Når vi endrer vår måte til å forstå kultur og
samfunn på, fra det vi ser, hører og observerer på overflata til grunnleggende
antakelser som ulike folk og grupperinger har om seg selv og andre, da kan
vi forstå samfunnet og dets konflikter bedre. Det gir oss også verktøy til å løse
og forebygge konflikter. Og til og med verktøy til å endre kulturen, og dermed
oss selv. Endre fastlåste og vedtatte oppfatninger og måten å kommunisere på.
Vi kan endre de grunnleggende antakelsene om oss selv, om de andre, endre
måten vi omtaler hverandre på, og måten vi løser de ulike problemene på. Dette
skriver Edgar Schein om, i boka si: Organisasjonskultur og ledelse. Er
kulturendring mulig? Oppsummert lanserer han et nytt kulturbegrep, og han
sier skal man endre kultur og måter å omgås på, må man endre de grunnleggende
antakelsene folk har om ulike ting. Det er Scheins tanker og ideer jeg bruker
på å belyse vårt eget samfunn og dets konflikter.
I vårt lille, flerkulturelle Hamarøy er det mange
ulike konflikter og saker, som bølger fram og tilbake. For å forstå det som
skjer i Hamarøy, alle konfliktene, og all uroen, må vi identifisere noen
viktige forhold og konfliktområder som få snakker om, men som bare er der. Og
vi må attpåtil bruke et bestemt kulturbegrep for å beskrive disse, nemlig at
kultur hovedsaklig består av grunnleggende antakelser. Vi må prøve å forstå
mange forhold. Forholdet mellom ulike kategorier som: samer/nordmenn,
læstadianere/avhoppere, interne forsamlingskonflikter med fire ulike samiske
delkulturer, kirka/læstadianerne, overgripere/ofre, fornorskning/samisk
revitalisering, sannhet/rykter, eldre/yngre, hersketeknikker/offermentalitet, fortid/nåtid,
angrep/forsvar, åpenhet/fortielse, og forestillingen om at jeg personlig og min
gruppe angripes ufortjent nå av fiendestyrker på alle kanter, vi som er så
uskyldige. Vi må beskytte oss, ta igjen og degradere/demonisere fienden. Eller
bare boikotte dem og bli boikottet tilbake. Internett gjør det også mye lettere
å bare fyre løs, og spre det voldsomt, og tro at der fikk de, nå er problemet
løst, og jeg får masse sympati. Oftest skjer det motsatte. Vi mangler det meste
for å løse alle disse konfliktene. Vi mangler språk, ord og begreper for dette,
vi mangler en megler, og et felles forum for gjensidig konfliktløsning, vi
mangler flerkulturell forståelse og kultursensitivitet. Og en av de største
utfordringene er når noen begynner å snakke om krenking bakover i tid og tar
det opp, så er det ingen mottaker i dag. Aktører fra den tid er i hovedsak
døde, og de fleste i de ulike gruppene i dag har liten skyld i det som skjedde
før, og mange føler seg krenket. Og det er en stor, grunnleggende forskjell
mellom de som tror på full åpenhet og erkjennelse og de som vil beholde ting
internt, fordi ved åpenhet skjemmer vi ut oss selv. I sum mangler vi kompetent
hjelpeapparat, kulturforståelse, meglere, rom for smerte og forsoning,
kompetanse til konfliktløsning, og felles språk for alt dette. Vi mangler alt,
la oss erkjenne det. Og vi klarer ikke å løse dette på privat nivå.
Folk er ikke onde, men gjett om vi er disponerte for konflikt, sladder og
demonisering. Vi er forskjellige, og krenkelser alle veier bidrar bare til
ytterlige konflikt. Så skal man ta igjen, eller i alle fall si fra, og sånn går
no dagan. Når man er midt i denne energien påvirkes man av alt, tar side og
snakker negativt om de andre som forsvar, boikotter hverandre eller bare
beskytter seg selv. Kontakt mellom folk forsvinner, og det blir utrivelig. Og
konfliktene er evige tema, eller at de ties i hjel. Jeg tror på sannhet,
åpenhet, fakta, kulturforståelse, forsoning, erkjennelse og slike ting. Og at
vi ikke later som at ens egen gruppe eller folkeslag er feilfri, og de andre er
bare fiender som vil oss vondt. Det er ikke vanlig å spørre seg om hvorfor
denne kritikken kommer. Og ikke vanlig å kontakte folk direkte for å høre om
hva som er sant, og hvorfor det kommer kritikk. Det er ikke vanlig å beklage,
og det er ikke vanlig å tilgi. Det er derimot vanlig å dreie en nyhet 90
grader, plusse på moms og sende den videre. Folk blir slitne av de mange sakene
og konfliktene, de reduserer gjensidige besøk og folk prøver å leve litt
beskyttet.
