Så og si alle drømmer i søvne, og noen av drømmene husker man når man våkner. Og noen opplever at det man drømte om skjer i virkeligheten, kort tid etter, etter noen dager eller uker, eller til og med etter flere år. Da kalles det et varsel, eller varseldrøm. Andre varsler opptrer på andre måter, det kan være et syn, en stemme, dyr som opptrer rart, svart fuggel, man ser et kors i lufta, eller man bare får en spesiell følelse. Intuisjon kalles det da.
Noen får mange og alvorlige varsler, mens andre opplever ingenting. Selv hadde jeg en periode da jeg fikk flere varsler per år om ting som skulle skje. Det var nifst, og jeg fikk angst etter at mange varsler slo til. Spesielt nifst var det når jeg drømte at på den plassen skal det dø noen, men jeg visste ikke hvem, hvordan og når. Når jeg drømte om hjemplassen hadde jeg angst for at det var noen i vår familie som skulle dø. Det har jo skjedd også, og nesten alltid har jeg fått et eller flere varsler. Jeg har fått mange andre varsler om ting om skal skje, men det passer ikke å gjengi de her. Jeg skal heller fabulere litt om fenomenet varsler.
Hvordan er det mulig å være sanndrømt, eller få andre typer varsler når ingen egentlig vet noe om fremtida. Og i samme gate, hvordan er det mulig å fornemme noe fra fortida når du kommer i et gammelt hus, eller på en ny plass? Jeg har ikke noe eksakt svar, men tror det har noe med tidsdimensjonen å gjøre. I vestlig kultur ser man for seg tida som lineær, som starter en plass og går i rett linje fremover, og det som skjer kommer aldri tilbake. I samisk og andre kollektivistiske kulturer ser man ofte på tida som sirkulær, noe som går rundt og rundt og ting kommer tilbake. Derfor kan man både fornemme ting fra fortida og få varsler om fremtida.
I tillegg tror mange på spøkelser, ånder, engler, gjenferd, gubon, huldra og mange, mange andre usynlige vesener, som bor i andre dimensjoner og som kan vise seg for deg av og til. Og noen ganger for å varsle deg. Det er mange som har hørt noen som roper på deg når du ferdes i farlig terreng, og som har reddet livet ditt. Andre har drømt om farlige ting og latt være å reise eller arbeide den dagen som planlagt. Noen har berget seg med nød og neppe fra ulykker, ras, storm eller farlige situasjoner eller farlige personer. Da sier man de hadde englevakt. Og noen har sett eller hørt personer komme når de egentlig kom etter en stund. Såkalt oavddus eller vardøger, som man mente var et godt tegn. Man mener tanken gikk foran og man fikke et varsel. Underlig er det i alle fall.
Noen hadde spesielle evner, og i gamle dager opptrådte noajden som sannsiger, problemløser og helbreder. Han kunne reise både bakover og framover i tid, finne ting og dyr og se hvordan fremtiden ble. I samiske miljø ble dette stemplet som upassende når kristendommen overtok, og noajder, trommereiser og slikt døde ut. I andre kollektivistiske kulturer verden over er dette enda vanlig.
Idag har vi læsere som bruker Guds ord som helbreder, både fysisk og psykisk sykdom, eller at de ber om beskyttelse og velsignelse. Da kalles det forbønn. Mange tror ikke på læsing og mener det er humbug, og plasserer dette under kvakksalveri. Mange tror heller ikke på Gud, og mener at verden og virkeligheten er det du ser og den er høyst rasjonell.
Jeg tror på Gud, og på gode og onde krefter, i og rundt oss. Vi er disponert for begge deler, og ønsker man for mye ondt for andre kan det ramme en selv. Og holder man seg til det gode, kan det komme velsignelse av det. Jeg ber i alle fall til Gud om alt mulig, mest om å at min tro, mitt liv, og min helse blir bevart, og ber det samme for hele familien, mine venner, slektninger, ja gjerne hele verden. Det finnes mektige krefter i universet, og det er en kamp mellom det gode og det onde. Som kristen skal man ikke frykte for noen ting, vi er ikke spart for prøvelser, men til slutt får vi komme inn i himmelen. Og gudsordet er det mektigste våpenet om man møter noe ondt. Og så har vi skytsengler som passer på oss.
Det er mer mellom himmel og jord enn alle andre steder, sa en mann engang...
torsdag 12. desember 2013
Til minne om Gunnar, bror min.
Gunnar Mikal Urheim, min yngre bror, ville blitt 50 år i år. I forbindelse med det skriver jeg noen minneord om denne vår kjære bror, som på grunn av sykdom og depresjon valgte døden den 16. mai 1989. Han var da 25 år. Han var ung-schizofren, sluttet med medisiner, gikk inn i en psykose, og holdt ikke ut smerten i livet. Det kunne jeg skrevet mye om, men nu vil jeg minnes ham med å fortelle om andre sider ved hans liv, og alt det han ga oss.
Gunnar var nummer fem i en søskenflokk på åtte, med Lilla først, så meg, og så seks gutter til. Han ble født hjemme den gang vi bodde i Kjøpsvik noen år. Jeg hadde vært borte på besøk noen dager, kom hjem til leiligheta vår i Varmannsvei i Kjøpsvik, og plutselig kom Lilla fram med Gunnar og plasserte ham i fanget mitt. Da ble jeg storlig overrasket. Etter en periode i Kjøpsvik flyttet vi til Oppegård i Akershus når pappa tok et studieår og tok samisk grunnfag i Oslo, som en av flere dette første året det gas undervisning i nordsamisk ved Universitet i Oslo. Etter det flyttet vi tilbake til Musken, hvor begge mine foreldre var lærere nesten hele livet.
Det var noe spesielt med Gunnar, han var alltid beskjeden, litt stille, og veldig undrende og tenkende. Men snill dagen lang, og jeg opplevde han sjelden sint eller sur. Han gikk ungdomsskolen i Kjøpsvik, og bodde privat der. Året etter ble det ungdomsskole i Musken, og mine tre yngste brødre fikk gå på ungdomsskolen hjemme. Gunnar jobba flere år på sagbruket vårres i Hellmobotn da det var i drift på 80-tallet. Han var flink å snekre, og alltid presis på jobb. Han var ca et halvt år i militæret i Porsanger og var en av de beste skarpskytterne der. Han hadde trening fra mange jaktturer hjemme.
Gunnar var eldst av det jeg kaller kull nummer to hjemme, eldst av de fire yngste, selv om vi alle hadde samme mor og far. Vi var så mange søsken, så at når vi eldste flyttet på internatet når vi gikk ungdomsskolen, og videre på skoler og arbeid rundt omkring, så hadde vi lite kontakt med våre yngre søsken. De var hjemme og vi andre borte. Vi møttes enkelte helger, i høytider og i skoleferier. Men på sommeren var vi stort sett hele tida ilag. Den store fjellturen fra Hellmobotn til Vájsáloukta og videre med båt og buss til Oalloluokta, var ett av årets høydepunkter. Det året vi fylte åtte fikk vi gå den ruten med pappa, mens de under åtte tok toget til Sverige med mamma til hennes eventyrrike i Storlule. Jeg husker det året Gunnar fikk være med første gangen, det var morsomt for oss alle. Han var ikke lite stolt over å være med på fjellet sammen med pappa og mange storesøsken. Han var litt spinkel som liten, men ble fort en vant fjellgutt, som lærte kjapt og gledet seg over fjelllivet, fiske, moltbærplukking og de mange vandringene.
Han ble psykisk syk i tenårene, og var mest hjemme, sykdommen gjorde at han ikke klarte å jobbe etter årene ved sagbruket. Han hjalp til hjemme, leste litt matte og gikk på gårdan i Musken. Han hadde et ømt hjerte, og ba ofte sine sambygdinger om tilgivelse, og hadde en inderlig tro på Gud og trodde på ordet om syndenes forlatelse i Jesu navn og blod. Det bidro til å holde han oppe i vanskelige tider. Han gikk inn i en sterk psykose våren 1989 etter å ha bodd hos meg en periode i Oslo den vinteren. Han nesten sluttet å snakke, røyka i ett og snudde døgnet. Tilslutt valgte han døden ved å hoppe i elva i Musken, og ble ikke funnet i havet før etter åtte uker. Hans kristne tro gjorde at vi var overbevist om han kom til himmelen og han var så syk at han visste knapt nok hva han gjorde den mainatten i 1989.
