Barn kan gi deg lykkerus, spesielt når de kommer til verden. Noe så uskyldig, hjelpeløst og vakkert, det vakre, myke nurket som trenger deg, spesielt om du er mamma. Barnet er en del av deg, det er ditt eget kjøtt og blod. Jeg og (nesten) alle som er så heldig å få barn kjenner på den følelsen. Alle ressurser og all tid, i alle fall for mammaer går til dette viktige oppdraget: Elske og oppdra dette vidunderet som kom akkurat til meg og til oss. Men før det har bekymringene forlengst meldt sin ankomst. Vil barnet være friskt og vil fødselen gå bra? Og hvordan vil det i hele tatt gå med mitt barn.
Lykke ja. Men noen mødre kan imidlertid få fødselsdepresjon. Det blir et stort misforhold mellom hva du føler og skyhøye forventninger fra deg selv og fra andre om at du skal være så lykkelig, elske barnet så mye, komme deg raskt, gi barnet melk, varme, støtte og samvær. Da kommer gjerne skyldfølelsen om at du er en dårlig mor, og at det skader barnet. Og at hun eller han vil bli dypt ulykkelig og bli en versting, og ikke elske seg selv.Alt på grunn av kjærligheten. Universets sterkeste kraft, som gjør at vi elsker våre barn og som gjør oss lykkelige. Men som også gjør at vi bekymrer oss ihjel over dem, fra første stund. Ja til og med før de er født. Disse doble følelsene er det dette innlegget handler om.
Jeg tenker også på voksne mennesker som så sterkt ønsker barn, og ikke kan få noen. Eller at det er for sent biologisk, eller at du har mistet barn i mors liv, og sørger over det. Eller at barnet ditt døde. Alt dette kan gi en livslang sorg, det kan jeg skrive om en annen gang. Noen innlegg i denne bloggen omhandler disse tema, se Eldre innlegg. Slik ser vi at både barn som kommer til oss, de som ikke kom, og de som kom men døde, kan gi oss voksne mennesker hele spekteret av gode og vonde følelser. Disse tankene og følelsene styrer vår hverdag, vårt følelsesliv, våre prioriteringer, ja hele vårt liv. Det er fordi barn som kommer, ikke kommer, dør, blir syke, psykisk syk, funksjonshemmet, blir mobbet eller ulykkelig berører oss så sterkt. Alt på grunn av kjærligheten.
Jeg har tidligere skrevet et innlegg om Det aller, aller verste som kan skje (med barn), og vil ikke gjenta det her. Jeg vil bare filosofere litt og sette ord på det de aller, aller fleste foreldre og voksne mennesker tenker og føler om det å ha barn som man elsker men er så redde for. Jeg behøver ikke å gå lenger enn til meg selv, min gutt flyttet til Oslo nylig med sin mor, og jeg forbinder ikke akkurat Oslo med trygghet. Vi hører om Oslo S, narkomane, barneranere, A- og B-gjeng, kriminalitet, drap og hele rekka av negative ting. Og jeg kjenner den dype frykten for at det skal skje han noe. Når jeg ringer han spør jeg om alt det trivielle, om skolen, venner, og det han gjør. Ut i fra det prøver jeg å lage meg en oppfatning om han er trygg, alle risikoområder, bevegelser og farer. Om jeg vet han skal besøke noe og ta kollektivtransport alene, kan jeg gjerne ringe før og etter at han har reist. En dag vil han protestere mot min overvåking og bekymring, og si pappa, det går fint, jeg klarer meg, jeg tar forholdsregler, jeg er ikke dum. Heldigvis bor de i et rolig villafelt langt fra sentrum. Men bekymmeren vil alltid være der. Alt på grunn av kjærligheten.
De første 12-15 årene har man rimelig kontroll, og kan bare bestemme over ting, reising, leggetider, mat, venner og aktiviteter. Det er rimelig trygt og forutsigbart, og tida flyr. Så blir barna våre tenåringer, og mer og mer selvstendig. Dessverre og heldigvis. Det er det vi oppdrar dem for, at de skal bli gangs menneske, elske seg selv og etterhvert klare seg selv. Men likevel forbli glade i oss foreldre, holde kontakten, være ærlige, og være åpne med det de opplever. Spesielt om de får problemer, da vil vi gjerne hjelpe til, trøste, løse problemene og få de til å bli glade igjen.
For det er det vi ønsker at barna skal være. Nemlig glade, lykkelige og frie. At de ikke skal ha traumer og psykiske vansker. At de har gode venner, og at de finner kjærligheten selv med noen. At de også får oppleve å bli foreldre, og kan oppleve lykken også slik. Vi ønsker dem alt godt i livet, men at de får det i riktige porsjoner, får de ting for lett kan de bli bortskjemte og late. Får de for lite av kjærlighet og livets gleder kan de bli syke, traumatiserte og ta avstand fra oss. Vi skal gi kjærlighet, men også grenser. De skal ikke styre oss, men dog ha innflytelse over sitt eget liv. Blir de såret over noe skal vi lytte og trøste, samtidig kan vi ikke verne dem for alltid mot motgang, mobbing, sykdom og mislykkethet.
Vi elsker våre barn som regel, men bekymrer oss for dem dag og natt. Spesielt om de ikke er hjemme eller når de er store nok til å bestemme selv. Hvor er de, drikker de, hvilke venner har de, går han på skolen, er kjæresten slem og gjør barnet mitt ulykkelig. For oss om er kristne, har vi klart å leve etter kristendommens lære slik at barna våre vil følge den. Og vil barna fortsette å gå på samling (religiøst møte) og vil de tro på Gud? Om de ikke vil være personlige kristne vil de respektere vår tro eller ta avstand. Har de opplevd dårlige ting i menigheten og mistet tilliten slik? Vi ville tatt hele byrden på oss om vårt barn får problemer, også i voksen alder. Vi kan reise til verdens ende, ofre vårt liv og alle våre penger om bare bane får det godt. Vi vil se henne eller han smile igjen, og si mamma, pappa, det går godt.
Og aller, aller helst vil vi høre de vakreste ord en far eller mor kan høre fra sitt barn: Pappa og mamma, takk for all kjærlighet og alt det gode dere gjorde for meg. Det dumme dere gjorde har jeg forlengst tilgitt, jeg er glad i meg selv og klarer meg utmerket. Jeg har unngått de verste tingene dere har bekymret dere for for meg, jeg har gode venner og jeg tror på Gud. Jeg har hatt mine motganger men kjærligheten dere ga meg har gitt meg styrke til å takle også motgang og prøvelser, noe jeg har lært av og utviklet meg på. Jeg klarte den utdannelsen jeg drømte om, jeg trives i jobben og her et greit liv. Og snart får dere et barnebarn! (ikke for tidlig da..)
Imens får både du og jeg bekymre oss alt vi klarer, og få hjelp av fantasien til det arbeidet. Det finnes ingen grenser for bekymring og problemer i verden. Men det finnes kjærlighet. Vi må håpe det beste, be til Gud om at Han beskytter våre barn i ett og alt, det ber jeg om for alle foreldre, selv om ikke alle tror på Gud. Man kan i alle fall tro på kjærligheten. Man må til slutt våge å la barna oppleve verden litt på egen hånd, og tro at det går godt. De kommer tidsnok til å oppleve problemer, motgang og alle bekymringer vi selv har eller hadde. Men dette behøver ikke å komme for tidlig, og behøver slettes ikke å komme på en gang. La barna våre få en lang og lykkelig barndom og ungdom, la de være så fylt med kjærlighet, nærhet og vennskap at de kan takle hva som kommer. Og at de for alltid vil være åpne med oss, også om problemer. Vi vil se dem glade og lykkelige. Alt på grunn av kjærligheten!
lørdag 18. januar 2014
fredag 3. januar 2014
Anerkjennelsens helbredende kraft - traumer, krenkelser og bitterhet må slippe taket
Kommer man seg noenlunde gjennom livet til man er i 40-50 års alderen kommer man til en korsvei i livet sitt, enten man vil det eller ikke. Man må velge hva man gjør med sine sår på sjelen. Halve livet er levd, mange broer er brente, kreftene svekkes nesten umerkelig, og man ser konturene av en stadig nærmende alderdom. De mange hundre vennskap og bekjentskaper fra barndom og ungdom er nå skrumpet inn til en håndfull fortrolige - om noen. Traumer fra barndommen og oppvekst, krenkelser, uvennskap, stygge ord, svik, med mere, dukker mer og mer frem. Midt i livet har de en tendens til å forsterkes, spesielt om du blir syk, deprimert, sviktet, skilt, arbeidsløs, uføretrygdet eller når du merker at kreftene svikter, og de første varslene på alderdom eller alvorlig sykdom dukker opp.
Man har god til å tenke, ofte på det negative. Og så begynner man å repetere det negative, og forteller gjerne det videre i det uendelige. Han gjorde det og hun sa det sånn, og de er drittsekker, og historiene blir bare verre og verre. Gamle vennskap ryker og kontakten forvitrer. Og man kan til og med være blind for egne onde gjerninger og krenkelser, eller man bagatelliserer dem og tror ingen har lagt merke til dem eller tror de har ikke fått noen konsekvenser. Man tror at bare man tier stille vil alle glemme.
