Jeg beundrer så mye og så mange. Først og fremst barn og unge før de lærer å "oppføre" seg og skjemmes. Barns evne til å være i flytsonen, leve i nuet, ha det skrekkelig gøy nesten av ingenting, være hengiven sine foreldre, være direkte og ærlig, og å spille roller og le. Barn er levende, kreative, energiske og herlige! Hver dag prøver jeg å legge merke til hvordan jeg selv kan hente fram disse evnene igjen, hvilke situasjoner som bringer meg inn i flytsonen, og den fantastiske følelsen av å være lykkelig. Selv bare korte stunder av gangen. Og jeg beundrer andre foreldre som har oppdratt slike lykkelig barn, og som har funnet den optimale blandingen av kjærlighet, tidsbruk, moral, grenser, ros og anerkjennelse.
Jeg beundrer ungdom som tør å bryte med tabuer og med gamle tradisjoner, og starte med noe nytt. Som tar initiativ og har tro på prosjektet, som brøyter vei og ikke er redd for Janteloven. Ungdom som reiser utenlands, lærer nye språk, engasjerer seg politisk og i organisasjoner, lager filmer, lager TV, og tar utfordringer. Jeg beundrer kunstneriske personer, de som tegner, designer, syr, maler, synger, spiller et instrument og lager duodje.
Jeg beundrer folk som kan mekke, skru, bygge, snekre, beregne, tegne, reparere, og finne feil på biler og maskiner. Selv er jeg ingen handyman, og jeg skjønner at alle som gjør tekniske og manuelle ting er helt nødvendige for samfunnet. Her må jeg få lov til å nevne Kent Martin fra Musken, han kan virkelig alt av reparasjon og mekking her på jord. I tillegg til å dykke, jakte, gå på fjellet, snakke samisk, være venn og ha humør. Kent og Sunmar dykket etter Gunnar i Musken-elva da han forsvant i 1989. I den flommen!
Jeg beundrer kvinner som tar så mye ansvar, for det de er, og at de gjør fantastiske ting for oss alle. Barneoppdragelse, familie, jobb, trivsel, matlaging, romantikk, sosialt liv, drømmer, visjoner, ikke én ting de ikke kan. Jeg beundrer samiske kvinner med sin allsidighet, likestilthet og tro på det samiske. Alle kvinner som syr kofter, vever, lager koftebånd, lager samisk mat og lager duodje forøvrig. Jeg beundrer min egen familie, selv om det er tabu å nevne det. Først og fremst for det de er, og at de har klart seg gjennom de mange prøvelsene, men også for det de gjør. Stig
som skriver poetisk, Kalle som synger, Erling som fotograferer og lever
ut sin samiskhet. Lilla som almulig-kvinne med samisk mat, duodje,
illustrasjoner, og Anders sin innsats som politiker og det han fikk satt
i gang, han er læreren og lærersønnen som snekrer, og Martin som økonom og leder. Mine foreldre så klart men det er jo så vanlig.
For ikke å snakke om alle de som helt frivillig jobber med helse og menneskelige problemer, som sosionomer, lærere, terapeuter, leger, sykepleiere, o.l og alle trøste og bære rollene, SOS-vakter, Bymisjonen, frivillige i Røde Kors o.l. og i frivillig sektor forøvrig.
Jeg beundrer også fiskerbonden som virkelig måtte beherske alt mulig innen både fiske og jordbruk. De som levde av næringskombinasjoner og fikk det
til å gå rundt. Jeg beundrer de åtte årstiders folk som bare visste hva
som måtte gjøres i hver av de åtte årstidene. De som overlevde fattigdom, sykdom, stor barnedødelighet, brå død, tragedier og der livet måtte bare gå videre.
Og jeg beundrer virkelig de som behersker samisk med det utrolige
mangfoldet, all grammatikken, kasusene og navn på alt i naturen. Og de
som kan fortelle historier så man helt glemmer seg selv, ler og er i flytsonen.
Jeg beundrer folk som har visjoner og ser løsninger selv der det er håpløst. Som sier dette skal vi klare, og får andre til å tro på det. Og de som holder taler og predikener fulle av håp, trøst, tro og forsoning. Jeg beundrer Martin Luther King med I have a dream, og Martin Luther som turde å opponere mot selveste Paven. Han ble lyst i bann men skapte reformasjonen. Og Elsa Laula Renberg som innkalte til et allsamisk møte 6. februar for lenge siden. Jeg beundrer Læstadius som på tross av motstand, fattigdom og lange avstander predikte et budskap om omvendelse og et ordentlig liv.
Sist men ikke minst, beundrer jeg venner og andre personer som ikke svikter på tross av uenighet, konflikter, krangler og slikt.
fredag 18. april 2014
onsdag 9. april 2014
Krig er ondskap og fravær av bekyttelse
Krig er det motsatte av fred, det vet alle, men hva er typisk for krig og fred og hvordan sikres freden? Etter min mening er krig hovedsaklig to ting. Det er først og fremst ondskap som slippes løs og ikke stanses, men like mye manglende bekyttelse av folk og verdier. Det finnes ikke et system som løser konflikten på et demokratisk vis, og ikke noe stanser konfliktens eskalering og det blir etterhvert et totalt fravær av normer, regler, lover og en myndighet som skal beskytte folk mot denne ondskapen.
Ondskap, maktbegjær, grådighet og alt destruktivt finnes overalt, det er ikke bare utlendinger som kriger. Tenk bare på alle kriger i Norden, ja til om mellom nasjonsbrødrene Norge og Sverige. Og disse kreftene er i ethvert samfunn, tenk bare på bygdekrangel, arveoppgjør, splittelser av parti og menigheter, grumset i kommentarfelt og drapstrusler mot profilerte personer, og tenk på alle som vi må bure inne i fengsler, eller stanse med demokratiske midler.
Det verste er at det er vi mennesker som utfører dette, vi er nemlig disponert for både det gode og det onde. Man kan forstå krig - og diktatur - med å sammenligne dette med et fredelig samfunn, som for eksempel vårt eget samfunn, Norge. Da kan man bedre forstå hva folk i krig mangler, og hvorfor ting skjer. Freden er sikret, utad gjennom militæret og NATO- samarbeid, og innad av maktfordeling, lover, demokrati og velferdsstat. Det er når disse maktfaktorene svikter man kan få krig, eller tilløp til det.
Det er trist, men også litt spennende å følge med Krimkrisen i dette perspektivet, det er en kamp om land, ideologier, det er maktbegjær og om hvordan Ukraina og det internasjonale samfunnet takler dette. Ukraina vet utmerket hva som må til for å få fred, nemlig demokrati, systemer for å løse kriser, og beskyttelse av en storebror.
Den nordiske velferdsmodellen er ansett som den beste i verden, og forsøkes kopiert i mange land, med varierende hell. Sist i USA med Obama-care, en offentlig forsikringsordning for den jevne mann og kvinne, noe som kan ligne på vårt eget velferdssystem. Et velferdssamfunn med demokrati, offentlig skole og helsevesen, alle friheter og med en klar maktfordeling bestående av en lovgivende, utøvende og dømmende makt, anses som ideell. De ulike maktene kontrollerer hverandre og hindrer krig, diktatur, vold, vilkårlig straffeforfølgning og gir stor grad av velferd, fred og rettferdighet. Er man uenig i en rettslig avgjørelse kan man anke, også til overnasjonale institusjoner som Strasbourg-domstolen. Vi har de viktigste frihetene, frihet til å si, tenke, mene, skrive og tro på det vi vil. Vi kan velge utdanning, yrker, partner, religion, parti, hobbyer, og vi kan reise hvor vi vil. Mister man jobb og inntekt er man sikret et minimumsbeløp til å leve for, og samfunnet hjelper deg å starte på nytt. Men skader man andres helse, liv eller eiedom kan man dømmes etter vedtatte lover, men lover kan ikke gis tilbakevirkende kraft. Og man kan ikke dømmes for noe man mener, tror eller skriver, slik som i diktaturer. Grunnloven og lange demokratiske tradisjoner sikrer tredelingen av makten, friheter, folkevalgte organ, demokratiske valg og institusjoner som avgjør og regulerer uenigheter blant folk, ideologier, organisasjoner, bedrifter og parti.
Man skal ikke reise langt før man merker uro, fattigdom, dårlig helsevesen, mafia, korrupsjon, manglende eller svakt demokrati og vilkårlig straffeforfølging og grader av diktatur. Diktatur er ikke krig, men har flere likhetstrekk, man er i en vedvarende og destruktiv krig med sin egen befolkning, man utbytter den, og mange velferdsgoder og friheter mangler. En diktator har all makt eller den kontrolleres av kretsen rundt ham og alle som tjener på det. Ja, for det er en han. Tror det ligger noe i mannenaturen, som kan forklare higen etter makt, ære, penger, berømmelse, og behovet for å være leder, utøve makt, og behovet for å kontrollere og ønsket om å ikke bli kontrollert selv.
Krig starter ofte med uenighet mellom folk. Mellom slekter, raser, partier, religioner, menigheter, land og ideologier. Er man dypt uenig i noe og er i tillegg krenket, kommer begjæret om å hevne seg og skade, drepe, kontrollere, utbytte og styre de andre for å få rett og for å få fordeler selv. Det aller første som ryker, er sannheten. De som hisser til krig lyver på to måter, de opphøyer gjerne seg selv, sin rase, sitt land, sitt parti, sin ideologi på den ene siden, gjerne med henvisning til guddommer, og på den andre siden demoniserer man de andre, og fremstiller dem som en trussel, en mindreverdig rase eller folk, og til slutt sammenligner man de andre med dyr, parasitter og undermennesker som ikke har rett til å leve, og dermed må utryddes, fengsles, tortureres, deporteres og kontrolleres. Disse begjærene i mennesker er alltid tilstede, men kontrolleres til daglig av nasjonale myndigheter, lover, regler, domstoler, politi, miltæret og av overnasjonale institusjoner som FN, EU, NATO, Strasboug-domstolen, og mange andre institusjoner.
Det er når denne maktfordelingen og beskyttelsen nasjonalt eller internasjonalt forskyves eller forsvinner man kan få krig - og diktatur i ulike former. De destruktive kreftene hos mennesker får fritt spillerom, og ondskapen rår. Folk, nasjoner og idelogier prøver å nedkjempe den andre i tro på at man alene har rett. Og at de andre fortjener ikke livet for de er mindre verdt enn oss. Drap, tortur, tyveri, sabotasje, korrupsjon, skadeverk, fengsling og overtakelse av andres eiendommer legitimeres og får ingen konsekvenser, det som til vanlig respekteres og beskyttes av alt det vi tidligere har nevnt. Alt blir lov, og lovlig valgte myndigheter, og alle lover blir erstattet av diktatoren, lokale krigsherrer, soldater og alle medløpere. Noen få beriker seg på andre og kobler ut alle kontrollinstanser. Slik kan ondskapen fortsette, og folk lider.
I tillegg ser vi at jo mer krig og uro, dess mer strømmer det enda mer destruktive krefter til. Ondskap eskalerer, og den gir seg ikke før hele verden er i krig og alt er ødelagt, både som mennesker og siviliserte samfunn. Ondskapen stanser ikke seg selv. Det må gode mennesker gjøre, noen må skape fred. Men ikke minst, vi må lage fungerende systemer som løser konflikter, bygger tillit til samfunnsinstitusjoner, som stanser tilløp til krig, og som sikrer kontroll og fordeling av makt.
Ondskap, maktbegjær, grådighet og alt destruktivt finnes overalt, det er ikke bare utlendinger som kriger. Tenk bare på alle kriger i Norden, ja til om mellom nasjonsbrødrene Norge og Sverige. Og disse kreftene er i ethvert samfunn, tenk bare på bygdekrangel, arveoppgjør, splittelser av parti og menigheter, grumset i kommentarfelt og drapstrusler mot profilerte personer, og tenk på alle som vi må bure inne i fengsler, eller stanse med demokratiske midler.
Det verste er at det er vi mennesker som utfører dette, vi er nemlig disponert for både det gode og det onde. Man kan forstå krig - og diktatur - med å sammenligne dette med et fredelig samfunn, som for eksempel vårt eget samfunn, Norge. Da kan man bedre forstå hva folk i krig mangler, og hvorfor ting skjer. Freden er sikret, utad gjennom militæret og NATO- samarbeid, og innad av maktfordeling, lover, demokrati og velferdsstat. Det er når disse maktfaktorene svikter man kan få krig, eller tilløp til det.
Det er trist, men også litt spennende å følge med Krimkrisen i dette perspektivet, det er en kamp om land, ideologier, det er maktbegjær og om hvordan Ukraina og det internasjonale samfunnet takler dette. Ukraina vet utmerket hva som må til for å få fred, nemlig demokrati, systemer for å løse kriser, og beskyttelse av en storebror.
Den nordiske velferdsmodellen er ansett som den beste i verden, og forsøkes kopiert i mange land, med varierende hell. Sist i USA med Obama-care, en offentlig forsikringsordning for den jevne mann og kvinne, noe som kan ligne på vårt eget velferdssystem. Et velferdssamfunn med demokrati, offentlig skole og helsevesen, alle friheter og med en klar maktfordeling bestående av en lovgivende, utøvende og dømmende makt, anses som ideell. De ulike maktene kontrollerer hverandre og hindrer krig, diktatur, vold, vilkårlig straffeforfølgning og gir stor grad av velferd, fred og rettferdighet. Er man uenig i en rettslig avgjørelse kan man anke, også til overnasjonale institusjoner som Strasbourg-domstolen. Vi har de viktigste frihetene, frihet til å si, tenke, mene, skrive og tro på det vi vil. Vi kan velge utdanning, yrker, partner, religion, parti, hobbyer, og vi kan reise hvor vi vil. Mister man jobb og inntekt er man sikret et minimumsbeløp til å leve for, og samfunnet hjelper deg å starte på nytt. Men skader man andres helse, liv eller eiedom kan man dømmes etter vedtatte lover, men lover kan ikke gis tilbakevirkende kraft. Og man kan ikke dømmes for noe man mener, tror eller skriver, slik som i diktaturer. Grunnloven og lange demokratiske tradisjoner sikrer tredelingen av makten, friheter, folkevalgte organ, demokratiske valg og institusjoner som avgjør og regulerer uenigheter blant folk, ideologier, organisasjoner, bedrifter og parti.