----------------------------------------------------------------------------
Jeg har lest Edgar Scheins bok, "Organisasjonskultur og ledelse. Er
kulturendring mulig?", og er overbevist om at hans definisjon av kultur
hjelper oss å forstå oss selv og de andre bedre. Spesielt om man tilhører en
etnisk eller religiøs minoritet, er behandler, politiker, prosjektleder eller
opplever konflikter der grunnleggende antakelser står mot andre grunnleggende
antakelser. Spesielt interesserte bes lese boken.
Her er den "gamle" definisjonen på kultur:
Således har Edward B. Tylors definisjon fra 1871 vært det faste referansepunkt for
senere diskusjoner av kulturbegrepet i antropologien: «Kultur er den komplekse
helhet som består av kunnskaper, trosformer, kunst, moral, jus og skikker, foruten alle de øvrige ferdigheter og vaner et menneske har tilegnet seg som medlem av et samfunn.»
Norsk variant:
Den norske samfunnsforskeren Arne Martin Klausen har gitt denne definisjonen:
"Kultur er ideer, verdier, regler og normer som et menneske overtar fra
den foregående generasjonen, og som man forsøker å bringe videre - ofte noe
forandret - til neste generasjon."
Edgar Scheins definisjon av kultur:
" Et mønster av grunnleggende antakelser - skapt, oppdaget eller utviklet
av en gitt gruppe etterhvert som den lærer å mestre sine problemer med ekstern
tilpasning og intern integrasjon - som har fungert tilstrekkelig bra til at det
blir betraktet som sant og at til at det læres bort til nye medlemmer som den
rette måten å oppfatte, tenke og føle på i forhold til disse problemene."
(Schein, Er kulturendring mulig,1990:7)
Ifølge Schein har kulturen 3 nivåer: 1. Artifakter og produkter, som er synlige
men ofte umulige å tyde. 2. Verdier, som tilhører et høyere bevissthetsnivå enn
grunnleggende antakelser.
3. Grunnleggende antakelser, som er tatt for gitt,
usynlige og før-bevisste. Legg her merke til at Scheins definisjon er
konsentrert om nivå 3. Grunnleggende antakelser, selv om kulturen inneholder to
nivå til. Han mener videre at de viktigste underliggende antakelsene i en
kultur er:
1. Menneskets forhold til naturen.
2. Virkelighetens og sannhetens beskaffenhet.
3. Menneskenaturens beskaffenhet.
4. Den menneskelige aktivitets beskaffenhet.
5. De mellommenneskelige forholds beskaffenhet.
Det er svært vanlig å beskrive kulturer utfra det vi ser, hører, observerer,
altså på nivå 1. Norsk kultur blir da språket, landet, naturen, fjordene,
Nansen, brunost, felespill, fredsprisen, fiskerbonden, ski-helter, mm. Samisk
kultur blir da kofta, språket, duodje, skikker, musikk, reindrift, mm.
Læstadiansk kultur blir samling, klesdrakt, avhold, rørelse, tilgivelse, samlingshus,
hilsemåter, skrifter, mm. Afrikansk kultur blir varme, sand, fattigdom,
nomader, kameler, hudfarge, farger, borgerkrig, AIDS, Nelson Mandela, voodoo,
mm. USAs kultur blir cowboy, presidenten, selfmade man, Hollywood, kvegdrift,
indianere, rikdom, frihet, supermakt, mm. Viktig nok, men slike beskrivelser
sier lite om de grunnleggende antakelsene de ulike etniske grupper,
minoriteter, religioner, bevegelser, nasjoner, land og folk har om seg selv. Og
som er på så dypt nivå at de blir tatt for gitte. Er det rart det blir krig og
konflikter? De grunnleggende antakelsene blir til de grader tatt for gitt at de
fremtrer som sannheter, noen ganger gudegitt, naturgitt eller som en selvfølge.
Alle de andre tar per definisjon feil, og kan om nødvendig bekjempes. Eller de
kan til nød tolereres, men står dog under oss i rang, og må helst rette seg
etter oss som forvalter sannheten. Og retten til å instruere, evaluere og
kontrollere de andre.