Skjer dette har man egentlig bare to valg. Fortsatt huske andres feiltrinn, dyrke offerrollen, og fortelle dritt til andre, eller gjøre noe konkret for å bli kvitt det negative. Jeg har ingen enkel løsning, men heller mange erfaringer, og noen gode råd. Hemmeligheten har jeg oppdaget etterhvert, mest for at andre har fortalt meg det, og fordi jeg torde å prøve ulike ting, og erfaringene var så gode at jeg bare fortsatte. Hemmeligheten er anerkjennelse, erkjennelse, bekjennelse, tilgivelse og forsoning. Mye av dette er kristelig tankegods, men man behøver ikke å være kristen for at dette skal fungere. Disse hemmelighetene er dypt forankret i menneskenaturen og i menneskeheten. Fred, forsoning, tilgivelse og samarbeid kan oppnås for alle mennesker, til alle tider, for alle folkeslag, og bra er det.
Metoden er å face dritten i all sin grusomhet, og kalle barnet ved sitt rette navn. Man må jobbe seg gjennom det destruktive for å gi det en sjanse til å helbredes og forsvinne. Mennesket vil helst glemme eller finne en lettvint løsning uten kostnader. Kjenner man på en krenkelse eller svik må man for å komme noen sted anerkjenne at nettopp dette kan være et problem, og ikke bare feie det fort bort med tanken. Så må man erkjenne for seg selv at ja, nettopp jeg er utsatt for akkurat det, og det var ikke min skyld. Man må ikke bagatellisere problemet, ikke relativisere, at tida var nu sånn, han visste ikke bedre, hun mente det ikke, samfunnet har skylda og ingen visste. Det er nettopp fortrengningen, bagatelliseringen, relativiseringen og ønsket at problemet trylles bort ved å ikke tenke på det, ikke snakke, ikke anerkjenne det, ikke fortelle det til noen, som gjør at problemet får grunnfeste, og kan sågar forsterkes. For noen ender det med dyp bitterhet, mistillit, avstandstaken, og onde tanker om andre - og hevntanker.
Så kommer bekjennelsen, overfor deg selv, en venn, en terapeut, en sjelesørger og helst overfor den som har krenket deg. Si høyt og mange ganger til deg selv, jeg er løyet om, jeg er voldtatt, jeg er dypt fornærmet, jeg ble latterliggjort, jeg ble slått, jeg ble utsatt for omsorgsvikt, jeg ble utnyttet, jeg ble degradert, jeg ble snakket skit om, osv. Dette krever mot, og det tar tid. Men det er ingen vei utenom. Prøv det. Og så må du finne ut hva du skal gjøre etter de grusomme erkjennelsene. Du kan kontakte de det gjelder, skrive brev, nevne det for noen og drøfte problemet. Da mister krenkelsen gradvis sin kraft, trollet kan sprekke, og i spesielle tilfelle kan nytt vennskap oppstå, misforståelser oppklares og gjensidig mistillit nedbygges. I noen tilfeller kan det komme for en dag at du også har krenket den andre, og begge fikk sjansen til å erkjenne skyld, og be om tilgivelse. Forsoning kan starte. For en del kan dette være begynnelsen til rusfrihet, eller slutten på annen form for avhengighet. Men behøver ikke å ruse seg for å glemme, men gå rett inn i kjernen til problemet. Og slik kan en helbredelse starte.
Personlig skrev jeg opp alle som jeg mente hadde krenket meg eller sveket meg på noe vis. Så bestemte jeg meg for å si det til de det gjaldt, og hva det gjorde med meg, etter å ha gått mange runder med meg selv om at det virkelig var en krenkelse. Noen klarte jeg å tilgi, spesielt de som straks erkjente skyld og ba om unnskyldning. Andre ba om unnskyldning, men det virket å sitte langt inne, og noen tok direkte avstand fra meg og sluttet å hilse. Men idag tenker jeg sjelden på disse. Krenkelsene mistet sin destruktive kraft, selv om jeg ikke har full tillit til krenkerne. De vet i alle fall hva de har gjort, og blir kanskje påminnet om det når de ser meg. Men jeg er ferdig med dem. Slik kan du arbeide deg gjennom en krenkelsesliste, og gradvis oppnå helbredelse og forsoning.
Samme gjelder den andre veien. Har du fått høre eller vet du om at du selv har krenket andre kan du selv ta kontakt, snakke om problemet, erkjenne det, og be om unnskyldning. Er du usikker på om det var en krenkelse kan du spørre om nettopp det. Begynn gjerne med dine egne barn, partner, ekspartnere, venner, kolleger og de du møtte på din vei. Rart er det om du ikke noen gang har krenket, sveket, utnyttet eller snakket svært nedsettende om noen, eller røpet hemmeligheter og viderebrakt sladder. Det hjelper til og med å kontakte en krenker og si de svarte tankene dette medførte, selv om det er krenkeren som burde ta kontakt.
I tillegg kan du etablere et vennenettverk av fortrolige, lage en selvhjelpsgruppe, delta i debatt, skrive på nettet, skrive om problematikken, snakke så lenge om problemet til du blir lei selv, og andre får sjansen til å si nu må du gjøre noe med det. Du kan lage deg din egen vei, din egen personlige vei til helbredelse, og starte i dag. Første tanke må være at det virkelig går an, det er fullt mulig. Og det skader ikke å prøve, og det går gradvis bedre når man vinner litt erfaring. Virkelige venner tar ikke avstand fra deg, og du blir ikke latterliggjort. Mennesker som reiser seg vinner respekt og beundring, og du selv kan inspirere andre og lære dem litt. Og det kan ligge en personlig seier der for deg, og da kan du slippe mange unødvendige negative tanker i livet ditt! Arr vil mest sannsynlig være der for alltid, men sårene blir ikke så plagsomme, og de behøver ikke å gå i loop inne i deg, og tappe alle kreftene.
Man har god til å tenke, ofte på det negative. Og så begynner man å repetere det negative, og forteller gjerne det videre i det uendelige. Han gjorde det og hun sa det sånn, og de er drittsekker, og historiene blir bare verre og verre. Gamle vennskap ryker og kontakten forvitrer. Og man kan til og med være blind for egne onde gjerninger og krenkelser, eller man bagatelliserer dem og tror ingen har lagt merke til dem eller tror de har ikke fått noen konsekvenser. Man tror at bare man tier stille vil alle glemme.
Skjer dette har man egentlig bare to valg. Fortsatt huske andres feiltrinn, dyrke offerrollen, og fortelle dritt til andre, eller gjøre noe konkret for å bli kvitt det negative. Jeg har ingen enkel løsning, men heller mange erfaringer, og noen gode råd. Hemmeligheten har jeg oppdaget etterhvert, mest for at andre har fortalt meg det, og fordi jeg torde å prøve ulike ting, og erfaringene var så gode at jeg bare fortsatte. Hemmeligheten er anerkjennelse, erkjennelse, bekjennelse, tilgivelse og forsoning. Mye av dette er kristelig tankegods, men man behøver ikke å være kristen for at dette skal fungere. Disse hemmelighetene er dypt forankret i menneskenaturen og i menneskeheten. Fred, forsoning, tilgivelse og samarbeid kan oppnås for alle mennesker, til alle tider, for alle folkeslag, og bra er det.
Metoden er å face dritten i all sin grusomhet, og kalle barnet ved sitt rette navn. Man må jobbe seg gjennom det destruktive for å gi det en sjanse til å helbredes og forsvinne. Mennesket vil helst glemme eller finne en lettvint løsning uten kostnader. Kjenner man på en krenkelse eller svik må man for å komme noen sted anerkjenne at nettopp dette kan være et problem, og ikke bare feie det fort bort med tanken. Så må man erkjenne for seg selv at ja, nettopp jeg er utsatt for akkurat det, og det var ikke min skyld. Man må ikke bagatellisere problemet, ikke relativisere, at tida var nu sånn, han visste ikke bedre, hun mente det ikke, samfunnet har skylda og ingen visste. Det er nettopp fortrengningen, bagatelliseringen, relativiseringen og ønsket at problemet trylles bort ved å ikke tenke på det, ikke snakke, ikke anerkjenne det, ikke fortelle det til noen, som gjør at problemet får grunnfeste, og kan sågar forsterkes. For noen ender det med dyp bitterhet, mistillit, avstandstaken, og onde tanker om andre - og hevntanker.
