Empowerment, et viktig helseperspektiv - og tiltak

Det engelske/amerikanske begrepet empowerment blir ofte oversatt til norsk med bemyndigelse, myndiggjøring eller mektiggjøring. "Empowerment eller myndiggjøring står i dag fram som en sentral politisk målsetting rettet mot personer med funksjonsnedsettelser og andre med spesielle behov for hjelp, støtte og omsorg. Tilnærmingen setter fokus på hvordan den etablerte tenkningen om
rehabilitering og tjenestebasert omsorg kan føre til umyndiggjøring og undertrykking av
brukerne. Opp mot dette setter empowerment-tenkningen tjenestebrukernes rett til
innflytelse over sine tjenestetilbud og egen livssituasjon i fokus.” (google)

Myndiggjøring eller mektiggjøring. Av seg selv, familien, barna, gruppa, bygda, sin etniske gruppe, sin minoritet, sin bedrift, sitt land og sitt kontinent. Blir du ikke myndiggjort i ditt liv kan du bli syk og deprimert, og du kan innta en rolle der du ikke er deg selv. Det samme kan man si om alle de ovennevnte gruppene. Tar man ikke en rettmessig plass eller inntar en klientrolle, barnlig rolle, en ydmykende rolle, en undertrykket rolle, en asymmetrisk rolle eller en uklar rolle sykeliggjør man seg selv. Det er det motsatte som empowerment eller myndiggjøring.

Lar man andre bestemme, eller blir undertrykt, eller inntar den rollen en undertrykker eller kolonimakt ønsker og ikke protesterer, kan dette asymmetriske rollesettet gjøre mye skade. Den ødelegger ditt selvbilde, din selvfølelse og din selvtillit. Andre definerer alt, og du blir passiv mottaker av bestemmelser som angår ditt liv. Det sykeliggjør deg og tar fra deg initiativ, kreativitet, livsglede og i siste instans kan deg ta fra deg makten i ditt liv, livskvalitet og helse. Til slutt tror du det skal være slik, og tror at det er en svak egenskap eller lyte ved deg, din familie, slekt, etniske gruppe eller nasjon. Som gir deg følelsen av mindreverd, og du bare gir opp.

Det finnes mange eksempler både på umyndiggjøring og myndiggjøring. Alt fra individnivå til nasjoner og kontinenter. Siste eksempel er da Norge ble selvstendig i 1814, og helt fri i 1905. Folket aksepterte ikke lenger å være under Danmark og Sverige. De myndiggjorde seg selv og tok makten og dermed også definisjonsmakten. Fra å være et distrikt under Danmark administrert av embedsmenn kunne man nå kalle seg en nasjon. Norge gikk over fra å være et dansk/svensk lydrike til en selvstendig nasjon som bestemte over seg selv, altså empowerment i nasjonal skala. Nord-Norge kastet av seg husmannsstempelet, myndiggjorde seg selv, og skjemmes ikke i hovedstaden over å være nordlending. Helsefremmende.

Samene drev tiårs kamp for myndiggjøring og en rettmessig plass i nasjonen Norge, for like rettigheter, samisk folkevalgt parlament, språklov, samelov, samiskundervisning og mange andre rettigheter. Vi kastet av oss en undertrykt rolle som passiviserte oss totalt, og som i lange tider fikk oss å føle oss annenrangs. Vi var altså umyndiggjort, og mange ble fornorsket i den tro at det hevet menneskeverdet, og det var et kulturelt fremskritt. Noen gikk sågar over til å undertrykke og hetse sine egne, som delvis forklarer samehatet langs kysten. Den samiske myndiggjøringen er kanskje det aller viktigste tiltaket innen helse- og livskvalitet for samer som minoritet, og for enkeltindivider. Samene tok med andre ord sin rettmessige plass i nasjonen Norge, og tok en helt naturlig rolle som nordmenn de og. Komplett helsefremmende.

En by, en bygd, en fjord, en kommune eller en region kan myndiggjøre seg selv, skaffe ressurser, kjempe for seg, styrke sitt selvbilde, utvikle seg selv, og gi innbyggerne bra tilbud, en god selvtillit og en stolthet. Dette utløser kreativitet, gründervirksomhet, boglede, livsglede, og dermed god helse og livskvalitet. Genialt helsefremmende og forebyggende.

Sist men ikke minst, på individnivå, der vi alle lever, kan man myndiggjøre seg selv. Som individ og familie kan man leve myndiggjort, ta kontrollen over seg og sitt liv, skaffe seg ressurser, utdanne seg, jobbe, utvikle seg og bidra til samfunnet. Vi kan både ta og beholde makten i vårt liv, utnytte vårt potensiale, samarbeide med andre, bidra i frivillig arbeid og i utviklingsarbeid, ta nye initiativ. Slik kan man kombinere empowerment både for seg selv og for sitt samfunn. Man kan nekte å innta klientrollen med passivt mottak av NAV-midler, riste av seg offerrollen og slutte å dra lidelseshistoien atter en gang. Lever vi i et destruktivt forhold eller er utsatt for en psykopat må man ta makten, gjøre noe med problemet og om nødvendig flytte eller kaste noen ut. Er man i en destruktiv gruppe må man ta opp ting, og om nødvendig melde seg ut, Ser man omsorgsvikt eller kriminelle ting må man anmelde og på den måten bidra til at det tar slutt. Krenker noen deg, konfronter vedkommende, og om nødvendig kutt kontakten. Det samme gjelder destruktive forhold. Man skal gjøre personlig empowerment, ta makten og kontrollen hele tiden og leve myndiggjort. Det gir mye beskyttelse og fungerer som et viktig verktøy i livet.