Slik kan man forstå hvordan folk med norsk og vestlig kultur har sett ned på
samer, kvener, rom, romani, skogfinner, indianere, jøder, osv. Og menn har sett
ned på kvinner. Mange har den grunnleggende antakelsen at den hvite rase, med
utdannelse og dannelse, med eget land, bofast med skjøte, med et indoeuropeisk
språk, står høyere enn tradisjonell samisk kultur, nomader, uten store
eiendommer, som lever i og av naturen, uten skriftspråk, uten skriftlig
historie, og med et utdøende språk. De må hjelpes opp på et høyere nivå, altså
til norsk og vestlig nivå. Det var fornorskningens mantra og grunnlag. En annen
grunnleggende antakelse i Europa var at kongen regjerte av nåde, adelen og
geistlige hadde rett til å bestemme, den sterkestes rett gjaldt, og Paven var
Guds stedfortreder og de kunne innkassere avlat. Mange donerte alt de eide til
pavekirken pga frykt og press, og pavekirka ble allmektig. En annen antakelse
var at europeere hadde rett til å legge resten av verden under seg, drepe
innfødte som var på et lavere nivå, og med våpen i hånd fordrive og omvende de
som overlevde. Hitlers grunnleggende antakelse var at tyskerne, arierne, sto
øverst, de skulle innføre det tredje rike og underlegge seg hele verden med
makt og utrydde alle de som sto lavere enn dem. Historien gjentar seg dessverre
gang på gang, om ikke som verdenskriger, men som etnisk rensing, okkupasjon,
geriljakrig, drap, forfølgelse, kontroll og represalier. Siste eksempel er
Ukraina, der russiske ledere har en grunnleggende antakelse om at Russland er
en stormakt, russisk kultur er overlegen andre, og de har rett og plikt til å
ta tilbake tidligere Sovjetstater, og redde/beskytte etniske russere på Krim,
og andre steder. Det er slike grunnleggende antakelser man må identifisere, mer
enn en beskrivelse av russisk kultur, når man skal forstå russernes og Putins adferd.
Tradisjonelt hadde samer, nomader og etniske minoriteter rundt Polarsirkelen og
i verden forøvrig ofte helt andre grunnleggende antakelser. Om seg selv,
naturen og krefter i den, guddommen, læsing og helbredelse, gruppen,
virkeligheten, sannheten, fellesskapet og alle andre grunnleggende antakelser.
De betraktet seg som gjester på kloden, uten formelle eier-rettigheter, der man
skal forvalte naturen og dens ressurser, ikke forbruke, ikke forsøple og ikke
sette spor etter seg. Videre, en grunnleggende antakelse at man ikke skal
krige, bruke vold, man skal forhandle til alle er enige, og at gruppen,
kollektivet er viktig og står over enkeltindividet, oppdragelsen er frihet
under ansvar. Mer, vi er ett folk i fire land, vi er forskjellige fra
majoritets-befolkningen, vi er mange minoriteter, vi har egne språk,
tradisjoner, klær, skikker, sanger, musikk, mm. Naturen har liv, man skal
respektere den, de eldre, gud, og tradisjonene.
I tillegg må man trekke inn ulike akkulturasjons-strategier, altså ulike måter
å forholde seg til majoritetskulturen, for å forstå hvordan konflikter kan
forstås og forklares, mellom majoritet og minoritet, og internt i minoriteter.
Man skulle tro samene sto samlet, holdt på sitt språk, sin kultur og sitt
samfunnsliv. Hvorfor skjedde det ikke og hvorfor ble det så mange, dype,
interne konflikter? Akkulturasjon er valg av strategi en minoritet bruker i
møtet med majoritet, fornorskning, undertrykkelse og kolonialisering på. De kan
grovt kategoriseres på 4 ulike måter, som er assimilering, marginalisering,
segregering og integrering. Innenfor hver av disse gruppene har det dannet seg
ulike sett av grunnleggende antakelser, om seg selv, egenverdi, nytten av
motstand, synet på egne verdier, egen kultur, synet på majoritets-kulturen, mm.
Det har med andre ord utviklet seg 4 ulike samiske delkulturer, og er ikke
lenger bare én enkelt samisk kultur. Disse fire kulturene har mer eller mindre
diametralt motsatte grunnleggende antakelser i synet på seg selv, og spesielt i
forholdet til majoritets-kulturen. Det forklarer forskjellene - og konfliktene!
De som lar seg assimilere (bli helt lik majoriteten) har disse grunnleggende
antakelsene; norsk kultur er på et høyere nivå og vi oppnår anerkjennelse og
likeverd gjennom å bli lik som dem. Samisk kultur er primitiv, gir fattigdom og
den dør snart ut. Vi skal ikke skille oss ut, og våre barn skal bli norske.