Man skal ikke reise langt før man merker uro, fattigdom, dårlig helsevesen, mafia, korrupsjon, manglende eller svakt demokrati og vilkårlig straffeforfølging og grader av diktatur. Diktatur er ikke krig, men har flere likhetstrekk, man er i en vedvarende og destruktiv krig med sin egen befolkning, man utbytter den, og mange velferdsgoder og friheter mangler. En diktator har all makt eller den kontrolleres av kretsen rundt ham og alle som tjener på det. Ja, for det er en han. Tror det ligger noe i mannenaturen, som kan forklare higen etter makt, ære, penger, berømmelse, og behovet for å være leder, utøve makt, og behovet for å kontrollere og ønsket om å ikke bli kontrollert selv.
Krig starter ofte med uenighet mellom folk. Mellom slekter, raser, partier, religioner, menigheter, land og ideologier. Er man dypt uenig i noe og er i tillegg krenket, kommer begjæret om å hevne seg og skade, drepe, kontrollere, utbytte og styre de andre for å få rett og for å få fordeler selv. Det aller første som ryker, er sannheten. De som hisser til krig lyver på to måter, de opphøyer gjerne seg selv, sin rase, sitt land, sitt parti, sin ideologi på den ene siden, gjerne med henvisning til guddommer, og på den andre siden demoniserer man de andre, og fremstiller dem som en trussel, en mindreverdig rase eller folk, og til slutt sammenligner man de andre med dyr, parasitter og undermennesker som ikke har rett til å leve, og dermed må utryddes, fengsles, tortureres, deporteres og kontrolleres. Disse begjærene i mennesker er alltid tilstede, men kontrolleres til daglig av nasjonale myndigheter, lover, regler, domstoler, politi, miltæret og av overnasjonale institusjoner som FN, EU, NATO, Strasboug-domstolen, og mange andre institusjoner.
Det er når denne maktfordelingen og beskyttelsen nasjonalt eller internasjonalt forskyves eller forsvinner man kan få krig - og diktatur i ulike former. De destruktive kreftene hos mennesker får fritt spillerom, og ondskapen rår. Folk, nasjoner og idelogier prøver å nedkjempe den andre i tro på at man alene har rett. Og at de andre fortjener ikke livet for de er mindre verdt enn oss. Drap, tortur, tyveri, sabotasje, korrupsjon, skadeverk, fengsling og overtakelse av andres eiendommer legitimeres og får ingen konsekvenser, det som til vanlig respekteres og beskyttes av alt det vi tidligere har nevnt. Alt blir lov, og lovlig valgte myndigheter, og alle lover blir erstattet av diktatoren, lokale krigsherrer, soldater og alle medløpere. Noen få beriker seg på andre og kobler ut alle kontrollinstanser. Slik kan ondskapen fortsette, og folk lider.
I tillegg ser vi at jo mer krig og uro, dess mer strømmer det enda mer destruktive krefter til. Ondskap eskalerer, og den gir seg ikke før hele verden er i krig og alt er ødelagt, både som mennesker og siviliserte samfunn. Ondskapen stanser ikke seg selv. Det må gode mennesker gjøre, noen må skape fred. Men ikke minst, vi må lage fungerende systemer som løser konflikter, bygger tillit til samfunnsinstitusjoner, som stanser tilløp til krig, og som sikrer kontroll og fordeling av makt.
tirsdag 8. april 2014
Egentlig er det bare to-tre ting som stanser mobbing og krenkelser.
Mobbing kan stanses av deg selv - eller andre. Det ene som kan stoppe mobbing er at noen andre stanser mobberen, og forhindrer ham, henne eller dem i å fortsette. Det andre som kan stanse mobbing er forebygging og bevisstgjøring så ingen begynner å mobbe i det hele tatt. Du kan stanse deg selv, i tanke- og følelseslivet, ved bevisstgjøring på ulike plan, med hjelp av moral, samvittighet, verdier, toleranse for forskjellighet og rettferdighet.
Her har hjemmet en viktig jobb å gjøre. Ofte er det skole og foreldre som bevisstgjør deg, men i siste instans er det du selv som må la være, eller stanse deg selv. Helst før andre gjør det. Skoler og andre institusjoner med barn kan bruke alle hovetyper tiltak, det gjøres i varierende grad og med sterkt varierende resultat. Som oftest bruker man ikke noen av disse mulighetene, men skjuler seg bak snikksnakk om at vi tar det alvorlig og vi har snakket generelt med elevene/barna. Samt at skolen bare reagerer når det kommer opp en stor mobbesak, men ellers bryr man seg ikke, man ser det ikke, og tror det ikke. Konsekvensen er at mobbingen bare fortsetter.
Mobberen vurderer nøye hvem som kan mobbes. For det første leter han etter utsikter til gevinst, dvs muligheter til å bli oppfattet som populær, respektert eller fryktet. Mange vil bli lederen i en gjeng og da må man enten bli populær eller fryktet, helst begge deler, populær innad og fryktet utad. Og så må man finne måter å bli fryktet og respektert på. Og da er mobbing helt klart en mulighet, både for jenter og gutter. Mobberen går ikke løs på lederen i en gjeng med venner som kan beskytte han og slå tilbake. Heller ikke medlemmer av en gjeng der de sterke beskytter hverandre. Heller ikke den som er populær, for da blir konsekvensen at mobberen selv kan bli upopulær. Heller ikke ham som helt sikkert vil varsle, gå til lærer, fortelle det hjemme eller skrive om det på Facebook.
Nei, sikreste offer er den som det er noe "galt" med, den som skiller seg ut, enten en med funksjonshemming, som går i feile moteklær, har briller, er alene, er stille, er utenlandsk, same før i tida, kristen eller religiøs, snakker dårlig norsk, er ikke aktiv med sport, ikke får kompiser, eller ganske enkelt den som blir mobbet fra før av. Kort sagt, der det er en passende årsak til mobbing, men ikke minst, der det knapt finnes sannsynlighet for sladring, straff og andre konsekvenser. Man mobber den som er alene, som kanskje sliter med sykdom, funksjonshemming, dårlig språk og feil etnisk bakgrunn fra før av. Alt som kan oppfattes som svakhet og som man tror ikke har muligheter til beskyttelse, og med svært få utsikter til konsekvenser for mobberen eller mobberne. Resultatet for den mobbede kan ofte bli psykiske vansker, dårlig selvfølelse, dårlig helse, lav skoleprestasjon og motivasjon, stress og i verste fall selvskading og selvmord.
Tenk bare på hvorfor NATO fungerer, og hvorfor Ukraina mistet Krim. Putin går ikke løs på en provins eller bydel i Polen eller et annet land bare fordi det bor mange russere der. Nei, han visste utmerket at NATO ikke ville gå til motangrep fordi Ukraina ikke er med i forsvarsalliansen og det da dermed ikke utløste artikkel 5, som sier at angrep på ett land er angrep på alle. Putin gjorde det både fordi han visste han ville bli populær innad, på Krim og med få utsikter til konsekvenser. Og kanskje aller mest fordi han hadde en stormannsgal oppfatning av seg selv og Russland. Jeg gjør hva jeg vil og er ikke redd noen, og æddabædda dere kan ikke gjøre noe. Utrolige mange likhetstrekk med mobbere/overgripere på mer private arenaer. Som i skoler, barnehager, arbeidsplasser, privtae hjem, i organisasjoner og menigheter.
Det verste for noen er at du ikke kommer unna. Barn må gå på skole eller i barnehage, du må gå på jobben, du er avhengig av noen eller er lojal til ditt miljø. Før i tiden var det ofte mye verre, du var avhengig av storbonden, nessekongen, menighetslederen, lederne, mannen, familien, foreldrene, slekta, bygda og det miljøet du vanket i. Den sterkere kunne gjøre hva som helst og var beskyttet av systemet, det hjalp ikke å varsle og sladre. Det eneste alternativet var at du ble mer uavhengig, selv ble en av de sterke, fant noen lengre opp i systemet, gikk til media eller startet en fagforening. Eller at du fikk overbevist din egen gjeng om nu skal dere stanse mobbingen og tok mobberen fatt. Hadde mobberen allmakt, arbeid, penger, posisjoner og du selv ikke hadde verken mulighet til å rømme eller aksjonere fortsatte gjerne overgrepet og mobbingen. Heldigvis finnes det idag lover mot krenking, straffebestemmelser, fagforeninger, streikerett og mange flere muligheter til å komme unna.
I skolen kan man for eksempel lage faddersystem med mulighet til å varsle og plikt til å si fra, nærmest som i NATO. Angrep på en elev er angrep på hele klassen, der alle sier ifra. Skolen må lage et system der alle blir orientert om at det får store konsekvenser om man mobber. Man må innkalles til rektor, foreldrene må varsles, og goder kan inndras. Det må svi skikkelig. Og elevene må forpliktes til å delta i et mobbeprogram med bevisstgjøring. Det er selve antimobbeystemet på en skole som må etableres. Med klare verdier og forventninger og helt klare konsekvenser, og det må være gjennomført. Og med helt klare muligheter til å bli utvist for kortere og lengre tid, eller for alltid.
Hele klassen til min gutt på Steinerskolen i Tromsø ble kraftig mobbet for noen år siden. Jeg skal ikke avsløre så mye hvordan min sønn reagarete, fordi det blir for privat. Men da jeg fikk vite det brukte jeg alle metoder for å stanse det. For det første gikk jeg i skolegården og spurte rett ut hvem som mobbet. Til å begynne med tidde elevene med stor frykt for represalier. Men da de oppfattet at jeg ikke ga meg, fikk jeg vite at en høyere klasse drev med utstrakt mobbing og bare ovetok ballbingen på tross av en fordelingsplan. Jeg lovte at jeg ikke skulle avsløre hvem som sa det, og deretter gikk jeg direkte til rektor og kontaktlærer, og krevde øyeblikkelig reaksjon. De innkalte hele klassen som mobbet, varslet alle foreldre, arrangerte møte om mobbing og snakket om dette i min gutts klasse. Det ble gjort helt klart at dette ikke tåles og at skolen jevnlig skal undersøke om dette fortsetter og at det ikke nyttet å true noen med represalier. Det tok rakst slutt, og klassen over beklaget mobbingen, og mange ble gode venner etterpå!
Essensen i dette er at elevene torde å fortelle, og at jeg som forelder reagerte hurtig. I tillegg ble jeg møtt på en skikkelig måte av skolen, og de hadde en klar strategi for hvordan stanse dette og forebygge. Det står stor respekt av Steinerskolen på måten de stanset mobbingen. Forøvrig driver de på med forebygging og bevisstgjøring i skolehverdagen. Mobbing og krenking tar aldri slutt, men poenget er at man alltid kan stanse det og drive med forebygging. Fadderordning virker, der varsler beskyttes og fadder alltid har plikt til selv å varsle oppover i systemet, og der skolen makter å beskytte alle varslerne. Alle kan lage seg selv et NATO-system der alle potensielle mobbere vet at det ikke nytter å starte engang, og at det alltid er det noen som er sterkere enn deg. Det er de negative konsekvensene mobberen frykter aller mest. Det å bli avkledd og ydmyket, få straff, bli degradert, miste goder og ikke minst, det å bli ertet og mobbet selv for at han eller hun ble tatt fatt i og stanset.
Her har hjemmet en viktig jobb å gjøre. Ofte er det skole og foreldre som bevisstgjør deg, men i siste instans er det du selv som må la være, eller stanse deg selv. Helst før andre gjør det. Skoler og andre institusjoner med barn kan bruke alle hovetyper tiltak, det gjøres i varierende grad og med sterkt varierende resultat. Som oftest bruker man ikke noen av disse mulighetene, men skjuler seg bak snikksnakk om at vi tar det alvorlig og vi har snakket generelt med elevene/barna. Samt at skolen bare reagerer når det kommer opp en stor mobbesak, men ellers bryr man seg ikke, man ser det ikke, og tror det ikke. Konsekvensen er at mobbingen bare fortsetter.
Mobberen vurderer nøye hvem som kan mobbes. For det første leter han etter utsikter til gevinst, dvs muligheter til å bli oppfattet som populær, respektert eller fryktet. Mange vil bli lederen i en gjeng og da må man enten bli populær eller fryktet, helst begge deler, populær innad og fryktet utad. Og så må man finne måter å bli fryktet og respektert på. Og da er mobbing helt klart en mulighet, både for jenter og gutter. Mobberen går ikke løs på lederen i en gjeng med venner som kan beskytte han og slå tilbake. Heller ikke medlemmer av en gjeng der de sterke beskytter hverandre. Heller ikke den som er populær, for da blir konsekvensen at mobberen selv kan bli upopulær. Heller ikke ham som helt sikkert vil varsle, gå til lærer, fortelle det hjemme eller skrive om det på Facebook.
Nei, sikreste offer er den som det er noe "galt" med, den som skiller seg ut, enten en med funksjonshemming, som går i feile moteklær, har briller, er alene, er stille, er utenlandsk, same før i tida, kristen eller religiøs, snakker dårlig norsk, er ikke aktiv med sport, ikke får kompiser, eller ganske enkelt den som blir mobbet fra før av. Kort sagt, der det er en passende årsak til mobbing, men ikke minst, der det knapt finnes sannsynlighet for sladring, straff og andre konsekvenser. Man mobber den som er alene, som kanskje sliter med sykdom, funksjonshemming, dårlig språk og feil etnisk bakgrunn fra før av. Alt som kan oppfattes som svakhet og som man tror ikke har muligheter til beskyttelse, og med svært få utsikter til konsekvenser for mobberen eller mobberne. Resultatet for den mobbede kan ofte bli psykiske vansker, dårlig selvfølelse, dårlig helse, lav skoleprestasjon og motivasjon, stress og i verste fall selvskading og selvmord.
Tenk bare på hvorfor NATO fungerer, og hvorfor Ukraina mistet Krim. Putin går ikke løs på en provins eller bydel i Polen eller et annet land bare fordi det bor mange russere der. Nei, han visste utmerket at NATO ikke ville gå til motangrep fordi Ukraina ikke er med i forsvarsalliansen og det da dermed ikke utløste artikkel 5, som sier at angrep på ett land er angrep på alle. Putin gjorde det både fordi han visste han ville bli populær innad, på Krim og med få utsikter til konsekvenser. Og kanskje aller mest fordi han hadde en stormannsgal oppfatning av seg selv og Russland. Jeg gjør hva jeg vil og er ikke redd noen, og æddabædda dere kan ikke gjøre noe. Utrolige mange likhetstrekk med mobbere/overgripere på mer private arenaer. Som i skoler, barnehager, arbeidsplasser, privtae hjem, i organisasjoner og menigheter.