Aller sist, og kanskje viktigst, man skal myndiggjøre eller mektiggjøre sine barn. De skal få kjærlighet, oppmuntres å gjøre noe de liker, utnytte sitt potensiale, og gradvis gjøres selvstendig. Tilslutt skal de klare seg selv, samtidig som vi skal være gode og kjærlighetsfulle foreldre hele livet. Barna skal myndiggjøres, først av oss foreldre, men etterhvert skal de myndiggjøre seg selv. Stå på krava, forhandle seg til goder og rettigheter, og stadig utvide sin aksjonsradius og prøve og feile. Prøver man å styre med jernhånd, straffe, rise, slå, undertrykke, kritisere, gi skyldfølelse og at de må spørre om den minste bing vil barna bli sykeliggjort, umyndiggjorte, uselvstendige og lette ofre for destruktive mennesker. Myndiggjorte barn er friske, har god selvfølelse og selvtillit. De får tillit til livet og samfunnet rundt. De kjenner sin verdi, er glad i seg selv og vil passe på seg selv. De vil bli en ressurs for seg selv, sin fremtidige familie og for samfunnet.

Empowerment eller myndiggjøring er helsefremmende og forebyggende, og gir mye, mye mer helse, livskvalitet og livsglede enn alle leger, sykehus, psykologer, terapeuter, vitaminer og kurer tilsammen. Disse reparerer hovedsaklig og driver lite med helsefremmende tiltak. Skal man ha et optimalt liv må man myndiggjøre seg selv, sine barn, sin etniske gruppe, sin region, sitt land og sitt kontinent. Man man må starte med seg selv og myndiggjøre sine barn. Som tar det med seg videre. Som voksne myndiggjør de sine omgivelser.

Hva skal man bruke et liv på?

Som barn og ungdom drømmer man om så mye. Eller bare en ting. Man vil bli brannmann, skuespiller, kjendis eller en som deler ut Michelin-stjerner til restauranter. Noen vil bare bli rike, helst uten å gjøre noe. Gjerne ved hjelp av Lotto, arv eller ved å gifte seg rik. Noen vil bli berømte, samme for hva, i verste fall for å bli filmet i et innestengt hus som Big Brother, eller ved å synge på TV og bli oppdaget av media. Og dermed av masse folk. Mange av oss ender med å bli publikum og heiagjeng til de som faktisk blir kjente, berømte og rike. Eller smarte, karismatiske og religiøse. Andre blir med i kriminelle gjenger der man bare stjeler og får en følelse av rikdom, makt og beundring. Og atter andre føler seg ensomme, mislykket, fattige og upopulære. Utrolig mange prøver å være evigunge og vakre og tar så mye Botox at de ikke klarer å smile naturlig. Eller tar den ene kuren etter den andre i håp om å bli yngre, mer frisk, tynnere, mer populær og må alltid ha et prosjekt. Hvorfor er det slik, og finnes det et alternativ til denne karusellen, der bare noen "lykkes" og resten føler seg som tapere, kjedelige og middelmådige?

Jeg bare filosoferer, jeg har også deltatt på min måte, gjort masse rart og dumt, prøvd det meste, og ikke blitt noe særlig lykkelig av det. Det eneste jeg har blitt rik på er erfaringer. Det har i sin tur tvunget meg til å se meg rundt, evaluere livet, vurdere hva som egentlig er meningsfullt og verdifullt her på jord, for deretter å endre holdning, verdier, adferd og å prioritere min tid, mine ressurser, mitt fokus, min kjærlighet og min lojalitet. Det er bare så synd at det kan ta et helt liv til å innse ting. Ofte er det sykdom, motgang, skilsmisser, død, ensomhet og slike ting som får en til å våkne. Og jeg unner ingen slike skjebner, i alle fall ikke mer enn en av dem. Om gangen. I løpet av et liv får alle sitt. Noen bukker under, eller tyr til alkohol og piller og lever i et sirkus med partnerbytter, omsorgssvikt overfor barn og livsløgner. Og et ufattelig svik mot seg selv. Man mister ganske enkelt fotfestet, og ingen er garantert å finne tilbake til sin egen kjerne, bli helbredet og lære noe av livet.

Jeg tror det grunnleggende behovet hos mennesket er å føle seg elsket, bli sett og få applaus i ny og ne. Vil vil være noen, og ikke bare noe. Og vi er villige til å gjøre hva som helst for å bli sett. Som barn blir de fleste sett av foreldrene og omgivelsene, det er når tenårene kommer og vi skal orientere oss utover familien vi kan bli foret med gærne verdier og syn på hva som er viktig og verdifullt. Som regel blir vi påvirket av ungdomsgjengen, media, mote og i dag, sosiale medier. Har man opplevd omsorgssvikt eller fått lite kjærlighet hjemmefra, og har kanskje ingen livsfiosofi eller mening, da kan man lett bli offer for gal påvirkning fra venner og media. Man starter rett og slett på rotteracet det er å leve i et hurtig omskiftende og overflatisk samfunn, med hovedfokus på rikdom, berømthet og suksess. Vi bare antar at rike, berømte mennesker er lykkelige hele tiden, og de beundres og applauderes. Det er en enkel logikk som like fullt er syk og absurd: Blir jeg rik og berømt får jeg beundring, applaus, kjærlighet, venner og penger. Det er det jeg er ute etter.

Det finnes et alternativ. Det finnes noe. Og noen. Som bare er, og som utstråler dette som jeg ikke kan definere, bare skrive litt om. Jeg har møtt mange slike, som jeg beundrer, og som jeg har fått samtalt med. Jeg har fått lære litt av deres livsvisdom, måte å takle motgang på, jeg har forstått litt av deres verdigrunnlag, for enkelte deres gudstro, deres livssyn, deres grunnleggende antakelser, deres kultur og innerste vesen. Ingen av dem er berømte og rike, få har gjort suksess i verdslig forstand, ingen prater i ett om alt de har gjort, gjør og skal gjøre. Ingen prøver å imponere, gjøre deg liten eller får deg til å føle deg mislykket. De bare er vennlig tilstede, de tror på noe større enn seg selv, mange er religiøse, og de fleste har opplevd motgang. Og flere har fått en viktig ballast hjemmefra. Både kjærlighet, tro og verdigrunnlag. Et blikk, en samtale, et godt ord fra slike mennsker er en utrolig rikdom, og jeg håper at absolutt alle har slike mennesker i sin nærhet.