Det jeg husker Gunnar mest for er hans snillhet, ydmykhet, godhet og enkle tro. Han spurte pappa en gang om man kunne føle smerte i himmelen. Jeg tror han lengtet dit når sykdommen plaget han, og når han følte seg ensom og mislykket. Han sa også ofte, "Jeg har en kjær Far i himmelen". En trøst er at han var elsket av foreldrene våre og alle sine søsken, og var sjelden helt alene. Hans død var et stort sjokk for oss alle, og for mamma og pappa var det nok det største traumet. Vi ble aldri de samme etter dette. Det gikk mange år før vi kunne prate om Gunnar uten å gråte. Og det ble ekstra tungt når noen ledere hjemme boikottet minnestunda hans i Musken, og pappa opplevde å bli suspendert som predikant like etterpå. Han preket lite på tolv år, og nu er han leder der inne. Det var slutten på den verste interne fornorskningstida i Tysfjord, og vi har strevd med å forstå hva galt han hadde gjort. Vi forsto etterhvert at det var hardhendt fornorskning på gang og pappa var altfor samisk. Men det er en annen historie.
Jeg minnes Gunnar med takknemlighet, og minnes det nære båndet vi hadde hele livet. Jeg fikk lov å være storebror til en snill gutt og nær bror. Mange har sagt fine ting om Gunnar, som jeg har gjemt i mitt hjerte. Jeg tror det finnes en gjensynsmorgen i himmelen når den tid kommer, og det er en stor trøst å vite og tro at vår kjære bror har det godt nå, og han har møtt sin mamma, sitt onkelbarn Erlend, og mange andre kjenninger i Guds paradis. Fred være med hans minne!
Gunnar var nummer fem i en søskenflokk på åtte, med Lilla først, så meg, og så seks gutter til. Han ble født hjemme den gang vi bodde i Kjøpsvik noen år. Jeg hadde vært borte på besøk noen dager, kom hjem til leiligheta vår i Varmannsvei i Kjøpsvik, og plutselig kom Lilla fram med Gunnar og plasserte ham i fanget mitt. Da ble jeg storlig overrasket. Etter en periode i Kjøpsvik flyttet vi til Oppegård i Akershus når pappa tok et studieår og tok samisk grunnfag i Oslo, som en av flere dette første året det gas undervisning i nordsamisk ved Universitet i Oslo. Etter det flyttet vi tilbake til Musken, hvor begge mine foreldre var lærere nesten hele livet.
Det var noe spesielt med Gunnar, han var alltid beskjeden, litt stille, og veldig undrende og tenkende. Men snill dagen lang, og jeg opplevde han sjelden sint eller sur. Han gikk ungdomsskolen i Kjøpsvik, og bodde privat der. Året etter ble det ungdomsskole i Musken, og mine tre yngste brødre fikk gå på ungdomsskolen hjemme. Gunnar jobba flere år på sagbruket vårres i Hellmobotn da det var i drift på 80-tallet. Han var flink å snekre, og alltid presis på jobb. Han var ca et halvt år i militæret i Porsanger og var en av de beste skarpskytterne der. Han hadde trening fra mange jaktturer hjemme.
Gunnar var eldst av det jeg kaller kull nummer to hjemme, eldst av de fire yngste, selv om vi alle hadde samme mor og far. Vi var så mange søsken, så at når vi eldste flyttet på internatet når vi gikk ungdomsskolen, og videre på skoler og arbeid rundt omkring, så hadde vi lite kontakt med våre yngre søsken. De var hjemme og vi andre borte. Vi møttes enkelte helger, i høytider og i skoleferier. Men på sommeren var vi stort sett hele tida ilag. Den store fjellturen fra Hellmobotn til Vájsáloukta og videre med båt og buss til Oalloluokta, var ett av årets høydepunkter. Det året vi fylte åtte fikk vi gå den ruten med pappa, mens de under åtte tok toget til Sverige med mamma til hennes eventyrrike i Storlule. Jeg husker det året Gunnar fikk være med første gangen, det var morsomt for oss alle. Han var ikke lite stolt over å være med på fjellet sammen med pappa og mange storesøsken. Han var litt spinkel som liten, men ble fort en vant fjellgutt, som lærte kjapt og gledet seg over fjelllivet, fiske, moltbærplukking og de mange vandringene.
Han ble psykisk syk i tenårene, og var mest hjemme, sykdommen gjorde at han ikke klarte å jobbe etter årene ved sagbruket. Han hjalp til hjemme, leste litt matte og gikk på gårdan i Musken. Han hadde et ømt hjerte, og ba ofte sine sambygdinger om tilgivelse, og hadde en inderlig tro på Gud og trodde på ordet om syndenes forlatelse i Jesu navn og blod. Det bidro til å holde han oppe i vanskelige tider. Han gikk inn i en sterk psykose våren 1989 etter å ha bodd hos meg en periode i Oslo den vinteren. Han nesten sluttet å snakke, røyka i ett og snudde døgnet. Tilslutt valgte han døden ved å hoppe i elva i Musken, og ble ikke funnet i havet før etter åtte uker. Hans kristne tro gjorde at vi var overbevist om han kom til himmelen og han var så syk at han visste knapt nok hva han gjorde den mainatten i 1989.
Det jeg husker Gunnar mest for er hans snillhet, ydmykhet, godhet og enkle tro. Han spurte pappa en gang om man kunne føle smerte i himmelen. Jeg tror han lengtet dit når sykdommen plaget han, og når han følte seg ensom og mislykket. Han sa også ofte, "Jeg har en kjær Far i himmelen". En trøst er at han var elsket av foreldrene våre og alle sine søsken, og var sjelden helt alene. Hans død var et stort sjokk for oss alle, og for mamma og pappa var det nok det største traumet. Vi ble aldri de samme etter dette. Det gikk mange år før vi kunne prate om Gunnar uten å gråte. Og det ble ekstra tungt når noen ledere hjemme boikottet minnestunda hans i Musken, og pappa opplevde å bli suspendert som predikant like etterpå. Han preket lite på tolv år, og nu er han leder der inne. Det var slutten på den verste interne fornorskningstida i Tysfjord, og vi har strevd med å forstå hva galt han hadde gjort. Vi forsto etterhvert at det var hardhendt fornorskning på gang og pappa var altfor samisk. Men det er en annen historie.
Jeg minnes Gunnar med takknemlighet, og minnes det nære båndet vi hadde hele livet. Jeg fikk lov å være storebror til en snill gutt og nær bror. Mange har sagt fine ting om Gunnar, som jeg har gjemt i mitt hjerte. Jeg tror det finnes en gjensynsmorgen i himmelen når den tid kommer, og det er en stor trøst å vite og tro at vår kjære bror har det godt nå, og han har møtt sin mamma, sitt onkelbarn Erlend, og mange andre kjenninger i Guds paradis. Fred være med hans minne!
mandag 18. november 2013
Selvmord - det største tabu?
Selvmord, eller selvdrap er et av de største tabu i verden. Det rammer først og fremst den som gjør det, men også familien, de nærmeste, klassen, arbeidsplassen, lokalsamfunnet og storsamfunnet. Det er ti ganger flere som forsøker men mislykkes med det, og da flest jenter/kvinner. Gutter/menn gjør det ofte mer brutalt og uten mulighet for redning. Årsakene til selvdrap kan være mange, men fellesnevneren er nesten alltid følelsen av meningsløshet, tristhet, ekskludering, avmakt, tap og det at de har mistet håp om hjelp eller bedring. En viktig årsak er psykiske lidelser der vedkommende ikke klarer å vurdere ting som normalt, men sliter med lidelsen og med voldsom angst, depresjon, forvirring og mange tapsfølelser, og ser ingen annen utvei enn døden. Også personer med langvarig misbruk av alkohol eller narkotika, gjerne i kategorien rus/psykiatri. Eller personer som er veldig traumatiserte etter krig, forfølgelse, seksuelle overgrep. dype krenkelser, eller som er sterkt stigmatiserte av ulike grunner. Noen på grunn av langvarig og massiv mobbing, og andre på grunn av tapt ære og verdighet. Livet har med andre ord blitt for meningsløst, for smertefullt og uutholdelig.
Jeg har selv opplevd at en bror av meg tok livet av seg 16.mai 1989. Han ble 25 år, og var såkalt ung- schizofren, det vil si at han utviklet lidelsen i relativt ung alder, og slet voldsomt til tider. Lidelsen fører ofte til døden, og da spesielt for gutter. Han prøvde først å skjære seg til døds hjemme, og hoppet deretter i elva, og ble ikke funnet før etter åtte uker, da i fjæra ca 1 mil hjemmefra. Jeg vil ikke beskrive hendelsen mer detaljert enn som så, for det er ikke det viktigste i denne sammenhengen. Det viktigste er å bryte dette tabuet, snakke om det, og - om mulig - forhindre nye tragedier. Samt gjøre alt som er mulig å forebygge selvmord. Oppdage mulige kandidater, se etter tegn, bry seg, tørre å spørre, få folk til behandling, skape mer inkluderende samfunn, og at forskningen og behandlingen på dette feltet blir bedre.