Det verste for noen er at du ikke kommer unna. Barn må gå på skole eller i barnehage, du må gå på jobben, du er avhengig av noen eller er lojal til ditt miljø. Før i tiden var det ofte mye verre, du var avhengig av storbonden, nessekongen, menighetslederen, lederne, mannen, familien, foreldrene, slekta, bygda og det miljøet du vanket i. Den sterkere kunne gjøre hva som helst og var beskyttet av systemet, det hjalp ikke å varsle og sladre. Det eneste alternativet var at du ble mer uavhengig, selv ble en av de sterke, fant noen lengre opp i systemet, gikk til media eller startet en fagforening. Eller at du fikk overbevist din egen gjeng om nu skal dere stanse mobbingen og tok mobberen fatt. Hadde mobberen allmakt, arbeid, penger, posisjoner og du selv ikke hadde verken mulighet til å rømme eller aksjonere fortsatte gjerne overgrepet og mobbingen. Heldigvis finnes det idag lover mot krenking, straffebestemmelser, fagforeninger, streikerett og mange flere muligheter til å komme unna.
I skolen kan man for eksempel lage faddersystem med mulighet til å varsle og plikt til å si fra, nærmest som i NATO. Angrep på en elev er angrep på hele klassen, der alle sier ifra. Skolen må lage et system der alle blir orientert om at det får store konsekvenser om man mobber. Man må innkalles til rektor, foreldrene må varsles, og goder kan inndras. Det må svi skikkelig. Og elevene må forpliktes til å delta i et mobbeprogram med bevisstgjøring. Det er selve antimobbeystemet på en skole som må etableres. Med klare verdier og forventninger og helt klare konsekvenser, og det må være gjennomført. Og med helt klare muligheter til å bli utvist for kortere og lengre tid, eller for alltid.
Hele klassen til min gutt på Steinerskolen i Tromsø ble kraftig mobbet for noen år siden. Jeg skal ikke avsløre så mye hvordan min sønn reagarete, fordi det blir for privat. Men da jeg fikk vite det brukte jeg alle metoder for å stanse det. For det første gikk jeg i skolegården og spurte rett ut hvem som mobbet. Til å begynne med tidde elevene med stor frykt for represalier. Men da de oppfattet at jeg ikke ga meg, fikk jeg vite at en høyere klasse drev med utstrakt mobbing og bare ovetok ballbingen på tross av en fordelingsplan. Jeg lovte at jeg ikke skulle avsløre hvem som sa det, og deretter gikk jeg direkte til rektor og kontaktlærer, og krevde øyeblikkelig reaksjon. De innkalte hele klassen som mobbet, varslet alle foreldre, arrangerte møte om mobbing og snakket om dette i min gutts klasse. Det ble gjort helt klart at dette ikke tåles og at skolen jevnlig skal undersøke om dette fortsetter og at det ikke nyttet å true noen med represalier. Det tok rakst slutt, og klassen over beklaget mobbingen, og mange ble gode venner etterpå!
Essensen i dette er at elevene torde å fortelle, og at jeg som forelder reagerte hurtig. I tillegg ble jeg møtt på en skikkelig måte av skolen, og de hadde en klar strategi for hvordan stanse dette og forebygge. Det står stor respekt av Steinerskolen på måten de stanset mobbingen. Forøvrig driver de på med forebygging og bevisstgjøring i skolehverdagen. Mobbing og krenking tar aldri slutt, men poenget er at man alltid kan stanse det og drive med forebygging. Fadderordning virker, der varsler beskyttes og fadder alltid har plikt til selv å varsle oppover i systemet, og der skolen makter å beskytte alle varslerne. Alle kan lage seg selv et NATO-system der alle potensielle mobbere vet at det ikke nytter å starte engang, og at det alltid er det noen som er sterkere enn deg. Det er de negative konsekvensene mobberen frykter aller mest. Det å bli avkledd og ydmyket, få straff, bli degradert, miste goder og ikke minst, det å bli ertet og mobbet selv for at han eller hun ble tatt fatt i og stanset.
mandag 7. april 2014
Minner fra et folkehøgskoleår!
I 2011 møttes vi tre folkehøgskolekull en junihelg på Rognan. Vi var ca 100 av over 300 mulige, pluss et tyvetalls lærere, rektor, husmor, kjøkkenpersonale, vaktmester og deres ektefeller. Da var det 35 år siden jeg gikk på Fredheim folkehøgskole, året etter gikk min bror Erling og et søskenbarn av oss, og året deretter gikk Stig, bror min, der sammen med mange, mange kjente. Det var helt naturlig å slå disse tre kullene sammen, og vi fikk en helt fantastisk helg sammen. Med gjensyn, gledestårer, klemmer, minner, minnebøker, vedmod, korsang, bilder, god mat, smalfilm og besøk på Fredheim! Stor takk til Britt og Ellen som gjorde det meste av forberedelsene og ledet oss gjennom hele treffet!
Opplevelsene fra 1975/76 kommer jeg aldri til å glemme, og jeg kan trygt si at det var det beste året i min ungdom, ja kanskje i hele mitt liv. Vi var ca. 110 elever, 25 gutter og resten jenter. Jeg og Ragnar fra Tysfjord fikk et helt fantastisk år på denne skolen. Vi bodde to og to på internater, og vårt internat hette Salten. De andre het Vesterålen, Ofoten, Lofoten, osv. Om mårran var det ut å trimme, så frokost, og så en skoledag, fordelt på mange linjer. Noen snekret, andre studerte musikk, og jeg var på teorilinja. Og så sang vi i kor. Jeg var med på 3-4 kor, storkoret, gospelkoret og andre kor som jeg ikke husker navnet på. Vi sang 4-stemt med og uten musikk, sang inn på kassett, og reiste på kortur rundt i Lofoten utpå våren og opptrådte i kirker på mange ulike plasser. Vår musikklærer og dirigent het Ottar Brekke, og han sang dyp bass, og ledet korene med humør og entusiasme.
Ottar døde dessverre for mange år siden, og i samarbeid med kona hans arrangerte vi en minnestund ved grava hans på Rognan. Vi hedret den mest populære læreren vi alle hadde hatt under mange, mange år på Fredheim. Jeg husker at han alltid ropte opp mitt navn under korøvelsene, og ropte høyt, nu må du synge kraftig, Ronald. Og det samme hadde han gjort med de to brødrene mine. Vi er en sangglad familie, og lærte utrolig mye på Fredheim. Om sanger, stemmebruk, gleden ved å synge, under og overstemmer, pusting osv. Fred være med Ottars minne!
Om kveldene fant vi på mye rart, vi gikk Kjærlighetsstien i skogen, syklet nedpå E6, eller sprang ned på gatekjøkkenet på Rognan og på Spørcken kafe. Spurtet opp i klokketårnet, sang der, og snek oss inn på jenteinternatene både dag og natt. Vi fikk venner for livet, og det var bare to jeg ikke husket ved navn på treffet. Alle hadde forandret seg, alle var 50+, men på treffet ble vi 17 år igjen. Det tok oss bare noen minutter å huske melodiene og tekstene fra korsangene dengang. Vi øvde ganger totalt, og på lørdag fremførte vi sangene på treffet som lørdag kveld var på samfunnshuset. Mange klarte ikke å synge og satt og gråt ned i salen. Norsklæreren vår, Lars Aasbø, fremførte Fredheims historie fra starten på Berg på Helgeland til da skolen ble nedlagt for noen år siden. Ordfører i Saltdal ønsket oss velkommen, og på dagen avduket kommunen en indianerstatue i sentrum, en figur som sto på Fredheim da vi gikk der. Og biblioteket hadde Fredheim som tema den helga.
Der unge møtes oppstår søt musikk, og det var mye kjæresteri, lapper mellom pultene og mange turer i skauen. Jeg var imidlertid så beskjeden at jeg nesten ikke torde å gjøre noen ting. I løpet av treffet oppdaterte vi hverandre på hvem var forelsket i hvem, og alt som skjedde. Vi pratet, sang, gråt, mintes og sov knapt nok den helga. Rektor Stranden holdt tale under festmiddagen, og flere elever fremførte sanger og taler. Jeg og Erling sang et par samiske sanger, både under treffet og som minne om Ottar ved grava hans.
Minnene sitter som spikret, og både minner, sanger, opplevelser og følelser veltet fram, både før under og etter treffet. Vi husket morsomme episoder, skiturer, klasseturer, korturer, brødpuddingen, kjøkkentjenesten, bordtennisspillingen, og alt som skjedde på skolen. Personalet var fabelaktige og hadde viet sitt liv til Nordlands ungdom pluss mange søringer. Skolen ble drevet av Nordland Indremisjon, uten at det satte noen demper på trivselen. De beste opplevelsene var samholdet, vennskapene, korsangen, kosekveldene på lørdager og de mange turene rundt om. Siste dag/natt på skolen forsvant hele personalet, for da kunne ingen makt i verden hindre oss i å døgne og være våken hele natta. Vi sang, spiste, lo, gråt, tok farvel, klemte hverandre, skrev i minnebøker og hulket oss gjennom natta. Jeg har adri opplevd noe så følelsesladd som ungdom som den siste natta. Da jeg kom hjem til Musken gråt jeg fortsatt og sa ikke ett ord på 4 dager.
Men vi rakk å gjøre noen sprell og. Siste natta rappa vi kvitunderbuksene til en lærer og hang den opp i flaggstanga. Ellers skremte vi ungdomman med skrømthistorier, og stekte reinkjøtt helt til brannalarmen gikk. Jeg og Ragnar savna basseng i Hellmofjorden og snek oss i bassenget første kvelden, helt til alt var stengt og vi måtte rope om hjelp for å komme ut. Under OL det året hørte vi på batteriradio med propp i øret. Vi hadde så langt hår at ledningen ble godt skjult, og vi byttet på å lytte i timene, og skrive info til de andre på små lapper. Det var min tur og plutselig ropte jeg kjempehøyt under herrestafetten, Norge leder! Læreren lette etter radioen men fant den aldri. Ingen fulgte med i timene da, det var bare OL som gjaldt.
Jeg kunne skrevet en hel masse, men avrunder med å anbefale et folkehøgskoleår. Helt uten karakterer og leksepress. Der du får studere akkurat det du vil, og bli kjent med andre ungdommer i et flott miljø. Der trivsel, samhold, opplevelser, vennskap og nye kunnskaper er i høysetet. Et slikt år former deg som menneske, beriker ditt liv, gir deg viktige verdier og perspektiver. Og gode minner som kan tas fram i det uendelige. Jeg har flere Fredheimvenner som Facebookvenner og vi har en egen FB-side. Vi deler minner, sanger og har nylig fått kopiert opp Fredheimsanger og distribuert dem. Vi har kontaktet alle i personalet som lever og mange var på treffet. Flere av personalet har dessverre dødd, også etter dette treffet. De har fått en siste hilsen fra flere kull, og vi minnes dem med stor glede og vemod. Flere av elevene fra dengang har også gått bort, og noen er svært syke.
Men om noen år skal vi treffes igjen, synge de samme, gamle sangene, og gjenta de samme historiene og oppdatere oss på hverandre. Det gleder jeg meg til!
Opplevelsene fra 1975/76 kommer jeg aldri til å glemme, og jeg kan trygt si at det var det beste året i min ungdom, ja kanskje i hele mitt liv. Vi var ca. 110 elever, 25 gutter og resten jenter. Jeg og Ragnar fra Tysfjord fikk et helt fantastisk år på denne skolen. Vi bodde to og to på internater, og vårt internat hette Salten. De andre het Vesterålen, Ofoten, Lofoten, osv. Om mårran var det ut å trimme, så frokost, og så en skoledag, fordelt på mange linjer. Noen snekret, andre studerte musikk, og jeg var på teorilinja. Og så sang vi i kor. Jeg var med på 3-4 kor, storkoret, gospelkoret og andre kor som jeg ikke husker navnet på. Vi sang 4-stemt med og uten musikk, sang inn på kassett, og reiste på kortur rundt i Lofoten utpå våren og opptrådte i kirker på mange ulike plasser. Vår musikklærer og dirigent het Ottar Brekke, og han sang dyp bass, og ledet korene med humør og entusiasme.
Ottar døde dessverre for mange år siden, og i samarbeid med kona hans arrangerte vi en minnestund ved grava hans på Rognan. Vi hedret den mest populære læreren vi alle hadde hatt under mange, mange år på Fredheim. Jeg husker at han alltid ropte opp mitt navn under korøvelsene, og ropte høyt, nu må du synge kraftig, Ronald. Og det samme hadde han gjort med de to brødrene mine. Vi er en sangglad familie, og lærte utrolig mye på Fredheim. Om sanger, stemmebruk, gleden ved å synge, under og overstemmer, pusting osv. Fred være med Ottars minne!
Om kveldene fant vi på mye rart, vi gikk Kjærlighetsstien i skogen, syklet nedpå E6, eller sprang ned på gatekjøkkenet på Rognan og på Spørcken kafe. Spurtet opp i klokketårnet, sang der, og snek oss inn på jenteinternatene både dag og natt. Vi fikk venner for livet, og det var bare to jeg ikke husket ved navn på treffet. Alle hadde forandret seg, alle var 50+, men på treffet ble vi 17 år igjen. Det tok oss bare noen minutter å huske melodiene og tekstene fra korsangene dengang. Vi øvde ganger totalt, og på lørdag fremførte vi sangene på treffet som lørdag kveld var på samfunnshuset. Mange klarte ikke å synge og satt og gråt ned i salen. Norsklæreren vår, Lars Aasbø, fremførte Fredheims historie fra starten på Berg på Helgeland til da skolen ble nedlagt for noen år siden. Ordfører i Saltdal ønsket oss velkommen, og på dagen avduket kommunen en indianerstatue i sentrum, en figur som sto på Fredheim da vi gikk der. Og biblioteket hadde Fredheim som tema den helga.
Der unge møtes oppstår søt musikk, og det var mye kjæresteri, lapper mellom pultene og mange turer i skauen. Jeg var imidlertid så beskjeden at jeg nesten ikke torde å gjøre noen ting. I løpet av treffet oppdaterte vi hverandre på hvem var forelsket i hvem, og alt som skjedde. Vi pratet, sang, gråt, mintes og sov knapt nok den helga. Rektor Stranden holdt tale under festmiddagen, og flere elever fremførte sanger og taler. Jeg og Erling sang et par samiske sanger, både under treffet og som minne om Ottar ved grava hans.
Minnene sitter som spikret, og både minner, sanger, opplevelser og følelser veltet fram, både før under og etter treffet. Vi husket morsomme episoder, skiturer, klasseturer, korturer, brødpuddingen, kjøkkentjenesten, bordtennisspillingen, og alt som skjedde på skolen. Personalet var fabelaktige og hadde viet sitt liv til Nordlands ungdom pluss mange søringer. Skolen ble drevet av Nordland Indremisjon, uten at det satte noen demper på trivselen. De beste opplevelsene var samholdet, vennskapene, korsangen, kosekveldene på lørdager og de mange turene rundt om. Siste dag/natt på skolen forsvant hele personalet, for da kunne ingen makt i verden hindre oss i å døgne og være våken hele natta. Vi sang, spiste, lo, gråt, tok farvel, klemte hverandre, skrev i minnebøker og hulket oss gjennom natta. Jeg har adri opplevd noe så følelsesladd som ungdom som den siste natta. Da jeg kom hjem til Musken gråt jeg fortsatt og sa ikke ett ord på 4 dager.