Jeg klarer aldri å definere dette noe fullt ut, og prøver ikke heller. Men dette "noe" er livsvisdom og ydmykhet, koblet fri fra materielle ting, og er en del av noe større. Jeg tror ganske enkelt at dette noe er en del av noe uendelig, noe flott, immatrielt og evig. Jeg tenker ikke bare på en kristen livstil og tro, selv om det for meg er svært viktig. Dette noe må etter min mening være en del av den såkalte kjærligheten, som bare er. Får man del av den er man virkelig rik. Den går ikke ut på å bli rik og berømt, med den kan gjerne gå ut på å bli sett, elsket og holdt. Av dine foreldre, søsken, venner, lærere og ellers. Og den går ut på å gi. Gi av din kjærlighet, tid, kompetanse og penger. Til noen som trenger det. Gjerne i det stille, som et vennlig blikk, et spørsmål, hjelp, beundring og gode ord. Om vi alle hjalp våre nærmeste, og lot være å delta i den helt unødvendige karusellen som skaper så mange tapere, ville vi alle ha en bedre verden. Og den går ut på å ha en tro. På en Gud, eller noe annet som er større enn deg selv. Og den går ikke minst ut på å være ydmyk og takknemlig. For alt jeg får og alt jeg kan gi. Og sist, men ikke minst, går den ut på en grunnleggende antakelse om at vi er gjester på jorden, vi skal gi der vi kan, vi skal spre kjærlighet, fred, forsoning, vi skal være lojale venner, trøste der det er sorg og tap, se vår neste slik han eller hun er, og glede oss med hvarandre. Og aldri fordømme.  Selv rusmisbrukeren som mange fordømmer har drømmer, lengsler og ett kjempestort ønske og behov for å bli sett, forstått, elsket og få et meningsfullt liv.

Gir man seg selv lov, og får tak i nøkkelen til dette noe, kan man på tross av sykdom og motgang føle en uendelig indre glede og tilfredsstillelse over å være til, elske noen, bli selv elsket, være en del av noe evig, noe mektig stort, og ikke minst være et meget, meget betydningsfullt menneske. For deg selv, for din gud, for din partner, for den som lider, og ikke minst, for ditt eget barn om du har. Kjærlighet og tid til ditt barn er den aller, aller største gaven og starten man kan gi et barn. Som bare helt naturlig praktiserer kjærlighet til seg selv og andre, og ikke behøver å analysere og lete etter noe.

Men først må tro på at det går an.

Det er så mye og mange jeg beundrer!

Jeg beundrer så mye og så mange. Først og fremst barn og unge før de lærer å "oppføre" seg og skjemmes. Barns evne til å være i flytsonen, leve i nuet, ha det skrekkelig gøy nesten av ingenting, være hengiven sine foreldre, være direkte og ærlig, og å spille roller og le. Barn er levende, kreative, energiske og herlige! Hver dag prøver jeg å legge merke til hvordan jeg selv kan hente fram disse evnene igjen, hvilke situasjoner som bringer meg inn i flytsonen, og den fantastiske følelsen av å være lykkelig. Selv bare korte stunder av gangen. Og jeg beundrer andre foreldre som har oppdratt slike lykkelig barn, og som har funnet den optimale blandingen av kjærlighet, tidsbruk, moral, grenser, ros og anerkjennelse.

Jeg beundrer ungdom som tør å bryte med tabuer og med gamle tradisjoner, og starte med noe nytt. Som tar initiativ og har tro på prosjektet, som brøyter vei og ikke er redd for Janteloven. Ungdom som reiser utenlands, lærer nye språk, engasjerer seg politisk og i organisasjoner, lager filmer, lager TV, og tar utfordringer. Jeg beundrer kunstneriske personer, de som tegner, designer, syr, maler, synger, spiller et instrument og lager duodje.

Jeg beundrer folk som kan mekke, skru, bygge, snekre, beregne, tegne, reparere, og finne feil på biler og maskiner. Selv er jeg ingen handyman, og jeg skjønner at alle som gjør tekniske og manuelle ting er helt nødvendige for samfunnet. Her må jeg få lov til å nevne Kent Martin fra Musken, han kan virkelig alt av reparasjon og mekking her på jord. I tillegg til å dykke, jakte, gå på fjellet, snakke samisk, være venn og ha humør. Kent og Sunmar dykket etter Gunnar i Musken-elva da han forsvant i 1989. I den flommen!

Jeg beundrer kvinner som tar så mye ansvar, for det de er, og at de gjør fantastiske ting for oss alle. Barneoppdragelse, familie, jobb, trivsel, matlaging, romantikk, sosialt liv, drømmer, visjoner, ikke én ting de ikke kan. Jeg beundrer samiske kvinner med sin allsidighet, likestilthet og tro på det samiske. Alle kvinner som syr kofter, vever, lager koftebånd, lager samisk mat og lager duodje forøvrig. Jeg beundrer min egen familie, selv om det er tabu å nevne det. Først og fremst for det de er, og at de har klart seg gjennom de mange prøvelsene, men også for det de gjør. Stig som skriver poetisk, Kalle som synger, Erling som fotograferer og lever ut sin samiskhet. Lilla som almulig-kvinne med samisk mat, duodje, illustrasjoner, og Anders sin innsats som politiker og det han fikk satt i gang, han er læreren og lærersønnen som snekrer, og Martin som økonom og leder. Mine foreldre så klart men det er jo så vanlig.

For ikke å snakke om alle de som helt frivillig jobber med helse og menneskelige problemer, som sosionomer, lærere, terapeuter, leger, sykepleiere, o.l og alle trøste og bære rollene, SOS-vakter, Bymisjonen, frivillige i Røde Kors o.l. og i frivillig sektor forøvrig.