Alt kan ikke forutses, men det er mye som kan gjøres når tragedien inntreffer. Først og fremst bry seg, snakke med alle i nærmeste familie, hjelpe til, være støtte, lytte, arrangere felles minnehøytid, og gi alle en mulighet til å delta på en eller annen måte. Før eller senere skjer det, i hver eneste kommune, blant alle etniske grupper, i mange slekter og på enkelte arbeidsplasser. Enhver av oss kan bidra, og vi bør tenke gjennom hva vi selv kan gjøre, og hvordan. Det verste er å ikke gjøre noe som helst, tie det ihjel, gå omveier på gata, slutte å besøke folk og slike ting, med den noble begrunnelsen at "vi skal la de sørge i fred", som om vi gjør de sørgende en stor tjeneste. Man skal huske at familien selv er kanskje ikke i stand til å trøste hverandre, mange er i sjokk, alle i sorg, noen har sterk skyldfølelse eller er ganske enkelt lammet eller traumatisert. Da og nettopp da trenger en slik familie støtte, varme, hjelp, noen å prate med, og noen til å bry seg om barna i en slik familie. Det gjelder forøvrig ved alle former for tragedier.
Vår familie opplevde imidlertid mye støtte når det skjedde, mener det var 3-400 mennesker som lette ukesvis på land og hav i den lille bygda Måsske/Musken, den våren og sommeren. Folk organiserte letemannskap, og skolen ble brukt som kommandosentral og matstasjon. Noen opprettet hjelpekonto i den lokale banken, og folk ga over 200.000 til hjelpeaksjonen. Det ble brukt til mat, drivstoff til båter, miniubåt og lignende kostnader. Enkelte læstadianske menigheter andre steder ga også penger. Steigen Røde Kors hjelpekorps gikk manngard på land, leder dengang var en god venn av meg som jeg hadde gått på folkehøgskole sammen med. Alt dette er vi veldig takknemlige for!
Det vi opplevde er ikke typisk har jeg forstått. I samfunnet forøvrig forbigås ofte selvmord i det stille, noen føler skam og ønsker å tie det ihjel, andre lager en dekkhistorie og bare lider i stillhet. Lenge var selvmord svært tabu og en tid ble ofrene gravlagt utenfor kirkegården. Det er mye bedre nå, det er større åpenhet om psykiske lidelser generelt, og myndighetene/helsevesenet jobber spesifikt med forebygging, behandling og forskning. Og folk tør mer å prate om psykisk helse, psykiatriske lidelser, familieproblemer og selvmord. Men ennå har vi en vei å gå.
Det vi aldri må glemme, er at sorgen etter å miste et barn ved brå død er det mest alvorligste og traumatiske et menneske kan oppleve overhodet, uavhengig av den dødes alder, sorgen er ofte livsvarig selv om den svekkes etter en tid og antar andre former. Det er en utbredt myte at etter ett år er man liksom ferdig å sørge og blir normal igjen. En annen myte er at man ripper opp i gamle sår ved å snakke om den døde og tragedien. De nærmeste og familien blir aldri de samme igjen, og tragedien vil prege disse livet ut på ulike måter. Derfor kan man trygt snakke om det som har skjedd, minnes, vise omtanke, besøke de rammede, gi en håndsrekning, skrive noe trøstende og lignende. Alle former for positiv oppmerksomhet helbreder, og bidrar til mindre smerte og ensomhet.
Jeg har selv opplevd at en bror av meg tok livet av seg 16.mai 1989. Han ble 25 år, og var såkalt ung- schizofren, det vil si at han utviklet lidelsen i relativt ung alder, og slet voldsomt til tider. Lidelsen fører ofte til døden, og da spesielt for gutter. Han prøvde først å skjære seg til døds hjemme, og hoppet deretter i elva, og ble ikke funnet før etter åtte uker, da i fjæra ca 1 mil hjemmefra. Jeg vil ikke beskrive hendelsen mer detaljert enn som så, for det er ikke det viktigste i denne sammenhengen. Det viktigste er å bryte dette tabuet, snakke om det, og - om mulig - forhindre nye tragedier. Samt gjøre alt som er mulig å forebygge selvmord. Oppdage mulige kandidater, se etter tegn, bry seg, tørre å spørre, få folk til behandling, skape mer inkluderende samfunn, og at forskningen og behandlingen på dette feltet blir bedre.
Alt kan ikke forutses, men det er mye som kan gjøres når tragedien inntreffer. Først og fremst bry seg, snakke med alle i nærmeste familie, hjelpe til, være støtte, lytte, arrangere felles minnehøytid, og gi alle en mulighet til å delta på en eller annen måte. Før eller senere skjer det, i hver eneste kommune, blant alle etniske grupper, i mange slekter og på enkelte arbeidsplasser. Enhver av oss kan bidra, og vi bør tenke gjennom hva vi selv kan gjøre, og hvordan. Det verste er å ikke gjøre noe som helst, tie det ihjel, gå omveier på gata, slutte å besøke folk og slike ting, med den noble begrunnelsen at "vi skal la de sørge i fred", som om vi gjør de sørgende en stor tjeneste. Man skal huske at familien selv er kanskje ikke i stand til å trøste hverandre, mange er i sjokk, alle i sorg, noen har sterk skyldfølelse eller er ganske enkelt lammet eller traumatisert. Da og nettopp da trenger en slik familie støtte, varme, hjelp, noen å prate med, og noen til å bry seg om barna i en slik familie. Det gjelder forøvrig ved alle former for tragedier.
Vår familie opplevde imidlertid mye støtte når det skjedde, mener det var 3-400 mennesker som lette ukesvis på land og hav i den lille bygda Måsske/Musken, den våren og sommeren. Folk organiserte letemannskap, og skolen ble brukt som kommandosentral og matstasjon. Noen opprettet hjelpekonto i den lokale banken, og folk ga over 200.000 til hjelpeaksjonen. Det ble brukt til mat, drivstoff til båter, miniubåt og lignende kostnader. Enkelte læstadianske menigheter andre steder ga også penger. Steigen Røde Kors hjelpekorps gikk manngard på land, leder dengang var en god venn av meg som jeg hadde gått på folkehøgskole sammen med. Alt dette er vi veldig takknemlige for!
Det vi opplevde er ikke typisk har jeg forstått. I samfunnet forøvrig forbigås ofte selvmord i det stille, noen føler skam og ønsker å tie det ihjel, andre lager en dekkhistorie og bare lider i stillhet. Lenge var selvmord svært tabu og en tid ble ofrene gravlagt utenfor kirkegården. Det er mye bedre nå, det er større åpenhet om psykiske lidelser generelt, og myndighetene/helsevesenet jobber spesifikt med forebygging, behandling og forskning. Og folk tør mer å prate om psykisk helse, psykiatriske lidelser, familieproblemer og selvmord. Men ennå har vi en vei å gå.
Det vi aldri må glemme, er at sorgen etter å miste et barn ved brå død er det mest alvorligste og traumatiske et menneske kan oppleve overhodet, uavhengig av den dødes alder, sorgen er ofte livsvarig selv om den svekkes etter en tid og antar andre former. Det er en utbredt myte at etter ett år er man liksom ferdig å sørge og blir normal igjen. En annen myte er at man ripper opp i gamle sår ved å snakke om den døde og tragedien. De nærmeste og familien blir aldri de samme igjen, og tragedien vil prege disse livet ut på ulike måter. Derfor kan man trygt snakke om det som har skjedd, minnes, vise omtanke, besøke de rammede, gi en håndsrekning, skrive noe trøstende og lignende. Alle former for positiv oppmerksomhet helbreder, og bidrar til mindre smerte og ensomhet.
onsdag 30. oktober 2013
Sijdda - samisk, ikkevoldelig, likestilt, kollektiv samfunnsform
Sijdda - lulesamisk for hjem. Kan selvfølgelig bety hjem i betydning et hus, ditt barndomshjem for eksempel. Men fra gammelt av betydde det nok mer en ett hus, det betydde nærmest hele bygda og i reindrifta et flyttlag. Samer og andre nomadefolk benyttet alltid et visst territorium, gjerne et helt område knyttet til et vassdrag. Der det var plass til gammer, låvdagoade (lavvoer), etterhvert hus, og det måtte være god tilgang til vann, brensel, fisk, jakt, fangst, og gjerne være litt beskyttet. En sijdda grenset alltid til en annen sijdda, men det betyr ikke at det alltid var folk året rundt i nabosijddaen. Alt etter årstidene flyttet disse nomadene fram og tilbake, eller til en helt ny sijdda om det var behov for det. For spesielt interesserte kan jeg anbefale Oddmund Andersens doktoravhandling ”Flyttefolk og bofaste. En studie av samisk bosetting i Sør-Troms og Nordre Nordland”, der han beskriver oppkomsten av reindrifta og den senere utviklinga.