Så kommer bekjennelsen, overfor deg selv, en venn, en terapeut, en sjelesørger og helst overfor den som har krenket deg. Si høyt og mange ganger til deg selv, jeg er løyet om, jeg er voldtatt, jeg er dypt fornærmet, jeg ble latterliggjort, jeg ble slått, jeg ble utsatt for omsorgsvikt, jeg ble utnyttet, jeg ble degradert, jeg ble snakket skit om, osv. Dette krever mot, og det tar tid. Men det er ingen vei utenom. Prøv det. Og så må du finne ut hva du skal gjøre etter de grusomme erkjennelsene. Du kan kontakte de det gjelder, skrive brev, nevne det for noen og drøfte problemet. Da mister krenkelsen gradvis sin kraft, trollet kan sprekke, og i spesielle tilfelle kan nytt vennskap oppstå, misforståelser oppklares og gjensidig mistillit nedbygges. I noen tilfeller kan det komme for en dag at du også har krenket den andre, og begge fikk sjansen til å erkjenne skyld, og be om tilgivelse. Forsoning kan starte. For en del kan dette være begynnelsen til rusfrihet, eller slutten på annen form for avhengighet. Men behøver ikke å ruse seg for å glemme, men gå rett inn i kjernen til problemet. Og slik kan en helbredelse starte.
Personlig skrev jeg opp alle som jeg mente hadde krenket meg eller sveket meg på noe vis. Så bestemte jeg meg for å si det til de det gjaldt, og hva det gjorde med meg, etter å ha gått mange runder med meg selv om at det virkelig var en krenkelse. Noen klarte jeg å tilgi, spesielt de som straks erkjente skyld og ba om unnskyldning. Andre ba om unnskyldning, men det virket å sitte langt inne, og noen tok direkte avstand fra meg og sluttet å hilse. Men idag tenker jeg sjelden på disse. Krenkelsene mistet sin destruktive kraft, selv om jeg ikke har full tillit til krenkerne. De vet i alle fall hva de har gjort, og blir kanskje påminnet om det når de ser meg. Men jeg er ferdig med dem. Slik kan du arbeide deg gjennom en krenkelsesliste, og gradvis oppnå helbredelse og forsoning.
Samme gjelder den andre veien. Har du fått høre eller vet du om at du selv har krenket andre kan du selv ta kontakt, snakke om problemet, erkjenne det, og be om unnskyldning. Er du usikker på om det var en krenkelse kan du spørre om nettopp det. Begynn gjerne med dine egne barn, partner, ekspartnere, venner, kolleger og de du møtte på din vei. Rart er det om du ikke noen gang har krenket, sveket, utnyttet eller snakket svært nedsettende om noen, eller røpet hemmeligheter og viderebrakt sladder. Det hjelper til og med å kontakte en krenker og si de svarte tankene dette medførte, selv om det er krenkeren som burde ta kontakt.
I tillegg kan du etablere et vennenettverk av fortrolige, lage en selvhjelpsgruppe, delta i debatt, skrive på nettet, skrive om problematikken, snakke så lenge om problemet til du blir lei selv, og andre får sjansen til å si nu må du gjøre noe med det. Du kan lage deg din egen vei, din egen personlige vei til helbredelse, og starte i dag. Første tanke må være at det virkelig går an, det er fullt mulig. Og det skader ikke å prøve, og det går gradvis bedre når man vinner litt erfaring. Virkelige venner tar ikke avstand fra deg, og du blir ikke latterliggjort. Mennesker som reiser seg vinner respekt og beundring, og du selv kan inspirere andre og lære dem litt. Og det kan ligge en personlig seier der for deg, og da kan du slippe mange unødvendige negative tanker i livet ditt! Arr vil mest sannsynlig være der for alltid, men sårene blir ikke så plagsomme, og de behøver ikke å gå i loop inne i deg, og tappe alle kreftene.
torsdag 12. desember 2013
Varsler og drømmer - er det noe i det?
Så og si alle drømmer i søvne, og noen av drømmene husker man når man våkner. Og noen opplever at det man drømte om skjer i virkeligheten, kort tid etter, etter noen dager eller uker, eller til og med etter flere år. Da kalles det et varsel, eller varseldrøm. Andre varsler opptrer på andre måter, det kan være et syn, en stemme, dyr som opptrer rart, svart fuggel, man ser et kors i lufta, eller man bare får en spesiell følelse. Intuisjon kalles det da.
Noen får mange og alvorlige varsler, mens andre opplever ingenting. Selv hadde jeg en periode da jeg fikk flere varsler per år om ting som skulle skje. Det var nifst, og jeg fikk angst etter at mange varsler slo til. Spesielt nifst var det når jeg drømte at på den plassen skal det dø noen, men jeg visste ikke hvem, hvordan og når. Når jeg drømte om hjemplassen hadde jeg angst for at det var noen i vår familie som skulle dø. Det har jo skjedd også, og nesten alltid har jeg fått et eller flere varsler. Jeg har fått mange andre varsler om ting om skal skje, men det passer ikke å gjengi de her. Jeg skal heller fabulere litt om fenomenet varsler.
Hvordan er det mulig å være sanndrømt, eller få andre typer varsler når ingen egentlig vet noe om fremtida. Og i samme gate, hvordan er det mulig å fornemme noe fra fortida når du kommer i et gammelt hus, eller på en ny plass? Jeg har ikke noe eksakt svar, men tror det har noe med tidsdimensjonen å gjøre. I vestlig kultur ser man for seg tida som lineær, som starter en plass og går i rett linje fremover, og det som skjer kommer aldri tilbake. I samisk og andre kollektivistiske kulturer ser man ofte på tida som sirkulær, noe som går rundt og rundt og ting kommer tilbake. Derfor kan man både fornemme ting fra fortida og få varsler om fremtida.
I tillegg tror mange på spøkelser, ånder, engler, gjenferd, gubon, huldra og mange, mange andre usynlige vesener, som bor i andre dimensjoner og som kan vise seg for deg av og til. Og noen ganger for å varsle deg. Det er mange som har hørt noen som roper på deg når du ferdes i farlig terreng, og som har reddet livet ditt. Andre har drømt om farlige ting og latt være å reise eller arbeide den dagen som planlagt. Noen har berget seg med nød og neppe fra ulykker, ras, storm eller farlige situasjoner eller farlige personer. Da sier man de hadde englevakt. Og noen har sett eller hørt personer komme når de egentlig kom etter en stund. Såkalt oavddus eller vardøger, som man mente var et godt tegn. Man mener tanken gikk foran og man fikke et varsel. Underlig er det i alle fall.
Noen hadde spesielle evner, og i gamle dager opptrådte noajden som sannsiger, problemløser og helbreder. Han kunne reise både bakover og framover i tid, finne ting og dyr og se hvordan fremtiden ble. I samiske miljø ble dette stemplet som upassende når kristendommen overtok, og noajder, trommereiser og slikt døde ut. I andre kollektivistiske kulturer verden over er dette enda vanlig.
Idag har vi læsere som bruker Guds ord som helbreder, både fysisk og psykisk sykdom, eller at de ber om beskyttelse og velsignelse. Da kalles det forbønn. Mange tror ikke på læsing og mener det er humbug, og plasserer dette under kvakksalveri. Mange tror heller ikke på Gud, og mener at verden og virkeligheten er det du ser og den er høyst rasjonell.
Jeg tror på Gud, og på gode og onde krefter, i og rundt oss. Vi er disponert for begge deler, og ønsker man for mye ondt for andre kan det ramme en selv. Og holder man seg til det gode, kan det komme velsignelse av det. Jeg ber i alle fall til Gud om alt mulig, mest om å at min tro, mitt liv, og min helse blir bevart, og ber det samme for hele familien, mine venner, slektninger, ja gjerne hele verden. Det finnes mektige krefter i universet, og det er en kamp mellom det gode og det onde. Som kristen skal man ikke frykte for noen ting, vi er ikke spart for prøvelser, men til slutt får vi komme inn i himmelen. Og gudsordet er det mektigste våpenet om man møter noe ondt. Og så har vi skytsengler som passer på oss.
Det er mer mellom himmel og jord enn alle andre steder, sa en mann engang...
Noen får mange og alvorlige varsler, mens andre opplever ingenting. Selv hadde jeg en periode da jeg fikk flere varsler per år om ting som skulle skje. Det var nifst, og jeg fikk angst etter at mange varsler slo til. Spesielt nifst var det når jeg drømte at på den plassen skal det dø noen, men jeg visste ikke hvem, hvordan og når. Når jeg drømte om hjemplassen hadde jeg angst for at det var noen i vår familie som skulle dø. Det har jo skjedd også, og nesten alltid har jeg fått et eller flere varsler. Jeg har fått mange andre varsler om ting om skal skje, men det passer ikke å gjengi de her. Jeg skal heller fabulere litt om fenomenet varsler.
Hvordan er det mulig å være sanndrømt, eller få andre typer varsler når ingen egentlig vet noe om fremtida. Og i samme gate, hvordan er det mulig å fornemme noe fra fortida når du kommer i et gammelt hus, eller på en ny plass? Jeg har ikke noe eksakt svar, men tror det har noe med tidsdimensjonen å gjøre. I vestlig kultur ser man for seg tida som lineær, som starter en plass og går i rett linje fremover, og det som skjer kommer aldri tilbake. I samisk og andre kollektivistiske kulturer ser man ofte på tida som sirkulær, noe som går rundt og rundt og ting kommer tilbake. Derfor kan man både fornemme ting fra fortida og få varsler om fremtida.