Men vi rakk å gjøre noen sprell og. Siste natta rappa vi kvitunderbuksene til en lærer og hang den opp i flaggstanga. Ellers skremte vi ungdomman med skrømthistorier, og stekte reinkjøtt helt til brannalarmen gikk. Jeg og Ragnar savna basseng i Hellmofjorden og snek oss i bassenget første kvelden, helt til alt var stengt og vi måtte rope om hjelp for å komme ut. Under OL det året hørte vi på batteriradio med propp i øret. Vi hadde så langt hår at ledningen ble godt skjult, og vi byttet på å lytte i timene, og skrive info til de andre på små lapper. Det var min tur og plutselig ropte jeg kjempehøyt under herrestafetten, Norge leder! Læreren lette etter radioen men fant den aldri. Ingen fulgte med i timene da, det var bare OL som gjaldt.
Jeg kunne skrevet en hel masse, men avrunder med å anbefale et folkehøgskoleår. Helt uten karakterer og leksepress. Der du får studere akkurat det du vil, og bli kjent med andre ungdommer i et flott miljø. Der trivsel, samhold, opplevelser, vennskap og nye kunnskaper er i høysetet. Et slikt år former deg som menneske, beriker ditt liv, gir deg viktige verdier og perspektiver. Og gode minner som kan tas fram i det uendelige. Jeg har flere Fredheimvenner som Facebookvenner og vi har en egen FB-side. Vi deler minner, sanger og har nylig fått kopiert opp Fredheimsanger og distribuert dem. Vi har kontaktet alle i personalet som lever og mange var på treffet. Flere av personalet har dessverre dødd, også etter dette treffet. De har fått en siste hilsen fra flere kull, og vi minnes dem med stor glede og vemod. Flere av elevene fra dengang har også gått bort, og noen er svært syke.
Men om noen år skal vi treffes igjen, synge de samme, gamle sangene, og gjenta de samme historiene og oppdatere oss på hverandre. Det gleder jeg meg til!
tirsdag 1. april 2014
Oversikt over de 200 mest vanlige tabuene
Ca 200 tabuer fordelt på 6 hovedkategorier
1. Familie, barn, oppvekst, relasjoner, livsfaser, livskvalitet, (61):
Ditt privatliv, mørke sider, skam, skyld
intime betroelser og andre hemmeligheter som aldri kan fortelles
fasade, fint utenpå mens man skjuler negative ting
døden
psykisk syke barn
fødselsdepresjon
konflikter i familien
avsløre familien i bok
arbeidsledighet over tid
å ikke få relevant jobb når du er over 50
å ikke få jobb fordi du er mye syk og har huller i din CV
pensjonisttilværelse uten at du vil det
fattigdom
motta sosialhjelp eller mat fra hjelpeorganisasjoner
uførhet/alderdom
kremering
for mange barn
barnløshet
barn på si
omsorgssvikt
skilsmisse, samværsavtale, delt bosted, foreldreansvar, ferier
barn blir tatt fra foreldre
flytting, hjemløshet, rotløshet
mobbing
dårlige levekår i en kommune
forskjellsbehandling av søsken
far anerkjenner ikke alle barna sine
mor forteller ikke hvem far er
lete etter far, far vil ikke ha kontakt
barn av foreldre som flytter ofte etter jobben
utroskap, elsker, elskerinne
tenårene, kviser, stemmeskifte
sorte får
vold i nære relasjoner
arbeidsløshet
ensomhet
tidsklemma
singeltilværelse, uten kjæreste i lang tid
ekskludering av slektninger
dårlig selvfølelse
lav selvtillit
forbudt kjærlighet
skoletapere
utsatt for folkesnakk
stigmatisering
klasseforskjeller
adopsjon
barnevernet
barnevernsbarn
transvestitt
bifil
homofili
lesbisk
ulykkelig kjærlighet
måtte gifte seg
menn/kvinner som bytter til en yngre og penere modell
menn som ofrer familien på jakt etter karriere
skryt av nærmeste familie
2. Etnisitet, religion, kultur, migrasjon, kulturkonflikter, (46):
genforskning/skallemålinger/raseforskning
kulturkonflikt majoritet/minoritet
fordommer
rasisme
høyreekstremisme
etnisk bakgrunn
samisk bakgrunn
ekte samer
samisk mytologi
samer som ikke kan samisk
assimilering
fornorskning
skoleinternater, forbud mot samisk
samisk religion/ofring/sjaman
læstadianisme
religiøs bakgrunn
lesing, healing
gjengifte
kristning av samer og ulandsbefolkning
ber om tilgivelse i menigheten, men ikke fra offer
avgudsdyrkelse
miste kontakten med noen som går inn i en sekt
eks-Jehovas vitner må bryte med familien
ganning, sette ondt
binde tyven
døde som går igjen, ånder i veggen
husrensing
utbor, drepe et barn eller legge det i skogen for å dø
skrømt, spøkelser, sende dauinger
varsler, drømmer
det onde og det gode, himmel og helvete
det onde øre, det onde øye
onde mennesker
sjette sans, synskhet, spåing
u-hjelp/sende trygd utenlands
flyktninger
ghetto
Taliban, ultrakonservative krefter
rom/romani
romleir
tvangssterilisering
2. og 3.generasjons innvandrere
burka, niqab, dekke til kroppen
asylsøkere
kvinneundertrykking
flertall av innvandrere på en skole eler i en bydel
3. Helse, sykdommer, lidelser (34):
pinlige sykdommer
tilknytningsforstyrrelse
psykiske lidelser, angst, depresjon
institusjonsopphold, psykiatriske sykehus
uførhet
brå død
å miste et barn
komplisert sorg
plastiske operasjoner
overvekt
spiseforstyrrelser, anoreksia, bulimi
kreft
døvhet
blindhet
psykopati
rusmisbruk
alkoholisme
avhengigheter
medavhengighet
arbeidsnarkomani
funksjonshemming
stygghet, gale proporsjoner
kroppslukt
kroppshår
utlagt tarm
snill pike-syndrom
ME, utmattelse
selvmord
alternativ medisin
psykisk utviklingshemning
selvskading, meningsløshet
rus, dobbeldiagnose rus/psykiatri
konstellasjoner
flergenerasjonelt traume
4. Kriminalitet, ekstremisme (30):
incest
seksuelle overgrep
fengsel
drap
æres-drap
assistert drap
dødsstraff
justismord
uaktsomt drap
folkemord
rettsaker
maktmisbruk
svart arbeid
trygdesvindel
narkotikasalg
sosial dumping
ulovlige flyktninger
slavehandel
hevn
gjenger
falsk anklage
mened
vitne i rettsak
retten bekrefter urett
frykt for muslimer
Pol pot, kommunisme, fascisme, Taliban, Al-Qaida, Ku Klux Klan
tortur
juryordning
jus, tvilen skal komme tiltalte til gode
hvitsnippforbrytere
pyramidespill
5. Seksualitet, legning, kropp, (29):
seksualitet
sex før ekteskapet
sexpress
sex med dyr
onanering
hygiene
overvekt
abort
surrogati
impotens
kjønnsskifte
manglende lyst
for stor, for liten
fetisj
nekrofili
porno
prostitusjon
feminine menn
maskuline kvinner
lett på tråden
søskenbarn ekteskap
innavl
stor aldersforskjell på par
arrangerte ekteskap
kjønnsroller
familiebegrensning
prevensjon
kunstig befruktning
egg-donasjon
sæd-donasjon
6. Krig, flyktinger, død, tortur, kjæreste/barn med fienden (15):
krig og konflikter
andre verdenskrig
jernteppet
flyktninger
lostrafikken
død i krigstjeneste
konsentrasjonsleire
tortur, waterboarding
PTSD - posttraumatisk stresslidelse, flashbacks
okkupasjon/annektering
kolonisering/overherredømme
tyskertøs
tyskerbarn
landsvikoppgjøret
arbeide for okkupasjonsmakt
medisinske eksperimenter på fanger
1. Familie, barn, oppvekst, relasjoner, livsfaser, livskvalitet, (61):
Ditt privatliv, mørke sider, skam, skyld
intime betroelser og andre hemmeligheter som aldri kan fortelles
fasade, fint utenpå mens man skjuler negative ting
døden
psykisk syke barn
fødselsdepresjon
konflikter i familien
avsløre familien i bok
arbeidsledighet over tid
å ikke få relevant jobb når du er over 50
å ikke få jobb fordi du er mye syk og har huller i din CV
pensjonisttilværelse uten at du vil det
fattigdom
motta sosialhjelp eller mat fra hjelpeorganisasjoner
uførhet/alderdom
kremering
for mange barn
barnløshet
barn på si
omsorgssvikt
skilsmisse, samværsavtale, delt bosted, foreldreansvar, ferier
barn blir tatt fra foreldre
flytting, hjemløshet, rotløshet
mobbing
dårlige levekår i en kommune
forskjellsbehandling av søsken
far anerkjenner ikke alle barna sine
mor forteller ikke hvem far er
lete etter far, far vil ikke ha kontakt
barn av foreldre som flytter ofte etter jobben
utroskap, elsker, elskerinne
tenårene, kviser, stemmeskifte
sorte får
vold i nære relasjoner
arbeidsløshet
ensomhet
tidsklemma
singeltilværelse, uten kjæreste i lang tid
ekskludering av slektninger
dårlig selvfølelse
lav selvtillit
forbudt kjærlighet
skoletapere
utsatt for folkesnakk
stigmatisering
klasseforskjeller
adopsjon
barnevernet
barnevernsbarn
transvestitt
bifil
homofili
lesbisk
ulykkelig kjærlighet
måtte gifte seg
menn/kvinner som bytter til en yngre og penere modell
menn som ofrer familien på jakt etter karriere
skryt av nærmeste familie
2. Etnisitet, religion, kultur, migrasjon, kulturkonflikter, (46):
genforskning/skallemålinger/raseforskning
kulturkonflikt majoritet/minoritet
fordommer
rasisme
høyreekstremisme
etnisk bakgrunn
samisk bakgrunn
ekte samer
samisk mytologi
samer som ikke kan samisk
assimilering
fornorskning
skoleinternater, forbud mot samisk
samisk religion/ofring/sjaman
læstadianisme
religiøs bakgrunn
lesing, healing
gjengifte
kristning av samer og ulandsbefolkning
ber om tilgivelse i menigheten, men ikke fra offer
avgudsdyrkelse
miste kontakten med noen som går inn i en sekt
eks-Jehovas vitner må bryte med familien
ganning, sette ondt
binde tyven
døde som går igjen, ånder i veggen
husrensing
utbor, drepe et barn eller legge det i skogen for å dø
skrømt, spøkelser, sende dauinger
varsler, drømmer
det onde og det gode, himmel og helvete
det onde øre, det onde øye
onde mennesker
sjette sans, synskhet, spåing
u-hjelp/sende trygd utenlands
flyktninger
ghetto
Taliban, ultrakonservative krefter
rom/romani
romleir
tvangssterilisering
2. og 3.generasjons innvandrere
burka, niqab, dekke til kroppen
asylsøkere
kvinneundertrykking
flertall av innvandrere på en skole eler i en bydel
3. Helse, sykdommer, lidelser (34):
pinlige sykdommer
tilknytningsforstyrrelse
psykiske lidelser, angst, depresjon
institusjonsopphold, psykiatriske sykehus
uførhet
brå død
å miste et barn
komplisert sorg
plastiske operasjoner
overvekt
spiseforstyrrelser, anoreksia, bulimi
kreft
døvhet
blindhet
psykopati
rusmisbruk
alkoholisme
avhengigheter
medavhengighet
arbeidsnarkomani
funksjonshemming
stygghet, gale proporsjoner
kroppslukt
kroppshår
utlagt tarm
snill pike-syndrom
ME, utmattelse
selvmord
alternativ medisin
psykisk utviklingshemning
selvskading, meningsløshet
rus, dobbeldiagnose rus/psykiatri
konstellasjoner
flergenerasjonelt traume
4. Kriminalitet, ekstremisme (30):
incest
seksuelle overgrep
fengsel
drap
æres-drap
assistert drap
dødsstraff
justismord
uaktsomt drap
folkemord
rettsaker
maktmisbruk
svart arbeid
trygdesvindel
narkotikasalg
sosial dumping
ulovlige flyktninger
slavehandel
hevn
gjenger
falsk anklage
mened
vitne i rettsak
retten bekrefter urett
frykt for muslimer
Pol pot, kommunisme, fascisme, Taliban, Al-Qaida, Ku Klux Klan
tortur
juryordning
jus, tvilen skal komme tiltalte til gode
hvitsnippforbrytere
pyramidespill
5. Seksualitet, legning, kropp, (29):
seksualitet
sex før ekteskapet
sexpress
sex med dyr
onanering
hygiene
overvekt
abort
surrogati
impotens
kjønnsskifte
manglende lyst
for stor, for liten
fetisj
nekrofili
porno
prostitusjon
feminine menn
maskuline kvinner
lett på tråden
søskenbarn ekteskap
innavl
stor aldersforskjell på par
arrangerte ekteskap
kjønnsroller
familiebegrensning
prevensjon
kunstig befruktning
egg-donasjon
sæd-donasjon
6. Krig, flyktinger, død, tortur, kjæreste/barn med fienden (15):
krig og konflikter
andre verdenskrig
jernteppet
flyktninger
lostrafikken
død i krigstjeneste
konsentrasjonsleire
tortur, waterboarding
PTSD - posttraumatisk stresslidelse, flashbacks
okkupasjon/annektering
kolonisering/overherredømme
tyskertøs
tyskerbarn
landsvikoppgjøret
arbeide for okkupasjonsmakt
medisinske eksperimenter på fanger
søndag 23. mars 2014
Hva berører ditt hjerte, min venn?
Hva berører deg? Det kan være mye det. Her er litt filosofering om dette. Jeg nevner ikke alt, men noe, og resten kan du fylle på selv.