Jeg beundrer også fiskerbonden som virkelig måtte beherske alt mulig innen både fiske og jordbruk. De som levde av næringskombinasjoner og fikk det til å gå rundt. Jeg beundrer de åtte årstiders folk som bare visste hva som måtte gjøres i hver av de åtte årstidene. De som overlevde fattigdom, sykdom, stor barnedødelighet, brå død, tragedier og der livet måtte bare gå videre. Og jeg beundrer virkelig de som behersker samisk med det utrolige mangfoldet, all grammatikken, kasusene og navn på alt i naturen. Og de som kan fortelle historier så man helt glemmer seg selv, ler og er i flytsonen.

Jeg beundrer folk som har visjoner og ser løsninger selv der det er håpløst. Som sier dette skal vi klare, og får andre til å tro på det. Og de som holder taler og predikener fulle av håp, trøst, tro og forsoning. Jeg beundrer Martin Luther King med I have a dream, og Martin Luther som turde å opponere mot selveste Paven. Han ble lyst i bann men skapte reformasjonen. Og Elsa Laula Renberg som innkalte til et allsamisk møte 6. februar for lenge siden. Jeg beundrer Læstadius som på tross av motstand, fattigdom og lange avstander predikte et budskap om omvendelse og et ordentlig liv.

Sist men ikke minst, beundrer jeg venner og andre personer som ikke svikter på tross av uenighet, konflikter, krangler og slikt.

Krig er ondskap og fravær av bekyttelse

Krig er det motsatte av fred, det vet alle, men hva er typisk for krig og fred og hvordan sikres freden? Etter min mening er krig hovedsaklig to ting. Det er først og fremst ondskap som slippes løs og ikke stanses,  men like mye manglende bekyttelse av folk og verdier. Det finnes ikke et system som løser konflikten på et demokratisk vis, og ikke noe stanser konfliktens eskalering og det blir etterhvert et totalt fravær av normer, regler, lover og en myndighet som skal beskytte folk mot denne ondskapen.

Ondskap, maktbegjær, grådighet og alt destruktivt finnes overalt, det er ikke bare utlendinger som kriger. Tenk bare på alle kriger i Norden, ja til om mellom nasjonsbrødrene Norge og Sverige. Og disse kreftene er i ethvert samfunn, tenk bare på bygdekrangel, arveoppgjør, splittelser av parti og menigheter, grumset i kommentarfelt og drapstrusler mot profilerte personer, og tenk på alle som vi må bure inne i fengsler, eller stanse med demokratiske midler.

Det verste er at det er vi mennesker som utfører dette, vi er nemlig disponert for både det gode og det onde. Man kan forstå krig - og diktatur - med å sammenligne dette med et fredelig samfunn, som for eksempel vårt eget samfunn, Norge. Da kan man bedre forstå hva folk i krig mangler, og hvorfor ting skjer. Freden er sikret, utad gjennom militæret og NATO- samarbeid, og innad av maktfordeling, lover, demokrati og velferdsstat. Det er når disse maktfaktorene svikter man kan få krig, eller tilløp til det.

Det er trist, men også litt spennende å følge med Krimkrisen i dette perspektivet, det er en kamp om land, ideologier, det er maktbegjær og om hvordan Ukraina og det internasjonale samfunnet takler dette. Ukraina vet utmerket hva som må til for å få fred, nemlig demokrati, systemer for å løse kriser, og beskyttelse av en storebror.

Den nordiske velferdsmodellen er ansett som den beste i verden, og forsøkes kopiert i mange land, med varierende hell. Sist i USA med Obama-care, en offentlig forsikringsordning for den jevne mann og kvinne, noe som kan ligne på vårt eget velferdssystem. Et velferdssamfunn med demokrati, offentlig skole og helsevesen, alle friheter og med en klar maktfordeling bestående av en lovgivende, utøvende og dømmende makt, anses som ideell. De ulike maktene kontrollerer hverandre og hindrer krig, diktatur, vold, vilkårlig straffeforfølgning og gir stor grad av velferd, fred og rettferdighet. Er man uenig i en rettslig avgjørelse kan man anke, også til overnasjonale institusjoner som Strasbourg-domstolen. Vi har de viktigste frihetene, frihet til å si, tenke, mene, skrive og tro på det vi vil. Vi kan velge utdanning, yrker, partner, religion, parti, hobbyer, og vi kan reise hvor vi vil. Mister man jobb og inntekt er man sikret et minimumsbeløp til å leve for, og samfunnet hjelper deg å starte på nytt. Men skader man andres helse, liv eller eiedom kan man dømmes etter vedtatte lover, men lover kan ikke gis tilbakevirkende kraft. Og man kan ikke dømmes for noe man mener, tror eller skriver, slik som i diktaturer. Grunnloven og lange demokratiske tradisjoner sikrer tredelingen av makten, friheter, folkevalgte organ, demokratiske valg og institusjoner som avgjør og regulerer uenigheter blant folk, ideologier, organisasjoner, bedrifter og parti.

Man skal ikke reise langt før man merker uro, fattigdom, dårlig helsevesen, mafia, korrupsjon, manglende eller svakt demokrati og vilkårlig straffeforfølging og grader av diktatur. Diktatur er ikke krig, men har flere likhetstrekk, man er i en vedvarende og destruktiv krig med sin egen befolkning,  man utbytter den, og mange velferdsgoder og friheter mangler. En diktator har all makt eller den kontrolleres av kretsen rundt ham og alle som tjener på det. Ja, for det er en han. Tror det ligger noe i mannenaturen, som kan forklare higen etter makt, ære, penger, berømmelse, og behovet for å være leder, utøve makt, og behovet for å kontrollere og ønsket om å ikke bli kontrollert selv.