I tillegg tror mange på spøkelser, ånder, engler, gjenferd, gubon, huldra og mange, mange andre usynlige vesener, som bor i andre dimensjoner og som kan vise seg for deg av og til. Og noen ganger for å varsle deg. Det er mange som har hørt noen som roper på deg når du ferdes i farlig terreng, og som har reddet livet ditt. Andre har drømt om farlige ting og latt være å reise eller arbeide den dagen som planlagt. Noen har berget seg med nød og neppe fra ulykker, ras, storm eller farlige situasjoner eller farlige personer. Da sier man de hadde englevakt. Og noen har sett eller hørt personer komme når de egentlig kom etter en stund. Såkalt oavddus eller vardøger, som man mente var et godt tegn. Man mener tanken gikk foran og man fikke et varsel. Underlig er det i alle fall.
Noen hadde spesielle evner, og i gamle dager opptrådte noajden som sannsiger, problemløser og helbreder. Han kunne reise både bakover og framover i tid, finne ting og dyr og se hvordan fremtiden ble. I samiske miljø ble dette stemplet som upassende når kristendommen overtok, og noajder, trommereiser og slikt døde ut. I andre kollektivistiske kulturer verden over er dette enda vanlig.
Idag har vi læsere som bruker Guds ord som helbreder, både fysisk og psykisk sykdom, eller at de ber om beskyttelse og velsignelse. Da kalles det forbønn. Mange tror ikke på læsing og mener det er humbug, og plasserer dette under kvakksalveri. Mange tror heller ikke på Gud, og mener at verden og virkeligheten er det du ser og den er høyst rasjonell.
Jeg tror på Gud, og på gode og onde krefter, i og rundt oss. Vi er disponert for begge deler, og ønsker man for mye ondt for andre kan det ramme en selv. Og holder man seg til det gode, kan det komme velsignelse av det. Jeg ber i alle fall til Gud om alt mulig, mest om å at min tro, mitt liv, og min helse blir bevart, og ber det samme for hele familien, mine venner, slektninger, ja gjerne hele verden. Det finnes mektige krefter i universet, og det er en kamp mellom det gode og det onde. Som kristen skal man ikke frykte for noen ting, vi er ikke spart for prøvelser, men til slutt får vi komme inn i himmelen. Og gudsordet er det mektigste våpenet om man møter noe ondt. Og så har vi skytsengler som passer på oss.
Det er mer mellom himmel og jord enn alle andre steder, sa en mann engang...
Til minne om Gunnar, bror min.
Gunnar Mikal Urheim, min yngre bror, ville blitt 50 år i år. I forbindelse med det skriver jeg noen minneord om denne vår kjære bror, som på grunn av sykdom og depresjon valgte døden den 16. mai 1989. Han var da 25 år. Han var ung-schizofren, sluttet med medisiner, gikk inn i en psykose, og holdt ikke ut smerten i livet. Det kunne jeg skrevet mye om, men nu vil jeg minnes ham med å fortelle om andre sider ved hans liv, og alt det han ga oss.
Gunnar var nummer fem i en søskenflokk på åtte, med Lilla først, så meg, og så seks gutter til. Han ble født hjemme den gang vi bodde i Kjøpsvik noen år. Jeg hadde vært borte på besøk noen dager, kom hjem til leiligheta vår i Varmannsvei i Kjøpsvik, og plutselig kom Lilla fram med Gunnar og plasserte ham i fanget mitt. Da ble jeg storlig overrasket. Etter en periode i Kjøpsvik flyttet vi til Oppegård i Akershus når pappa tok et studieår og tok samisk grunnfag i Oslo, som en av flere dette første året det gas undervisning i nordsamisk ved Universitet i Oslo. Etter det flyttet vi tilbake til Musken, hvor begge mine foreldre var lærere nesten hele livet.
Det var noe spesielt med Gunnar, han var alltid beskjeden, litt stille, og veldig undrende og tenkende. Men snill dagen lang, og jeg opplevde han sjelden sint eller sur. Han gikk ungdomsskolen i Kjøpsvik, og bodde privat der. Året etter ble det ungdomsskole i Musken, og mine tre yngste brødre fikk gå på ungdomsskolen hjemme. Gunnar jobba flere år på sagbruket vårres i Hellmobotn da det var i drift på 80-tallet. Han var flink å snekre, og alltid presis på jobb. Han var ca et halvt år i militæret i Porsanger og var en av de beste skarpskytterne der. Han hadde trening fra mange jaktturer hjemme.
Gunnar var eldst av det jeg kaller kull nummer to hjemme, eldst av de fire yngste, selv om vi alle hadde samme mor og far. Vi var så mange søsken, så at når vi eldste flyttet på internatet når vi gikk ungdomsskolen, og videre på skoler og arbeid rundt omkring, så hadde vi lite kontakt med våre yngre søsken. De var hjemme og vi andre borte. Vi møttes enkelte helger, i høytider og i skoleferier. Men på sommeren var vi stort sett hele tida ilag. Den store fjellturen fra Hellmobotn til Vájsáloukta og videre med båt og buss til Oalloluokta, var ett av årets høydepunkter. Det året vi fylte åtte fikk vi gå den ruten med pappa, mens de under åtte tok toget til Sverige med mamma til hennes eventyrrike i Storlule. Jeg husker det året Gunnar fikk være med første gangen, det var morsomt for oss alle. Han var ikke lite stolt over å være med på fjellet sammen med pappa og mange storesøsken. Han var litt spinkel som liten, men ble fort en vant fjellgutt, som lærte kjapt og gledet seg over fjelllivet, fiske, moltbærplukking og de mange vandringene.
Han ble psykisk syk i tenårene, og var mest hjemme, sykdommen gjorde at han ikke klarte å jobbe etter årene ved sagbruket. Han hjalp til hjemme, leste litt matte og gikk på gårdan i Musken. Han hadde et ømt hjerte, og ba ofte sine sambygdinger om tilgivelse, og hadde en inderlig tro på Gud og trodde på ordet om syndenes forlatelse i Jesu navn og blod. Det bidro til å holde han oppe i vanskelige tider. Han gikk inn i en sterk psykose våren 1989 etter å ha bodd hos meg en periode i Oslo den vinteren. Han nesten sluttet å snakke, røyka i ett og snudde døgnet. Tilslutt valgte han døden ved å hoppe i elva i Musken, og ble ikke funnet i havet før etter åtte uker. Hans kristne tro gjorde at vi var overbevist om han kom til himmelen og han var så syk at han visste knapt nok hva han gjorde den mainatten i 1989.
Det jeg husker Gunnar mest for er hans snillhet, ydmykhet, godhet og enkle tro. Han spurte pappa en gang om man kunne føle smerte i himmelen. Jeg tror han lengtet dit når sykdommen plaget han, og når han følte seg ensom og mislykket. Han sa også ofte, "Jeg har en kjær Far i himmelen". En trøst er at han var elsket av foreldrene våre og alle sine søsken, og var sjelden helt alene. Hans død var et stort sjokk for oss alle, og for mamma og pappa var det nok det største traumet. Vi ble aldri de samme etter dette. Det gikk mange år før vi kunne prate om Gunnar uten å gråte. Og det ble ekstra tungt når noen ledere hjemme boikottet minnestunda hans i Musken, og pappa opplevde å bli suspendert som predikant like etterpå. Han preket lite på tolv år, og nu er han leder der inne. Det var slutten på den verste interne fornorskningstida i Tysfjord, og vi har strevd med å forstå hva galt han hadde gjort. Vi forsto etterhvert at det var hardhendt fornorskning på gang og pappa var altfor samisk. Men det er en annen historie.
Jeg minnes Gunnar med takknemlighet, og minnes det nære båndet vi hadde hele livet. Jeg fikk lov å være storebror til en snill gutt og nær bror. Mange har sagt fine ting om Gunnar, som jeg har gjemt i mitt hjerte. Jeg tror det finnes en gjensynsmorgen i himmelen når den tid kommer, og det er en stor trøst å vite og tro at vår kjære bror har det godt nå, og han har møtt sin mamma, sitt onkelbarn Erlend, og mange andre kjenninger i Guds paradis. Fred være med hans minne!
Gunnar var nummer fem i en søskenflokk på åtte, med Lilla først, så meg, og så seks gutter til. Han ble født hjemme den gang vi bodde i Kjøpsvik noen år. Jeg hadde vært borte på besøk noen dager, kom hjem til leiligheta vår i Varmannsvei i Kjøpsvik, og plutselig kom Lilla fram med Gunnar og plasserte ham i fanget mitt. Da ble jeg storlig overrasket. Etter en periode i Kjøpsvik flyttet vi til Oppegård i Akershus når pappa tok et studieår og tok samisk grunnfag i Oslo, som en av flere dette første året det gas undervisning i nordsamisk ved Universitet i Oslo. Etter det flyttet vi tilbake til Musken, hvor begge mine foreldre var lærere nesten hele livet.