Det er alltid hjerte og sjel som blir berørt. Med ører, øyne, hjerne og intuisjon kan vi motta, høre, se, fornemme og oppleve ting. Og vi kan selv si, mene, beskrive, si mange ord, og sende ulike budskap. Det gjør vi og, dagen lang, og vi jobber, sover, spiser, går på besøk, får besøk, reiser, telefonerer og alt det der, og det kan føles som om ingenting berører oss. Plutselig kan vi fornemme noe vakkert, eller trist, selv på en hverdag. Vi kan se en mor vise omsorg for sin funksjonshemmede sønn, et forelsket par gå i sin egen verden, der de gir hverandre kjærtegn som betyr så uendelig mye for dem, der og da. Vi kan møte en liten jente som gir deg en blomst ved veien, eller en liten gutt som spør etter sin mamma. De gjør seg ikke til, de bare er, de er ekte, ærlige, tillitsfulle og helt rolige i seg selv.
Eller vi ser en trist skjebne på TV, eller noen dør, eller noen opplever noe fælt. Vi ser det, skjønner det med alle sanser, og hjertet og sjelen blir rørt og berørt, og vi styrer det ikke selv. Opplever vi noe fint føler at vi er priviligerte som fikk oppleve det der og da, en gave i livet og i hverdagen, et tegn fra oven, et budskap om kjærlighet. Selv ord og gester fra noen som ikke har det bra selv, kan berøre oss, når det bare kommer fra hjertet. Da strømmer det varme tanker mot dem man møter og takknemlighet for det de ga. Opplever vi noe trist, berøres vårt hjerte, og vi kan føle en stor trang til å hjelpe og trøste. Vår neste kan vise sin sårbarhet slik at vi blir berørt, og avstand og kulde kan bli til nærhet og vennskap. Vårt hjerte opplever ting og vi berøres på godt og vondt.
En solnedgang, stillhet i naturen, fuglesang, en fjelltur, en vakker utsikt, og en fantastisk nattehimmel med stjerner, måne og planeter kan røre deg dypt, og kan nesten gjøre deg religiøs, og man fatter naturens skjønnhet, helbredelse og virkning på menneskesinnet. En lang vandring på fjellet kan berøre deg på et dypt sjelelig plan, der virkningen sitter lenge i kropp og sinn. En reise der man møter fattigdom, krig, nød, religiøse mennesker eller mennesker som har viet sitt liv til å hjelpe andre kan berøre vårt hjerte slik at vi endrer livsinnstilling og perspektiv totalt. Et dikt, et bibelord eller en artikkel kan berøre oss, få oss til å tenke, ja til og med endre vår oppfatning og vårt fokus.
Er vi i et selskap, tar noen gjerne ordet. Og vi er spente på hva budskapet er og om det kommer fra hjertet. Skjønner vi at det kommer fra hjertets dyp, berører det ikke bare den som talen rettes til, men alle som hører på. Vi gleder oss med mottakeren, og vet intuitivt at det betyr mye, mye for han eller henne. Det går fra hjerte til hjerte, og bevares der. For all ettertid kan det tas frem, kjennes på, og den samme gode følelsen kan fremkalles, gang på gang. Slik kan det glede et menneske, en god venn, en kjær datter eller sønn, atter og atter igjen. Bånd styrkes, kjærligheten gis rom, og spesielt barnehjerter kan helbredes for mange sorger, for tvil om mammas og pappas kjærlighet, og alle vonde tanker om seg selv og livet. Og barnet kan oppleve ekte lykke. Mer enn hva gaver, penger og andre materielle ting kan gi. Fikk et barn velge fritt, ville det velge mammas og pappas ubetingede kjærlighet og gode ord, foran absolutt alt annet i verden.
En kjærestes ord kan virkelig smelte ens hjerte, der man bare kjenner hvor gråten trenger seg på og du vil bare stå der og nyte det lengst mulig. Ord som, du betyr så uendelig mye for meg, du er den eneste for meg, jeg elsker deg, jeg vil være din for livet, du er den aller vakreste for meg, takk for du vil være kjæresten min, og lignende kan, sammen med en lang og varm omfavnelse gå rett til hjertet ditt og berøre deg så dypt, så dypt. Det får deg til å føle deg elsket, unik, verdifull, vakker, priviligert og spesiell i den andres øyne. Et uventet kompliment fra en venn eller en fremmed kan berøre deg, og huskes i evighet. En takk kan man bli rørt av, og en spontan klem av et barn kjennes bare herlig.
En nær venn kan få oss til virkelig å føle oss lykkelige. En lang, ærlig samtale, der vi stoler blindt på hverandre, der vi deler hemmeligheter, livserfaringer, latter og gråt, det berører oss. Slike vennskap er gull verdt, nettopp fordi det er hjertene våre som møtes. Derfor kan vi kalle hverandre sjelevenner, så dypt går det. Og er du gift eller kjæreste med en sjelevenn er du virkelig priviligert. En slik venn berører oss alltid. En sjelevenn kan vi ringe til og klage, eller å fortelle om noe vanvittig hyggelig og gledelig. En som vet nøyaktig hva det betyr for deg, som kjenner deg, ditt liv og dine sterke og svake sider. Et hyggelig besøk av en vennefamilie, eller en bror eller søster som betyr mye for deg, kan være gull verdt. Det berører din sjel. Søsken er knyttet sammen på godt og ondt, men vi ville ikke vært dem foruten.
Jeg kan bli veldig rørt på samling (religiøst, læstadiansk møte), når en predikant taler poetisk, vakkert og trøstende til alle, og jeg føler at han prater akkurat til meg. Jeg fryder meg i det stille, nyter det med hjertet, gråter og kan omfavne min neste, og både be om tilgivelse og tilsi tilgivelse. Da føler jeg meg nærmest himmelen, og hjertet mitt fryder seg med en utrolig glede, og jeg føler at jeg deler gleden med de andre. Som føler samme tilhørighet, som deler samme grunnleggende antakelser om livet her og evigheten der. Jeg tror det er en forsmak på himmelen og den ultimate kjærligheten som bare Kristus kan gi. Jeg tror faktisk at all ekte kjærlighet kommer fra samme kilde, samme hva du kaller den. Den gis til alle mennesker, uavhengig om du tror på Gud eller ikke. Kjærligheten har nemlig ingen begrensninger, og kommer i mange former. Og vi mennesker kan nyte den i vårt hjerte og sinn.
Foreldre elsker sine barn, som regel, og den kjærligheten er både ubetinget og ren i utgangspunktet. Gis den fra hjertet fra oss voksne kan man være sikker på at det går rett i vårt kjære barns hjerte, og forblir der. Kjærligheten og omsorgen dekker de mest grunnleggende behov i unge år. Barna er selv kompetente og vet utmerket hva ekte kjærlighet er. De kjenner det på seg, de kjenner det i sitt hjerte. Hjertet er det eneste og viktigste kompasset barn og voksne har når det gjelder kjærlighet. Ærlig mente ord, gode ord som, jeg er glad i deg, mánná, mamma elsker deg pia mi, pappa sin venn hvor jeg savner deg, og slike arkaiske ord og setninger er som en engels ord til barn i alle aldre. Kjærlighetsfulle ord som flyr fra et hjerte til et annet, kan man finne en større lykke på denne jord? Selv barn som er døde kan man prate kjærlig til. De hører en fars og mors inderlige ord, sorg, savn og den uendelige kjærligheten bare en forelder kan gi sitt barn.
Men et barns død, en tragedie, et trauma kan virkelig knuse ditt hjerte, og smadre din sjel, du kan miste all livslyst og livsglede og få lyst til å følge etter. Da, og aller mest da, er omsorg, omtanke, besøk, trøst, omfavnelse, gode ord, kjærlighetshandlinger og et lyttende øre og hjerte kanskje det eneste som kan få deg på fote igjen, helbrede ditt hjerte og trøste din sjel. Alle ord og gester fra venner og bekjente kan røre og berøre ditt hjerte på et dypt, dypt plan, og du kan sakte, sakte fatte et nytt håp, få lindret din smerte, og omsider klarer du å få takket din familie, dine venner og andre som sto ved din side, ga av seg selv, elsket deg og sa det. Å miste et barn er nok det som berører et foreldrehjerte aller mest, først brutalt, så berører sorgen og fortvilelsen deg, så berører all omsorgen deg, så berører alle minnene om ditt barn deg, og omsider, kan takknemligheten over at du har et barn, men som måtte dø så ung, det kan berøre deg dypt. Ditt hjerte er forandret for alltid, og du selv kan berøre andre hjerter. Alle som har opplevd store lidelser og traumer får en gave, en kompetanse, perspektiver, og egenskaper som kan hjelpe andre, og berøre dem dypt.
Jeg blir rørt av en vakker salme eller en fin sang, når noen synger den fra hjertet. Da føler jeg sangen er en vakker gave fra den som synger til akkurat meg. Jeg drømmer å å sitte på en konsert, med en god artist, med livserfaring, gode tekster og en himmelsk god stemme. Der vi alle kan synge med, gråte, vinke, smile og klappe. Sitte sammen med venner som beundrer den samme artisten og der vi kan alle sangene utenat, og at vi lenge etter konserten synger og nynner på de samme sangene, kveld etter kveld. Gi meg en livekonsert med Andrea Bocelli der han synger Lords prayer, Válkeapää/Ailohas, eller Afzelius om de hadde levd, Celin Dion med Power of love, Carola med Blott en dag, Kalle med Ack Luleland du sköna, helst alle på en gang, da blir jeg veldig berørt. Andre har sine egne favoritter. Og når vi en gang samles, setter én av oss bare i gang å synge de samme sangene. Alle skjønner at det ikke er for å imponere, men for å dele. Der vi alle kommer i en helt spesiell modus, og kan gjenoppleve en vanvittig glede ved å synge, mimres, se på hverandre, stirre i bålet, og føle at sangen og vi går sakte, sakte inn i solnedgangen, der tiden står stille, vennskapet består, der hjertet sprenges av ulike følelser, og gråten kommer helt naturlig. Og plutselig bryter solen frem, natta har flydd, og vi har helt glemt av oss!
Og endelig, etter et langt liv, der man skjønner at livets høst kommer og det bærer mot kveld. Da kommer dine beste venner gjennom et langt liv, og prater til deg. Der man bare hopper over alle trivielle og uvesentlige ting. Der venner kan si viktige ord til hverandre. Der vi kan takke hverandre for livslange vennskap og mange, mange, felles opplevelser, både på godt og ondt. Der vi kan bekrefte hverandre, se hverandre i øynene, holde blikket og si de vakreste ord som bare hjertet kan si. Der vi kan både le og gråte, og vi kan føle at sannelig har vi opplevd et rikt liv, tross alt. Alle opp og nedturer, alle prøvelser og alle hverdager, alt slit, alle sorger, og gleder, alle venner, alle barn, alle ord, og absolutt alt. Akkurat det var livet, alle de dagene som kom og gikk. Og alle vennene jeg fikk. Jeg er rik i mitt hjerte, og jeg skjønner at livet kan ta slutt, men det er livets gang. Men vi kan møtes igjen, min venn. Og ha tid til å prate om det vi ikke fikk tid til her. Og vi kan beholde håpet, troen på livet, dyrke kjærligheten, og synge en salme ved livets slutt. Vi barn kan takke våre foreldre for livet som vi fikk, og tida som gikk så fort, for all kjærlighet og for alle ord. For alt vi ble rørt og berørt av. Og holde hånda til den som tar farvel, en siste kjærlighetsgest. Der ord blir overflødige, der tiden står stille, der engler bøyer sitt hode i ærbødighet og respekt, der takken fyller ditt hjerte. For evig og alltid.
Det er alltid hjerte og sjel som blir berørt. Med ører, øyne, hjerne og intuisjon kan vi motta, høre, se, fornemme og oppleve ting. Og vi kan selv si, mene, beskrive, si mange ord, og sende ulike budskap. Det gjør vi og, dagen lang, og vi jobber, sover, spiser, går på besøk, får besøk, reiser, telefonerer og alt det der, og det kan føles som om ingenting berører oss. Plutselig kan vi fornemme noe vakkert, eller trist, selv på en hverdag. Vi kan se en mor vise omsorg for sin funksjonshemmede sønn, et forelsket par gå i sin egen verden, der de gir hverandre kjærtegn som betyr så uendelig mye for dem, der og da. Vi kan møte en liten jente som gir deg en blomst ved veien, eller en liten gutt som spør etter sin mamma. De gjør seg ikke til, de bare er, de er ekte, ærlige, tillitsfulle og helt rolige i seg selv.
Eller vi ser en trist skjebne på TV, eller noen dør, eller noen opplever noe fælt. Vi ser det, skjønner det med alle sanser, og hjertet og sjelen blir rørt og berørt, og vi styrer det ikke selv. Opplever vi noe fint føler at vi er priviligerte som fikk oppleve det der og da, en gave i livet og i hverdagen, et tegn fra oven, et budskap om kjærlighet. Selv ord og gester fra noen som ikke har det bra selv, kan berøre oss, når det bare kommer fra hjertet. Da strømmer det varme tanker mot dem man møter og takknemlighet for det de ga. Opplever vi noe trist, berøres vårt hjerte, og vi kan føle en stor trang til å hjelpe og trøste. Vår neste kan vise sin sårbarhet slik at vi blir berørt, og avstand og kulde kan bli til nærhet og vennskap. Vårt hjerte opplever ting og vi berøres på godt og vondt.
En solnedgang, stillhet i naturen, fuglesang, en fjelltur, en vakker utsikt, og en fantastisk nattehimmel med stjerner, måne og planeter kan røre deg dypt, og kan nesten gjøre deg religiøs, og man fatter naturens skjønnhet, helbredelse og virkning på menneskesinnet. En lang vandring på fjellet kan berøre deg på et dypt sjelelig plan, der virkningen sitter lenge i kropp og sinn. En reise der man møter fattigdom, krig, nød, religiøse mennesker eller mennesker som har viet sitt liv til å hjelpe andre kan berøre vårt hjerte slik at vi endrer livsinnstilling og perspektiv totalt. Et dikt, et bibelord eller en artikkel kan berøre oss, få oss til å tenke, ja til og med endre vår oppfatning og vårt fokus.
Er vi i et selskap, tar noen gjerne ordet. Og vi er spente på hva budskapet er og om det kommer fra hjertet. Skjønner vi at det kommer fra hjertets dyp, berører det ikke bare den som talen rettes til, men alle som hører på. Vi gleder oss med mottakeren, og vet intuitivt at det betyr mye, mye for han eller henne. Det går fra hjerte til hjerte, og bevares der. For all ettertid kan det tas frem, kjennes på, og den samme gode følelsen kan fremkalles, gang på gang. Slik kan det glede et menneske, en god venn, en kjær datter eller sønn, atter og atter igjen. Bånd styrkes, kjærligheten gis rom, og spesielt barnehjerter kan helbredes for mange sorger, for tvil om mammas og pappas kjærlighet, og alle vonde tanker om seg selv og livet. Og barnet kan oppleve ekte lykke. Mer enn hva gaver, penger og andre materielle ting kan gi. Fikk et barn velge fritt, ville det velge mammas og pappas ubetingede kjærlighet og gode ord, foran absolutt alt annet i verden.