Sijddaer i dag forbindes ofte med reindriftssijddaer, siida på nordsamisk, og samebyar på svensk. Det er i disse reindriftssijddaene vi i dag finner denne tradisjonelle samiske måten å organisere seg på, nemlig på sijddavis, en klar kollektiv samfunnsform. Etterhvert ble samene mer og mer bofaste, ved kysten levde de som fiskerbønder, og begynte å bygge hus. Men tankegangen, verdiene og organiseringsformen har ikke forsvunnet, den ble lenge holdt i live i vanlige bygder, og lever fremdeles i mange bygder der det finnes samer (og bygdefolk). Folkemøte er en overlevd form, og det samme er lokalutvalg.
Læstadianismen oppsto først blant samer, kvener og tornedalinger forøvrig i Nord-Sverige på 1840-tallet og spredte seg lynraskt fra sijdda til sijdda, hovedsaklig gjennom reindriftssamer som flyttet mellom vinterbeitene i Sverige/Finland og sommerbeitene ved norskekysten. Slik kom denne kristendomsformen veldig raskt til Norge, etter at den oppsto i Sverige. Det eiendommelige er at organiseringsformen i læstadianske forsamlinger er nesten identisk med sijddamodellen, og det er vel ikke rart da det var samer som dominerte bevegelsen de første 40/50- årene. Byabøn ble til søndagssamling, og gjestfrihet var en dyd. Samme er begrepet de eldste. Rádebiedna, rådslagnings-samling eller årsmøte er egentlig et sijddaforsamlingsmøte, og hele bygda deltok gjerne i samlingsaktivitetene selv om ikke alle var personlige kristne. Det var fordi sijddaånden rådde, og denne samarbeidsformen preger alle forsamlinger, overalt.
Hvordan fungerte så dette i praksis? Sijdda er en utpreget kollektiv, nokså likestilt samfunnsmodell, og modellen er utbredt verden over blant urfolk, stammefolk, nomader og andre kollektivistiske samfunn, dvs. i store deler av verden. I motsetning til vestlige samfunn som er preget av gresk tenking med bystater, demokrati, flertall/mindretallvalg, patriarkat, og lovgivende, utøvende og dømmende makt. Alt disse elementene finnes i sijddamodellen men på en annen måte, og i mye mindre målestokk. Sijddafilosofien er også utpreget fredelig og ikke-voldelig og lenge fantes det ikke ord for krig blant samene. Samene drev ikke med krigføring og erobring og man forhandlet alltid innad og utad til man ble enige. De samiske språkene har ofte mange indirekte og høflige vendinger og det var en som sa at samisk burde være diplomatspråket i verden!
Ved viktige avgjørelser trådte sijddaforsamlingen sammen, dvs. forsamlingen av de eldste. Den eldste, mannen/iset i sijddaen innkalte, og fra hver familie kom den eldste i hver familie. Sikkert ikke kjernefamilier dengang men heller storfamilie i flere generasjoner. De drøftet til de ble enige, ved hjelp av konsensus (allmen enighet) og ikke ved flertallsavgjørelser. De som måtte tilpasse seg godtok lojalt den felles oppfatningen inntil noe annet ble bestemt. Dette var nok helt nødvendig for å overleve. Om en enkeltfamilie eller enkeltperson fisket opp all fisken eller skjøt all viltet ville nok alle sulte eller dø. Derfor fulgte det sanksjoner mot den som prøvde seg. Det kunne være sosiale sanksjoner, degradering eller usynliggjøring, som var det aller verste. I tillegg lærte man at fisket man all auårn opp kom háhkamádda og tok deg, altså auårsmodern fra dypet. Dvs. at naturen straffet deg, og man tilla naturen spesielle krefter.
I reindriftsijddaer fulgte man reinens flyttinger mellom innland- og kyst, eller mellom skogs- og fjellområder. Var man vinteren i Sverige flyttet man til kysten om sommeren. Egentlig brydde man seg ikke om riksgrensene, for de samiske områdene var i praksis grenseløse. Familiene bodde da gjerne hos slektninger ved kysten eller hos verdde-familier der man byttet naturalia, tjenester - og helt sikkert ekteskapspartnere! Reindriftssamene byttet alt av reinprodukter, skinn, sener, horn, kjøtt, vilt, fugl, reinmelkost, duollje/skinn mot fiske- og saueprodukter, som ull, kumelk- og geiteost, saueskinn, votter, poteter, klær, og tran! Man drev med utpreget naturalhusholdning og i tillegg handlet på ulike markeder og kjøpsteder det man ikke kunne lage eller få tak i lokalt.
I en sijdda samarbeidet man hele tiden, og iset og iemet fordelte gjerne arbeidsoppgavene og var nok den utøvende makten etter at sijddaforsamlingen hadde laget uskrevne lover og regler og tatt viktige beslutninger. Den dømmende makten var kollektivet og sosiale sanksjoner. Man hadde da blitt enige om felles aktiviteter som jakt, fangst, fiske, flytting, vedhogst, bosetting og grenseoppgang mot nabosijddaer. Alt til felles beste. Ble det magert et sted kunne man flytte til et annet sted, etter nøye rekognosering. Eller man kunne benytte to eller tre områder, for eksempel kunne kyr og geiter tas med til sommerseter eller til fjells. Man kunne slå høy i utmarka, sanke sennagress til fjells, og jakte og fiske i store fjellområder i tilknytning til sijddaen.
Sijddaer i dag forbindes ofte med reindriftssijddaer, siida på nordsamisk, og samebyar på svensk. Det er i disse reindriftssijddaene vi i dag finner denne tradisjonelle samiske måten å organisere seg på, nemlig på sijddavis, en klar kollektiv samfunnsform. Etterhvert ble samene mer og mer bofaste, ved kysten levde de som fiskerbønder, og begynte å bygge hus. Men tankegangen, verdiene og organiseringsformen har ikke forsvunnet, den ble lenge holdt i live i vanlige bygder, og lever fremdeles i mange bygder der det finnes samer (og bygdefolk). Folkemøte er en overlevd form, og det samme er lokalutvalg.
Læstadianismen oppsto først blant samer, kvener og tornedalinger forøvrig i Nord-Sverige på 1840-tallet og spredte seg lynraskt fra sijdda til sijdda, hovedsaklig gjennom reindriftssamer som flyttet mellom vinterbeitene i Sverige/Finland og sommerbeitene ved norskekysten. Slik kom denne kristendomsformen veldig raskt til Norge, etter at den oppsto i Sverige. Det eiendommelige er at organiseringsformen i læstadianske forsamlinger er nesten identisk med sijddamodellen, og det er vel ikke rart da det var samer som dominerte bevegelsen de første 40/50- årene. Byabøn ble til søndagssamling, og gjestfrihet var en dyd. Samme er begrepet de eldste. Rádebiedna, rådslagnings-samling eller årsmøte er egentlig et sijddaforsamlingsmøte, og hele bygda deltok gjerne i samlingsaktivitetene selv om ikke alle var personlige kristne. Det var fordi sijddaånden rådde, og denne samarbeidsformen preger alle forsamlinger, overalt.
Hvordan fungerte så dette i praksis? Sijdda er en utpreget kollektiv, nokså likestilt samfunnsmodell, og modellen er utbredt verden over blant urfolk, stammefolk, nomader og andre kollektivistiske samfunn, dvs. i store deler av verden. I motsetning til vestlige samfunn som er preget av gresk tenking med bystater, demokrati, flertall/mindretallvalg, patriarkat, og lovgivende, utøvende og dømmende makt. Alt disse elementene finnes i sijddamodellen men på en annen måte, og i mye mindre målestokk. Sijddafilosofien er også utpreget fredelig og ikke-voldelig og lenge fantes det ikke ord for krig blant samene. Samene drev ikke med krigføring og erobring og man forhandlet alltid innad og utad til man ble enige. De samiske språkene har ofte mange indirekte og høflige vendinger og det var en som sa at samisk burde være diplomatspråket i verden!
Ved viktige avgjørelser trådte sijddaforsamlingen sammen, dvs. forsamlingen av de eldste. Den eldste, mannen/iset i sijddaen innkalte, og fra hver familie kom den eldste i hver familie. Sikkert ikke kjernefamilier dengang men heller storfamilie i flere generasjoner. De drøftet til de ble enige, ved hjelp av konsensus (allmen enighet) og ikke ved flertallsavgjørelser. De som måtte tilpasse seg godtok lojalt den felles oppfatningen inntil noe annet ble bestemt. Dette var nok helt nødvendig for å overleve. Om en enkeltfamilie eller enkeltperson fisket opp all fisken eller skjøt all viltet ville nok alle sulte eller dø. Derfor fulgte det sanksjoner mot den som prøvde seg. Det kunne være sosiale sanksjoner, degradering eller usynliggjøring, som var det aller verste. I tillegg lærte man at fisket man all auårn opp kom háhkamádda og tok deg, altså auårsmodern fra dypet. Dvs. at naturen straffet deg, og man tilla naturen spesielle krefter.