Det var noe spesielt med Gunnar, han var alltid beskjeden, litt stille, og veldig undrende og tenkende. Men snill dagen lang, og jeg opplevde han sjelden sint eller sur. Han gikk ungdomsskolen i Kjøpsvik, og bodde privat der. Året etter ble det ungdomsskole i Musken, og mine tre yngste brødre fikk gå på ungdomsskolen hjemme. Gunnar jobba flere år på sagbruket vårres i Hellmobotn da det var i drift på 80-tallet. Han var flink å snekre, og alltid presis på jobb. Han var ca et halvt år i militæret i Porsanger og var en av de beste skarpskytterne der. Han hadde trening fra mange jaktturer hjemme.
Gunnar var eldst av det jeg kaller kull nummer to hjemme, eldst av de fire yngste, selv om vi alle hadde samme mor og far. Vi var så mange søsken, så at når vi eldste flyttet på internatet når vi gikk ungdomsskolen, og videre på skoler og arbeid rundt omkring, så hadde vi lite kontakt med våre yngre søsken. De var hjemme og vi andre borte. Vi møttes enkelte helger, i høytider og i skoleferier. Men på sommeren var vi stort sett hele tida ilag. Den store fjellturen fra Hellmobotn til Vájsáloukta og videre med båt og buss til Oalloluokta, var ett av årets høydepunkter. Det året vi fylte åtte fikk vi gå den ruten med pappa, mens de under åtte tok toget til Sverige med mamma til hennes eventyrrike i Storlule. Jeg husker det året Gunnar fikk være med første gangen, det var morsomt for oss alle. Han var ikke lite stolt over å være med på fjellet sammen med pappa og mange storesøsken. Han var litt spinkel som liten, men ble fort en vant fjellgutt, som lærte kjapt og gledet seg over fjelllivet, fiske, moltbærplukking og de mange vandringene.
Han ble psykisk syk i tenårene, og var mest hjemme, sykdommen gjorde at han ikke klarte å jobbe etter årene ved sagbruket. Han hjalp til hjemme, leste litt matte og gikk på gårdan i Musken. Han hadde et ømt hjerte, og ba ofte sine sambygdinger om tilgivelse, og hadde en inderlig tro på Gud og trodde på ordet om syndenes forlatelse i Jesu navn og blod. Det bidro til å holde han oppe i vanskelige tider. Han gikk inn i en sterk psykose våren 1989 etter å ha bodd hos meg en periode i Oslo den vinteren. Han nesten sluttet å snakke, røyka i ett og snudde døgnet. Tilslutt valgte han døden ved å hoppe i elva i Musken, og ble ikke funnet i havet før etter åtte uker. Hans kristne tro gjorde at vi var overbevist om han kom til himmelen og han var så syk at han visste knapt nok hva han gjorde den mainatten i 1989.
Det jeg husker Gunnar mest for er hans snillhet, ydmykhet, godhet og enkle tro. Han spurte pappa en gang om man kunne føle smerte i himmelen. Jeg tror han lengtet dit når sykdommen plaget han, og når han følte seg ensom og mislykket. Han sa også ofte, "Jeg har en kjær Far i himmelen". En trøst er at han var elsket av foreldrene våre og alle sine søsken, og var sjelden helt alene. Hans død var et stort sjokk for oss alle, og for mamma og pappa var det nok det største traumet. Vi ble aldri de samme etter dette. Det gikk mange år før vi kunne prate om Gunnar uten å gråte. Og det ble ekstra tungt når noen ledere hjemme boikottet minnestunda hans i Musken, og pappa opplevde å bli suspendert som predikant like etterpå. Han preket lite på tolv år, og nu er han leder der inne. Det var slutten på den verste interne fornorskningstida i Tysfjord, og vi har strevd med å forstå hva galt han hadde gjort. Vi forsto etterhvert at det var hardhendt fornorskning på gang og pappa var altfor samisk. Men det er en annen historie.
Jeg minnes Gunnar med takknemlighet, og minnes det nære båndet vi hadde hele livet. Jeg fikk lov å være storebror til en snill gutt og nær bror. Mange har sagt fine ting om Gunnar, som jeg har gjemt i mitt hjerte. Jeg tror det finnes en gjensynsmorgen i himmelen når den tid kommer, og det er en stor trøst å vite og tro at vår kjære bror har det godt nå, og han har møtt sin mamma, sitt onkelbarn Erlend, og mange andre kjenninger i Guds paradis. Fred være med hans minne!
mandag 18. november 2013
Selvmord - det største tabu?
Selvmord, eller selvdrap er et av de største tabu i verden. Det rammer først og fremst den som gjør det, men også familien, de nærmeste, klassen, arbeidsplassen, lokalsamfunnet og storsamfunnet. Det er ti ganger flere som forsøker men mislykkes med det, og da flest jenter/kvinner. Gutter/menn gjør det ofte mer brutalt og uten mulighet for redning. Årsakene til selvdrap kan være mange, men fellesnevneren er nesten alltid følelsen av meningsløshet, tristhet, ekskludering, avmakt, tap og det at de har mistet håp om hjelp eller bedring. En viktig årsak er psykiske lidelser der vedkommende ikke klarer å vurdere ting som normalt, men sliter med lidelsen og med voldsom angst, depresjon, forvirring og mange tapsfølelser, og ser ingen annen utvei enn døden. Også personer med langvarig misbruk av alkohol eller narkotika, gjerne i kategorien rus/psykiatri. Eller personer som er veldig traumatiserte etter krig, forfølgelse, seksuelle overgrep. dype krenkelser, eller som er sterkt stigmatiserte av ulike grunner. Noen på grunn av langvarig og massiv mobbing, og andre på grunn av tapt ære og verdighet. Livet har med andre ord blitt for meningsløst, for smertefullt og uutholdelig.
Jeg har selv opplevd at en bror av meg tok livet av seg 16.mai 1989. Han ble 25 år, og var såkalt ung- schizofren, det vil si at han utviklet lidelsen i relativt ung alder, og slet voldsomt til tider. Lidelsen fører ofte til døden, og da spesielt for gutter. Han prøvde først å skjære seg til døds hjemme, og hoppet deretter i elva, og ble ikke funnet før etter åtte uker, da i fjæra ca 1 mil hjemmefra. Jeg vil ikke beskrive hendelsen mer detaljert enn som så, for det er ikke det viktigste i denne sammenhengen. Det viktigste er å bryte dette tabuet, snakke om det, og - om mulig - forhindre nye tragedier. Samt gjøre alt som er mulig å forebygge selvmord. Oppdage mulige kandidater, se etter tegn, bry seg, tørre å spørre, få folk til behandling, skape mer inkluderende samfunn, og at forskningen og behandlingen på dette feltet blir bedre.
Alt kan ikke forutses, men det er mye som kan gjøres når tragedien inntreffer. Først og fremst bry seg, snakke med alle i nærmeste familie, hjelpe til, være støtte, lytte, arrangere felles minnehøytid, og gi alle en mulighet til å delta på en eller annen måte. Før eller senere skjer det, i hver eneste kommune, blant alle etniske grupper, i mange slekter og på enkelte arbeidsplasser. Enhver av oss kan bidra, og vi bør tenke gjennom hva vi selv kan gjøre, og hvordan. Det verste er å ikke gjøre noe som helst, tie det ihjel, gå omveier på gata, slutte å besøke folk og slike ting, med den noble begrunnelsen at "vi skal la de sørge i fred", som om vi gjør de sørgende en stor tjeneste. Man skal huske at familien selv er kanskje ikke i stand til å trøste hverandre, mange er i sjokk, alle i sorg, noen har sterk skyldfølelse eller er ganske enkelt lammet eller traumatisert. Da og nettopp da trenger en slik familie støtte, varme, hjelp, noen å prate med, og noen til å bry seg om barna i en slik familie. Det gjelder forøvrig ved alle former for tragedier.
Vår familie opplevde imidlertid mye støtte når det skjedde, mener det var 3-400 mennesker som lette ukesvis på land og hav i den lille bygda Måsske/Musken, den våren og sommeren. Folk organiserte letemannskap, og skolen ble brukt som kommandosentral og matstasjon. Noen opprettet hjelpekonto i den lokale banken, og folk ga over 200.000 til hjelpeaksjonen. Det ble brukt til mat, drivstoff til båter, miniubåt og lignende kostnader. Enkelte læstadianske menigheter andre steder ga også penger. Steigen Røde Kors hjelpekorps gikk manngard på land, leder dengang var en god venn av meg som jeg hadde gått på folkehøgskole sammen med. Alt dette er vi veldig takknemlige for!