Krig starter ofte med uenighet mellom folk. Mellom slekter, raser, partier, religioner, menigheter, land og ideologier. Er man dypt uenig i noe og er i tillegg krenket, kommer begjæret om å hevne seg og skade, drepe, kontrollere, utbytte og styre de andre for å få rett og for å få fordeler selv. Det aller første som ryker, er sannheten. De som hisser til krig lyver på to måter, de opphøyer gjerne seg selv, sin rase, sitt land, sitt parti, sin ideologi på den ene siden, gjerne med henvisning til guddommer, og på den andre siden demoniserer man de andre, og fremstiller dem som en trussel, en mindreverdig rase eller folk, og til slutt sammenligner man de andre med dyr, parasitter og undermennesker som ikke har rett til å leve, og dermed må utryddes, fengsles, tortureres, deporteres og kontrolleres. Disse begjærene i mennesker er alltid tilstede, men kontrolleres til daglig av nasjonale myndigheter, lover, regler, domstoler, politi, miltæret og av overnasjonale institusjoner som FN, EU, NATO, Strasboug-domstolen, og mange andre institusjoner.

Det er når denne maktfordelingen og beskyttelsen nasjonalt eller internasjonalt forskyves eller forsvinner man kan få krig - og diktatur i ulike former. De destruktive kreftene hos mennesker får fritt spillerom, og ondskapen rår. Folk, nasjoner og idelogier prøver å nedkjempe den andre i tro på at man alene har rett. Og at de andre fortjener ikke livet for de er mindre verdt enn oss. Drap, tortur, tyveri, sabotasje, korrupsjon, skadeverk, fengsling og overtakelse av andres eiendommer legitimeres og får ingen konsekvenser, det som til vanlig respekteres og beskyttes av alt det vi tidligere har nevnt. Alt blir lov, og lovlig valgte myndigheter, og alle lover blir erstattet av diktatoren, lokale krigsherrer, soldater og alle medløpere. Noen få beriker seg på andre og kobler ut alle kontrollinstanser. Slik kan ondskapen fortsette, og folk lider.

I tillegg ser vi at jo mer krig og uro, dess mer strømmer det enda mer destruktive krefter til. Ondskap eskalerer, og den gir seg ikke før hele verden er i krig og alt er ødelagt, både som mennesker og siviliserte samfunn. Ondskapen stanser ikke seg selv. Det må gode mennesker gjøre, noen må skape fred. Men ikke minst, vi må lage fungerende systemer som løser konflikter, bygger tillit til samfunnsinstitusjoner, som stanser tilløp til krig, og som sikrer kontroll og fordeling av makt.

Egentlig er det bare to-tre ting som stanser mobbing og krenkelser.

Mobbing kan stanses av deg selv - eller andre. Det ene som kan stoppe mobbing er at noen andre stanser mobberen, og forhindrer ham, henne eller dem i å fortsette. Det andre som kan stanse mobbing er forebygging og bevisstgjøring så ingen begynner å mobbe i det hele tatt. Du kan stanse deg selv, i tanke- og følelseslivet, ved bevisstgjøring på ulike plan, med hjelp av moral, samvittighet, verdier, toleranse for forskjellighet og rettferdighet.

Her har hjemmet en viktig jobb å gjøre. Ofte er det skole og foreldre som bevisstgjør deg, men i siste instans er det du selv som må la være, eller stanse deg selv. Helst før andre gjør det. Skoler og andre institusjoner med barn kan bruke alle hovetyper tiltak, det gjøres i varierende grad og med sterkt varierende resultat. Som oftest bruker man ikke noen av disse mulighetene, men skjuler seg bak snikksnakk om at vi tar det alvorlig og vi har snakket generelt med elevene/barna. Samt at skolen bare reagerer når det kommer opp en stor mobbesak, men ellers bryr man seg ikke, man ser det ikke, og tror det ikke. Konsekvensen er at mobbingen bare fortsetter.

Mobberen vurderer nøye hvem som kan mobbes. For det første leter han etter utsikter til gevinst, dvs muligheter til å bli oppfattet som populær, respektert eller fryktet. Mange vil bli lederen i en gjeng og da må man enten bli populær eller fryktet, helst begge deler, populær innad og fryktet utad. Og så må man finne måter å bli fryktet og respektert på. Og da er mobbing helt klart en mulighet, både for jenter og gutter. Mobberen går ikke løs på lederen i en gjeng med venner som kan beskytte han og slå tilbake. Heller ikke medlemmer av en gjeng der de sterke beskytter hverandre. Heller ikke den som er populær, for da blir konsekvensen at mobberen selv kan bli upopulær. Heller ikke ham som helt sikkert vil varsle, gå til lærer, fortelle det hjemme eller skrive om det på Facebook.

Nei, sikreste offer er den som det er noe "galt" med, den som skiller seg ut, enten en med funksjonshemming, som går i feile moteklær, har briller, er alene, er stille, er utenlandsk, same før i tida, kristen eller religiøs, snakker dårlig norsk, er ikke aktiv med sport, ikke får kompiser, eller ganske enkelt den som blir mobbet fra før av. Kort sagt, der det er en passende årsak til mobbing, men ikke minst, der det knapt finnes sannsynlighet for sladring, straff og andre konsekvenser. Man mobber den som er alene, som kanskje sliter med sykdom, funksjonshemming, dårlig språk og feil etnisk bakgrunn fra før av. Alt som kan oppfattes som svakhet og som man tror ikke har muligheter til beskyttelse, og med svært få utsikter til konsekvenser for mobberen eller mobberne. Resultatet for den mobbede kan ofte bli psykiske vansker, dårlig selvfølelse, dårlig helse, lav skoleprestasjon og motivasjon, stress og i verste fall selvskading og selvmord.