I reindriftsijddaer fulgte man reinens flyttinger mellom innland- og kyst, eller mellom skogs- og fjellområder. Var man vinteren i Sverige flyttet man til kysten om sommeren. Egentlig brydde man seg ikke om riksgrensene, for de samiske områdene var i praksis grenseløse. Familiene bodde da gjerne hos slektninger ved kysten eller hos verdde-familier der man byttet naturalia, tjenester - og helt sikkert ekteskapspartnere! Reindriftssamene byttet alt av reinprodukter, skinn, sener, horn, kjøtt, vilt, fugl, reinmelkost, duollje/skinn mot fiske- og saueprodukter, som ull, kumelk- og geiteost, saueskinn, votter, poteter, klær, og tran! Man drev med utpreget naturalhusholdning og i tillegg handlet på ulike markeder og kjøpsteder det man ikke kunne lage eller få tak i lokalt.
I en sijdda samarbeidet man hele tiden, og iset og iemet fordelte gjerne arbeidsoppgavene og var nok den utøvende makten etter at sijddaforsamlingen hadde laget uskrevne lover og regler og tatt viktige beslutninger. Den dømmende makten var kollektivet og sosiale sanksjoner. Man hadde da blitt enige om felles aktiviteter som jakt, fangst, fiske, flytting, vedhogst, bosetting og grenseoppgang mot nabosijddaer. Alt til felles beste. Ble det magert et sted kunne man flytte til et annet sted, etter nøye rekognosering. Eller man kunne benytte to eller tre områder, for eksempel kunne kyr og geiter tas med til sommerseter eller til fjells. Man kunne slå høy i utmarka, sanke sennagress til fjells, og jakte og fiske i store fjellområder i tilknytning til sijddaen.
søndag 20. oktober 2013
Demens, sorg og mammasavn
Jeg og mine søsken har en mamma søm døde av Alzheimers i 2012, etter 8 års sykdom. Pappa mista sin kone, noen mista en søster, noen en tante, nabo, venn. Kanskje var det likevel tapet av en áhkko/bestemor som var det verste. Vi søsken var voksne, mange med egne barn, men likevel var det trist, vemodig og sørgelig. Mamma døde sakte, sakte, jeg husker jeg gråt nesten ikke den dagen da jeg fikk høre det. Jeg sa bare stille og rolig til sønn min på 12 at nu har áhkko flytta hjem til Gud, og der har ho det fint. Og der får hun treffe sine kjære, og aller mest Gunnar, bror min, og Erlend, mitt kjære onkelbarn. I båreandakten fortalte jeg at de to møter sin mamma og áhkko, og sier, velkommen, vi har venta på dæ, vi har vært her en stund. Kom, vi er kjent her, nu skal vi vise dæ rundt!
Æ savne mamma inderlig. Æ savne at ho møter oss heime, maten ho laga, latteren, all kjærligheten ho viste ved å gjøre ting for oss ongan. Sy gáppte (kofta), lage mat og sende gáhkko (klappakaka) i posten der vi bodde, med en liten lapp i til de minste, "mitt elskede barn", æ savne all skravlinga, og alle de gangene ho sang. Æ savna all latteren heime hos oss, samlingstid og gjesta, fjellturan, og de vakre somrene i Ålloluokta. Og den dyrebare tida da Erlend bodde i Musken lamme far sin hos áhkko og áddjá. Og æ savne Erlend, den gode gutten vårres. Og Gunnar som berre var snill.
Mamma gråt når vi kom og når vi gikk, og ho kjente oss i familien igjen. Jeg kommer aldri til å glemme spaserturene i gangene på sykehjemmet, der vi gikk med henne etter tur. Det beste var å holde ho i begge hendene og gå bakover. Etter noen ustødige skritt så ho opp på meg og smilte! Det smilet var den beste gaven jeg kunne få, og sa mye mer enn tusen ord. Så mange minner, så mye vemod, så mye følelser. Jeg sa takk, mamma for alt, æ e glad i dæ, æ savna dæ. Og så spurte ho etter pappa. Kor e Mikal? Noen ganger var det ikke pappa ho mente, men andre. Så lista vi opp navn etter navn, helt til ho sa ja. Som oftest var det barn og barnebarn, og spesielt Erlend etter at han døde i 2008.
Det går ikke an å beskrive den uendelige sorgen som jeg og vår familie har måtte gjennomgå. Først Svierik-áhkko (mormor) som døde i 1989. Så Gunnar som tok livet av seg i 1989, deretter Iebbámoahtá (tante Ebba) som døde kort tid etter. Så fikk mamma Alzheimers i 2004. Og så det verste sjokket, Erlend døde i 2008 bare 20 år gammel. Så døde mamma i fjor, i 2012. Alt dette i tillegg til de andre prøvelsene vi har blitt utsatt for, noe jeg ikke er tenkt å snakke om nå, men kanskje senere.
Det ble rett og slett for mye. Jeg kjenner på en dyp, dyp sorg over alle de døde, alle tap, og all forfølgelse. Og jeg kjenner også på de andre følelsene som kommer og går, ensomhet, savn, bitterhet, avmakt, hjemløshet og utmattethet. Sykdommer, flytting, dårlig økonomi, lengsel og leting etter et hjem og en plass der kropp og sjel kan hvile. Jeg snakker for meg selv, selvfølgelig, men vet at det kan gjelde de andre og. Noen ganger kommer bare tårene. Og jeg vet hvorfor. Det er ikke bare en spesiell ting. Det er selve sjelen som gråter. Da får tårene renne fritt, og de skal man ikke stanse.
Det er ikke så mye terapi som skal til for å trøste. Det jeg setter aller mest pris på og som heler er kjærligheten, et vennskap, et blikk, et kort besøk, et vennlig ord, og om noen sier, æ ser dæ og din smerte. Æ tenke på dæ, og du e min gode venn. Det skal ikke så mye til. Vennskapet mellom oss søsken betyr utrolig mye, selv om alle ikke ses like ofte, og vi ikke alltid klarer å prate om tap, sorg og smerte. Vi hjelper hverandre, og snikksnakker mest om praktisk/økonomiske ting i hverdagen, og organiserer fjelltur sånn at pappa kjem sæ til fjells, og får litt besøk i det avfolkede Musken. Det er den lille gesten, middagsinvitasjonen, en hjelpende hånd, en kort melding eller telefon. Det er alle hverdagene som er livet, der vi kjenner vi har hverandre en plass og at alt er roligere.
Jeg er bare 55, men føler meg som 75 til sinns. Altfor mye erfaring på alt for kort tid. Jeg tar livet med ro, for det må jeg pga kronisk utmattelse. Jeg har god til til å kjenne på alle følelser og tanker, og jeg har fått en slags indre fred med meg selv, fått en viss porsjon livsvisdom, masse erfaring, bøttevis med kunnskap jeg ikke aner skal brukes til. Og en vakker, klok og trofast kone, to bonusdøtre og fra før av har jeg en herlig tenåringsgutt! Jeg sørger, men jeg er rik!
Æ savne mamma inderlig. Æ savne at ho møter oss heime, maten ho laga, latteren, all kjærligheten ho viste ved å gjøre ting for oss ongan. Sy gáppte (kofta), lage mat og sende gáhkko (klappakaka) i posten der vi bodde, med en liten lapp i til de minste, "mitt elskede barn", æ savne all skravlinga, og alle de gangene ho sang. Æ savna all latteren heime hos oss, samlingstid og gjesta, fjellturan, og de vakre somrene i Ålloluokta. Og den dyrebare tida da Erlend bodde i Musken lamme far sin hos áhkko og áddjá. Og æ savne Erlend, den gode gutten vårres. Og Gunnar som berre var snill.
Mamma gråt når vi kom og når vi gikk, og ho kjente oss i familien igjen. Jeg kommer aldri til å glemme spaserturene i gangene på sykehjemmet, der vi gikk med henne etter tur. Det beste var å holde ho i begge hendene og gå bakover. Etter noen ustødige skritt så ho opp på meg og smilte! Det smilet var den beste gaven jeg kunne få, og sa mye mer enn tusen ord. Så mange minner, så mye vemod, så mye følelser. Jeg sa takk, mamma for alt, æ e glad i dæ, æ savna dæ. Og så spurte ho etter pappa. Kor e Mikal? Noen ganger var det ikke pappa ho mente, men andre. Så lista vi opp navn etter navn, helt til ho sa ja. Som oftest var det barn og barnebarn, og spesielt Erlend etter at han døde i 2008.