Det vi opplevde er ikke typisk har jeg forstått. I samfunnet forøvrig forbigås ofte selvmord i det stille, noen føler skam og ønsker å tie det ihjel, andre lager en dekkhistorie og bare lider i stillhet. Lenge var selvmord svært tabu og en tid ble ofrene gravlagt utenfor kirkegården. Det er mye bedre nå, det er større åpenhet om psykiske lidelser generelt, og myndighetene/helsevesenet jobber spesifikt med forebygging, behandling og forskning. Og folk tør mer å prate om psykisk helse, psykiatriske lidelser, familieproblemer og selvmord. Men ennå har vi en vei å gå.
Det vi aldri må glemme, er at sorgen etter å miste et barn ved brå død er det mest alvorligste og traumatiske et menneske kan oppleve overhodet, uavhengig av den dødes alder, sorgen er ofte livsvarig selv om den svekkes etter en tid og antar andre former. Det er en utbredt myte at etter ett år er man liksom ferdig å sørge og blir normal igjen. En annen myte er at man ripper opp i gamle sår ved å snakke om den døde og tragedien. De nærmeste og familien blir aldri de samme igjen, og tragedien vil prege disse livet ut på ulike måter. Derfor kan man trygt snakke om det som har skjedd, minnes, vise omtanke, besøke de rammede, gi en håndsrekning, skrive noe trøstende og lignende. Alle former for positiv oppmerksomhet helbreder, og bidrar til mindre smerte og ensomhet.
Jeg har selv opplevd at en bror av meg tok livet av seg 16.mai 1989. Han ble 25 år, og var såkalt ung- schizofren, det vil si at han utviklet lidelsen i relativt ung alder, og slet voldsomt til tider. Lidelsen fører ofte til døden, og da spesielt for gutter. Han prøvde først å skjære seg til døds hjemme, og hoppet deretter i elva, og ble ikke funnet før etter åtte uker, da i fjæra ca 1 mil hjemmefra. Jeg vil ikke beskrive hendelsen mer detaljert enn som så, for det er ikke det viktigste i denne sammenhengen. Det viktigste er å bryte dette tabuet, snakke om det, og - om mulig - forhindre nye tragedier. Samt gjøre alt som er mulig å forebygge selvmord. Oppdage mulige kandidater, se etter tegn, bry seg, tørre å spørre, få folk til behandling, skape mer inkluderende samfunn, og at forskningen og behandlingen på dette feltet blir bedre.
Alt kan ikke forutses, men det er mye som kan gjøres når tragedien inntreffer. Først og fremst bry seg, snakke med alle i nærmeste familie, hjelpe til, være støtte, lytte, arrangere felles minnehøytid, og gi alle en mulighet til å delta på en eller annen måte. Før eller senere skjer det, i hver eneste kommune, blant alle etniske grupper, i mange slekter og på enkelte arbeidsplasser. Enhver av oss kan bidra, og vi bør tenke gjennom hva vi selv kan gjøre, og hvordan. Det verste er å ikke gjøre noe som helst, tie det ihjel, gå omveier på gata, slutte å besøke folk og slike ting, med den noble begrunnelsen at "vi skal la de sørge i fred", som om vi gjør de sørgende en stor tjeneste. Man skal huske at familien selv er kanskje ikke i stand til å trøste hverandre, mange er i sjokk, alle i sorg, noen har sterk skyldfølelse eller er ganske enkelt lammet eller traumatisert. Da og nettopp da trenger en slik familie støtte, varme, hjelp, noen å prate med, og noen til å bry seg om barna i en slik familie. Det gjelder forøvrig ved alle former for tragedier.
Vår familie opplevde imidlertid mye støtte når det skjedde, mener det var 3-400 mennesker som lette ukesvis på land og hav i den lille bygda Måsske/Musken, den våren og sommeren. Folk organiserte letemannskap, og skolen ble brukt som kommandosentral og matstasjon. Noen opprettet hjelpekonto i den lokale banken, og folk ga over 200.000 til hjelpeaksjonen. Det ble brukt til mat, drivstoff til båter, miniubåt og lignende kostnader. Enkelte læstadianske menigheter andre steder ga også penger. Steigen Røde Kors hjelpekorps gikk manngard på land, leder dengang var en god venn av meg som jeg hadde gått på folkehøgskole sammen med. Alt dette er vi veldig takknemlige for!
Det vi opplevde er ikke typisk har jeg forstått. I samfunnet forøvrig forbigås ofte selvmord i det stille, noen føler skam og ønsker å tie det ihjel, andre lager en dekkhistorie og bare lider i stillhet. Lenge var selvmord svært tabu og en tid ble ofrene gravlagt utenfor kirkegården. Det er mye bedre nå, det er større åpenhet om psykiske lidelser generelt, og myndighetene/helsevesenet jobber spesifikt med forebygging, behandling og forskning. Og folk tør mer å prate om psykisk helse, psykiatriske lidelser, familieproblemer og selvmord. Men ennå har vi en vei å gå.
Det vi aldri må glemme, er at sorgen etter å miste et barn ved brå død er det mest alvorligste og traumatiske et menneske kan oppleve overhodet, uavhengig av den dødes alder, sorgen er ofte livsvarig selv om den svekkes etter en tid og antar andre former. Det er en utbredt myte at etter ett år er man liksom ferdig å sørge og blir normal igjen. En annen myte er at man ripper opp i gamle sår ved å snakke om den døde og tragedien. De nærmeste og familien blir aldri de samme igjen, og tragedien vil prege disse livet ut på ulike måter. Derfor kan man trygt snakke om det som har skjedd, minnes, vise omtanke, besøke de rammede, gi en håndsrekning, skrive noe trøstende og lignende. Alle former for positiv oppmerksomhet helbreder, og bidrar til mindre smerte og ensomhet.
onsdag 30. oktober 2013
Sijdda - samisk, ikkevoldelig, likestilt, kollektiv samfunnsform
Sijdda - lulesamisk for hjem. Kan selvfølgelig bety hjem i betydning et hus, ditt barndomshjem for eksempel. Men fra gammelt av betydde det nok mer en ett hus, det betydde nærmest hele bygda og i reindrifta et flyttlag. Samer og andre nomadefolk benyttet alltid et visst territorium, gjerne et helt område knyttet til et vassdrag. Der det var plass til gammer, låvdagoade (lavvoer), etterhvert hus, og det måtte være god tilgang til vann, brensel, fisk, jakt, fangst, og gjerne være litt beskyttet. En sijdda grenset alltid til en annen sijdda, men det betyr ikke at det alltid var folk året rundt i nabosijddaen. Alt etter årstidene flyttet disse nomadene fram og tilbake, eller til en helt ny sijdda om det var behov for det. For spesielt interesserte kan jeg anbefale Oddmund Andersens doktoravhandling ”Flyttefolk og bofaste. En studie av samisk bosetting i Sør-Troms og Nordre Nordland”, der han beskriver oppkomsten av reindrifta og den senere utviklinga.
Sijddaer i dag forbindes ofte med reindriftssijddaer, siida på nordsamisk, og samebyar på svensk. Det er i disse reindriftssijddaene vi i dag finner denne tradisjonelle samiske måten å organisere seg på, nemlig på sijddavis, en klar kollektiv samfunnsform. Etterhvert ble samene mer og mer bofaste, ved kysten levde de som fiskerbønder, og begynte å bygge hus. Men tankegangen, verdiene og organiseringsformen har ikke forsvunnet, den ble lenge holdt i live i vanlige bygder, og lever fremdeles i mange bygder der det finnes samer (og bygdefolk). Folkemøte er en overlevd form, og det samme er lokalutvalg.
Læstadianismen oppsto først blant samer, kvener og tornedalinger forøvrig i Nord-Sverige på 1840-tallet og spredte seg lynraskt fra sijdda til sijdda, hovedsaklig gjennom reindriftssamer som flyttet mellom vinterbeitene i Sverige/Finland og sommerbeitene ved norskekysten. Slik kom denne kristendomsformen veldig raskt til Norge, etter at den oppsto i Sverige. Det eiendommelige er at organiseringsformen i læstadianske forsamlinger er nesten identisk med sijddamodellen, og det er vel ikke rart da det var samer som dominerte bevegelsen de første 40/50- årene. Byabøn ble til søndagssamling, og gjestfrihet var en dyd. Samme er begrepet de eldste. Rádebiedna, rådslagnings-samling eller årsmøte er egentlig et sijddaforsamlingsmøte, og hele bygda deltok gjerne i samlingsaktivitetene selv om ikke alle var personlige kristne. Det var fordi sijddaånden rådde, og denne samarbeidsformen preger alle forsamlinger, overalt.
Hvordan fungerte så dette i praksis? Sijdda er en utpreget kollektiv, nokså likestilt samfunnsmodell, og modellen er utbredt verden over blant urfolk, stammefolk, nomader og andre kollektivistiske samfunn, dvs. i store deler av verden. I motsetning til vestlige samfunn som er preget av gresk tenking med bystater, demokrati, flertall/mindretallvalg, patriarkat, og lovgivende, utøvende og dømmende makt. Alt disse elementene finnes i sijddamodellen men på en annen måte, og i mye mindre målestokk. Sijddafilosofien er også utpreget fredelig og ikke-voldelig og lenge fantes det ikke ord for krig blant samene. Samene drev ikke med krigføring og erobring og man forhandlet alltid innad og utad til man ble enige. De samiske språkene har ofte mange indirekte og høflige vendinger og det var en som sa at samisk burde være diplomatspråket i verden!
