasjonskompetanse og de tar mest ansvar for kommunikasjonen, kontakten, vennskapene, omsorgen, og tar sine følelser på alvor og kjenner bedre sitt følelsesliv. Blir en av barna rammet av en psykisk lidelse, kronisk sykdom, blir mobbet eller krenket alvorlig blir mor ofte også syk. Det vil si at det går mest ut over henne, hun bekymrer seg mest og tar størst ansvar, i tillegg til at det som regel er mor som pleier sitt plagede barn, og det er mor barna henvender seg til. Jeg ønsker ikke å generalisere om kjønnene, men det jeg ser og hører følger som regel et klart mønster.
Men når barna har det bra, når mannen gir mer en han forventer, når han er oppmerksom, snill og tar et tak hjemme. Når han elsker sin kvinne ubetinget og er en god far for barna. Når han gir uttrykk for beundring, trofasthet, begjær og ønske om å yte sitt beste for nettopp for kvinnens lykke, da blomstrer kvinnen og blir lykkelig. Kan hun i tillegg ta en pause fra hverdagslivets mas og rutiner, kle seg attraktivt og få beundrende blikk fra andre, ha tre-fire nære venninner og frike litt ut og le seg skakk, er hun selv i himmerike. Når kolleger gir anerkjennelse for det hun gjør på jobben og venner setter pris på henne, blir livet optimalt.
Det er mye som skal stemme ser vi. Det sier jeg mest til meg selv. Vi menn tar som regel alt det kvinnen bidrar med som selvfølge, sløves, og glemmer å gi komplimenter og gi litt ekstra. Og er gnien med ord, blikk og andre ting, da trenger vi en vekker. Og det får vi stadig vekk, kanskje uten å forstå det. Om det er bare 1 ting som er negativt ved kvinnen og jeg tør å si det her, er det den negative kritikken som kommer snikende når man er lat, uoppmerksom, usjarmerende og uengasjert, den takler jeg og vi menn dårlig. Kritikken er sjelden konkret og saklig, men heller slik at vi ofte karakteriserer den som mas, misnøye, og usaklig kritikk. Men knekker vi koden, tolker budskapet riktig, ikke går i forsvar, ikke gjengjelder kritikken og går inn for å forstå, kan man virkelig avverge katastrofe, misnøye, vantrivsel og skilsmisse. Jeg er nygift og øver meg hver dag, og stryker annenhver gang. Men jeg prøver igjen, og opplever stadig litt fremgang. Det aller, aller enkleste er faktisk å begynne å rydde, ta oppvasken, holde kjeft, jobbe, hjelpe barna, ikke klage og kjøpe de nydeligste roser en gang i blant. Men mest av alt, gi uttrykk for at man er fornøyd og setter stor pris på alt det kvinnen gjør og hennes feminine bidrag her på jord!
Og ingen kan som kvinner prate om alt mulig, om alt det menneskelige, alt det fine, om det alternative, om relasjoner, om kjærlighet, helse, livsstil, oppdragelse, mat, strikking, ferier, humor, klær, moter, menn og sånn. Menn skal snakke sak, konkludere, få rett og løse problemer og lage hierarkier. Kvinner kan bare prate, lufte, drøfte, utveksle, lære, og lage flate strukturer og inkludere alle. De har et utrolig overblikk, er mektig kunnskapsrike, kompetente på det meste og kan gjøre mange ting samtidig. Kommer jeg i en slik venninnegjeng prøver jeg å tune meg inn på samtalen og oppleve all den summingen og all informasjonen, og jeg føler meg priviligert som kan inkluderes i et slik setting. Det gir meg masse.
Den aller, aller største gevinsten an mann kan oppleve er en kvinnes kjærlighet og hengivenhet. Det eksisterer ikke et mer vakkert syn, en større sjelelig opplevelse, og større lykkefølelse å ha en tilfreds kvinne i hus! Har hun tilfredse venninner i tillegg og forutsigbare livsbetingelser, få traumer og lite problemer lager kvinnen et lykkens himmerike på jord. For seg selv, for barna, for mannen, for kolleger, andre foreldre på skole og i barnehage, og for sine nære venninner. Det må vi menn, barn og ungdom forstå. Og sette pris på. Absolutt hver dag.
Gud må ha hatt en god dag da han designet kvinnen. Og det sier jeg ikke bare fordi jeg er mann og tiltrekkes av henne på en helt naturlig måte. Det er fordi jeg beundrer kvinnen på alle måter, og klarer ikke å forestille meg hvordan jorda og samfunnet ville vært uten dem. Menn er enkle vesener, og lett å tilfredsstille. Mat, kos, en dame, og noe å konkurrere om, ja så vips er alt perfekt. En dame derimot trenger langt, langt mer for å bli og forbli lykkelig. En dame lager et hjem, et rede, der alt må stemme, og der det er et hjem selv uten en mann. Et manneløst samfunn med kvinner og barn er også et velfungerende samfunn, noe boka Fiskerbønder og andre kvinnfolk viser. Et kvinneløst samfunn kan derimot bli et maskulint, tøft, voldelig, konkurrerende arbeidsfellesskap, eller en gjeng desillusjonerte, rusmisbrukende, oppgitte menn som tror de er Guds gave til kvinnen. Vi menn kan fristes til å tro at vi er selve samfunnet, og så trenger vi damer, hus, mat, systemer, territorier, hierarki, familie og barn. Og noe å kjempe om, og lage hierarkiske statussystemer som alle må følge. I et typisk, patriarkalsk mannssamfunn er det lite plass til myke verdier, annerledeshet, refleksjon, filosofi, homofili, vurderinger og undringer. Det er beinhardt arbeid, klare svar, etablert hierarki, og sanksjoner om du ikke følger boka. Det tipper liksom over, og mye av det fine forsvinner i testeostorontåka.
Her er det jeg beundrer ved Kvinnen. Min kjære kone inkludert, såklart! Alle kvinner er vakre, hver på sin måte. Og det finnes en mann for hver av disse flotte damene. Det finnes ikke noe mer tilfredsstillende for en mann å være sammen med en kvinne man elsker eller liker. Da mangler man ingenting, livet er komplett og man er lykkelig som mann. Man blir rett og slett hel. Og det er helt unødvendig å utbrodere samlivet. Jeg blir aldri ferdig med å beundre kvinnenes former, ynde, sjarm, og grasiøs fremferd. Og jo mindre hun vet det selv, dess mer naturlig og sjarmerende. Og det er fullt mulig å være tro mot sin kjære samtidig som man beundrer kvinner. Jeg beundrer også kvinners omsorgsevne og empati. Barna fryder seg i mammas nærvær, og ho er som regel en trygg base for de små, og deres nærmeste omsorgsperson. Har de en bestemor tilgjengelig og et bæssmorfang er livet og lykken komplett. Et himmerike på jord.
Damene tar som regel altfor mye ansvar for alt. Heimen, maten, husholdningsbudsjettet, klærne, innredning, besøk, slektskontakt, feriene, julekort, kakene, skolematen, lekser, lykken og at mannen blir lykkelig. Hun skal både være topp kone, datter, bestemor, mor, kollega, venn, terapeut, og ekspert på det meste. I tillegg skal hun være vakker, sexy, stilig, slank, frisk, utdannet, ha hobbyer, gå på trening, reise og være oppdatert på alt. Stiller heller ikke mannen og de andre tilstrekkelig opp, klager eller krever for mye kan hun bli utbrent, frustrert, ulykkelig og syk. Og det verste av alt er at hun kan skylde på seg selv, føle seg utilstrekkelig og føle at ingen kan hun be om hjelp hos. Rammer traumer og tragedier henne og familien kan det bli skikkelig stritt. Kvinnene får som oftest den største belastningene, eller de tar rett og slett det største ansvaret. Dessverre. Kvinner har oftest størst empati, best omsorgsevne, relasjonskompetanse og de tar mest ansvar for kommunikasjonen, kontakten, vennskapene, omsorgen, og tar sine følelser på alvor og kjenner bedre sitt følelsesliv. Blir en av barna rammet av en psykisk lidelse, kronisk sykdom, blir mobbet eller krenket alvorlig blir mor ofte også syk. Det vil si at det går mest ut over henne, hun bekymrer seg mest og tar størst ansvar, i tillegg til at det som regel er mor som pleier sitt plagede barn, og det er mor barna henvender seg til. Jeg ønsker ikke å generalisere om kjønnene, men det jeg ser og hører følger som regel et klart mønster.
Men når barna har det bra, når mannen gir mer en han forventer, når han er oppmerksom, snill og tar et tak hjemme. Når han elsker sin kvinne ubetinget og er en god far for barna. Når han gir uttrykk for beundring, trofasthet, begjær og ønske om å yte sitt beste for nettopp for kvinnens lykke, da blomstrer kvinnen og blir lykkelig. Kan hun i tillegg ta en pause fra hverdagslivets mas og rutiner, kle seg attraktivt og få beundrende blikk fra andre, ha tre-fire nære venninner og frike litt ut og le seg skakk, er hun selv i himmerike. Når kolleger gir anerkjennelse for det hun gjør på jobben og venner setter pris på henne, blir livet optimalt.