Denne gruppen følte i gamle dager ofte skyld og skam som samer, spesielt i de
første generasjonene til det lykkes å bli norsk, og de ville viske ut det
samiske totalt. Hensikten er det aller beste. Marginalisering betyr at de som
mennesker ikke føler tilhørighet til noen av de etniske gruppene, de tar
avstand fra det samiske men aksepteres ikke som norsk heller. De har verken
tilhørighet eller støtte noe sted. Mange sjøsamer langs kysten fikk denne
skjebnen under det verste fornorskningspresset. De prøvde å opptre norsk, men
ble likevel ikke akseptert av majoritets-befolkningen. Denne strategien er
ansett som den mest helsefarlige, manglende tilhørighet kan føre til mye rart.
Segregering betydde i USA raseskille, men i denne sammenheng betyr at man som
minoritet holder seg for seg selv, bor i markebydger, fjorder eller i egne
områder, som samebyer, sijddaer, o.l. og med bare nødvendig kontakt med de andre.
Slik bevarte man språket og kulturen best, og unngikk den verste
fornorskningen. Mange nordmenn gjør det i utlandet fordi de vil bevare det
norske. Integrering er en både/og løsning. Den grunnleggende antakelsen her er
at vårt språk og vår kultur er likeverdig de andre, men vi behersker
majoritets-kulturen like godt og kan svitsje mellom kulturene. Vi kan bo sammen
med andre, men likevel bevare vårt eget. Og det finnes naturligvis alle typer
kombinasjoner, man kan jobbe integrert, men bo litt segregert. Pluss alle andre
kombinasjoner, overganger, skifter, og de ulike generasjonene kan velge
noe helt annet enn foreldrene, og søsken kan velge ulikt. Men hovedtypene er nu
engang slik. Selv de som flykter fra sitt eget land eller sitt eget miljø må på
nytt velge hvordan de vil forholde seg til majoriteten i det landet de kommer
til.
For bedre å forstå dette kan man tenke seg hvordan de ikke-russiske innbyggere
på Krim reagerer når de blir en del av Russland, når nye skilt settes opp,
russisk blir det offisielle språket og all kommunikasjon og alt innen media
skjer på russisk. Da stilles krim-tartarer, etniske ukrainere og andre
folkeslag og religiøse grupper overfor de samme 4 akkulturasjons-valgene, med
de konsekvensene dette medfører. De grunnleggende antakelse i de ulike gruppene
trer mer fram, antakelsene blir satt under press, de tydeliggjøres, overdrives
og hvert individ og hver gruppe må velge. Gi opp og bli lik de andre, bo for
seg selv, ikke tilhøre noen gruppe eller tro bare på sitt, kjempe for det, men
samarbeide og la seg integrere. Eller flykte, som også kan være et valg i
krigs- og konfliktområder.
For å gjøre det ytterlige komplisert kan vi føye til at mange på Nordkalotten
er påvirket av læstadianismen, enten direkte eller gjennom tidligere generasjoner.
Samisk kultur er mange steder påvirket av læstadianisme, og ofte er det
usikkerhet om hva som er samisk og hva som er religiøst. I begynnelsen var det
to sider av samme sak, all den stund bevegelsen startet blant samer og
Læstadius tok utgangspunkt i deres liv, verdier, livssyn - og grunnleggende
antakelser. Ved at bevegelsen i hovedsak har gått over i
majoritets-befolkningene i dag, og styres/påvirkes etter det, kan man skjønne
hvorfor enkelte konflikter oppsto. De grunnleggende antakelsene hos den
nasjonale ledelsen er norske, mens de grunnleggende antakelsene blant mange
læstadianske samer er samiske. Og med det mener jeg de er av 4 sorter. De
kristne grunnleggende antakelsene skal hos samiske kristne kombineres med de
grunnleggende samiske antakelsene. Og forvirringen blir et faktum. Kristne,
norskdominerte antakelser og verdier står mot kristne, samiske antakelser og
verdier. Det står at det finnes ikke jøde eller greker, fri eller træl men alle
er like for loven, og likeverdige. Gud forstår alle språk, og vi mennesker er
ulike. På den andre siden er norsk mer verdt, samer skal styres, og den samiske
synden kommer som en syndeflod om vi ikke stanser det samiske. Det samiske
representerer i den sammenhengen før-kristen religion, joik, fest, teater og
verdslig liv. Det norske har høyere status, og vi skal være like. Det holder
ikke å være likeverdige. Med andre ord en stadig kamp om hvilke grunnleggende
antakelser som er overordnet de andre. Det kan kalles et uløselig dilemma, der
kompromisser er helt nødvendig.
Det er med andre ord de fire samiske hovedgruppene som møtes i en forsamling
som hovedsaklig består av samer. De består av fire helt ulike delkulturer med
hvert sitt sett av grunnleggende antakelser, og som sjelden kan forenes.