Ved viktige avgjørelser trådte sijddaforsamlingen sammen, dvs. forsamlingen av de eldste. Den eldste, mannen/iset i sijddaen innkalte, og fra hver familie kom den eldste i hver familie. Sikkert ikke kjernefamilier dengang men heller storfamilie i flere generasjoner. De drøftet til de ble enige, ved hjelp av konsensus (allmen enighet) og ikke ved flertallsavgjørelser. De som måtte tilpasse seg godtok lojalt den felles oppfatningen inntil noe annet ble bestemt. Dette var nok helt nødvendig for å overleve. Om en enkeltfamilie eller enkeltperson fisket opp all fisken eller skjøt all viltet ville nok alle sulte eller dø. Derfor fulgte det sanksjoner mot den som prøvde seg. Det kunne være sosiale sanksjoner, degradering eller usynliggjøring, som var det aller verste. I tillegg lærte man at fisket man all auårn opp kom háhkamádda og tok deg, altså auårsmodern fra dypet. Dvs. at naturen straffet deg, og man tilla naturen spesielle krefter.
I reindriftsijddaer fulgte man reinens flyttinger mellom innland- og kyst, eller mellom skogs- og fjellområder. Var man vinteren i Sverige flyttet man til kysten om sommeren. Egentlig brydde man seg ikke om riksgrensene, for de samiske områdene var i praksis grenseløse. Familiene bodde da gjerne hos slektninger ved kysten eller hos verdde-familier der man byttet naturalia, tjenester - og helt sikkert ekteskapspartnere! Reindriftssamene byttet alt av reinprodukter, skinn, sener, horn, kjøtt, vilt, fugl, reinmelkost, duollje/skinn mot fiske- og saueprodukter, som ull, kumelk- og geiteost, saueskinn, votter, poteter, klær, og tran! Man drev med utpreget naturalhusholdning og i tillegg handlet på ulike markeder og kjøpsteder det man ikke kunne lage eller få tak i lokalt.
I en sijdda samarbeidet man hele tiden, og iset og iemet fordelte gjerne arbeidsoppgavene og var nok den utøvende makten etter at sijddaforsamlingen hadde laget uskrevne lover og regler og tatt viktige beslutninger. Den dømmende makten var kollektivet og sosiale sanksjoner. Man hadde da blitt enige om felles aktiviteter som jakt, fangst, fiske, flytting, vedhogst, bosetting og grenseoppgang mot nabosijddaer. Alt til felles beste. Ble det magert et sted kunne man flytte til et annet sted, etter nøye rekognosering. Eller man kunne benytte to eller tre områder, for eksempel kunne kyr og geiter tas med til sommerseter eller til fjells. Man kunne slå høy i utmarka, sanke sennagress til fjells, og jakte og fiske i store fjellområder i tilknytning til sijddaen.
Sijddaer i dag forbindes ofte med reindriftssijddaer, siida på nordsamisk, og samebyar på svensk. Det er i disse reindriftssijddaene vi i dag finner denne tradisjonelle samiske måten å organisere seg på, nemlig på sijddavis, en klar kollektiv samfunnsform. Etterhvert ble samene mer og mer bofaste, ved kysten levde de som fiskerbønder, og begynte å bygge hus. Men tankegangen, verdiene og organiseringsformen har ikke forsvunnet, den ble lenge holdt i live i vanlige bygder, og lever fremdeles i mange bygder der det finnes samer (og bygdefolk). Folkemøte er en overlevd form, og det samme er lokalutvalg.
Læstadianismen oppsto først blant samer, kvener og tornedalinger forøvrig i Nord-Sverige på 1840-tallet og spredte seg lynraskt fra sijdda til sijdda, hovedsaklig gjennom reindriftssamer som flyttet mellom vinterbeitene i Sverige/Finland og sommerbeitene ved norskekysten. Slik kom denne kristendomsformen veldig raskt til Norge, etter at den oppsto i Sverige. Det eiendommelige er at organiseringsformen i læstadianske forsamlinger er nesten identisk med sijddamodellen, og det er vel ikke rart da det var samer som dominerte bevegelsen de første 40/50- årene. Byabøn ble til søndagssamling, og gjestfrihet var en dyd. Samme er begrepet de eldste. Rádebiedna, rådslagnings-samling eller årsmøte er egentlig et sijddaforsamlingsmøte, og hele bygda deltok gjerne i samlingsaktivitetene selv om ikke alle var personlige kristne. Det var fordi sijddaånden rådde, og denne samarbeidsformen preger alle forsamlinger, overalt.
Hvordan fungerte så dette i praksis? Sijdda er en utpreget kollektiv, nokså likestilt samfunnsmodell, og modellen er utbredt verden over blant urfolk, stammefolk, nomader og andre kollektivistiske samfunn, dvs. i store deler av verden. I motsetning til vestlige samfunn som er preget av gresk tenking med bystater, demokrati, flertall/mindretallvalg, patriarkat, og lovgivende, utøvende og dømmende makt. Alt disse elementene finnes i sijddamodellen men på en annen måte, og i mye mindre målestokk. Sijddafilosofien er også utpreget fredelig og ikke-voldelig og lenge fantes det ikke ord for krig blant samene. Samene drev ikke med krigføring og erobring og man forhandlet alltid innad og utad til man ble enige. De samiske språkene har ofte mange indirekte og høflige vendinger og det var en som sa at samisk burde være diplomatspråket i verden!
Ved viktige avgjørelser trådte sijddaforsamlingen sammen, dvs. forsamlingen av de eldste. Den eldste, mannen/iset i sijddaen innkalte, og fra hver familie kom den eldste i hver familie. Sikkert ikke kjernefamilier dengang men heller storfamilie i flere generasjoner. De drøftet til de ble enige, ved hjelp av konsensus (allmen enighet) og ikke ved flertallsavgjørelser. De som måtte tilpasse seg godtok lojalt den felles oppfatningen inntil noe annet ble bestemt. Dette var nok helt nødvendig for å overleve. Om en enkeltfamilie eller enkeltperson fisket opp all fisken eller skjøt all viltet ville nok alle sulte eller dø. Derfor fulgte det sanksjoner mot den som prøvde seg. Det kunne være sosiale sanksjoner, degradering eller usynliggjøring, som var det aller verste. I tillegg lærte man at fisket man all auårn opp kom háhkamádda og tok deg, altså auårsmodern fra dypet. Dvs. at naturen straffet deg, og man tilla naturen spesielle krefter.
I reindriftsijddaer fulgte man reinens flyttinger mellom innland- og kyst, eller mellom skogs- og fjellområder. Var man vinteren i Sverige flyttet man til kysten om sommeren. Egentlig brydde man seg ikke om riksgrensene, for de samiske områdene var i praksis grenseløse. Familiene bodde da gjerne hos slektninger ved kysten eller hos verdde-familier der man byttet naturalia, tjenester - og helt sikkert ekteskapspartnere! Reindriftssamene byttet alt av reinprodukter, skinn, sener, horn, kjøtt, vilt, fugl, reinmelkost, duollje/skinn mot fiske- og saueprodukter, som ull, kumelk- og geiteost, saueskinn, votter, poteter, klær, og tran! Man drev med utpreget naturalhusholdning og i tillegg handlet på ulike markeder og kjøpsteder det man ikke kunne lage eller få tak i lokalt.
I en sijdda samarbeidet man hele tiden, og iset og iemet fordelte gjerne arbeidsoppgavene og var nok den utøvende makten etter at sijddaforsamlingen hadde laget uskrevne lover og regler og tatt viktige beslutninger. Den dømmende makten var kollektivet og sosiale sanksjoner. Man hadde da blitt enige om felles aktiviteter som jakt, fangst, fiske, flytting, vedhogst, bosetting og grenseoppgang mot nabosijddaer. Alt til felles beste. Ble det magert et sted kunne man flytte til et annet sted, etter nøye rekognosering. Eller man kunne benytte to eller tre områder, for eksempel kunne kyr og geiter tas med til sommerseter eller til fjells. Man kunne slå høy i utmarka, sanke sennagress til fjells, og jakte og fiske i store fjellområder i tilknytning til sijddaen.
søndag 20. oktober 2013
Demens, sorg og mammasavn
Jeg og mine søsken har en mamma søm døde av Alzheimers i 2012, etter 8 års sykdom. Pappa mista sin kone, noen mista en søster, noen en tante, nabo, venn. Kanskje var det likevel tapet av en áhkko/bestemor som var det verste. Vi søsken var voksne, mange med egne barn, men likevel var det trist, vemodig og sørgelig. Mamma døde sakte, sakte, jeg husker jeg gråt nesten ikke den dagen da jeg fikk høre det. Jeg sa bare stille og rolig til sønn min på 12 at nu har áhkko flytta hjem til Gud, og der har ho det fint. Og der får hun treffe sine kjære, og aller mest Gunnar, bror min, og Erlend, mitt kjære onkelbarn. I båreandakten fortalte jeg at de to møter sin mamma og áhkko, og sier, velkommen, vi har venta på dæ, vi har vært her en stund. Kom, vi er kjent her, nu skal vi vise dæ rundt!