Det er mye som skal stemme ser vi. Det sier jeg mest til meg selv. Vi menn tar som regel alt det kvinnen bidrar med som selvfølge, sløves, og glemmer å gi komplimenter og gi litt ekstra. Og er gnien med ord, blikk og andre ting, da trenger vi en vekker. Og det får vi stadig vekk, kanskje uten å forstå det. Om det er bare 1 ting som er negativt ved kvinnen og jeg tør å si det her, er det den negative kritikken som kommer snikende når man er lat, uoppmerksom, usjarmerende og uengasjert, den takler jeg og vi menn dårlig. Kritikken er sjelden konkret og saklig, men heller slik at vi ofte karakteriserer den som mas, misnøye, og usaklig kritikk. Men knekker vi koden, tolker budskapet riktig, ikke går i forsvar, ikke gjengjelder kritikken og går inn for å forstå, kan man virkelig avverge katastrofe, misnøye, vantrivsel og skilsmisse. Jeg er nygift og øver meg hver dag, og stryker annenhver gang. Men jeg prøver igjen, og opplever stadig litt fremgang. Det aller, aller enkleste er faktisk å begynne å rydde, ta oppvasken, holde kjeft, jobbe, hjelpe barna, ikke klage og kjøpe de nydeligste roser en gang i blant. Men mest av alt, gi uttrykk for at man er fornøyd og setter stor pris på alt det kvinnen gjør og hennes feminine bidrag her på jord!
Og ingen kan som kvinner prate om alt mulig, om alt det menneskelige, alt det fine, om det alternative, om relasjoner, om kjærlighet, helse, livsstil, oppdragelse, mat, strikking, ferier, humor, klær, moter, menn og sånn. Menn skal snakke sak, konkludere, få rett og løse problemer og lage hierarkier. Kvinner kan bare prate, lufte, drøfte, utveksle, lære, og lage flate strukturer og inkludere alle. De har et utrolig overblikk, er mektig kunnskapsrike, kompetente på det meste og kan gjøre mange ting samtidig. Kommer jeg i en slik venninnegjeng prøver jeg å tune meg inn på samtalen og oppleve all den summingen og all informasjonen, og jeg føler meg priviligert som kan inkluderes i et slik setting. Det gir meg masse.
Den aller, aller største gevinsten an mann kan oppleve er en kvinnes kjærlighet og hengivenhet. Det eksisterer ikke et mer vakkert syn, en større sjelelig opplevelse, og større lykkefølelse å ha en tilfreds kvinne i hus! Har hun tilfredse venninner i tillegg og forutsigbare livsbetingelser, få traumer og lite problemer lager kvinnen et lykkens himmerike på jord. For seg selv, for barna, for mannen, for kolleger, andre foreldre på skole og i barnehage, og for sine nære venninner. Det må vi menn, barn og ungdom forstå. Og sette pris på. Absolutt hver dag.
torsdag 29. august 2013
Rus i alle former - lidelser som trenger behandling
Jeg drikker ikke alkohol pga at jeg er kristen. Men mange gjør det. En eller to enheter alkohol skader neppe noen, men du skal i alle fall ikke kjøre bil. Et lavt og sjeldent forbruk er ikke et problem for de aller fleste. Det er når man blir avhengig av det som skaper en lidelse, også for de nærmeste. Rus forbinder vi oftest med alkohol, og at folk blir fulle og gjør mye rart. Vurderingsevnen svekkes, folk er utro, folk kjenner ikke kulden og kan fryse ihjel, og de er ustødige og kan bli påkjørt, nedslått, sovne med røyken, sovne ved komfyren, steke noe og sovne av, og de kan ha ølsinne og bli kranglevoren. Og i enkelte tilfeller kan en bli voldelig, eller ikke komme seg på jobb dagen etter. En tredjedel av korttidsfraværet skyldes dette.
Det er mange former for rus, på engelsk addiction, i tillegg til alkohol er det tobakk, narkotika, tabletter, sterke medisiner, og annet. Alt dette kan skape abstinens og deretter avhengighet. I tillegg finnes det mange avhengighetslidelser. Spilleavhengighet, mat, trening, sex, sukker, brus, hvetemel og andre proteiner om du har intoleranse, arbeid, sosiale medier, hjelpevirksomhet, ekstremsport, og alt som kan gi et kick, en rus og en spesiell opplevelse. Man vil ha det igjen og igjen og livet blir både kjedelig og tomt om du ikke får det. På et eller annet tidspunkt begynner det å styre deg og du har fått en avhengighetslidelse.
Få liker å være svak og vi ønsker kontroll og bagatelliserer ofte problemer. Først tenker du dette må jeg slutte med, for jeg har jo kontrollen. Avhengigheten følger sin egen utvikling, og slutter du ikke kan den overta mer og mer. Mer tid og penger brukes, noe annet nedprioriteres, og de nærmeste kan merke symptomer og si noe til deg. Som du vifter vekk, og bagatelliserer. Det er så tabu og skambelagt at du begynner å lyve om hva du gjør, hva du har gjort og hva du bruker penger på. Du tenker at du er ikke som de og de, og slettes ikke som den fylliken og taperen. Jeg har jo jobb, familie, venner og status.
Misbruket kan øke, og stadig nytt misbruk føyes til. Empatien forsvinner, og du begynner kanskje å søke om nye kredittkort, låne penger av andre, og lyve når de skal få det tilbake. Friske penger går til å betale de første kreditorene inntil alt ramler sammen. Slutter du ikke nå kan det virkelig gå galt. Du kan bruke opp alle pengene på rus, miste partner og familie, selge felles eiendeler, lyve for deg selv å andre, drive svindel, skatteunndragelse, få hjem ting på krita som ikke betales, og slutte å åpne brev og regninger. Overdreven og langvarig rus i mengder ender dessverre som regel i døden. Det er mange som har mistet de nærmeste i tung rus og avhengighet.
Det er som en ond makt som har overtatt hans eller hennes liv og kontrollerer han eller ho totalt. Normal vurderingsevne og empati forsvinner og vedkommende er bare fokusert på å skaffe penger og ny rus. Og det verste synes jeg er at rusen kan ha startet med overgrep, voldtekt, psykisk terror, vold, tilknytnings-forstyrrelser, omsorgsvikt, foreldre i fengsel, traumer, skilsmisse, miste barn, opplevd krig og forfølgelse, og mange, mange andre ting. Folk ruser seg for å glemme, bedøve følelser, døyve smerter og som følge av ekstrem lav selvfølelse. Det er en tilleggsstraff for mange.
Og rømmer ikke familien kan de selv gjennomgå et helvete med den rammede. De pårørende kan gjøre alt, låne penger, glatte over, rydde opp i problemer, forklare/bortforklare, gi kjærlighet og omsorg, hente/bringe, trøste ved kriser og masse, masse andre ting. De blir med-avhengige, og kan utvikle andre lidelser. Som angst, depresjon, skam, skyld, og barna tør ikke å ta besøk hjem,og de kan leve i stor skam og frykt. Noen barn kan utvikle et snill-pike-syndrom og tro at deres kjærlighet og service skal redde ham.
Andre kan skrive om behandlingstilbud og veier ut av dette uføret. Det finnes behandlingstilbud verden over, og 12-trinnsprogrammet i Anonyme Alkoholikeres behandlingstilbud brukes jevnt over i behandlingen for mange typer avhengighets-lidelser. Løsningen begynner alltid med at rusmisbrukeren må erkjenne problemet og misbruket, og søke hjelp. I tillegg til behandlingen må de slutte totalt med rusen, for sjansen for tilbakefall er stor. En gang alkoholiker, alltid alkoholiker, men dog tørrlagt. En liten drink kan få deg ut i uføret igjen.
De som er rammet må også få hjelp til å se nærmere på om det er noe i livet som kan forklare hvorfor det startet. Kanskje andre typer behandling må til, og familien kan gjøre en innsats på det følelsesmessige planet og gi omsorg, men nu på en annen måte. Så følger en total avholdenhet. og forsoning med seg selv og andre. Kanskje kan man få tak på de underliggende problemene i avvenningsperioden og i tida etterpå.
Det er mange former for rus, på engelsk addiction, i tillegg til alkohol er det tobakk, narkotika, tabletter, sterke medisiner, og annet. Alt dette kan skape abstinens og deretter avhengighet. I tillegg finnes det mange avhengighetslidelser. Spilleavhengighet, mat, trening, sex, sukker, brus, hvetemel og andre proteiner om du har intoleranse, arbeid, sosiale medier, hjelpevirksomhet, ekstremsport, og alt som kan gi et kick, en rus og en spesiell opplevelse. Man vil ha det igjen og igjen og livet blir både kjedelig og tomt om du ikke får det. På et eller annet tidspunkt begynner det å styre deg og du har fått en avhengighetslidelse.