En kjærestes ord kan virkelig smelte ens hjerte, der man bare kjenner hvor gråten trenger seg på og du vil bare stå der og nyte det lengst mulig. Ord som, du betyr så uendelig mye for meg, du er den eneste for meg, jeg elsker deg, jeg vil være din for livet, du er den aller vakreste for meg, takk for du vil være kjæresten min, og lignende kan, sammen med en lang og varm omfavnelse gå rett til hjertet ditt og berøre deg så dypt, så dypt. Det får deg til å føle deg elsket, unik, verdifull, vakker, priviligert og spesiell i den andres øyne. Et uventet kompliment fra en venn eller en fremmed kan berøre deg, og huskes i evighet. En takk kan man bli rørt av, og en spontan klem av et barn kjennes bare herlig.
En nær venn kan få oss til virkelig å føle oss lykkelige. En lang, ærlig samtale, der vi stoler blindt på hverandre, der vi deler hemmeligheter, livserfaringer, latter og gråt, det berører oss. Slike vennskap er gull verdt, nettopp fordi det er hjertene våre som møtes. Derfor kan vi kalle hverandre sjelevenner, så dypt går det. Og er du gift eller kjæreste med en sjelevenn er du virkelig priviligert. En slik venn berører oss alltid. En sjelevenn kan vi ringe til og klage, eller å fortelle om noe vanvittig hyggelig og gledelig. En som vet nøyaktig hva det betyr for deg, som kjenner deg, ditt liv og dine sterke og svake sider. Et hyggelig besøk av en vennefamilie, eller en bror eller søster som betyr mye for deg, kan være gull verdt. Det berører din sjel. Søsken er knyttet sammen på godt og ondt, men vi ville ikke vært dem foruten.
Jeg kan bli veldig rørt på samling (religiøst, læstadiansk møte), når en predikant taler poetisk, vakkert og trøstende til alle, og jeg føler at han prater akkurat til meg. Jeg fryder meg i det stille, nyter det med hjertet, gråter og kan omfavne min neste, og både be om tilgivelse og tilsi tilgivelse. Da føler jeg meg nærmest himmelen, og hjertet mitt fryder seg med en utrolig glede, og jeg føler at jeg deler gleden med de andre. Som føler samme tilhørighet, som deler samme grunnleggende antakelser om livet her og evigheten der. Jeg tror det er en forsmak på himmelen og den ultimate kjærligheten som bare Kristus kan gi. Jeg tror faktisk at all ekte kjærlighet kommer fra samme kilde, samme hva du kaller den. Den gis til alle mennesker, uavhengig om du tror på Gud eller ikke. Kjærligheten har nemlig ingen begrensninger, og kommer i mange former. Og vi mennesker kan nyte den i vårt hjerte og sinn.
Foreldre elsker sine barn, som regel, og den kjærligheten er både ubetinget og ren i utgangspunktet. Gis den fra hjertet fra oss voksne kan man være sikker på at det går rett i vårt kjære barns hjerte, og forblir der. Kjærligheten og omsorgen dekker de mest grunnleggende behov i unge år. Barna er selv kompetente og vet utmerket hva ekte kjærlighet er. De kjenner det på seg, de kjenner det i sitt hjerte. Hjertet er det eneste og viktigste kompasset barn og voksne har når det gjelder kjærlighet. Ærlig mente ord, gode ord som, jeg er glad i deg, mánná, mamma elsker deg pia mi, pappa sin venn hvor jeg savner deg, og slike arkaiske ord og setninger er som en engels ord til barn i alle aldre. Kjærlighetsfulle ord som flyr fra et hjerte til et annet, kan man finne en større lykke på denne jord? Selv barn som er døde kan man prate kjærlig til. De hører en fars og mors inderlige ord, sorg, savn og den uendelige kjærligheten bare en forelder kan gi sitt barn.
Men et barns død, en tragedie, et trauma kan virkelig knuse ditt hjerte, og smadre din sjel, du kan miste all livslyst og livsglede og få lyst til å følge etter. Da, og aller mest da, er omsorg, omtanke, besøk, trøst, omfavnelse, gode ord, kjærlighetshandlinger og et lyttende øre og hjerte kanskje det eneste som kan få deg på fote igjen, helbrede ditt hjerte og trøste din sjel. Alle ord og gester fra venner og bekjente kan røre og berøre ditt hjerte på et dypt, dypt plan, og du kan sakte, sakte fatte et nytt håp, få lindret din smerte, og omsider klarer du å få takket din familie, dine venner og andre som sto ved din side, ga av seg selv, elsket deg og sa det. Å miste et barn er nok det som berører et foreldrehjerte aller mest, først brutalt, så berører sorgen og fortvilelsen deg, så berører all omsorgen deg, så berører alle minnene om ditt barn deg, og omsider, kan takknemligheten over at du har et barn, men som måtte dø så ung, det kan berøre deg dypt. Ditt hjerte er forandret for alltid, og du selv kan berøre andre hjerter. Alle som har opplevd store lidelser og traumer får en gave, en kompetanse, perspektiver, og egenskaper som kan hjelpe andre, og berøre dem dypt.
Jeg blir rørt av en vakker salme eller en fin sang, når noen synger den fra hjertet. Da føler jeg sangen er en vakker gave fra den som synger til akkurat meg. Jeg drømmer å å sitte på en konsert, med en god artist, med livserfaring, gode tekster og en himmelsk god stemme. Der vi alle kan synge med, gråte, vinke, smile og klappe. Sitte sammen med venner som beundrer den samme artisten og der vi kan alle sangene utenat, og at vi lenge etter konserten synger og nynner på de samme sangene, kveld etter kveld. Gi meg en livekonsert med Andrea Bocelli der han synger Lords prayer, Válkeapää/Ailohas, eller Afzelius om de hadde levd, Celin Dion med Power of love, Carola med Blott en dag, Kalle med Ack Luleland du sköna, helst alle på en gang, da blir jeg veldig berørt. Andre har sine egne favoritter. Og når vi en gang samles, setter én av oss bare i gang å synge de samme sangene. Alle skjønner at det ikke er for å imponere, men for å dele. Der vi alle kommer i en helt spesiell modus, og kan gjenoppleve en vanvittig glede ved å synge, mimres, se på hverandre, stirre i bålet, og føle at sangen og vi går sakte, sakte inn i solnedgangen, der tiden står stille, vennskapet består, der hjertet sprenges av ulike følelser, og gråten kommer helt naturlig. Og plutselig bryter solen frem, natta har flydd, og vi har helt glemt av oss!
Og endelig, etter et langt liv, der man skjønner at livets høst kommer og det bærer mot kveld. Da kommer dine beste venner gjennom et langt liv, og prater til deg. Der man bare hopper over alle trivielle og uvesentlige ting. Der venner kan si viktige ord til hverandre. Der vi kan takke hverandre for livslange vennskap og mange, mange, felles opplevelser, både på godt og ondt. Der vi kan bekrefte hverandre, se hverandre i øynene, holde blikket og si de vakreste ord som bare hjertet kan si. Der vi kan både le og gråte, og vi kan føle at sannelig har vi opplevd et rikt liv, tross alt. Alle opp og nedturer, alle prøvelser og alle hverdager, alt slit, alle sorger, og gleder, alle venner, alle barn, alle ord, og absolutt alt. Akkurat det var livet, alle de dagene som kom og gikk. Og alle vennene jeg fikk. Jeg er rik i mitt hjerte, og jeg skjønner at livet kan ta slutt, men det er livets gang. Men vi kan møtes igjen, min venn. Og ha tid til å prate om det vi ikke fikk tid til her. Og vi kan beholde håpet, troen på livet, dyrke kjærligheten, og synge en salme ved livets slutt. Vi barn kan takke våre foreldre for livet som vi fikk, og tida som gikk så fort, for all kjærlighet og for alle ord. For alt vi ble rørt og berørt av. Og holde hånda til den som tar farvel, en siste kjærlighetsgest. Der ord blir overflødige, der tiden står stille, der engler bøyer sitt hode i ærbødighet og respekt, der takken fyller ditt hjerte. For evig og alltid.
lørdag 15. mars 2014
Kulturens grunnleggende antakelser gir bedre forståelse av konflikter og lidelser
I vårt lille, flerkulturelle Hamarøy-samfunn er det mange ulike konflikter og saker, som bølger fram og tilbake. For å forstå det som skjer, alle konfliktene, og all uroen, må vi identifisere noen viktige forhold som få snakker om, men bare er der. Elefantflokken i rommet. Forholdet mellom ulike kategorier: samer/nordmenn, gamle Hamarøy og det nye, læstadianere/avhoppere, interne forsamlings-konflikter, overgripere/ofre, sannhet/rykter, eldre/yngre, hersketeknikker/offermentalitet, uthenging/beskyttelse, beskyldninger/avvisninger, fortid/nåtid, angrep/forsvar, åpenhet/fortielse, og forestillingen om at jeg personlig og min gruppe angripes ufortjent nå av fiendestyrker på alle kanter, vi som er så uskyldige. Vi må beskytte oss, ta igjen og degradere/demonisere fienden. Eller bare boikotte de og bli boikottet tilbake. Internett gjør det også mye lettere å bare fyre løs, og spre det, og tro at der fikk de, nå er problemet løst, og jeg får masse sympati. Vi mangler det meste for å løse alle disse konfliktene. Vi mangler språk, ord og begreper for dette, vi mangler en megler, og et felles forum for gjensidig konfliktløsning, vi mangler flerkulturell kulturforståelse og kultursensitivitet. Og en av de største utfordringene er når noen begynner å snakke om krenking bak i tid og tar det opp, så er det ingen mottaker i dag. Aktører fra den tid er i hovedsak døde, og de fleste i de ulike gruppene i dag har liten skyld i det som skjedde før, og mange føler seg krenket. Og det er en stor, grunnleggende forskjell mellom de som tror på full åpenhet og erkjennelse og de som går for fortielse, fordi ved åpenhet skjemmer vi ut oss selv. I sum mangler vi mer kompetent hjelpeapparat, kulturforståelse, meglere, forum, kompetanse til konfliktløsning, og felles språk for alt dette. Vi mangler et Rom for smerte og forsoning.
Folk er ikke onde, men gjett om vi er disponerte for konflikt, sladder og demonisering. Vi er forskjellige, og krenkelser alle veier bidrar bare til ytterlige konflikt. Så skal man ta igjen, eller i alle fall si fra, og sånn går no dagan. Når man er midt i denne energien påvirkes man av alt, tar side og snakker negativt om de andre som forsvar, boikotter hverandre eller bare beskytter seg selv. Kontakt mellom folk forsvinner og det blir utrivelig. Og konfliktene er evige tema for enhver samtale, eller det ties i hjel. Jeg tror på sannhet, åpenhet, fakta, kulturforståelse, forsoning, erkjennelse og slike fine ting. Og at vi ikke later som at ens egen gruppe, forsamling eller folkeslag er feilfri, og de andre er fiender som vil oss vondt. Det er ikke vanlig å spørre seg om hvorfor denne kritikken kommer. Og det er ikke vanlig å kontakte folk direkte for å høre om hvorfor det kommer kritikk. Det er ikke vanlig å beklage, og det er ikke vanlig å tilgi. Hvorfor er det egentlig slik?
----------------------------------------------------------------------------
Jeg har lest Edgar Scheins bok, "Organisasjonskultur og ledelse. Er kulturendring mulig?", og er overbevist om at hans definisjon av kultur hjelper oss å forstå oss selv bedre. Spesielt om man tilhører en etnisk eller religiøs minoritet, eller opplever konflikter på ulike områder, som for eksempel fornorskning i forhold til samisk revitalisering, gamle dager ift. modernisering, ungdom ift voksne/eldre, religiøst liv versus ikke-religiøst liv, venstresiden versus høyresiden i politikken, ja det meste der grunnleggende antakelser står mot andre grunnleggende antakelser. Spesielt interesserte bes lese boken.
Her er den "gamle" definisjonen på kultur:
Således har Edward B. Tylors definisjon fra 1871 vært det faste referansepunkt for senere diskusjoner av kulturbegrepet i antropologien: «Kultur er den komplekse helhet som består av kunnskaper, trosformer, kunst, moral, jus og skikker, foruten alle de øvrige ferdigheter og vaner et menneske har tilegnet seg som medlem av et samfunn.» (google)
Norsk variant:
Den norske samfunnsforskeren Arne Martin Klausen har gitt denne definisjonen: "Kultur er ideer, verdier, regler og normer som et menneske overtar fra den foregående generasjonen, og som man forsøker å bringe videre - ofte noe forandret - til neste generasjon." (google)
Edgar Scheins definisjon av kultur:
" Et mønster av grunnleggende antakelser - skapt, oppdaget eller utviklet av en gitt gruppe etterhvert som den lærer å mestre sine problemer med ekstern tilpasning og intern integrasjon - som har fungert tilstrekkelig bra til at det blir betraktet som sant og at til at det læres bort til nye medlemmer som den rette måten å oppfatte, tenke og føle på i forhold til disse problemene." (Schein, 1990:7)
Ifølge Schein har kulturen 3 nivåer: 1. Artifakter og produkter, som er synlige men ofte umulige å tyde. 2. Verdier, som tilhører et høyere bevissthetsnivå enn grunnleggende antakelser. Og 3. Grunnleggende antakelser, som er tatt for gitt, usynlige og førbevisste. Legg her merke til at Scheins definisjon er konsentrert om nivå 3, grunnleggende antakelser, selv om kulturen inneholder to nivå til. Han mener videre at de viktigste underliggende antakelsene i en kultur er:
1. Menneskets forhold til naturen.
2. Virkelighetens og sannhetens beskaffenhet.
3. Menneskenaturens beskaffenhet.
4. Den menneskelige aktivitets beskaffenhet.
5. De mellommenneskelige forholds beskaffenhet.
Det er svært vanlig å beskrive kulturer utfra det vi ser, hører, observerer, samt skikker og normer. Nærmere bestemt ut fra det første nivået, artifakter og produkter, for å bruke Scheins definisjon. Norsk kultur blir språket, landet, naturen, fjordene, Nansen, brunost, felespill, Fredsprisen, fiskerbonden, skihelter, mm. Samisk kultur blir da kofta, språket, duodje, skikker, musikk, reindrift, mm. Læstadiansk kultur blir samling, klesdrakt, avhold, rørelse, tilgivelse, samlingshus, hilsemåter, skrifter, mm. Afrikansk kultur blir varme, sand, fattigdom, nomader, kameler, hudfarge, farger, borgerkrig, AIDS, Nelson Mandela, voodoo, mm. USA´s kultur blir cowboy, presidenten, self-made man, Hollywood, kvegdrift, indianere, rikdom, frihet, supermakt, mm. Viktig nok, men slike beskrivelser sier lite om de grunnleggende antakelsene de ulike etniske grupper, minoriteter, religioner, bevegelser, nasjoner, land og folk har om seg selv. Og som er på så dypt nivå at de blir tatt for gitte. Er det rart det blir krig og konflikter? De grunnleggende antakelsene blir til de grader tatt for gitt at de fremtrer som sannheter, noen ganger gudegitt, naturgitt eller som en selvfølge. Alle de andre tar per definisjon feil, og kan bekjempes med alle midler. Eller de kan til nød tolereres, men står dog under oss i rang, og må helst rette seg etter oss som forvalter sannheten. Og retten til å instruere og kontrollere andre.