Tenk bare på hvorfor NATO fungerer, og hvorfor Ukraina mistet Krim. Putin går ikke løs på en provins eller bydel i Polen eller et annet land bare fordi det bor mange russere der. Nei, han visste utmerket at  NATO ikke ville gå til motangrep fordi Ukraina ikke er med i forsvarsalliansen og det da dermed ikke utløste artikkel 5, som sier at angrep på ett land er angrep på alle. Putin gjorde det både fordi han visste han ville bli populær innad, på Krim og med få utsikter til konsekvenser. Og kanskje aller mest fordi han hadde en stormannsgal oppfatning av seg selv og Russland. Jeg gjør hva jeg vil og er ikke redd noen, og æddabædda dere kan ikke gjøre noe. Utrolige mange likhetstrekk med mobbere/overgripere på mer private arenaer. Som i skoler, barnehager, arbeidsplasser, privtae hjem, i organisasjoner og menigheter.

Det verste for noen er at du ikke kommer unna. Barn må gå på skole eller i barnehage, du må gå på jobben, du er avhengig av noen eller er lojal til ditt miljø. Før i tiden var det ofte mye verre, du var avhengig av storbonden, nessekongen, menighetslederen, lederne, mannen, familien, foreldrene, slekta, bygda og det miljøet du vanket i. Den sterkere kunne gjøre hva som helst og var beskyttet av systemet, det hjalp ikke å varsle og sladre. Det eneste alternativet var at du ble mer uavhengig, selv ble en av de sterke, fant noen lengre opp i systemet, gikk til media eller startet en fagforening. Eller at du fikk overbevist din egen gjeng om nu skal dere stanse mobbingen og tok mobberen fatt. Hadde mobberen allmakt, arbeid, penger, posisjoner og du selv ikke hadde verken mulighet til å rømme eller aksjonere fortsatte gjerne overgrepet og mobbingen. Heldigvis finnes det idag lover mot krenking, straffebestemmelser, fagforeninger, streikerett og mange flere muligheter til å komme unna.

I skolen kan man for eksempel lage faddersystem med mulighet til å varsle og plikt til å si fra, nærmest som i NATO. Angrep på en elev er angrep på hele klassen, der alle sier ifra. Skolen må lage et system der alle blir orientert om at det får store konsekvenser om man mobber. Man må innkalles til rektor, foreldrene må varsles, og goder kan inndras. Det må svi skikkelig. Og elevene må forpliktes til å delta i et mobbeprogram med bevisstgjøring. Det er selve antimobbeystemet på en skole som må etableres. Med klare verdier og forventninger og helt klare konsekvenser, og det må være gjennomført. Og med helt klare muligheter til å bli utvist for kortere og lengre tid, eller for alltid.

Hele klassen til min gutt på Steinerskolen i Tromsø ble kraftig mobbet for noen år siden. Jeg skal ikke avsløre så mye hvordan min sønn reagarete, fordi det blir for privat. Men da jeg fikk vite det brukte jeg alle metoder for å stanse det. For det første gikk jeg i skolegården og spurte rett ut hvem som mobbet. Til å begynne med tidde elevene med stor frykt for represalier. Men da de oppfattet at jeg ikke ga meg, fikk jeg vite at en høyere klasse drev med utstrakt mobbing og bare ovetok ballbingen på tross av en fordelingsplan. Jeg lovte at jeg ikke skulle avsløre hvem som sa det, og deretter gikk jeg direkte til rektor og kontaktlærer, og krevde øyeblikkelig reaksjon. De innkalte hele klassen som mobbet, varslet alle foreldre, arrangerte møte om mobbing og snakket om dette i min gutts klasse. Det ble gjort helt klart at dette ikke tåles og at skolen jevnlig skal undersøke om dette fortsetter og at det ikke nyttet å true noen med represalier. Det tok rakst slutt, og klassen over beklaget mobbingen, og mange ble gode venner etterpå!

Essensen i dette er at elevene torde å fortelle, og at jeg som forelder reagerte hurtig. I tillegg ble jeg møtt på en skikkelig måte av skolen, og de hadde en klar strategi for hvordan stanse dette og forebygge. Det står stor respekt av Steinerskolen på måten de stanset mobbingen. Forøvrig driver de på med forebygging og bevisstgjøring i skolehverdagen. Mobbing og krenking tar aldri slutt, men poenget er at man alltid kan stanse det og drive med forebygging. Fadderordning virker, der varsler beskyttes og fadder alltid har plikt til selv å varsle oppover i systemet, og der skolen makter å beskytte alle varslerne. Alle kan lage seg selv et NATO-system der alle potensielle mobbere vet at det ikke nytter å starte engang, og at det alltid er det noen som er sterkere enn deg. Det er de negative konsekvensene mobberen frykter aller mest. Det å bli avkledd og ydmyket, få straff, bli degradert, miste goder og ikke minst, det å bli ertet og mobbet selv for at han eller hun ble tatt fatt i og stanset.

Minner fra et folkehøgskoleår!

I 2011 møttes vi tre folkehøgskolekull en junihelg på Rognan. Vi var ca 100 av over 300 mulige, pluss et tyvetalls lærere, rektor, husmor, kjøkkenpersonale, vaktmester og deres ektefeller. Da var det 35 år siden jeg gikk på Fredheim folkehøgskole, året etter gikk min bror Erling og et søskenbarn av oss, og året deretter gikk Stig, bror min, der sammen med mange, mange kjente. Det var helt naturlig å slå disse tre kullene sammen, og vi fikk en helt fantastisk helg sammen. Med  gjensyn, gledestårer, klemmer, minner, minnebøker, vedmod, korsang, bilder, god mat, smalfilm og besøk på Fredheim! Stor takk til Britt og Ellen som gjorde det meste av forberedelsene og ledet oss gjennom hele treffet!

Opplevelsene fra 1975/76 kommer jeg aldri til å glemme, og jeg kan trygt si at det var det beste året i min ungdom, ja kanskje i hele mitt liv. Vi var ca. 110 elever, 25 gutter og resten jenter. Jeg og Ragnar fra Tysfjord fikk et helt fantastisk år på denne skolen. Vi bodde to og to på internater, og vårt internat hette Salten. De andre het Vesterålen, Ofoten, Lofoten, osv. Om mårran var det ut å trimme, så frokost, og så en skoledag, fordelt på mange linjer. Noen snekret, andre studerte musikk, og jeg var på teorilinja. Og så sang vi i kor. Jeg var med på 3-4 kor, storkoret, gospelkoret og andre kor som jeg ikke husker navnet på. Vi sang 4-stemt med og uten musikk, sang inn på kassett, og reiste på kortur rundt i Lofoten utpå våren og opptrådte i kirker på mange ulike plasser. Vår musikklærer og dirigent het Ottar Brekke, og han sang dyp bass, og ledet korene med humør og entusiasme.