Få liker å være svak og vi ønsker kontroll og bagatelliserer ofte problemer. Først tenker du dette må jeg slutte med, for jeg har jo kontrollen. Avhengigheten følger sin egen utvikling, og slutter du ikke kan den overta mer og mer. Mer tid og penger brukes, noe annet nedprioriteres, og de nærmeste kan merke symptomer og si noe til deg. Som du vifter vekk, og bagatelliserer. Det er så tabu og skambelagt at du begynner å lyve om hva du gjør, hva du har gjort og hva du bruker penger på. Du tenker at du er ikke som de og de, og slettes ikke som den fylliken og taperen. Jeg har jo jobb, familie, venner og status.
Misbruket kan øke, og stadig nytt misbruk føyes til. Empatien forsvinner, og du begynner kanskje å søke om nye kredittkort, låne penger av andre, og lyve når de skal få det tilbake. Friske penger går til å betale de første kreditorene inntil alt ramler sammen. Slutter du ikke nå kan det virkelig gå galt. Du kan bruke opp alle pengene på rus, miste partner og familie, selge felles eiendeler, lyve for deg selv å andre, drive svindel, skatteunndragelse, få hjem ting på krita som ikke betales, og slutte å åpne brev og regninger. Overdreven og langvarig rus i mengder ender dessverre som regel i døden. Det er mange som har mistet de nærmeste i tung rus og avhengighet.
Det er som en ond makt som har overtatt hans eller hennes liv og kontrollerer han eller ho totalt. Normal vurderingsevne og empati forsvinner og vedkommende er bare fokusert på å skaffe penger og ny rus. Og det verste synes jeg er at rusen kan ha startet med overgrep, voldtekt, psykisk terror, vold, tilknytnings-forstyrrelser, omsorgsvikt, foreldre i fengsel, traumer, skilsmisse, miste barn, opplevd krig og forfølgelse, og mange, mange andre ting. Folk ruser seg for å glemme, bedøve følelser, døyve smerter og som følge av ekstrem lav selvfølelse. Det er en tilleggsstraff for mange.
Og rømmer ikke familien kan de selv gjennomgå et helvete med den rammede. De pårørende kan gjøre alt, låne penger, glatte over, rydde opp i problemer, forklare/bortforklare, gi kjærlighet og omsorg, hente/bringe, trøste ved kriser og masse, masse andre ting. De blir med-avhengige, og kan utvikle andre lidelser. Som angst, depresjon, skam, skyld, og barna tør ikke å ta besøk hjem,og de kan leve i stor skam og frykt. Noen barn kan utvikle et snill-pike-syndrom og tro at deres kjærlighet og service skal redde ham.
Andre kan skrive om behandlingstilbud og veier ut av dette uføret. Det finnes behandlingstilbud verden over, og 12-trinnsprogrammet i Anonyme Alkoholikeres behandlingstilbud brukes jevnt over i behandlingen for mange typer avhengighets-lidelser. Løsningen begynner alltid med at rusmisbrukeren må erkjenne problemet og misbruket, og søke hjelp. I tillegg til behandlingen må de slutte totalt med rusen, for sjansen for tilbakefall er stor. En gang alkoholiker, alltid alkoholiker, men dog tørrlagt. En liten drink kan få deg ut i uføret igjen.
De som er rammet må også få hjelp til å se nærmere på om det er noe i livet som kan forklare hvorfor det startet. Kanskje andre typer behandling må til, og familien kan gjøre en innsats på det følelsesmessige planet og gi omsorg, men nu på en annen måte. Så følger en total avholdenhet. og forsoning med seg selv og andre. Kanskje kan man få tak på de underliggende problemene i avvenningsperioden og i tida etterpå.
mandag 26. august 2013
Livets rytme, tida, uendelighet og sånn
Har du tenkt på alle livets rytmer, alle skifter, alle motsetninger og livets uendelighet. Rytmene viser seg i alle ting, vinter kommer etter sommer, natt etter dag, søvn etter våkenhet, barndom etter fødsel, alderdom etter ungdom, sol etter regn, hvile etter arbeid, heling etter sår, yin og yang, alt utfyller hverandre, avslapning etter arbeid, lys etter mørke, sorg etter latter. Det er evig, fast rytme som ingen kan stanse. Planetene surrer i sine faste baner, jorda går rundt seg selv, morgen følger etter natt, og lyset slutter aldri å fly ut i universet.
Uendeligheten eller evigheten kan man også se i mange ting. Det finnes ikke grense for tallene, du kan aldri slutte å telle, verken bakover eller framover. Vi kan ikke skjønne verken begynnelsen eller slutten på universet, uavhengig av hvordan du tror det ble skapt. Energi kan aldri gå tapt, det kan bare endre form. Var det energi ved Big Bang eller ved Skapelsen, måtte den være der fra før av. Og om den ikke kan gå tapt, ja da blir den der til evig tid. Med eller uten livet på jorda. Det finnes et stort univers som vi kan se en bitteliten del av med det blotte øyet når vi ser på himmelen. Og det finnes et mikrounivers under våre føtter, i jorda og i havet. I en teskje jord kan det være milliarder bakterier, små dyr og mikro-organismer, kanskje like mange enheter totalt i jorda som utenfor? Vi får aldri vite.
Om universet utvider seg hele tiden betyr det at det egentlig ikke er grense for den heller, og det går fort, med lysets hastighet. Ingen kjenner antallet stjerner, planeter, galakser eller dimensjoner, og hvor eksisterer tida? Er den begrenset til deler av universet for at det fysiske skal gå rundt, og så eksisterer den ikke ellers? Er tida lineær eller går den i sirkel og kommer tilbake. Hvordan kan man forklare at man kan sense ting fra fortiden og få varsler for fremtiden? Hvordan kan man oppleve at tida går både sakte og fort? Sakte når man er ung og kjeder seg og fort når man gjør noe morsomt og når man blir eldre. Og at den står stille når man er i flytsonen, man rett og slett glemmer tida. Særlig barna, når de får plikter og når de skal legge seg.
Vi forholder oss til tida og evigheten, bevisst eller ubevisst, aksepterer eller fornekter, avhengig av ditt eget hovedperspektiv på menneskets, livets, universets, tidens og eventuelt guddommens eksistens. Kanskje halvparten av jordas befolkning bare lever og har laget seg en mening i livet, eller aller mest bare kjemper for det daglige brød og for sin familie. Men en ganske stor del er mer eller mindre involvert i religion. Religiøse mennesker tror i hovedsak på et evig liv for sjelen etter en fysisk død, med ulike utganger, eller at du må leve mange liv på jorden, såkalt reinkarnasjon, men at det til slutt ender i Nirvana. Og så finnes det ulike kriterier for hvordan du skal oppnå lykke i det hinsidige, alt etter tro og hovedreligion. Og noen tror ikke på noe evig liv i det hele tatt, at når man dør er det ganske enkelt slutt. Det er jo også en måte å forholde seg til tida og evigheten på. I tillegg finnes det uttallige åndelige retninger som ikke involverer en guddom, men andre ting. Disse bevegelsene vokser hurtig. Voksne mennesker gjør sine egne valg, jeg har gjort mine, og min kristne tro skinner vel igjennom i enkelte blogginnlegg. Men intensjonen er ikke skjult misjon for min tro og religion, men heller undring, analyse, samtale og spørsmål om absolutt alt i dette livet, på denne jorda og en sjelden gang litt mer filosofiske betraktninger om ulike tings beskaffenhet, som i dag.
I bunn og grunn er det snakk om hvordan vi prøver å skape en mening og en ordning i livet. Hvordan vi forholder oss til kaoskrefter og til det gode. Hvordan vi forholder oss til alle tings beskaffenhet, og som til slutt blir våre verdier og normer, og til vår kultur. Tenker mange nok nokså likt preger dette landets, din etniske gruppes eller din religions kultur. Blir vi lært opp si og så betrakter vi dette som sant og riktig for meg, ja da fortsetter vi gjerne i samme sporet og lærer opp neste generasjon på samme måte. Vi gjør det for å skape mening, orden, struktur, forståelse, forutsigbarhet, og for ganske mange, også en forberedelse til livet etter døden. Disse grunnleggende antakelsene blir ofte ubevisste som vi ikke behøver å tenke så konkret på, de bare er der og styrer og påvirker verdier, normer og vårt daglige liv.