Det går ikke an å beskrive den uendelige sorgen som jeg og vår familie har måtte gjennomgå. Først Svierik-áhkko (mormor) som døde i 1989. Så Gunnar som tok livet av seg i 1989, deretter Iebbámoahtá (tante Ebba) som døde kort tid etter. Så fikk mamma Alzheimers i 2004. Og så det verste sjokket, Erlend døde i 2008 bare 20 år gammel. Så døde mamma i fjor, i 2012. Alt dette i tillegg til de andre prøvelsene vi har blitt utsatt for, noe jeg ikke er tenkt å snakke om nå, men kanskje senere.
Det ble rett og slett for mye. Jeg kjenner på en dyp, dyp sorg over alle de døde, alle tap, og all forfølgelse. Og jeg kjenner også på de andre følelsene som kommer og går, ensomhet, savn, bitterhet, avmakt, hjemløshet og utmattethet. Sykdommer, flytting, dårlig økonomi, lengsel og leting etter et hjem og en plass der kropp og sjel kan hvile. Jeg snakker for meg selv, selvfølgelig, men vet at det kan gjelde de andre og. Noen ganger kommer bare tårene. Og jeg vet hvorfor. Det er ikke bare en spesiell ting. Det er selve sjelen som gråter. Da får tårene renne fritt, og de skal man ikke stanse.
Det er ikke så mye terapi som skal til for å trøste. Det jeg setter aller mest pris på og som heler er kjærligheten, et vennskap, et blikk, et kort besøk, et vennlig ord, og om noen sier, æ ser dæ og din smerte. Æ tenke på dæ, og du e min gode venn. Det skal ikke så mye til. Vennskapet mellom oss søsken betyr utrolig mye, selv om alle ikke ses like ofte, og vi ikke alltid klarer å prate om tap, sorg og smerte. Vi hjelper hverandre, og snikksnakker mest om praktisk/økonomiske ting i hverdagen, og organiserer fjelltur sånn at pappa kjem sæ til fjells, og får litt besøk i det avfolkede Musken. Det er den lille gesten, middagsinvitasjonen, en hjelpende hånd, en kort melding eller telefon. Det er alle hverdagene som er livet, der vi kjenner vi har hverandre en plass og at alt er roligere.
Jeg er bare 55, men føler meg som 75 til sinns. Altfor mye erfaring på alt for kort tid. Jeg tar livet med ro, for det må jeg pga kronisk utmattelse. Jeg har god til til å kjenne på alle følelser og tanker, og jeg har fått en slags indre fred med meg selv, fått en viss porsjon livsvisdom, masse erfaring, bøttevis med kunnskap jeg ikke aner skal brukes til. Og en vakker, klok og trofast kone, to bonusdøtre og fra før av har jeg en herlig tenåringsgutt! Jeg sørger, men jeg er rik!
torsdag 10. oktober 2013
Kjære min tenåring!
Femten, seksten år, og allerede på videregående. Det har gått fort, og det kjennes som om barndommens uskyld er over og en ny tidsepoke har begynt for deg. Du har startet på løsrivelsen fra oss foreldre, samtidig som du trenger oss som en trygg base. Jeg er glad for alt du ikke vet om livet, lykken og tårer. Og alle de gangene ditt hjerte kommer til å briste eller knuses. Men jeg håper, tror og vet at du også vil møte mye positivt i ditt liv, alle møtene med venner og andre mennesker, og all farting og utprøving. Du skal sannelig gjennom mye, du og alle tenåringer.
Tenårene, kanskje den mest dramatiske og omskiftelige tida i livet. Rektor på Steinerskolen sa at alle ungdomsskoleelever burde ha et skilt på seg der det sto: Under ombygging! Idag skriver jeg om refleksjoner rundt det å ha et barn som er tenåring. Mye kan sies i en privat og personlig blogg, men de innerste hemmeligheter og en rekke andre personlige ting skal aldri røpes, det skjønner alle. Derfor formes dette blogginnlegget mer generelt om tanker og følelser om det å ha et barn i tenårene. Jeg tror jeg skriver omtrent som enhver far og mor ville skrevet, tenkt eller følt om sitt kjære barn, som gradvis blir mer og mer ungdom.
Kjærligheten til et barn rommer alle slags følelser og tanker. Overfor en tenåring blandes blant annet disse følelsene og tankene. Takknemlighet, minner, ømhet, selvransakelse, selvkritikk, bekymringer, erfaring, håp, tro og ønsker. Kjærligheten til barna er den aller sterkeste kraft mellom mennesker på jord. Foreldre kan dø for sitt kjære barn om nødvendig, og om vi får valget mellom å flytte en periode for å hjelpe et barn som har det vanskelig, og det å bli hos en partner, vil nok de fleste av oss prioritert barnet. Vi klarer ikke å bekymre oss for barnet uten å gjøre absolutt alt som er mulig for at vår sønn eller datter skal få det bedre. Vi ønsker at være barn skal være lykkelige, at de skal lykkes med det de gjør, og at de selv engang finner kjærligheten med noen som er snille og trofaste mot dem, og at de er og kan være gode mennesker. Og at de får oppfylt sine drømmer.
Når man ser tilbake på alle disse årene som har gått, er det egentlig bare ett, stort spørsmål som står tilbake. Har jeg gitt mitt barn nok kjærlighet og tid, og vil det være nok til å bli selvstendig, frisk og lykkelig? Har jeg og den andre forelderen skadet vårt barn på noe vis, og har det fått en tilknytningsforstyrrelse? Dvs at en av foreldrene var for mye og lenge borte i unge, sårbare år, for eksempel de første tre årene, eller vært for lite sensitive og kjærlige? Har det vært balanse mellom kjærlighet og grensesetting? Er barnet vårt rustet til å møte en urettferdig og brutal verden, har vi vært overbeskyttende eller vært for naive i forhold til andre mennesker. Og den aller verste tanken kommer av og til, har mitt barn opplevd et seksuelt overgrep, blitt langvarig mobbet, har det en psykisk lidelse, eller bærer han eller hun på et usynlig traume resten av livet? Er hun eller han homofil eller lesbisk og hvordan takler barnet, og en selv, på akkurat det. Vil det bli mobbet eller stigmatisert for det, og hvordan kan vi foreldre være en best mulig støtte om det er tilfelle. For oss som er kristne kommer tilleggsspørsmålet, har vi gitt dem nok kristelig lærdom og ballast, er det gjort med kjærlighet og ikke med skremsler og trusler, har vi vært for strenge og urettferdige, og vil barna fortsatt være kristne som ungdom og voksen.
Det kommer som du ser en dyp selvransakelse etter at barna blir større, og nu når vi gradvis skal utvide grensene og gradvis skal la de unge leve mer og mer alene, eller sammen med venner, medelever, på ferieturer, på byen selv om det er dag, i gata når de sykler eller går turer. Vi ransaker oss selv bakover i tid, driver selvkritikk, og bekymrer oss fremover i tid. Her er noen av disse bekymringene.
Vil barnet mitt bli utsatt for noe fælt og skadelig, overgrep, psykopati, tung kjærlighetssorg, svik, spilleavhengighet, rusavhengighet eller havne i svært uheldige miljø som hjernevasker han eller hun. Vil barnet mitt bli påkjørt eller utsatt for annen ulykke, eller få en uhelbredelig sykdom eller bli sterkt funksjonshemmet. Vil mitt kjære barn elske seg selv, ha god selvfølelse og være et godt menneske?Og kanskje det aller verste, vil mitt barn miste livslysten og ta sitt eget liv? Eller bli drept av andre? Vil noen kidnappe mitt barn på en utenlandstur eller får hun eller han aids, kreft, ME, eller en annen forferdelig eller dødelig sykdom. Og slik kunne jeg fortsatt i det uendelige, det finnes ikke grenser for hvor mye bekymringer man kan ha som forelder. Slike tanker må bare komme, men de kan ikke lamme oss.
Samtidig må vi kunne ha tro på våre kjære unge og alt det de skal møte. Vi må stole på at vi har gitt dem det de trenger for å klare seg i livet. Vi må tro på at vi har gitt dem nok kjærlighet og ballast til å være glad i seg selv, og at de kan bli glade i andre. Og er vi usikker på om vi har det kan vi jo spørre dem direkte når det passer. Vi kan be om tilgivelse for det gale vi har gjort, og om vi har forsømt dem på noe vis. Og vi må signalisere at de kan komme til oss med absolutt alt i livet, og at vi blir ikke mindre glade i barna om de opplever noe dårlig og forteller det. Og vi skal ikke gi barna ansvar for å gjøre oss voksne lykkelige, de skal ikke bli noe flott for vår skyld og for vår æres eller status's skyld. De må følge sitt hjerte og gjøre det de vil. Og vi må tro at Gud bevarer våre unge for all fremtid og gir dem kraft og styrke til å bære alle livets motganger.