Ottar døde dessverre for mange år siden, og i samarbeid med kona hans arrangerte vi en minnestund ved grava hans på Rognan. Vi hedret den mest populære læreren vi alle hadde hatt under mange, mange år på Fredheim. Jeg husker at han alltid ropte opp mitt navn under korøvelsene, og ropte høyt, nu må du synge kraftig, Ronald. Og det samme hadde han gjort med de to brødrene mine. Vi er en sangglad familie, og lærte utrolig mye på Fredheim. Om sanger, stemmebruk, gleden ved å synge, under og overstemmer, pusting osv. Fred være med Ottars minne!

Om kveldene fant vi på mye rart, vi gikk Kjærlighetsstien i skogen, syklet nedpå E6, eller sprang ned på gatekjøkkenet på Rognan og på Spørcken kafe. Spurtet opp i klokketårnet, sang der, og snek oss inn på jenteinternatene både dag og natt. Vi fikk venner for livet, og det var bare to jeg ikke husket ved navn på treffet. Alle hadde forandret seg, alle var 50+, men på treffet ble vi 17 år igjen. Det tok oss bare noen minutter å huske melodiene og tekstene fra korsangene dengang. Vi øvde ganger totalt, og på lørdag fremførte vi sangene på treffet som lørdag kveld var på samfunnshuset. Mange klarte ikke å synge og satt og gråt ned i salen. Norsklæreren vår, Lars Aasbø, fremførte Fredheims historie fra starten på Berg på Helgeland til da skolen ble nedlagt for noen år siden. Ordfører i Saltdal ønsket oss velkommen, og på dagen avduket kommunen en indianerstatue i sentrum, en figur som sto på Fredheim da vi gikk der. Og biblioteket hadde Fredheim som tema den helga.

Der unge møtes oppstår søt musikk, og det var mye kjæresteri, lapper mellom pultene og mange turer i skauen. Jeg var imidlertid så beskjeden at jeg nesten ikke torde å gjøre noen ting. I løpet av treffet oppdaterte vi hverandre på hvem var forelsket i hvem, og alt som skjedde. Vi pratet, sang, gråt, mintes og sov knapt nok den helga. Rektor Stranden holdt tale under festmiddagen, og flere elever fremførte sanger og taler. Jeg og Erling sang et par samiske sanger, både under treffet og som minne om Ottar ved grava hans.

Minnene sitter som spikret, og både minner, sanger, opplevelser og følelser veltet fram, både før under og etter treffet. Vi husket morsomme episoder, skiturer, klasseturer, korturer, brødpuddingen, kjøkkentjenesten, bordtennisspillingen, og alt som skjedde på skolen. Personalet var fabelaktige og hadde viet sitt liv til Nordlands ungdom pluss mange søringer. Skolen ble drevet av Nordland Indremisjon, uten at det satte noen demper på trivselen. De beste opplevelsene var samholdet, vennskapene, korsangen, kosekveldene på lørdager og de mange turene rundt om. Siste dag/natt på skolen forsvant hele personalet, for da kunne ingen makt i verden hindre oss i å døgne og være våken hele natta. Vi sang, spiste, lo, gråt, tok farvel, klemte hverandre, skrev i minnebøker og hulket oss gjennom natta. Jeg har adri opplevd noe så følelsesladd som ungdom som den siste natta. Da jeg kom hjem til Musken gråt jeg fortsatt og sa ikke ett ord på 4 dager.

Men vi rakk å gjøre noen sprell og. Siste natta rappa vi kvitunderbuksene til en lærer og hang den opp i flaggstanga. Ellers skremte vi ungdomman med skrømthistorier, og stekte reinkjøtt helt til brannalarmen gikk. Jeg og Ragnar savna basseng i Hellmofjorden og snek oss i bassenget første kvelden, helt til alt var stengt og vi måtte rope om hjelp for å komme ut. Under OL det året hørte vi på batteriradio med propp i øret. Vi hadde så langt hår at ledningen ble godt skjult, og vi byttet på å lytte i timene, og skrive info til de andre på små lapper. Det var min tur og plutselig ropte jeg kjempehøyt under herrestafetten, Norge leder! Læreren lette etter radioen men fant den aldri. Ingen fulgte med i timene da, det var bare OL som gjaldt.

Jeg kunne skrevet en hel masse, men avrunder med å anbefale et folkehøgskoleår. Helt uten karakterer og leksepress. Der du får studere akkurat det du vil, og bli kjent med andre ungdommer i et flott miljø. Der trivsel, samhold, opplevelser, vennskap og nye kunnskaper er i høysetet. Et slikt år former deg som menneske, beriker ditt liv, gir deg viktige verdier og perspektiver. Og gode minner som kan tas fram i det uendelige. Jeg har flere Fredheimvenner som Facebookvenner og vi har en egen FB-side. Vi deler minner, sanger og har nylig fått kopiert opp Fredheimsanger og distribuert dem. Vi har kontaktet alle i personalet som lever og mange var på treffet. Flere av personalet har dessverre dødd, også etter dette treffet. De har fått en siste hilsen fra flere kull, og vi minnes dem med stor glede og vemod. Flere av elevene fra dengang har også gått bort, og noen er svært syke.

Men om noen år skal vi treffes igjen, synge de samme, gamle sangene, og gjenta de samme historiene og oppdatere oss på hverandre. Det gleder jeg meg til!