Spesielt går de to ytterliggående gruppene i klinsj, de som vil assimileres og
de som vurderer samisk som fullt ut likeverdig, også i menighetsarbeid. Denne
samiske forsamlingen skal så samarbeide med andre deler av bevegelsen, og det
er en stadig kamp og omkamp om hvilken fløy som vinner. Fornorskningen
fortsetter således selv om den offisielle fornorskningen forlengst er over,
bare på nye arenaer, og på nye måter. For å forstå denne konflikten må man
forstå og erkjenne at det er snakk om helt ulike, ofte gjensidig utelukkende
samiske kulturer som møtes. De grunnleggende antakelsene i hver av disse 4
samiske kulturene er så totalt forskjellige som det går an å bli. Spesielt
mellom ytter-fløyene, helt norsk eller helt samisk. Det mest fatale var at de
som ville assimileres påberopte seg sannheten og Gud, og da var det naturlig å
tenke at de som ville bevare det samiske var av det onde. Men slik skjedde det,
dessverre. Disse konfliktene ga dessverre negative helsekonsekvenser for en
del. Same står mot same, og folk blir forvirret om hva som er sant og
fornuftig. Noen fikk samvittighetskonflikter, andre opplevde posttraumatisk
stress, noen ble utmattet etter flere tiår med konflikter, noen flyttet, og
andre ble avhoppere. Heldigvis er det verste over nå, men de som hoppet av fikk
ikke med seg revitaliseringen og forsoningen. Og når de så tar opp saken etter
lang tid, blir det hovedsaklig tolket som vantroendes angrep på kristendommen.
Altså det ondes kamp mot det gode. Igjen. Hadde vi alle hatt kompetanse og
vilje til konfliktløsning, kunne vi forstått hva det dreier seg om, og om mulig
løse noen av de mange problemene.
Alt dette på grunn av fornorskningen, dette forplanter seg til forsamlinger og
samiske samfunn generelt. Konfliktene bunner i ulike sett med grunnleggende antakelser,
i helt egne delkulturer, om hva vi er, hvem har rett, hva er best, hvilken
kultur har høyest status, om har man rett til å bekjempe de andre, mm. Dette
har ingenting med religion å gjøre. Slike spørsmål gjør seg gjeldende i alle
kulturer, i alle kulturmøter, i alle kriger, i alle religioner, mellom land,
klasser, yrkesgrupper og generasjoner. Det er når det blir en kamp om hva som
er sannest og best at konflikten oppstår. Hadde alle betraktet seg selv og
hverandre som likeverdige, og utvist toleranse og samarbeid, hadde det ikke
vært disse giftige og splittende konfliktene.
Det er med andre ord en kulturkonflikt. Eller rettere sagt konflikter mellom
ulike grupper med hvert sitt sett med grunnleggende antakelser. Og med den
felles, grunnleggende antakelsen at våre grunnleggende antakelser er best. Og
har man i tillegg en grunnleggende antakelse om at de andre må bekjempes, ja da
har man virkelig en konflikt. Og derfra overtar bygdedyret, sannheten ryker og
demoniseringen tiltar. For å forstå og løse konflikter er vi nødt til å se på
de grunnleggende antakelsene i hver enkelt kultur, eller gruppering. Og da
nytter ikke å beskrive ytre ting og artifakter, og verdier i kulturen. Ting på
nivå 1 og 2 er mer overfladiske enn de grunnleggende antakelsene, men det er på
det dypeste nivået, nivå 3, de største forskjellene ligger, og som styrer hva
som skjer på de to andre nivåene. Helt enkelt fremstilt, det er ikke kofta og
språket som er konfliktstoffet, eller samisk eller norsk, men de grunnleggende
antakelsene nordmenn og samer har om seg selv, om samer som folk, deres kultur,
verdi og status. Tror man at samer er mindreverdige, skal det samiske bort, for
i Norge har man den grunnleggende antakelsen at likeverdighet oppnås gjennom
likhet. Først når man aksepterer at vi kan være forskjellige, men dog
likeverdige, og at ingen skal bekjempes, ja, da legges grunnlaget for fredelig
sameksistens, og gjensidig forståelse av at vi er grunnleggende forskjellige.,
men det er ok. Først da kan forsonings-prosesser virkelig starte og lykkes. Man
løser ikke alt med dette, men etterhvert tilegner man seg kompetanse til å møte
stadig nye saker og konflikter på en egnet måte. Og slik begrenser man
skadepotensialet, og man kan få det riktig så trivelig. Hovedspørsmålet er da,
hvem skal gjøre alt dette, og hvordan få det til.