Til lykke med livet, alle barn og unge. Dere er det aller kjæreste vi har. Vi foreldre tenker på dere absolutt hver dag, ja mange ganger om dagen. Vi kan til og med kjenne og føle på hvordan dere har det. Vi er forbundet med kjærlighet for evig tid, og dere er vårt eget kjøtt og blod. Vi ønsker dere det aller beste i livet. Og håper at alt dere har fått av oss skal være nok til å møte alle livets med og motganger. Husk at vi er til for dere, hele tida og hele livet. Ingenting er for hemmelig eller for skamfullt til for at vi ikke tåler å høre det. Den første tida har vi nok betydd mest, men heretter vil andre få større og større betydning i deres liv. Andre unge, medelever, lærere, venner, kjærester, og litt senere, arbeidsgivere, kolleger, og forhåpentligvis en snill og kjærlighetsfull kjæreste. (som vi foreldre skal godkjenne :-))
Til sist håper jeg og alle foreldre at vi lever til dere er minst tretti/førti år, fordi det er traumatisk om dere mister en eller begge foreldre når man er for ung. Jeg gjentar det aller viktigste og høyeste budskap og kjærlighetserklæring som jeg og alle foreldre kjenner på i mitt og vårt hjerte: Jeg elsker deg, mitt kjære barn!
Tenårene, kanskje den mest dramatiske og omskiftelige tida i livet. Rektor på Steinerskolen sa at alle ungdomsskoleelever burde ha et skilt på seg der det sto: Under ombygging! Idag skriver jeg om refleksjoner rundt det å ha et barn som er tenåring. Mye kan sies i en privat og personlig blogg, men de innerste hemmeligheter og en rekke andre personlige ting skal aldri røpes, det skjønner alle. Derfor formes dette blogginnlegget mer generelt om tanker og følelser om det å ha et barn i tenårene. Jeg tror jeg skriver omtrent som enhver far og mor ville skrevet, tenkt eller følt om sitt kjære barn, som gradvis blir mer og mer ungdom.
Kjærligheten til et barn rommer alle slags følelser og tanker. Overfor en tenåring blandes blant annet disse følelsene og tankene. Takknemlighet, minner, ømhet, selvransakelse, selvkritikk, bekymringer, erfaring, håp, tro og ønsker. Kjærligheten til barna er den aller sterkeste kraft mellom mennesker på jord. Foreldre kan dø for sitt kjære barn om nødvendig, og om vi får valget mellom å flytte en periode for å hjelpe et barn som har det vanskelig, og det å bli hos en partner, vil nok de fleste av oss prioritert barnet. Vi klarer ikke å bekymre oss for barnet uten å gjøre absolutt alt som er mulig for at vår sønn eller datter skal få det bedre. Vi ønsker at være barn skal være lykkelige, at de skal lykkes med det de gjør, og at de selv engang finner kjærligheten med noen som er snille og trofaste mot dem, og at de er og kan være gode mennesker. Og at de får oppfylt sine drømmer.
Når man ser tilbake på alle disse årene som har gått, er det egentlig bare ett, stort spørsmål som står tilbake. Har jeg gitt mitt barn nok kjærlighet og tid, og vil det være nok til å bli selvstendig, frisk og lykkelig? Har jeg og den andre forelderen skadet vårt barn på noe vis, og har det fått en tilknytningsforstyrrelse? Dvs at en av foreldrene var for mye og lenge borte i unge, sårbare år, for eksempel de første tre årene, eller vært for lite sensitive og kjærlige? Har det vært balanse mellom kjærlighet og grensesetting? Er barnet vårt rustet til å møte en urettferdig og brutal verden, har vi vært overbeskyttende eller vært for naive i forhold til andre mennesker. Og den aller verste tanken kommer av og til, har mitt barn opplevd et seksuelt overgrep, blitt langvarig mobbet, har det en psykisk lidelse, eller bærer han eller hun på et usynlig traume resten av livet? Er hun eller han homofil eller lesbisk og hvordan takler barnet, og en selv, på akkurat det. Vil det bli mobbet eller stigmatisert for det, og hvordan kan vi foreldre være en best mulig støtte om det er tilfelle. For oss som er kristne kommer tilleggsspørsmålet, har vi gitt dem nok kristelig lærdom og ballast, er det gjort med kjærlighet og ikke med skremsler og trusler, har vi vært for strenge og urettferdige, og vil barna fortsatt være kristne som ungdom og voksen.
Det kommer som du ser en dyp selvransakelse etter at barna blir større, og nu når vi gradvis skal utvide grensene og gradvis skal la de unge leve mer og mer alene, eller sammen med venner, medelever, på ferieturer, på byen selv om det er dag, i gata når de sykler eller går turer. Vi ransaker oss selv bakover i tid, driver selvkritikk, og bekymrer oss fremover i tid. Her er noen av disse bekymringene.
Vil barnet mitt bli utsatt for noe fælt og skadelig, overgrep, psykopati, tung kjærlighetssorg, svik, spilleavhengighet, rusavhengighet eller havne i svært uheldige miljø som hjernevasker han eller hun. Vil barnet mitt bli påkjørt eller utsatt for annen ulykke, eller få en uhelbredelig sykdom eller bli sterkt funksjonshemmet. Vil mitt kjære barn elske seg selv, ha god selvfølelse og være et godt menneske?Og kanskje det aller verste, vil mitt barn miste livslysten og ta sitt eget liv? Eller bli drept av andre? Vil noen kidnappe mitt barn på en utenlandstur eller får hun eller han aids, kreft, ME, eller en annen forferdelig eller dødelig sykdom. Og slik kunne jeg fortsatt i det uendelige, det finnes ikke grenser for hvor mye bekymringer man kan ha som forelder. Slike tanker må bare komme, men de kan ikke lamme oss.
Samtidig må vi kunne ha tro på våre kjære unge og alt det de skal møte. Vi må stole på at vi har gitt dem det de trenger for å klare seg i livet. Vi må tro på at vi har gitt dem nok kjærlighet og ballast til å være glad i seg selv, og at de kan bli glade i andre. Og er vi usikker på om vi har det kan vi jo spørre dem direkte når det passer. Vi kan be om tilgivelse for det gale vi har gjort, og om vi har forsømt dem på noe vis. Og vi må signalisere at de kan komme til oss med absolutt alt i livet, og at vi blir ikke mindre glade i barna om de opplever noe dårlig og forteller det. Og vi skal ikke gi barna ansvar for å gjøre oss voksne lykkelige, de skal ikke bli noe flott for vår skyld og for vår æres eller status's skyld. De må følge sitt hjerte og gjøre det de vil. Og vi må tro at Gud bevarer våre unge for all fremtid og gir dem kraft og styrke til å bære alle livets motganger.
Til lykke med livet, alle barn og unge. Dere er det aller kjæreste vi har. Vi foreldre tenker på dere absolutt hver dag, ja mange ganger om dagen. Vi kan til og med kjenne og føle på hvordan dere har det. Vi er forbundet med kjærlighet for evig tid, og dere er vårt eget kjøtt og blod. Vi ønsker dere det aller beste i livet. Og håper at alt dere har fått av oss skal være nok til å møte alle livets med og motganger. Husk at vi er til for dere, hele tida og hele livet. Ingenting er for hemmelig eller for skamfullt til for at vi ikke tåler å høre det. Den første tida har vi nok betydd mest, men heretter vil andre få større og større betydning i deres liv. Andre unge, medelever, lærere, venner, kjærester, og litt senere, arbeidsgivere, kolleger, og forhåpentligvis en snill og kjærlighetsfull kjæreste. (som vi foreldre skal godkjenne :-))
Til sist håper jeg og alle foreldre at vi lever til dere er minst tretti/førti år, fordi det er traumatisk om dere mister en eller begge foreldre når man er for ung. Jeg gjentar det aller viktigste og høyeste budskap og kjærlighetserklæring som jeg og alle foreldre kjenner på i mitt og vårt hjerte: Jeg elsker deg, mitt kjære barn!
fredag 4. oktober 2013
Når energien bare forsvinner
Forestill deg at du bare har tre-fire timers energi hver dag til å gjøre noe. Og at skal du gjøre to eller flere ting samme dag må du planlegge inn pauser, og gå og legge deg innimellom! Møter du gamle kjente må du si jeg kan bare prate en og en halv time da må vi slutte for da blir jeg så sliten. Men vi kan prate litt i morgen og. Har du barn må du si nei til mange ting som krever mange timers deltakelse og fokusering, for nu er pappa så sliten. Og etter en lang dags feiring, som julaften, konfirmasjon, feriekjøring, storsamling og lignende må du ta perm i to-tre dager etterpå. Du klarer ikke å jobbe en hel dag, og for menn eksisterer det knapt 4-timers-dager. I praksis er du arbeidsufør og funksjonshemmet. Slik er det å bli utmattet, og varer dette mer enn 6 måneder kalles det kronisk utmattelse. For noen ME, som er en alvorlig lidelse.