Oversikt over de 200 mest vanlige tabuene

Ca 200 tabuer fordelt på 6 hovedkategorier

1. Familie, barn, oppvekst, relasjoner, livsfaser, livskvalitet, (61):

Ditt privatliv, mørke sider, skam, skyld
intime betroelser og andre hemmeligheter som aldri kan fortelles
fasade, fint utenpå mens man skjuler negative ting
døden
psykisk syke barn
fødselsdepresjon
konflikter i familien
avsløre familien i bok
arbeidsledighet over tid
å ikke få relevant jobb når du er over 50
å ikke få jobb fordi du er mye syk og har huller i din CV
pensjonisttilværelse uten at du vil det
fattigdom
motta sosialhjelp eller mat fra hjelpeorganisasjoner
uførhet/alderdom
kremering
for mange barn
barnløshet
barn på si
omsorgssvikt
skilsmisse, samværsavtale, delt bosted, foreldreansvar, ferier
barn blir tatt fra foreldre
flytting, hjemløshet, rotløshet
mobbing
dårlige levekår i en kommune
forskjellsbehandling av søsken
far anerkjenner ikke alle barna sine
mor forteller ikke hvem far er
lete etter far, far vil ikke ha kontakt
barn av foreldre som flytter ofte etter jobben
utroskap, elsker, elskerinne
tenårene, kviser, stemmeskifte
sorte får
vold i nære relasjoner
arbeidsløshet
ensomhet
tidsklemma
singeltilværelse, uten kjæreste i lang tid
ekskludering av slektninger
dårlig selvfølelse
lav selvtillit
forbudt kjærlighet
skoletapere
utsatt for folkesnakk
stigmatisering
klasseforskjeller
adopsjon
barnevernet
barnevernsbarn
transvestitt
bifil
homofili
lesbisk
ulykkelig kjærlighet
måtte gifte seg
menn/kvinner som bytter til en yngre og penere modell
menn som ofrer familien på jakt etter karriere
skryt av nærmeste familie

2. Etnisitet, religion, kultur, migrasjon, kulturkonflikter, (46):

genforskning/skallemålinger/raseforskning
kulturkonflikt majoritet/minoritet
fordommer
rasisme
høyreekstremisme
etnisk bakgrunn
samisk bakgrunn
ekte samer
samisk mytologi
samer som ikke kan samisk
assimilering
fornorskning
skoleinternater, forbud mot samisk
samisk religion/ofring/sjaman
læstadianisme
religiøs bakgrunn
lesing, healing
gjengifte
kristning av samer og ulandsbefolkning
ber om tilgivelse i menigheten, men ikke fra offer
avgudsdyrkelse
miste kontakten med noen som går inn i en sekt
eks-Jehovas vitner må bryte med familien
ganning, sette ondt
binde tyven
døde som går igjen, ånder i veggen
husrensing
utbor, drepe et barn eller legge det i skogen for å dø
skrømt, spøkelser, sende dauinger
varsler, drømmer
det onde og det gode, himmel og helvete
det onde øre, det onde øye
onde mennesker
sjette sans, synskhet, spåing
u-hjelp/sende trygd utenlands
flyktninger
ghetto
Taliban, ultrakonservative krefter
rom/romani
romleir
tvangssterilisering
2. og 3.generasjons innvandrere
burka, niqab, dekke til kroppen
asylsøkere
kvinneundertrykking
flertall av innvandrere på en skole eler i en bydel

3. Helse, sykdommer, lidelser (34):

pinlige sykdommer
tilknytningsforstyrrelse
psykiske lidelser, angst, depresjon
institusjonsopphold, psykiatriske sykehus
uførhet
brå død
å miste et barn
komplisert sorg
plastiske operasjoner
overvekt
spiseforstyrrelser, anoreksia, bulimi
kreft
døvhet
blindhet
psykopati
rusmisbruk
alkoholisme
avhengigheter
medavhengighet
arbeidsnarkomani
funksjonshemming
stygghet, gale proporsjoner
kroppslukt
kroppshår
utlagt tarm
snill pike-syndrom
ME, utmattelse
selvmord
alternativ medisin
psykisk utviklingshemning
selvskading, meningsløshet
rus, dobbeldiagnose rus/psykiatri
konstellasjoner
flergenerasjonelt traume

4. Kriminalitet, ekstremisme (30):

incest
seksuelle overgrep
fengsel
drap
æres-drap
assistert drap
dødsstraff
justismord
uaktsomt drap
folkemord
rettsaker
maktmisbruk
svart arbeid
trygdesvindel
narkotikasalg
sosial dumping
ulovlige flyktninger
slavehandel
hevn
gjenger
falsk anklage
mened
vitne i rettsak
retten bekrefter urett
frykt for muslimer
Pol pot, kommunisme, fascisme, Taliban, Al-Qaida, Ku Klux Klan
tortur
juryordning
jus, tvilen skal komme tiltalte til gode
hvitsnippforbrytere
pyramidespill

5. Seksualitet, legning, kropp, (29):

seksualitet
sex før ekteskapet
sexpress
sex med dyr
onanering
hygiene
overvekt
abort
surrogati
impotens
kjønnsskifte
manglende lyst
for stor, for liten
fetisj
nekrofili
porno
prostitusjon
feminine menn
maskuline kvinner
lett på tråden
søskenbarn ekteskap
innavl
stor aldersforskjell på par
arrangerte ekteskap
kjønnsroller
familiebegrensning
prevensjon
kunstig befruktning
egg-donasjon
sæd-donasjon

6. Krig, flyktinger, død, tortur, kjæreste/barn med fienden (15):

krig og konflikter
andre verdenskrig
jernteppet
flyktninger
lostrafikken
død i krigstjeneste
konsentrasjonsleire
tortur, waterboarding
PTSD - posttraumatisk stresslidelse, flashbacks
okkupasjon/annektering
kolonisering/overherredømme
tyskertøs
tyskerbarn
landsvikoppgjøret
arbeide for okkupasjonsmakt
medisinske eksperimenter på fanger