Hver dag må vi forholde oss til mer jordnære, praktiske og konkrete ting, som arbeid, bolig, familie, økonomi, helse, oppdragelse, matlaging, søvn/hvile, meningsfulle aktiviteter og mål på kort og lang sikt. Tiden går ubønnhørlig videre og venter ikke på oss. Verden og samfunnet rundt oss ruller også videre, den utvikles, det går bedre eller verre alt etter som og mye av de store linjer kan vi ikke kontrollere. Vi kan hovedsaklig gjøre valg og påvirke vårt eget liv, hjemmet, arbeidsplassen, nærmiljøet, vennekretsen og vår egen familie, og knapt nok det. I tillegg må vi og kan vi forholde oss til livet som sådan og til tida. Vi planlegger ofte for et helt liv, og vet utmerket godt at vi har en tilmålt tid. Mange ser for seg en lineær tid med en begynnelse og slutt og der må vi putte inn mest mulig og bli så lykkelig som mulig.
Det store spørsmålet er da, hvilke grunnleggende antakelser har jeg om alle tings beskaffenhet, hvilke verdier og normer er de viktigeste, hva er meningen med dette livet, eventuelt etterpå, og hvordan organiserer jeg alt dette konkret i mitt liv og min families liv? I dag, og i morgen. Jeg bekymrer meg, jeg tenker på om blir jeg stresset av at tida flyr og om jeg taper noe? Og på alt jeg ikke rekker. Og alt jeg burde gjort. Går det for fort og er jeg utbrent allerede? Burde jeg gire ned litt og flytte på landet? Hvordan oppnår jeg egentlig ro i sinnet og sjelefred. Hvordan skal jeg bevare kroppen min slik at jeg lever til minst åtti, med god helse, og at barna ikke blir alene for tidlig. Og hvor velstående må jeg være for å ta meg et friår. Og hva skal jeg gjøre da? Prøve å få med meg mest mulig av resten av verden? Og når skal jeg få lest alle bøkene mine, besøkt alle vennene, reist til alle plassene, lært meg spennende og sunn mat, lært flere språk, og realisert mine drømmer? Og hvordan i alle dager skal jeg kunne oppleve sinnsro når det er så mye å gjøre og hverdagen er så presset? Når skal jeg si det er nok, og hva skal jeg kutte ut? Og blir jeg lykkelig av det? Må man bli religiøs for å oppleve mer mening og hva er riktig? Og hva har kjønnsrollene med dette å gjøre? Altfor mange spørsmål og muligheter og altfor lite tid, og få gir deg gode svar.
Det er hvordan du forholder deg til alle disse spørsmålene som avgjør din livskvalitet, mening i livet, tro på noe og din sinnsro. Personlig har jeg vært utbrent og har en indre uro etter et liv med altfor mange traumer, hendelser og endringer. Det er jo derfor jeg kan skrive om alt dette. Jeg har blitt tvunget til å stanse litt, jeg har måttet tatt lange pauser, tenkt gjennom mange ting, gjort endringer, og må fortsette enda mer. Noen ganger gjør jeg absolutt ingenting, bare er, spiser, sover, funderer over livet og gir omsorg til mitt barn. For å få litt mer krefter til i morgen og når det trengs. Det er en stor utfordring for de av oss som ikke klarer å stå i fullt arbeid hele livet, med sår på kropp og sjel, kanskje med psykiske vansker til tider, og der kroppen sier i fra når det har vært nok.
Jeg håper du aldri får slike problemer. Men om du har det eller får det i fremtiden finnes det fremdeles håp. Du må da lage deg en mening og du må tro på noe. Du må kanskje tenke gjennom livet, hva du gjør og hvorfor. Og du må takle det å stå utenfor arbeidslivet i perioder. Takle det å ikke ha en jobb, en tittel, arbeidsplass og det at du har en lavere status enn mange andre. Men det er så uendelig mye annet i livet enn jobb og status som kan gi mening. Det gjelder å finne denne meningen, tro på den, akseptere din livssituasjon og fremdeles være et godt menneske, en god far eller mor, fremdeles være en god venn og samfunnsborger. Også når du er singel, eller har blitt alene etter etter et langt samliv er du verdifull, og livet har en mening. Eller du blir tvunget til å skape deg et liv og en mening. Jeg gir deg ikke svarene, de må du finne selv. Jeg bare snakker om det.
Uendeligheten eller evigheten kan man også se i mange ting. Det finnes ikke grense for tallene, du kan aldri slutte å telle, verken bakover eller framover. Vi kan ikke skjønne verken begynnelsen eller slutten på universet, uavhengig av hvordan du tror det ble skapt. Energi kan aldri gå tapt, det kan bare endre form. Var det energi ved Big Bang eller ved Skapelsen, måtte den være der fra før av. Og om den ikke kan gå tapt, ja da blir den der til evig tid. Med eller uten livet på jorda. Det finnes et stort univers som vi kan se en bitteliten del av med det blotte øyet når vi ser på himmelen. Og det finnes et mikrounivers under våre føtter, i jorda og i havet. I en teskje jord kan det være milliarder bakterier, små dyr og mikro-organismer, kanskje like mange enheter totalt i jorda som utenfor? Vi får aldri vite.
Om universet utvider seg hele tiden betyr det at det egentlig ikke er grense for den heller, og det går fort, med lysets hastighet. Ingen kjenner antallet stjerner, planeter, galakser eller dimensjoner, og hvor eksisterer tida? Er den begrenset til deler av universet for at det fysiske skal gå rundt, og så eksisterer den ikke ellers? Er tida lineær eller går den i sirkel og kommer tilbake. Hvordan kan man forklare at man kan sense ting fra fortiden og få varsler for fremtiden? Hvordan kan man oppleve at tida går både sakte og fort? Sakte når man er ung og kjeder seg og fort når man gjør noe morsomt og når man blir eldre. Og at den står stille når man er i flytsonen, man rett og slett glemmer tida. Særlig barna, når de får plikter og når de skal legge seg.
Vi forholder oss til tida og evigheten, bevisst eller ubevisst, aksepterer eller fornekter, avhengig av ditt eget hovedperspektiv på menneskets, livets, universets, tidens og eventuelt guddommens eksistens. Kanskje halvparten av jordas befolkning bare lever og har laget seg en mening i livet, eller aller mest bare kjemper for det daglige brød og for sin familie. Men en ganske stor del er mer eller mindre involvert i religion. Religiøse mennesker tror i hovedsak på et evig liv for sjelen etter en fysisk død, med ulike utganger, eller at du må leve mange liv på jorden, såkalt reinkarnasjon, men at det til slutt ender i Nirvana. Og så finnes det ulike kriterier for hvordan du skal oppnå lykke i det hinsidige, alt etter tro og hovedreligion. Og noen tror ikke på noe evig liv i det hele tatt, at når man dør er det ganske enkelt slutt. Det er jo også en måte å forholde seg til tida og evigheten på. I tillegg finnes det uttallige åndelige retninger som ikke involverer en guddom, men andre ting. Disse bevegelsene vokser hurtig. Voksne mennesker gjør sine egne valg, jeg har gjort mine, og min kristne tro skinner vel igjennom i enkelte blogginnlegg. Men intensjonen er ikke skjult misjon for min tro og religion, men heller undring, analyse, samtale og spørsmål om absolutt alt i dette livet, på denne jorda og en sjelden gang litt mer filosofiske betraktninger om ulike tings beskaffenhet, som i dag.
I bunn og grunn er det snakk om hvordan vi prøver å skape en mening og en ordning i livet. Hvordan vi forholder oss til kaoskrefter og til det gode. Hvordan vi forholder oss til alle tings beskaffenhet, og som til slutt blir våre verdier og normer, og til vår kultur. Tenker mange nok nokså likt preger dette landets, din etniske gruppes eller din religions kultur. Blir vi lært opp si og så betrakter vi dette som sant og riktig for meg, ja da fortsetter vi gjerne i samme sporet og lærer opp neste generasjon på samme måte. Vi gjør det for å skape mening, orden, struktur, forståelse, forutsigbarhet, og for ganske mange, også en forberedelse til livet etter døden. Disse grunnleggende antakelsene blir ofte ubevisste som vi ikke behøver å tenke så konkret på, de bare er der og styrer og påvirker verdier, normer og vårt daglige liv.
Hver dag må vi forholde oss til mer jordnære, praktiske og konkrete ting, som arbeid, bolig, familie, økonomi, helse, oppdragelse, matlaging, søvn/hvile, meningsfulle aktiviteter og mål på kort og lang sikt. Tiden går ubønnhørlig videre og venter ikke på oss. Verden og samfunnet rundt oss ruller også videre, den utvikles, det går bedre eller verre alt etter som og mye av de store linjer kan vi ikke kontrollere. Vi kan hovedsaklig gjøre valg og påvirke vårt eget liv, hjemmet, arbeidsplassen, nærmiljøet, vennekretsen og vår egen familie, og knapt nok det. I tillegg må vi og kan vi forholde oss til livet som sådan og til tida. Vi planlegger ofte for et helt liv, og vet utmerket godt at vi har en tilmålt tid. Mange ser for seg en lineær tid med en begynnelse og slutt og der må vi putte inn mest mulig og bli så lykkelig som mulig.