Jeg har fått diagnosen kronisk utmattelsessyndrom etter en ukes utredning ved den nyopprettede ME-avdelinga ved Helgelandssykehuset i Sandnessjøen. Lidelsen har mange navn, som CFS, chronic fatigue syndrome, eller ME, altså Myalgisk Encefalopati eller post-viralt utmattelsessyndrom. De lærde strides både om diagnosen, årsakene og eventuelle virkningsfulle behandlingstilbud. Se lenkene under fra wikipedia og Facebook, sykdommen har mange navn, kriteriene er ulike, og det finnes ulike grader av lidelsen. De verst rammede må ligge hele tida og tåler verken lys eller lyd, og disse har fått lidelsen etter en influensalignende virussykdom, og har en "ren" ME-lidelse. Alle vi andre har en variant av den, og utmattelse er fellesnevneren.
Jeg fikk ikke diagnosen ME, jeg har "bare" kronisk utmattelsessyndrom. Jeg har ikke hatt den berømte virussykdommen, og har dermed ikke post-viralt utmattelsessyndrom, men må nøye meg meg med "kronisk utmattelsessyndrom". I samarbeid med fastlegen og andre, tidligere undersøkelser utelukkes andre lidelser som kan ha utmattelse som symptom, som psykiatrisk lidelse, depresjon, diabetes, kreft, hypotyreose og eventuelle andre lidelser. Når man ikke har noen andre kjente lidelser sitter man da igjen med utmattelsessyndrom i en eller annen form og i en eller annen grad. Man kan selvfølgelig ha flere andre lidelser som ikke omfatter utmattelse, samtidig som man har en utmattelseslidelse. Jeg er for eksempel HSP, Highly Sensitive Person, altså en høysensitiv person (google alt du ikke forstår helt). Om den er en følge av utmattelsen vet jeg ikke, det er en typisk høna og egget-debatt.
Jeg har vært 4 uker på Kurbadet på ELM-kurs, Energi, Læring, Mestring. Der lærte vi sammenhengen mellom energi og ulike belastninger. Det var godt å møte andre i samme situasjon, og de pårørende fikk en info/kortversjon av lidelsen pluss at de fikk snakket med hverandre. Jeg har lært meg å bli mer ærlig å si man er syk derfor kan man ikke gjøre det og det, og jeg sier konsekvent nei til det meste. Jeg trener meg sakte, sakte opp, og tester min grense, og prøver ikke å presse meg over den. 70% blir gradvis bedre men resten forblir syke og endog verre. En ny kreftmedisin helbredet kreft og ME for de som hadde det, ved Haukelandsykehuset. Men det tar år før det kommer i allmenn bruk. For noen hjelper LP, Lighting Process, men det som er felles for alle ME-syke og utmattede er å bli bevisst sine krefter, si nei til ting som utmatter en, energiøkonomisere, trene seg opp gradvis, og anerkjenne lidelsen og si det høyt til deg selv og andre.
Prater du med meg merker du knapt forskjell fra tidligere, jeg er som jeg har vært og ser helt frisk ut. Jeg er sånn høvelig normal, helt til energien ganske enkelt tar slutt. Da kjenner jeg på meg at nu er det tid for time-out, og må legge meg. De eneste gangene jeg ikke blir så sliten er når jeg går til fjells, eller har det kjempemorsomt og avslappende med venner, med sang, morsomme historier, god mat og masse latter. Eller når jeg har gutten min og vi ikke MÅ gjøre noe spesielt, bare være til og tulle, vase og herje og prate. Eller når jeg skriver om noe interessant, eller leser bøker. Da "glemmer" jeg å bli sliten, og det er herlig. Løsningen for meg kan da bli å være freelancer, skrive bøker og blogg, bare være med gode venner og le, eller bare gå på fjellet som Lars Monsen, men samtidig ha sønnen min med. Helst at jeg og sønn min går på fjellet med bare gode venner, ler hele tiden, og skriver eller leser bøker mens jeg tuller med gutten min.
Hvem kan være med på den turen?
For spesielt interesserte:
:http://no.wikipedia.org/wiki/Kronisk_utmattelsessyndrom
https://www.facebook.com/MEregisteret/notes
Jeg har fått diagnosen kronisk utmattelsessyndrom etter en ukes utredning ved den nyopprettede ME-avdelinga ved Helgelandssykehuset i Sandnessjøen. Lidelsen har mange navn, som CFS, chronic fatigue syndrome, eller ME, altså Myalgisk Encefalopati eller post-viralt utmattelsessyndrom. De lærde strides både om diagnosen, årsakene og eventuelle virkningsfulle behandlingstilbud. Se lenkene under fra wikipedia og Facebook, sykdommen har mange navn, kriteriene er ulike, og det finnes ulike grader av lidelsen. De verst rammede må ligge hele tida og tåler verken lys eller lyd, og disse har fått lidelsen etter en influensalignende virussykdom, og har en "ren" ME-lidelse. Alle vi andre har en variant av den, og utmattelse er fellesnevneren.
Jeg fikk ikke diagnosen ME, jeg har "bare" kronisk utmattelsessyndrom. Jeg har ikke hatt den berømte virussykdommen, og har dermed ikke post-viralt utmattelsessyndrom, men må nøye meg meg med "kronisk utmattelsessyndrom". I samarbeid med fastlegen og andre, tidligere undersøkelser utelukkes andre lidelser som kan ha utmattelse som symptom, som psykiatrisk lidelse, depresjon, diabetes, kreft, hypotyreose og eventuelle andre lidelser. Når man ikke har noen andre kjente lidelser sitter man da igjen med utmattelsessyndrom i en eller annen form og i en eller annen grad. Man kan selvfølgelig ha flere andre lidelser som ikke omfatter utmattelse, samtidig som man har en utmattelseslidelse. Jeg er for eksempel HSP, Highly Sensitive Person, altså en høysensitiv person (google alt du ikke forstår helt). Om den er en følge av utmattelsen vet jeg ikke, det er en typisk høna og egget-debatt.
Jeg har vært 4 uker på Kurbadet på ELM-kurs, Energi, Læring, Mestring. Der lærte vi sammenhengen mellom energi og ulike belastninger. Det var godt å møte andre i samme situasjon, og de pårørende fikk en info/kortversjon av lidelsen pluss at de fikk snakket med hverandre. Jeg har lært meg å bli mer ærlig å si man er syk derfor kan man ikke gjøre det og det, og jeg sier konsekvent nei til det meste. Jeg trener meg sakte, sakte opp, og tester min grense, og prøver ikke å presse meg over den. 70% blir gradvis bedre men resten forblir syke og endog verre. En ny kreftmedisin helbredet kreft og ME for de som hadde det, ved Haukelandsykehuset. Men det tar år før det kommer i allmenn bruk. For noen hjelper LP, Lighting Process, men det som er felles for alle ME-syke og utmattede er å bli bevisst sine krefter, si nei til ting som utmatter en, energiøkonomisere, trene seg opp gradvis, og anerkjenne lidelsen og si det høyt til deg selv og andre.
Prater du med meg merker du knapt forskjell fra tidligere, jeg er som jeg har vært og ser helt frisk ut. Jeg er sånn høvelig normal, helt til energien ganske enkelt tar slutt. Da kjenner jeg på meg at nu er det tid for time-out, og må legge meg. De eneste gangene jeg ikke blir så sliten er når jeg går til fjells, eller har det kjempemorsomt og avslappende med venner, med sang, morsomme historier, god mat og masse latter. Eller når jeg har gutten min og vi ikke MÅ gjøre noe spesielt, bare være til og tulle, vase og herje og prate. Eller når jeg skriver om noe interessant, eller leser bøker. Da "glemmer" jeg å bli sliten, og det er herlig. Løsningen for meg kan da bli å være freelancer, skrive bøker og blogg, bare være med gode venner og le, eller bare gå på fjellet som Lars Monsen, men samtidig ha sønnen min med. Helst at jeg og sønn min går på fjellet med bare gode venner, ler hele tiden, og skriver eller leser bøker mens jeg tuller med gutten min.
Hvem kan være med på den turen?
For spesielt interesserte:
:http://no.wikipedia.org/wiki/Kronisk_utmattelsessyndrom
https://www.facebook.com/MEregisteret/notes
Abonner på:
Innlegg (Atom)