Æ savne mamma inderlig. Æ savne at ho møter oss heime, maten ho laga, latteren, all kjærligheten ho viste ved å gjøre ting for oss ongan. Sy gáppte (kofta), lage mat og sende gáhkko (klappakaka) i posten der vi bodde, med en liten lapp i til de minste, "mitt elskede barn", æ savne all skravlinga, og alle de gangene ho sang. Æ savna all latteren heime hos oss, samlingstid og gjesta, fjellturan, og de vakre somrene i Ålloluokta. Og den dyrebare tida da Erlend bodde i Musken lamme far sin hos áhkko og áddjá. Og æ savne Erlend, den gode gutten vårres. Og Gunnar som berre var snill.
Mamma gråt når vi kom og når vi gikk, og ho kjente oss i familien igjen. Jeg kommer aldri til å glemme spaserturene i gangene på sykehjemmet, der vi gikk med henne etter tur. Det beste var å holde ho i begge hendene og gå bakover. Etter noen ustødige skritt så ho opp på meg og smilte! Det smilet var den beste gaven jeg kunne få, og sa mye mer enn tusen ord. Så mange minner, så mye vemod, så mye følelser. Jeg sa takk, mamma for alt, æ e glad i dæ, æ savna dæ. Og så spurte ho etter pappa. Kor e Mikal? Noen ganger var det ikke pappa ho mente, men andre. Så lista vi opp navn etter navn, helt til ho sa ja. Som oftest var det barn og barnebarn, og spesielt Erlend etter at han døde i 2008.
Det går ikke an å beskrive den uendelige sorgen som jeg og vår familie har måtte gjennomgå. Først Svierik-áhkko (mormor) som døde i 1989. Så Gunnar som tok livet av seg i 1989, deretter Iebbámoahtá (tante Ebba) som døde kort tid etter. Så fikk mamma Alzheimers i 2004. Og så det verste sjokket, Erlend døde i 2008 bare 20 år gammel. Så døde mamma i fjor, i 2012. Alt dette i tillegg til de andre prøvelsene vi har blitt utsatt for, noe jeg ikke er tenkt å snakke om nå, men kanskje senere.
Det ble rett og slett for mye. Jeg kjenner på en dyp, dyp sorg over alle de døde, alle tap, og all forfølgelse. Og jeg kjenner også på de andre følelsene som kommer og går, ensomhet, savn, bitterhet, avmakt, hjemløshet og utmattethet. Sykdommer, flytting, dårlig økonomi, lengsel og leting etter et hjem og en plass der kropp og sjel kan hvile. Jeg snakker for meg selv, selvfølgelig, men vet at det kan gjelde de andre og. Noen ganger kommer bare tårene. Og jeg vet hvorfor. Det er ikke bare en spesiell ting. Det er selve sjelen som gråter. Da får tårene renne fritt, og de skal man ikke stanse.
Det er ikke så mye terapi som skal til for å trøste. Det jeg setter aller mest pris på og som heler er kjærligheten, et vennskap, et blikk, et kort besøk, et vennlig ord, og om noen sier, æ ser dæ og din smerte. Æ tenke på dæ, og du e min gode venn. Det skal ikke så mye til. Vennskapet mellom oss søsken betyr utrolig mye, selv om alle ikke ses like ofte, og vi ikke alltid klarer å prate om tap, sorg og smerte. Vi hjelper hverandre, og snikksnakker mest om praktisk/økonomiske ting i hverdagen, og organiserer fjelltur sånn at pappa kjem sæ til fjells, og får litt besøk i det avfolkede Musken. Det er den lille gesten, middagsinvitasjonen, en hjelpende hånd, en kort melding eller telefon. Det er alle hverdagene som er livet, der vi kjenner vi har hverandre en plass og at alt er roligere.
Jeg er bare 55, men føler meg som 75 til sinns. Altfor mye erfaring på alt for kort tid. Jeg tar livet med ro, for det må jeg pga kronisk utmattelse. Jeg har god til til å kjenne på alle følelser og tanker, og jeg har fått en slags indre fred med meg selv, fått en viss porsjon livsvisdom, masse erfaring, bøttevis med kunnskap jeg ikke aner skal brukes til. Og en vakker, klok og trofast kone, to bonusdøtre og fra før av har jeg en herlig tenåringsgutt! Jeg sørger, men jeg er rik!
Æ savne mamma inderlig. Æ savne at ho møter oss heime, maten ho laga, latteren, all kjærligheten ho viste ved å gjøre ting for oss ongan. Sy gáppte (kofta), lage mat og sende gáhkko (klappakaka) i posten der vi bodde, med en liten lapp i til de minste, "mitt elskede barn", æ savne all skravlinga, og alle de gangene ho sang. Æ savna all latteren heime hos oss, samlingstid og gjesta, fjellturan, og de vakre somrene i Ålloluokta. Og den dyrebare tida da Erlend bodde i Musken lamme far sin hos áhkko og áddjá. Og æ savne Erlend, den gode gutten vårres. Og Gunnar som berre var snill.
Mamma gråt når vi kom og når vi gikk, og ho kjente oss i familien igjen. Jeg kommer aldri til å glemme spaserturene i gangene på sykehjemmet, der vi gikk med henne etter tur. Det beste var å holde ho i begge hendene og gå bakover. Etter noen ustødige skritt så ho opp på meg og smilte! Det smilet var den beste gaven jeg kunne få, og sa mye mer enn tusen ord. Så mange minner, så mye vemod, så mye følelser. Jeg sa takk, mamma for alt, æ e glad i dæ, æ savna dæ. Og så spurte ho etter pappa. Kor e Mikal? Noen ganger var det ikke pappa ho mente, men andre. Så lista vi opp navn etter navn, helt til ho sa ja. Som oftest var det barn og barnebarn, og spesielt Erlend etter at han døde i 2008.
Det går ikke an å beskrive den uendelige sorgen som jeg og vår familie har måtte gjennomgå. Først Svierik-áhkko (mormor) som døde i 1989. Så Gunnar som tok livet av seg i 1989, deretter Iebbámoahtá (tante Ebba) som døde kort tid etter. Så fikk mamma Alzheimers i 2004. Og så det verste sjokket, Erlend døde i 2008 bare 20 år gammel. Så døde mamma i fjor, i 2012. Alt dette i tillegg til de andre prøvelsene vi har blitt utsatt for, noe jeg ikke er tenkt å snakke om nå, men kanskje senere.
Det ble rett og slett for mye. Jeg kjenner på en dyp, dyp sorg over alle de døde, alle tap, og all forfølgelse. Og jeg kjenner også på de andre følelsene som kommer og går, ensomhet, savn, bitterhet, avmakt, hjemløshet og utmattethet. Sykdommer, flytting, dårlig økonomi, lengsel og leting etter et hjem og en plass der kropp og sjel kan hvile. Jeg snakker for meg selv, selvfølgelig, men vet at det kan gjelde de andre og. Noen ganger kommer bare tårene. Og jeg vet hvorfor. Det er ikke bare en spesiell ting. Det er selve sjelen som gråter. Da får tårene renne fritt, og de skal man ikke stanse.
Det er ikke så mye terapi som skal til for å trøste. Det jeg setter aller mest pris på og som heler er kjærligheten, et vennskap, et blikk, et kort besøk, et vennlig ord, og om noen sier, æ ser dæ og din smerte. Æ tenke på dæ, og du e min gode venn. Det skal ikke så mye til. Vennskapet mellom oss søsken betyr utrolig mye, selv om alle ikke ses like ofte, og vi ikke alltid klarer å prate om tap, sorg og smerte. Vi hjelper hverandre, og snikksnakker mest om praktisk/økonomiske ting i hverdagen, og organiserer fjelltur sånn at pappa kjem sæ til fjells, og får litt besøk i det avfolkede Musken. Det er den lille gesten, middagsinvitasjonen, en hjelpende hånd, en kort melding eller telefon. Det er alle hverdagene som er livet, der vi kjenner vi har hverandre en plass og at alt er roligere.
Jeg er bare 55, men føler meg som 75 til sinns. Altfor mye erfaring på alt for kort tid. Jeg tar livet med ro, for det må jeg pga kronisk utmattelse. Jeg har god til til å kjenne på alle følelser og tanker, og jeg har fått en slags indre fred med meg selv, fått en viss porsjon livsvisdom, masse erfaring, bøttevis med kunnskap jeg ikke aner skal brukes til. Og en vakker, klok og trofast kone, to bonusdøtre og fra før av har jeg en herlig tenåringsgutt! Jeg sørger, men jeg er rik!
Abonner på:
Innlegg (Atom)