Det store spørsmålet er da, hvilke grunnleggende antakelser har jeg om alle tings beskaffenhet, hvilke verdier og normer er de viktigeste, hva er meningen med dette livet, eventuelt etterpå, og hvordan organiserer jeg alt dette konkret i mitt liv og min families liv? I dag, og i morgen. Jeg bekymrer meg, jeg tenker på om blir jeg stresset av at tida flyr og om jeg taper noe? Og på alt jeg ikke rekker. Og alt jeg burde gjort. Går det for fort og er jeg utbrent allerede? Burde jeg gire ned litt og flytte på landet? Hvordan oppnår jeg egentlig ro i sinnet og sjelefred. Hvordan skal jeg bevare kroppen min slik at jeg lever til minst åtti, med god helse, og at barna ikke blir alene for tidlig. Og hvor velstående må jeg være for å ta meg et friår. Og hva skal jeg gjøre da? Prøve å få med meg mest mulig av resten av verden? Og når skal jeg få lest alle bøkene mine, besøkt alle vennene, reist til alle plassene, lært meg spennende og sunn mat, lært flere språk, og realisert mine drømmer? Og hvordan i alle dager skal jeg kunne oppleve sinnsro når det er så mye å gjøre og hverdagen er så presset? Når skal jeg si det er nok, og hva skal jeg kutte ut? Og blir jeg lykkelig av det? Må man bli religiøs for å oppleve mer mening og hva er riktig? Og hva har kjønnsrollene med dette å gjøre? Altfor mange spørsmål og muligheter og altfor lite tid, og få gir deg gode svar.
Det er hvordan du forholder deg til alle disse spørsmålene som avgjør din livskvalitet, mening i livet, tro på noe og din sinnsro. Personlig har jeg vært utbrent og har en indre uro etter et liv med altfor mange traumer, hendelser og endringer. Det er jo derfor jeg kan skrive om alt dette. Jeg har blitt tvunget til å stanse litt, jeg har måttet tatt lange pauser, tenkt gjennom mange ting, gjort endringer, og må fortsette enda mer. Noen ganger gjør jeg absolutt ingenting, bare er, spiser, sover, funderer over livet og gir omsorg til mitt barn. For å få litt mer krefter til i morgen og når det trengs. Det er en stor utfordring for de av oss som ikke klarer å stå i fullt arbeid hele livet, med sår på kropp og sjel, kanskje med psykiske vansker til tider, og der kroppen sier i fra når det har vært nok.
Jeg håper du aldri får slike problemer. Men om du har det eller får det i fremtiden finnes det fremdeles håp. Du må da lage deg en mening og du må tro på noe. Du må kanskje tenke gjennom livet, hva du gjør og hvorfor. Og du må takle det å stå utenfor arbeidslivet i perioder. Takle det å ikke ha en jobb, en tittel, arbeidsplass og det at du har en lavere status enn mange andre. Men det er så uendelig mye annet i livet enn jobb og status som kan gi mening. Det gjelder å finne denne meningen, tro på den, akseptere din livssituasjon og fremdeles være et godt menneske, en god far eller mor, fremdeles være en god venn og samfunnsborger. Også når du er singel, eller har blitt alene etter etter et langt samliv er du verdifull, og livet har en mening. Eller du blir tvunget til å skape deg et liv og en mening. Jeg gir deg ikke svarene, de må du finne selv. Jeg bare snakker om det.
lørdag 24. august 2013
Din indre kritiker - arrester den og styrk selvfølelsen!
Den er alltid der - din indre kritiker. Jeg tror det er genetisk betinget, en slags psykologisk mekanisme for at for at vi skal oppføre oss. Det gir sikkert selvkontroll, men tipper for ofte over til selvkritikk. Men det blir nesten for mye av det gode, spesielt i ungdommen da selvbildet skal stabiliseres og utvikles. Den starter for tidlig, og begynner for alvor i tenårene, og begynner ikke å gi seg før langt uti tredveårene eller enda lenger uti livet. Ved passerte 30 har man såpass kontroll og erfaring at vi bryr oss mindre og mindre om den - og andres kritikk. Barn opptil 10-12 år har heldigvis enda ikke lært at de skal være beskjeden, de skal ikke ønske noe, ikke kreve, de skal ikke drømme, ikke fremheve seg selv, ikke skryte, ikke tro de er noe og helst ikke si sin ærlige mening.
I tenårene er de unge ofte livredd for å skille seg ut, de kan bli mer og mer redd for å være stygg, dum, tynn, tykk, upopulær, for flink, for lav eller høy eller for lite med på sosiale medier. Uansett hvor normale de er, er det en stemme som sier at de er mislykket, de kommer aldri til å bli noe, de får seg aldri kjæreste og de er stygg eller for tjukk, de betyr ingenting, de er utenfor, noen liker deg ikke, de har for mye kviser, de kler seg dårlig, de er ikke flink nok i idrett, de har ikke kul nok smak, foreldrene er fattige som ikke kan gi dem siste nytt på alle fronter og ta de med utenlands fire ganger i året, og de kommer til å stryke til eksamen. TV, video, spill, aviser, ukeblad og reklame viser kule, populære, rike, berømte, vakre, intelligente og slanke kjendiser i fleng som aldri har en dårlig dag eller en depresjon. De er midtpunkter i gjengen, har penger og henger med de riktige folka. De har rike kjendisforeldre og lykkes med alt. Det får dem til å føle seg mislykket. Kort sagt en følelse av å aldri være god nok. Når 1 av 5 unge i tillegg får psykiske vansker og depresjoner forsterkes selvkritikken, og selvfølelsen kan få en varig knekk. Her trenges det hjelp både av hjelpeapparat, skole, foreldre og voksne.
Tenk hvilken sløsing av tid, ressurser, evner, tanker og følelser og muligheter. Alle er helt okei, og alle er vakre hver på sin måte, alle har sitt eget uttrykk og sin egen identitet. Da er det beklagelig at kritikk både innenfra og utenfra kan gjøre så mye skade og hindre fri livsutfoldelse. Vi må lære de unge å kontrollere og regulere denne kritikeren, det er mye opp til en selv, men venner, voksne, lærere, foreldre og slektninger kan bidra enormt til å styrke selvfølelsen og selvtilliten. Så de slipper å sloss med den for mye. Barn vokst opp med kjærlighet, ros, anerkjennelse, vennskap og med normale og gode familierelasjoner får mye gratis og stiller sterkt når det gjelder å være glad i seg selv, ha en god selvfølelse og en god selvtillit. Selvtillit er knyttet til noe du kan, mens selvfølelse betyr selvaktelse og selvbevissthet om egen verdi. Dårlig selvfølelse kjennetegnes ofte av usikkerhet og skyldfølelse. Les Mia Tørnbloms bok, Selvfølelse og Mer selvfølelse og skriv i Hadetbra-boka, tre positive ting om deg selv hver dag!
Se: http://www.ung.no/psykiskhelse/2161_Selvtillit_og_selvf%C3%B8lelse.html
Barn får aldri for mye kjærlighet, varme, ros og anerkjennelse, de tar ikke skade av det, de blir ikke forvente, de blir ikke kravstore, de blir ikke hovne bleier og høy på pæra. De blir bare glade i seg selv, i livet, de andre og dere! Det er bare manglende grenser som gir slike problemer, og disse må ikke forveksles. For hver negativ tanke en ung gutt eller jente har, gi dem minst tre positive! Lær dem å imøtegå den indre kritikeren som hindrer vår flotte ungdom i å tenke godt og positivt. Lær dem å være vennlig, tålmodig og forståelsesfull mot seg selv, klarer du ikke det første og andre gangen prøv igjen, det går sikkert bra! Vær selv det beste eksempelet på at man kan feile og at det gjør ingenting, livet gir mange, mange muligheter og nye sjanser. Snakk positivt og anerkjennende om barnet, deg selv og dine. La dine håpefulle oppleve at nesten ingenting er flaut, dumt og utilgivelig. Le av deg selv, men ikke av barnet. Le med dem, og fortell om da du mislyktes, men prøvde igjen, og tilslutt klarte du det. Går det dårlig en plass kan det ofte bety at det er lurt å gjøre noe annet og det er ikke et nederlag.