Slik kan man forstå hvordan folk med norsk og vestlig kultur har sett ned på samer, kvener, rom, romani, skogfinner, indianere, jøder, you name it. Og menn som har sett ned på kvinner. Mange har den grunnleggende antakelsen at den hvite rase, med utdannelse og dannelse, med eget land, bofast med skjøte, med et indoeuropeisk språk, står høyere enn omflakkende nomader, uten eiendom, som lever i og av naturen, uten skriftspråk, uten skriftlig historie, og med et utdøende språk. De må hjelpes opp på et høyere nivå, altså norsk og vestlig nivå. Det var fornorskningens mantra og grunnlag. Godt hjulpet av nasjonalisme og sosialdarwinisme, som grunnleggende antakelser. En annen grunnleggende antakelse i Europa var at kongen regjerte av nåde, adelen og geistlige hadde rett til å bestemme, den sterkestes rett gjaldt, og Paven var Guds stedfortreder og de kunne innkassere avlat. Mange donerte alt de eide pga frykt og press, og pavekirka ble allmektig. En annen var at europeere hadde rett til å legge resten av verden under seg, drepe innfødte som var på et lavere nivå, og med våpen i hånd fordrive og omvende de som overlevde. Hitlers grunnleggende antakelse var at tyskerne, arierne, sto øverst, de skulle innføre det tredje rike og underlegge seg hele verden med makt og utrydde alle de som sto lavere enn dem. Historien gjentar seg dessverre gang på gang, om ikke som verdenskriger, men som etnisk rensing, okkupasjon, geriljakrig, drap, forfølgelse, kontroll og represalier. Siste eksempel er Ukraina, der russerne har en grunnleggende antakelse om at Russland er en stormakt, russisk kultur er overlegen andre, og de har rett og plikt til å ta tilbake tidligere Sovjetstater, og redde/beskytte etniske russere på Krim, og andre steder. Det er slike grunnleggende antakelser man må identifisere mer en en beskrivelse av russisk kultur, når man skal forstå russernes adferd.
Tradisjonelt har samer, nomader og etniske minoriteter rundt Polarsikelen strøk og i verden forøvrig helt andre grunnleggende antakelser. Om seg selv, naturen og krefter i den, guddommen, læsing og helbredelse, gruppen, virkeligheten, sannheten og alle andre grunnleggende antakelser. De betraktet seg som gjester på kloden, uten formelle eier-rettigheter, der man skal forvalte naturen og dens ressurser, ikke forbruke, ikke forsøple og ikke sette spor etter seg. Videre en grunnleggende antakelse at man ikke skal krige, bruke vold, man skal forhandle til alle er enige, gruppen, kollektivet er viktig og står over enkeltindividet, oppdragelsen er frihet under ansvar. Mer, vi er ett folk i fire land, vi er forskjellige fra majoritets-befolkningen, vi har egne språk, tradisjoner, klær, skikker, sanger, musikk, mm. Naturen har liv, man skal respektere den, de eldre, gud, og tradisjonene.
I tillegg må man trekke inn ulike akkulturasjons-strategier (unnskyld alle fremmedord, men æ forklare) for å forstå hvordan konflikter kan forstås og forklares, mellom majoritet og minoritet, og internt i minoriteter. Man skulle tro samene sto samlet, holdt på sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. Hvorfor skjedde det ikke og hvorfor ble det så mange, dype og bitre, interne konflikter? Akkulturasjon er valg av strategi en minoritet bruker i møtet med majoriteten, fornorskning, undertrykkelse og kolonialisering på. De kan grovt kategoriseres på 4 ulike måter, som er assimilering, marginalisering, segregering og integrering. Innenfor hver av disse gruppene/strategiene har det dannet seg ulike, sett av grunnleggende antakelser, om seg selv, egenverdi, nytten av motstand, synet på egne verdier, egen kultur, synet på majoritetskulturen, mm. Det er mao utviklet seg 4 ulike samiske delkulturer, og er ikke lenger bare én enkelt samisk kultur. Disse fire kulturene har mer eller mindre diametralt motsatte grunnleggende antakelser i synet på seg selv, og spesielt i forholdet til majoritets-kulturen. Det forklarer forskjellene - og konfliktene!
De som lar seg assimilere (bli helt lik de andre) har disse grunnleggende antakelsene; norsk kultur er på et høyere nivå og vi oppnår anerkjennelse og likeverd gjennom å bli lik som dem. Samisk kultur er primitiv, gir fattigdom og den dør snart ut. Vi skal ikke skille oss ut, og våre barn skal bli norske. Denne gruppen føler ofte skyld og skam som samer, spesielt i de første generasjonene til det lykkes å bli norsk, og de vil viske ut det samiske totalt. Hensikten er det aller beste. Marginalisering betyr at de som mennesker ikke føler tilhørighet til noen av de etniske gruppene, de tar avstand fra det samiske men aksepteres ikke som norsk heller. De har verken tilhørighet eller støtte noe sted. Mange sjøsamer langs kysten fikk denne skjebnen under det verste fornorskningspresset. De prøvde å opptre norsk, men ble likevel ikke akseptert av majoritets-befolkningen. Denne strategien er ansett som den verst tenkelige situasjonen og den mest helsefarlige. Segregering betyr at man holder seg for seg selv, bor i markebydger og fjorder eller i egne områder, som samebyer, sijddaer, boligkvarter, o.l. og med bare nødvendig kontakt med de andre. Slik bevarte man språket og kulturen best, og unngikk den verste fornorskningen. Mange nordmenn gjør det i Spania og i USA fordi de vil bevare det norske. Integrering er en både/og løsning. Den grunnleggende antakelsen her er at vårt språk og vår kultur er likeverdig de andre, men vi behersker majoritets-kulturen like godt og kan svitsje mellom kulturene. Vi kan bo sammen med andre, men likevel bevare vårt eget. Og det finnes naturligvis alle typer kombinasjoner, man kan jobbe og leve integrert men bo segregert. Pluss alle andre kombinasjoner, overganger, skifter, og de ulike generasjonene kan velge noe helt annet enn foreldrene, og søsken kan velge ulikt. Men hovedtypene er nu engang slik. Selv de som flykter fra sitt eget land eller sitt eget miljø må på nytt velge hvordan de vil forholde seg til majoriteten i det landet de kommer til.
For bedre å forstå dette kan man tenke seg hvordan de ikke-russiske innbyggere på Krim reagerer når de blir en del av Russland, når nye skilt settes opp, russisk blir det offisielle språket og all kommunikasjon og alt innen media skjer på russisk. Da stilles krimtarterer, etniske ukrainere og andre folkeslag og religiøse grupper overfor de samme 4 akkulturasjons-valgene, med de konsekvensene dette medfører. De grunnleggende antakelse i de ulike gruppene trer mer fram, antakelsene blir satt under press, de tydeliggjøres, overdrives og hvert individ og hver gruppe må velge. Gi opp og bli lik de andre, bo for seg selv, ikke tilhøre noen gruppe eller tro på sitt, kjempe for det, men samarbeide og la seg integrere. Eller flykte, som er et reelt valg i krigs- og konfliktområder.
For å gjøre det ytterlige komplisert kan vi føye til at mange på Nordkalotten er påvirket av læstadianismen, enten direkte eller gjennom tidligere generasjoner. Samisk kultur er mange steder påvirket av læstadianisme, og ofte er det usikkerhet om hva som er samisk og hva som er kristelig. I begynnelsen var det to sider av samme sak, all den stund bevegelsen startet blant samer og Læstadius tok utgangspunkt i deres liv, verdier, livssyn - og grunnleggende antakelser. Ved at bevegelsen i hovedsak har gått over i majoritets-befolkningene, og styres/påvirkes etter det, kan man skjønne hvorfor konflikter oppsto. De grunnleggende antakelsene hos den nasjonale ledelsen er norske, mens de grunnleggende antakelsene blant de læstadianske samene er samiske. Og med det mener jeg de er av 4 sorter. De kristne grunnleggende antakelsene skal hos samiske kristne kombineres med de grunnleggende kristne antakelsene. Og forvirringen blir et faktum. Kristne, norskdominerte antakelser og verdier står mot kristne, samiske antakelser og verdier. Det står at det finnes ikke jøde eller greker, fri eller træl men alle er like for loven, og likeverdige. Gud forstår alle språk, og vi mennesker er ulike. På den andre siden er norsk mer verdt, samer skal styres, og den samiske synden kommer som en syndeflod om vi ikke stanser det samiske. Det samiske representerer førkristen religion, gannjing, joik, uro, ulikhet og konflikter. Det norske har høyere status, og vi skal være like. Det holder ikke å være likeverdige. Mao en stadig kamp om hvilke grunnleggende antakelse som er overordnet de andre.
Det er med andre ord de fire samiske hovedgruppene som møtes i en menighet som hovedsaklig består av samer. De består av fire helt ulike kulturer med hvert sitt sett av grunnleggende antakelser som sjelden kan forenes. Spesielt går de to ytterliggående gruppene i klinsj, de som vil assimileres og de som vurderer samisk som fullt ut likeverdig, også i menighetsarbeid. Denne samiske menigheten skal så samarbeide med andre deler av bevegelsen, og det er en stadig kamp og omkamp om hvilken fløy som vinner. Fornorskningen fortsetter således selv om den offisielle fornorskningen forlengst er over, bare på nye arenaer. For å forstå denne konflikten må man forstå og erkjenne at det er snakk om helt ulike, ofte gjensidig utelukkende samiske kulturer som møtes. De grunnleggende antakelsene i hver av disse 4 samiske kulturene er så totalt forskjellige som det går an å bli. Spesielt mellom ytter-fløyene, helt norsk eller helt samisk.
Disse konfliktene kan dessverre gi negative helsekonsekvenser for mange. Same står mot same, og folk blir forvirret om hva som er sant og fornuftig. Noen får samvittighetskonflikter, andre opplever stress og posttraumatisk stress, noen blir utmattet etter flere tiår med konflikter, og andre føler seg ekskludert eller presset til å flytte. Noen utvikler angst, depresjon og andre psykiske vansker, andre selvforakt og skam. Og noen flytter bort til mer fredelige menigheter, der det samiske anses som helt naturlig og ikke står i strid med læren.
Alt dette på grunn av vedvarende, sterke konflikter mellom norsk og samisk kultur, dette forplanter seg til menigheter og samiske samfunn generelt. Konfliktene bunner i ulike sett med grunnleggende antakelser, i helt egne kulturer, om hva vi er, hvem har rett, hva er best, hvilken kultur har høyest status, har man rett til å bekjempe de andre, mm. Slike spørsmål gjør seg gjeldende i alle kulturer, i alle kulturmøter, i alle kriger, i alle religioner, mellom land, klasser, yrkesgrupper og generasjoner. Det er når det blir en kamp om hva som er sannest og best at krigen og konflikten oppstår. Hadde alle betraktet seg selv og hverandre som likeverdige, og utvist toleranse og samarbeid, hadde det ikke vært disse skarpe, skadelige, giftige og splittende konfliktene. Som noen ganger eskalerer til vold, krig, overgrep, etnisk rensning, undertrykkelse, represalier og at man fjerner rettigheter, og tvinger andre til tvangsarbeid eller til en marginal tilværelse.
Det er med andre ord kulturkonflikt. Og vi er nødt til å se på de grunnleggende antakelsene i hver enkelt kultur. Og da nytter ikke å beskrive ytre ting og artifakter, og verdier i kulturen. Ting på nivå 1 og 2 er mer overfladiske enn de grunnleggende antakelsene, men det er på det dypeste nivået de største forskjellene ligger, og som styrer hva som skjer på de to neste nivåene. Helt enkelt fremstilt, det er ikke kofta og språket som er konfliktstoffet, med de grunnleggende antakelsene nordmenn og samer har om seg selv, og om samer som folk, deres kultur, verdi og status. Tror man at samer er mindreverdige, skal det samiske bort, for i Norge har man den grunnleggende antakelsen at likeverdighet oppnås gjennom likhet. Først når man aksepterer at vi kan være forskjellige, men likeverdige, blir det fred.
Folk er ikke onde, men gjett om vi er disponerte for konflikt, sladder og demonisering. Vi er forskjellige, og krenkelser alle veier bidrar bare til ytterlige konflikt. Så skal man ta igjen, eller i alle fall si fra, og sånn går no dagan. Når man er midt i denne energien påvirkes man av alt, tar side og snakker negativt om de andre som forsvar, boikotter hverandre eller bare beskytter seg selv. Kontakt mellom folk forsvinner og det blir utrivelig. Og konfliktene er evige tema for enhver samtale, eller det ties i hjel. Jeg tror på sannhet, åpenhet, fakta, kulturforståelse, forsoning, erkjennelse og slike fine ting. Og at vi ikke later som at ens egen gruppe, forsamling eller folkeslag er feilfri, og de andre er fiender som vil oss vondt. Det er ikke vanlig å spørre seg om hvorfor denne kritikken kommer. Og det er ikke vanlig å kontakte folk direkte for å høre om hvorfor det kommer kritikk. Det er ikke vanlig å beklage, og det er ikke vanlig å tilgi. Hvorfor er det egentlig slik?
----------------------------------------------------------------------------
Jeg har lest Edgar Scheins bok, "Organisasjonskultur og ledelse. Er kulturendring mulig?", og er overbevist om at hans definisjon av kultur hjelper oss å forstå oss selv bedre. Spesielt om man tilhører en etnisk eller religiøs minoritet, eller opplever konflikter på ulike områder, som for eksempel fornorskning i forhold til samisk revitalisering, gamle dager ift. modernisering, ungdom ift voksne/eldre, religiøst liv versus ikke-religiøst liv, venstresiden versus høyresiden i politikken, ja det meste der grunnleggende antakelser står mot andre grunnleggende antakelser. Spesielt interesserte bes lese boken.