Gi ditt barn varme klemmer, blikk, skryt og masse fysisk kontakt. Gi massasje ved legging, og benytt alle naturlige anledninger til å stryke din lille gutt eller jente over håret, løfte han eller ho, herje, leke og le. Fortell om hvor glad du er i ditt barn, og bruk masse tid til vennlig samvær og mindre på kjøring til alskens aktiviteter. Gi ros for det de gjør og spar på kritikken over alt som ikke gjøres. Det kan bli en selvoppfyllende profeti. Det er så mye som kan svekke selvfølelsen, så vi foreldre og voksne må veie opp for det enorme presset barna opplever i livet og i samfunnet. Vi må skape det rolige og anerkjennende rommet der barna bare er, nøyaktig slik de er, og det er helt greit. Vi må redusere presset om å prestere og at barnas verdi blir knyttet til prestasjoner på skolen, idrettsbanen, gjennom fritidsaktivitetene og innsats hjemme.
Vi voksne kan også arrestere vår egen indre kritiker, og tilgi oss selv. Si jeg er god nok, og jeg er fornøyd med forholdene slik de er. Og at det er lov å drømme, og å gjøre noe ekstra utav livet utfra lystprinsippet, ikke fordi livet vårt er dårlig. Først må vi overvinne frykten. Vi må oppdage og overbevise oss selv at alle de andre er mer enn opptatt med sitt eget liv til å studere meg og min familie. De plages kanskje av lav selvtillit og lav selvfølelse de og av og til og er også redd janteloven og andres dom. Den allestedsværende frykten for hverandre hindrer oss i livet, yrkeslivet, i kjærligheten og i det å realisere våre drømmer. Prøv noe nytt, flytt om du må, ta en ny utdanning, skriv en bok, prøv deg som journalist eller skift klesstil. Røp gjerne dine drømmer, kanskje noen kan hjelpe deg. Spør, les, utforsk, lær, annonser, tilby. Det kan begynne i det små, og bare fortsette. Det kan bli en liten butikk av det eller en tjeneste eller et produkt. Bare se for deg at du får det til og gi deg selv en stor tabbekvote som stadig utvides, og der du kan le av dine feil når de kommer. Du dør heller ikke av det.
Sist, men ikke minst. Et anerkjennende ord, ærlig ros, framsnakking, skryt til andre og et beundrende blikk vil aldri bli glemt! De gjemmes i hjertet som gull, og kan taes fram når livet blir tungt av og til. Gir vi disse livgivende og styrkende ord og setninger til hverandre blir livet lettere og morsommere, vi får motivasjon til å fortsette og stadig finne på noe nytt og ikke gi opp. Det gir energi, håp og tro på at det går an, og at livet er ikke det verste vi har, og om litt er kaffen klar!
I tenårene er de unge ofte livredd for å skille seg ut, de kan bli mer og mer redd for å være stygg, dum, tynn, tykk, upopulær, for flink, for lav eller høy eller for lite med på sosiale medier. Uansett hvor normale de er, er det en stemme som sier at de er mislykket, de kommer aldri til å bli noe, de får seg aldri kjæreste og de er stygg eller for tjukk, de betyr ingenting, de er utenfor, noen liker deg ikke, de har for mye kviser, de kler seg dårlig, de er ikke flink nok i idrett, de har ikke kul nok smak, foreldrene er fattige som ikke kan gi dem siste nytt på alle fronter og ta de med utenlands fire ganger i året, og de kommer til å stryke til eksamen. TV, video, spill, aviser, ukeblad og reklame viser kule, populære, rike, berømte, vakre, intelligente og slanke kjendiser i fleng som aldri har en dårlig dag eller en depresjon. De er midtpunkter i gjengen, har penger og henger med de riktige folka. De har rike kjendisforeldre og lykkes med alt. Det får dem til å føle seg mislykket. Kort sagt en følelse av å aldri være god nok. Når 1 av 5 unge i tillegg får psykiske vansker og depresjoner forsterkes selvkritikken, og selvfølelsen kan få en varig knekk. Her trenges det hjelp både av hjelpeapparat, skole, foreldre og voksne.
Tenk hvilken sløsing av tid, ressurser, evner, tanker og følelser og muligheter. Alle er helt okei, og alle er vakre hver på sin måte, alle har sitt eget uttrykk og sin egen identitet. Da er det beklagelig at kritikk både innenfra og utenfra kan gjøre så mye skade og hindre fri livsutfoldelse. Vi må lære de unge å kontrollere og regulere denne kritikeren, det er mye opp til en selv, men venner, voksne, lærere, foreldre og slektninger kan bidra enormt til å styrke selvfølelsen og selvtilliten. Så de slipper å sloss med den for mye. Barn vokst opp med kjærlighet, ros, anerkjennelse, vennskap og med normale og gode familierelasjoner får mye gratis og stiller sterkt når det gjelder å være glad i seg selv, ha en god selvfølelse og en god selvtillit. Selvtillit er knyttet til noe du kan, mens selvfølelse betyr selvaktelse og selvbevissthet om egen verdi. Dårlig selvfølelse kjennetegnes ofte av usikkerhet og skyldfølelse. Les Mia Tørnbloms bok, Selvfølelse og Mer selvfølelse og skriv i Hadetbra-boka, tre positive ting om deg selv hver dag!
Se: http://www.ung.no/psykiskhelse/2161_Selvtillit_og_selvf%C3%B8lelse.html
Barn får aldri for mye kjærlighet, varme, ros og anerkjennelse, de tar ikke skade av det, de blir ikke forvente, de blir ikke kravstore, de blir ikke hovne bleier og høy på pæra. De blir bare glade i seg selv, i livet, de andre og dere! Det er bare manglende grenser som gir slike problemer, og disse må ikke forveksles. For hver negativ tanke en ung gutt eller jente har, gi dem minst tre positive! Lær dem å imøtegå den indre kritikeren som hindrer vår flotte ungdom i å tenke godt og positivt. Lær dem å være vennlig, tålmodig og forståelsesfull mot seg selv, klarer du ikke det første og andre gangen prøv igjen, det går sikkert bra! Vær selv det beste eksempelet på at man kan feile og at det gjør ingenting, livet gir mange, mange muligheter og nye sjanser. Snakk positivt og anerkjennende om barnet, deg selv og dine. La dine håpefulle oppleve at nesten ingenting er flaut, dumt og utilgivelig. Le av deg selv, men ikke av barnet. Le med dem, og fortell om da du mislyktes, men prøvde igjen, og tilslutt klarte du det. Går det dårlig en plass kan det ofte bety at det er lurt å gjøre noe annet og det er ikke et nederlag.
Gi ditt barn varme klemmer, blikk, skryt og masse fysisk kontakt. Gi massasje ved legging, og benytt alle naturlige anledninger til å stryke din lille gutt eller jente over håret, løfte han eller ho, herje, leke og le. Fortell om hvor glad du er i ditt barn, og bruk masse tid til vennlig samvær og mindre på kjøring til alskens aktiviteter. Gi ros for det de gjør og spar på kritikken over alt som ikke gjøres. Det kan bli en selvoppfyllende profeti. Det er så mye som kan svekke selvfølelsen, så vi foreldre og voksne må veie opp for det enorme presset barna opplever i livet og i samfunnet. Vi må skape det rolige og anerkjennende rommet der barna bare er, nøyaktig slik de er, og det er helt greit. Vi må redusere presset om å prestere og at barnas verdi blir knyttet til prestasjoner på skolen, idrettsbanen, gjennom fritidsaktivitetene og innsats hjemme.
Vi voksne kan også arrestere vår egen indre kritiker, og tilgi oss selv. Si jeg er god nok, og jeg er fornøyd med forholdene slik de er. Og at det er lov å drømme, og å gjøre noe ekstra utav livet utfra lystprinsippet, ikke fordi livet vårt er dårlig. Først må vi overvinne frykten. Vi må oppdage og overbevise oss selv at alle de andre er mer enn opptatt med sitt eget liv til å studere meg og min familie. De plages kanskje av lav selvtillit og lav selvfølelse de og av og til og er også redd janteloven og andres dom. Den allestedsværende frykten for hverandre hindrer oss i livet, yrkeslivet, i kjærligheten og i det å realisere våre drømmer. Prøv noe nytt, flytt om du må, ta en ny utdanning, skriv en bok, prøv deg som journalist eller skift klesstil. Røp gjerne dine drømmer, kanskje noen kan hjelpe deg. Spør, les, utforsk, lær, annonser, tilby. Det kan begynne i det små, og bare fortsette. Det kan bli en liten butikk av det eller en tjeneste eller et produkt. Bare se for deg at du får det til og gi deg selv en stor tabbekvote som stadig utvides, og der du kan le av dine feil når de kommer. Du dør heller ikke av det.
Sist, men ikke minst. Et anerkjennende ord, ærlig ros, framsnakking, skryt til andre og et beundrende blikk vil aldri bli glemt! De gjemmes i hjertet som gull, og kan taes fram når livet blir tungt av og til. Gir vi disse livgivende og styrkende ord og setninger til hverandre blir livet lettere og morsommere, vi får motivasjon til å fortsette og stadig finne på noe nytt og ikke gi opp. Det gir energi, håp og tro på at det går an, og at livet er ikke det verste vi har, og om litt er kaffen klar!
fredag 23. august 2013
De flotteste lulesamiske tradisjonene
Jeg er stolt over vårt lulesamiske levesett og våre fantastiske tradisjoner og verdier der hjemme i Tysfjord/Hamarøy. Et samfunn er jo aldri svart/hvitt, det finnes selvfølgelig negative sider ved oss, men nu er det de gode sidene av vårres samfunn der hjemme jeg vil fortelle om. Jeg vil fortelle litt om hverdag, fest, sorg, høytider og overgangsritualer. Ikke for å fortelle om at vi har det best, men heller å fortelle om det verdifulle vi har og som jeg håper aldri dør ut. Både duodje/håndtverk/handicraft, bierggim (berge seg i naturen), fiskerbondeliv, og muntlig tradisjon er blant de flotteste tradisjonene, men her forteller jeg mest om sosiale opplevelser, og må få komme tilbake til alt det andre.
Når jeg har vært for lenge i byen, og forholdt meg til bylivet og til et normalt norsk samfunnssystem lenge nok, så lengter jeg hjem. Til hjemplassen min, til fjorden, havet, fjellene, vennene, til den samiske væremåten, julevsámegiella (språket), bygdelivet, gjestfriheten og den uformelle tonen. Jeg lengter etter humoren, historiene, originalene (jeg er helt sikkert en av dem..), og møtet med den vakre ungdommen vår. Jeg lengter etter å prate lulesamisk iblandet norsk, i forholdet 80/20, for det er slik det skal være. Jeg lengter spesielt til fellesskapet med andre i alle de forskjellige sammenkomstene i livet og i dette samfunnet. Barnedåp, konfirmasjon, bryllup, storsamling og begravelser, Måsske Cup, grunneierlagsmøte, folkemøter og alle de gangene den rette gjengen møtes hos noen for å ha det hyggelig. Der vi kan snakkes, le, spise god mat, synge og møte gamle kjente.
Jeg tror det ikke finnes et mer varmere og mer gjestfritt samfunn når samene er på sitt beste, når vi bestemmer oss for at nu er det alvor, nu skal både vi og gjestene trives og føle seg velkommen. Jeg ser ungdommen viderefører disse verdifulle og vakre tradisjonene, og de kan sjarmere hvem som helst, og få enhver til å føle seg personlig velkommen og helt unik her i verden. Og det er jo vi alle, men det er utrolig viktig å få oppleve det av og til.
Bryllup, dåp og konfirmasjoner er spesielle overgangsritualer i dette samfunnet, der folk settes i et helt spesielt modus, og det er duket for fest. Selv om begravelser er en sorgens dag, spesielt for de nærmeste pårørende, tror jeg likevel de/vi er glade for den massive oppslutningen, salmene, praten, trøsten, bespisningen, og minnestundene. Og alle trøstens telegrammer og varme ord fra flere hundre som bruker å komme. Da klemmer alle hverandre, konflikter settes til side, og man konsentrerer seg å være tilstede for de sørgende. Man kler seg i kofte eller i sort, opptrer ydmykt og inkluderende, og hjelper til. Noen lager mat, serverer, innkvarter folk, mange gir penger, og hjelper til på alle mulige måter. Det har vi som familie opplevd flere ganger.
Når det er fest så er det fest. Det serveres ikke alkohol fordi kristendommen respekteres og fordi gjorde man det ville man utelukke ganske mange. Og man behøver ingen rusmidler for å komme i stemning, det klarer folk selv. Man tar på seg sin fineste stas, halvparten tar på seg kofte, og resten festklær. Man kunne nesten hatt kofteparade, for nesten alle slags samer er representerte ved store fester, pga at folk er inngifte, har kjærester eller har venner fra ulike deler av Sápmi. Man hilser med varme klemmer til alle, selv om man både like før og etter den dagen sier bare hei, buoris eller bare nikker. Komplimentene flyr veggimellom, alle er i godt humør og klare for taler, god, samisk tradisjonsmat, ulike stunt, en standupforestilling, en god historie, vennemøter, gode samtaler og sanger/salmer av en annen verden.
Vi kan over hundre sanger på minst fem språk, og enten er det laget sanghefte eller så begynner vi bare helt spontant. Utpå kvelden trylles en gitar frem, og man begynner å synge de mer uoffisielle sangene som vi kan. Det kan være hele spekteret, viser fra Frem fra glemselen, Afzelius, kristne sanger, salmer, Amazing Grace, svenske salmer, popviser, evergreens og flerstemt sang, og på alle språk. Når de rette sangerne er tilstede, og det er mange nok, kan man føle at taket løfter seg, og man synger som i rus. Alt stemmer, noen synger solo, noen brummer bass og man senker stemmen, improviserer og høyner den til et utrolig cresendo. Man sender lengselsfulle og vennlige blikk til hverandre, det virker som om man vil bekrefte hverandres vennskap, og synge til man ikke klarer mer eller blir sulten. Dette skjer også ved storsamlinger, der vi først synger på samling, deretter på kaffebesøk, og utpå natta overtar ungdommen regien, og synger det som kanskje ikke passet tidligere på dagen.
På samling og i begravelser synges det ofte i moll, både på norsk og på samisk, og det er det mest vakreste, mest tristeste og mest inderligste jeg noen gang kan høre. Hjertet gråter, minnes og lengter, og for meg er det helt, helt spesielt, og jeg nyter hvert minutt når de gamle synger de inderligste samiske salmene med halv- og kvart-toner, alle krummelummene og synger sakte, sakte. Etterpå er det helt stille der alle sitter tyst og nyter øyeblikket uten et ord, og bare er. Nærmere himmeriket og en total meditativ tilstand tror jeg ikke det er mulig å komme i denne verden. Det er gylne øyeblikk, og det vakreste jeg ser er de eldre som sitter andektig og synger, uten salmeboka fordi de husker teksten og med et salig blikk og et gyngende kroppsspråk. Da slutter jeg gjerne selv å synge og bare nyter synet og salmen, og tenker hvor vakker kan en eldre mann eller kvinne bli, og jeg tror ikke de vet hva de betyr for oss.
Så overtar humoren og galskapen, når den offisielle delen er over og humoristene overtar, de er både unge og gamle, kvinner og menn. Når de aksjonerer og begynner med stunts og historier da er det bare å lene seg tilbake, for da kan man le seg skakk og vel så det. Jeg vet hvem som kan hva, men blir stadig overrasket over stadig nye, unge talenter som viderefører både alvor og skjemt. De fleste historiene har vi hørt før, men vi ler likevel, det er situasjonskomikk, fortellerkunst, humor og geberder i særklasse, der det er lov å legge til, overdrive og dikte. Etter en slik kveld/natt humrer jeg i mange timer etterpå og til og med dagen etter. For noen morsomme folk og for noen utrolige historier og for noen forviklinger. Noen er underholdende bare ved å si noen setninger eller gi en treffende kommentar. Komikveld med historier, stunts, god mat, venner og sang er det aller, aller triveligste jeg vet om, og det opplever jeg aller sterkest i Tysfjord. Når livet i byen blir for ordentlig og forutsigbart sier jeg til kona at nu må æ/vi dra hjem for å kose oss, møte venner og le oss skakk. Så kan man overleve to måneder til som normal i byen.
Om man vil kan man gå fra hus til hus der man kjenner folk, ikke ringe på og bare banke lett på og si hå, hå, er det noen hjemme. Kaffen kommer på bordet, gjerne en god matbit og tilbud om seng om det er sent på kvelden. Vi lærte som barn at kommer folk på besøk skal vi alltid sette fram mat og kaffe, og blir klokka 9/10 på kvelden skal vi tilby overnatting om de var tilreisende. Og så er det å fræge nytt, fortelle hvor du bor og hvordan det går. Nesten ingen spør om hva du jobber med, det vet man sånn cirka, men mer om hvordan det går. Tonen er komplett uformell, du behøver aldri invitasjon, det er bare å ramle innom og være så lenge du vil. Er du husvenn henter du kaffe selv, eller tar deg en matbit, eller slapper av på sofaen. Om man er i humør til det kan man dra med husvertene på besøk til naboen, på kafe, til fjells, på bærtur eller på havet eller innover fjorden. I Musken og i Bjørkvik er det spesielt gjestfritt slik det har vært i lange tider, og der kan man gå fra hus til hus i løpet av en kveld og det er helt i orden.
Slik fortsetter dette halvnomadiske samelivet, med en fot i byen og en på bygda. Vi nyter begge deler, for vi vet at det finnes en hverdag også i Lulesameland. Men jeg vil for all del ikke gå glipp av det beste som vårt samiske samfunn kan gi av opplevelser, verdier, vennskap, storsamlinger, fest, og alle ritualer. Da viser Sápmi seg fra sin vakreste side, og man kan ta en pause fra problemer og konflikter. Da bestemmer man seg kollektivt for å hygge seg og å være hyggelig og vennlig. Det er våre festivaler! Det er det høytid og fest, da er det humør og vennskapsmøter, da er den beste maten på bordet, og varmen og gjestfriheten på høyden av det mulige. Det lever vi lenge, lenge på. Og jeg vet at om livet blir litt for kjedelig i byen, ja da er det bare å sett seg i bilen!!
Når jeg har vært for lenge i byen, og forholdt meg til bylivet og til et normalt norsk samfunnssystem lenge nok, så lengter jeg hjem. Til hjemplassen min, til fjorden, havet, fjellene, vennene, til den samiske væremåten, julevsámegiella (språket), bygdelivet, gjestfriheten og den uformelle tonen. Jeg lengter etter humoren, historiene, originalene (jeg er helt sikkert en av dem..), og møtet med den vakre ungdommen vår. Jeg lengter etter å prate lulesamisk iblandet norsk, i forholdet 80/20, for det er slik det skal være. Jeg lengter spesielt til fellesskapet med andre i alle de forskjellige sammenkomstene i livet og i dette samfunnet. Barnedåp, konfirmasjon, bryllup, storsamling og begravelser, Måsske Cup, grunneierlagsmøte, folkemøter og alle de gangene den rette gjengen møtes hos noen for å ha det hyggelig. Der vi kan snakkes, le, spise god mat, synge og møte gamle kjente.
Jeg tror det ikke finnes et mer varmere og mer gjestfritt samfunn når samene er på sitt beste, når vi bestemmer oss for at nu er det alvor, nu skal både vi og gjestene trives og føle seg velkommen. Jeg ser ungdommen viderefører disse verdifulle og vakre tradisjonene, og de kan sjarmere hvem som helst, og få enhver til å føle seg personlig velkommen og helt unik her i verden. Og det er jo vi alle, men det er utrolig viktig å få oppleve det av og til.
Bryllup, dåp og konfirmasjoner er spesielle overgangsritualer i dette samfunnet, der folk settes i et helt spesielt modus, og det er duket for fest. Selv om begravelser er en sorgens dag, spesielt for de nærmeste pårørende, tror jeg likevel de/vi er glade for den massive oppslutningen, salmene, praten, trøsten, bespisningen, og minnestundene. Og alle trøstens telegrammer og varme ord fra flere hundre som bruker å komme. Da klemmer alle hverandre, konflikter settes til side, og man konsentrerer seg å være tilstede for de sørgende. Man kler seg i kofte eller i sort, opptrer ydmykt og inkluderende, og hjelper til. Noen lager mat, serverer, innkvarter folk, mange gir penger, og hjelper til på alle mulige måter. Det har vi som familie opplevd flere ganger.
Når det er fest så er det fest. Det serveres ikke alkohol fordi kristendommen respekteres og fordi gjorde man det ville man utelukke ganske mange. Og man behøver ingen rusmidler for å komme i stemning, det klarer folk selv. Man tar på seg sin fineste stas, halvparten tar på seg kofte, og resten festklær. Man kunne nesten hatt kofteparade, for nesten alle slags samer er representerte ved store fester, pga at folk er inngifte, har kjærester eller har venner fra ulike deler av Sápmi. Man hilser med varme klemmer til alle, selv om man både like før og etter den dagen sier bare hei, buoris eller bare nikker. Komplimentene flyr veggimellom, alle er i godt humør og klare for taler, god, samisk tradisjonsmat, ulike stunt, en standupforestilling, en god historie, vennemøter, gode samtaler og sanger/salmer av en annen verden.
Vi kan over hundre sanger på minst fem språk, og enten er det laget sanghefte eller så begynner vi bare helt spontant. Utpå kvelden trylles en gitar frem, og man begynner å synge de mer uoffisielle sangene som vi kan. Det kan være hele spekteret, viser fra Frem fra glemselen, Afzelius, kristne sanger, salmer, Amazing Grace, svenske salmer, popviser, evergreens og flerstemt sang, og på alle språk. Når de rette sangerne er tilstede, og det er mange nok, kan man føle at taket løfter seg, og man synger som i rus. Alt stemmer, noen synger solo, noen brummer bass og man senker stemmen, improviserer og høyner den til et utrolig cresendo. Man sender lengselsfulle og vennlige blikk til hverandre, det virker som om man vil bekrefte hverandres vennskap, og synge til man ikke klarer mer eller blir sulten. Dette skjer også ved storsamlinger, der vi først synger på samling, deretter på kaffebesøk, og utpå natta overtar ungdommen regien, og synger det som kanskje ikke passet tidligere på dagen.
På samling og i begravelser synges det ofte i moll, både på norsk og på samisk, og det er det mest vakreste, mest tristeste og mest inderligste jeg noen gang kan høre. Hjertet gråter, minnes og lengter, og for meg er det helt, helt spesielt, og jeg nyter hvert minutt når de gamle synger de inderligste samiske salmene med halv- og kvart-toner, alle krummelummene og synger sakte, sakte. Etterpå er det helt stille der alle sitter tyst og nyter øyeblikket uten et ord, og bare er. Nærmere himmeriket og en total meditativ tilstand tror jeg ikke det er mulig å komme i denne verden. Det er gylne øyeblikk, og det vakreste jeg ser er de eldre som sitter andektig og synger, uten salmeboka fordi de husker teksten og med et salig blikk og et gyngende kroppsspråk. Da slutter jeg gjerne selv å synge og bare nyter synet og salmen, og tenker hvor vakker kan en eldre mann eller kvinne bli, og jeg tror ikke de vet hva de betyr for oss.
Så overtar humoren og galskapen, når den offisielle delen er over og humoristene overtar, de er både unge og gamle, kvinner og menn. Når de aksjonerer og begynner med stunts og historier da er det bare å lene seg tilbake, for da kan man le seg skakk og vel så det. Jeg vet hvem som kan hva, men blir stadig overrasket over stadig nye, unge talenter som viderefører både alvor og skjemt. De fleste historiene har vi hørt før, men vi ler likevel, det er situasjonskomikk, fortellerkunst, humor og geberder i særklasse, der det er lov å legge til, overdrive og dikte. Etter en slik kveld/natt humrer jeg i mange timer etterpå og til og med dagen etter. For noen morsomme folk og for noen utrolige historier og for noen forviklinger. Noen er underholdende bare ved å si noen setninger eller gi en treffende kommentar. Komikveld med historier, stunts, god mat, venner og sang er det aller, aller triveligste jeg vet om, og det opplever jeg aller sterkest i Tysfjord. Når livet i byen blir for ordentlig og forutsigbart sier jeg til kona at nu må æ/vi dra hjem for å kose oss, møte venner og le oss skakk. Så kan man overleve to måneder til som normal i byen.
Om man vil kan man gå fra hus til hus der man kjenner folk, ikke ringe på og bare banke lett på og si hå, hå, er det noen hjemme. Kaffen kommer på bordet, gjerne en god matbit og tilbud om seng om det er sent på kvelden. Vi lærte som barn at kommer folk på besøk skal vi alltid sette fram mat og kaffe, og blir klokka 9/10 på kvelden skal vi tilby overnatting om de var tilreisende. Og så er det å fræge nytt, fortelle hvor du bor og hvordan det går. Nesten ingen spør om hva du jobber med, det vet man sånn cirka, men mer om hvordan det går. Tonen er komplett uformell, du behøver aldri invitasjon, det er bare å ramle innom og være så lenge du vil. Er du husvenn henter du kaffe selv, eller tar deg en matbit, eller slapper av på sofaen. Om man er i humør til det kan man dra med husvertene på besøk til naboen, på kafe, til fjells, på bærtur eller på havet eller innover fjorden. I Musken og i Bjørkvik er det spesielt gjestfritt slik det har vært i lange tider, og der kan man gå fra hus til hus i løpet av en kveld og det er helt i orden.
Slik fortsetter dette halvnomadiske samelivet, med en fot i byen og en på bygda. Vi nyter begge deler, for vi vet at det finnes en hverdag også i Lulesameland. Men jeg vil for all del ikke gå glipp av det beste som vårt samiske samfunn kan gi av opplevelser, verdier, vennskap, storsamlinger, fest, og alle ritualer. Da viser Sápmi seg fra sin vakreste side, og man kan ta en pause fra problemer og konflikter. Da bestemmer man seg kollektivt for å hygge seg og å være hyggelig og vennlig. Det er våre festivaler! Det er det høytid og fest, da er det humør og vennskapsmøter, da er den beste maten på bordet, og varmen og gjestfriheten på høyden av det mulige. Det lever vi lenge, lenge på. Og jeg vet at om livet blir litt for kjedelig i byen, ja da er det bare å sett seg i bilen!!
Abonner på:
Innlegg (Atom)