Her er den "gamle" definisjonen på kultur:
Således har Edward B. Tylors definisjon fra 1871 vært det faste referansepunkt for senere diskusjoner av kulturbegrepet i antropologien: «Kultur er den komplekse helhet som består av kunnskaper, trosformer, kunst, moral, jus og skikker, foruten alle de øvrige ferdigheter og vaner et menneske har tilegnet seg som medlem av et samfunn.» (google)
Norsk variant:
Den norske samfunnsforskeren Arne Martin Klausen har gitt denne definisjonen: "Kultur er ideer, verdier, regler og normer som et menneske overtar fra den foregående generasjonen, og som man forsøker å bringe videre - ofte noe forandret - til neste generasjon." (google)
Edgar Scheins definisjon av kultur:
" Et mønster av grunnleggende antakelser - skapt, oppdaget eller utviklet av en gitt gruppe etterhvert som den lærer å mestre sine problemer med ekstern tilpasning og intern integrasjon - som har fungert tilstrekkelig bra til at det blir betraktet som sant og at til at det læres bort til nye medlemmer som den rette måten å oppfatte, tenke og føle på i forhold til disse problemene." (Schein, 1990:7)
Ifølge Schein har kulturen 3 nivåer: 1. Artifakter og produkter, som er synlige men ofte umulige å tyde. 2. Verdier, som tilhører et høyere bevissthetsnivå enn grunnleggende antakelser. Og 3. Grunnleggende antakelser, som er tatt for gitt, usynlige og førbevisste. Legg her merke til at Scheins definisjon er konsentrert om nivå 3, grunnleggende antakelser, selv om kulturen inneholder to nivå til. Han mener videre at de viktigste underliggende antakelsene i en kultur er:
1. Menneskets forhold til naturen.
2. Virkelighetens og sannhetens beskaffenhet.
3. Menneskenaturens beskaffenhet.
4. Den menneskelige aktivitets beskaffenhet.
5. De mellommenneskelige forholds beskaffenhet.
Det er svært vanlig å beskrive kulturer utfra det vi ser, hører, observerer, samt skikker og normer. Nærmere bestemt ut fra det første nivået, artifakter og produkter, for å bruke Scheins definisjon. Norsk kultur blir språket, landet, naturen, fjordene, Nansen, brunost, felespill, Fredsprisen, fiskerbonden, skihelter, mm. Samisk kultur blir da kofta, språket, duodje, skikker, musikk, reindrift, mm. Læstadiansk kultur blir samling, klesdrakt, avhold, rørelse, tilgivelse, samlingshus, hilsemåter, skrifter, mm. Afrikansk kultur blir varme, sand, fattigdom, nomader, kameler, hudfarge, farger, borgerkrig, AIDS, Nelson Mandela, voodoo, mm. USA´s kultur blir cowboy, presidenten, self-made man, Hollywood, kvegdrift, indianere, rikdom, frihet, supermakt, mm. Viktig nok, men slike beskrivelser sier lite om de grunnleggende antakelsene de ulike etniske grupper, minoriteter, religioner, bevegelser, nasjoner, land og folk har om seg selv. Og som er på så dypt nivå at de blir tatt for gitte. Er det rart det blir krig og konflikter? De grunnleggende antakelsene blir til de grader tatt for gitt at de fremtrer som sannheter, noen ganger gudegitt, naturgitt eller som en selvfølge. Alle de andre tar per definisjon feil, og kan bekjempes med alle midler. Eller de kan til nød tolereres, men står dog under oss i rang, og må helst rette seg etter oss som forvalter sannheten. Og retten til å instruere og kontrollere andre.
Slik kan man forstå hvordan folk med norsk og vestlig kultur har sett ned på samer, kvener, rom, romani, skogfinner, indianere, jøder, you name it. Og menn som har sett ned på kvinner. Mange har den grunnleggende antakelsen at den hvite rase, med utdannelse og dannelse, med eget land, bofast med skjøte, med et indoeuropeisk språk, står høyere enn omflakkende nomader, uten eiendom, som lever i og av naturen, uten skriftspråk, uten skriftlig historie, og med et utdøende språk. De må hjelpes opp på et høyere nivå, altså norsk og vestlig nivå. Det var fornorskningens mantra og grunnlag. Godt hjulpet av nasjonalisme og sosialdarwinisme, som grunnleggende antakelser. En annen grunnleggende antakelse i Europa var at kongen regjerte av nåde, adelen og geistlige hadde rett til å bestemme, den sterkestes rett gjaldt, og Paven var Guds stedfortreder og de kunne innkassere avlat. Mange donerte alt de eide pga frykt og press, og pavekirka ble allmektig. En annen var at europeere hadde rett til å legge resten av verden under seg, drepe innfødte som var på et lavere nivå, og med våpen i hånd fordrive og omvende de som overlevde. Hitlers grunnleggende antakelse var at tyskerne, arierne, sto øverst, de skulle innføre det tredje rike og underlegge seg hele verden med makt og utrydde alle de som sto lavere enn dem. Historien gjentar seg dessverre gang på gang, om ikke som verdenskriger, men som etnisk rensing, okkupasjon, geriljakrig, drap, forfølgelse, kontroll og represalier. Siste eksempel er Ukraina, der russerne har en grunnleggende antakelse om at Russland er en stormakt, russisk kultur er overlegen andre, og de har rett og plikt til å ta tilbake tidligere Sovjetstater, og redde/beskytte etniske russere på Krim, og andre steder. Det er slike grunnleggende antakelser man må identifisere mer en en beskrivelse av russisk kultur, når man skal forstå russernes adferd.
Tradisjonelt har samer, nomader og etniske minoriteter rundt Polarsikelen strøk og i verden forøvrig helt andre grunnleggende antakelser. Om seg selv, naturen og krefter i den, guddommen, læsing og helbredelse, gruppen, virkeligheten, sannheten og alle andre grunnleggende antakelser. De betraktet seg som gjester på kloden, uten formelle eier-rettigheter, der man skal forvalte naturen og dens ressurser, ikke forbruke, ikke forsøple og ikke sette spor etter seg. Videre en grunnleggende antakelse at man ikke skal krige, bruke vold, man skal forhandle til alle er enige, gruppen, kollektivet er viktig og står over enkeltindividet, oppdragelsen er frihet under ansvar. Mer, vi er ett folk i fire land, vi er forskjellige fra majoritets-befolkningen, vi har egne språk, tradisjoner, klær, skikker, sanger, musikk, mm. Naturen har liv, man skal respektere den, de eldre, gud, og tradisjonene.
I tillegg må man trekke inn ulike akkulturasjons-strategier (unnskyld alle fremmedord, men æ forklare) for å forstå hvordan konflikter kan forstås og forklares, mellom majoritet og minoritet, og internt i minoriteter. Man skulle tro samene sto samlet, holdt på sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. Hvorfor skjedde det ikke og hvorfor ble det så mange, dype og bitre, interne konflikter? Akkulturasjon er valg av strategi en minoritet bruker i møtet med majoriteten, fornorskning, undertrykkelse og kolonialisering på. De kan grovt kategoriseres på 4 ulike måter, som er assimilering, marginalisering, segregering og integrering. Innenfor hver av disse gruppene/strategiene har det dannet seg ulike, sett av grunnleggende antakelser, om seg selv, egenverdi, nytten av motstand, synet på egne verdier, egen kultur, synet på majoritetskulturen, mm. Det er mao utviklet seg 4 ulike samiske delkulturer, og er ikke lenger bare én enkelt samisk kultur. Disse fire kulturene har mer eller mindre diametralt motsatte grunnleggende antakelser i synet på seg selv, og spesielt i forholdet til majoritets-kulturen. Det forklarer forskjellene - og konfliktene!
De som lar seg assimilere (bli helt lik de andre) har disse grunnleggende antakelsene; norsk kultur er på et høyere nivå og vi oppnår anerkjennelse og likeverd gjennom å bli lik som dem. Samisk kultur er primitiv, gir fattigdom og den dør snart ut. Vi skal ikke skille oss ut, og våre barn skal bli norske. Denne gruppen føler ofte skyld og skam som samer, spesielt i de første generasjonene til det lykkes å bli norsk, og de vil viske ut det samiske totalt. Hensikten er det aller beste. Marginalisering betyr at de som mennesker ikke føler tilhørighet til noen av de etniske gruppene, de tar avstand fra det samiske men aksepteres ikke som norsk heller. De har verken tilhørighet eller støtte noe sted. Mange sjøsamer langs kysten fikk denne skjebnen under det verste fornorskningspresset. De prøvde å opptre norsk, men ble likevel ikke akseptert av majoritets-befolkningen. Denne strategien er ansett som den verst tenkelige situasjonen og den mest helsefarlige. Segregering betyr at man holder seg for seg selv, bor i markebydger og fjorder eller i egne områder, som samebyer, sijddaer, boligkvarter, o.l. og med bare nødvendig kontakt med de andre. Slik bevarte man språket og kulturen best, og unngikk den verste fornorskningen. Mange nordmenn gjør det i Spania og i USA fordi de vil bevare det norske. Integrering er en både/og løsning. Den grunnleggende antakelsen her er at vårt språk og vår kultur er likeverdig de andre, men vi behersker majoritets-kulturen like godt og kan svitsje mellom kulturene. Vi kan bo sammen med andre, men likevel bevare vårt eget. Og det finnes naturligvis alle typer kombinasjoner, man kan jobbe og leve integrert men bo segregert. Pluss alle andre kombinasjoner, overganger, skifter, og de ulike generasjonene kan velge noe helt annet enn foreldrene, og søsken kan velge ulikt. Men hovedtypene er nu engang slik. Selv de som flykter fra sitt eget land eller sitt eget miljø må på nytt velge hvordan de vil forholde seg til majoriteten i det landet de kommer til.
For bedre å forstå dette kan man tenke seg hvordan de ikke-russiske innbyggere på Krim reagerer når de blir en del av Russland, når nye skilt settes opp, russisk blir det offisielle språket og all kommunikasjon og alt innen media skjer på russisk. Da stilles krimtarterer, etniske ukrainere og andre folkeslag og religiøse grupper overfor de samme 4 akkulturasjons-valgene, med de konsekvensene dette medfører. De grunnleggende antakelse i de ulike gruppene trer mer fram, antakelsene blir satt under press, de tydeliggjøres, overdrives og hvert individ og hver gruppe må velge. Gi opp og bli lik de andre, bo for seg selv, ikke tilhøre noen gruppe eller tro på sitt, kjempe for det, men samarbeide og la seg integrere. Eller flykte, som er et reelt valg i krigs- og konfliktområder.
For å gjøre det ytterlige komplisert kan vi føye til at mange på Nordkalotten er påvirket av læstadianismen, enten direkte eller gjennom tidligere generasjoner. Samisk kultur er mange steder påvirket av læstadianisme, og ofte er det usikkerhet om hva som er samisk og hva som er kristelig. I begynnelsen var det to sider av samme sak, all den stund bevegelsen startet blant samer og Læstadius tok utgangspunkt i deres liv, verdier, livssyn - og grunnleggende antakelser. Ved at bevegelsen i hovedsak har gått over i majoritets-befolkningene, og styres/påvirkes etter det, kan man skjønne hvorfor konflikter oppsto. De grunnleggende antakelsene hos den nasjonale ledelsen er norske, mens de grunnleggende antakelsene blant de læstadianske samene er samiske. Og med det mener jeg de er av 4 sorter. De kristne grunnleggende antakelsene skal hos samiske kristne kombineres med de grunnleggende kristne antakelsene. Og forvirringen blir et faktum. Kristne, norskdominerte antakelser og verdier står mot kristne, samiske antakelser og verdier. Det står at det finnes ikke jøde eller greker, fri eller træl men alle er like for loven, og likeverdige. Gud forstår alle språk, og vi mennesker er ulike. På den andre siden er norsk mer verdt, samer skal styres, og den samiske synden kommer som en syndeflod om vi ikke stanser det samiske. Det samiske representerer førkristen religion, gannjing, joik, uro, ulikhet og konflikter. Det norske har høyere status, og vi skal være like. Det holder ikke å være likeverdige. Mao en stadig kamp om hvilke grunnleggende antakelse som er overordnet de andre.
Det er med andre ord de fire samiske hovedgruppene som møtes i en menighet som hovedsaklig består av samer. De består av fire helt ulike kulturer med hvert sitt sett av grunnleggende antakelser som sjelden kan forenes. Spesielt går de to ytterliggående gruppene i klinsj, de som vil assimileres og de som vurderer samisk som fullt ut likeverdig, også i menighetsarbeid. Denne samiske menigheten skal så samarbeide med andre deler av bevegelsen, og det er en stadig kamp og omkamp om hvilken fløy som vinner. Fornorskningen fortsetter således selv om den offisielle fornorskningen forlengst er over, bare på nye arenaer. For å forstå denne konflikten må man forstå og erkjenne at det er snakk om helt ulike, ofte gjensidig utelukkende samiske kulturer som møtes. De grunnleggende antakelsene i hver av disse 4 samiske kulturene er så totalt forskjellige som det går an å bli. Spesielt mellom ytter-fløyene, helt norsk eller helt samisk.
Disse konfliktene kan dessverre gi negative helsekonsekvenser for mange. Same står mot same, og folk blir forvirret om hva som er sant og fornuftig. Noen får samvittighetskonflikter, andre opplever stress og posttraumatisk stress, noen blir utmattet etter flere tiår med konflikter, og andre føler seg ekskludert eller presset til å flytte. Noen utvikler angst, depresjon og andre psykiske vansker, andre selvforakt og skam. Og noen flytter bort til mer fredelige menigheter, der det samiske anses som helt naturlig og ikke står i strid med læren.
Alt dette på grunn av vedvarende, sterke konflikter mellom norsk og samisk kultur, dette forplanter seg til menigheter og samiske samfunn generelt. Konfliktene bunner i ulike sett med grunnleggende antakelser, i helt egne kulturer, om hva vi er, hvem har rett, hva er best, hvilken kultur har høyest status, har man rett til å bekjempe de andre, mm. Slike spørsmål gjør seg gjeldende i alle kulturer, i alle kulturmøter, i alle kriger, i alle religioner, mellom land, klasser, yrkesgrupper og generasjoner. Det er når det blir en kamp om hva som er sannest og best at krigen og konflikten oppstår. Hadde alle betraktet seg selv og hverandre som likeverdige, og utvist toleranse og samarbeid, hadde det ikke vært disse skarpe, skadelige, giftige og splittende konfliktene. Som noen ganger eskalerer til vold, krig, overgrep, etnisk rensning, undertrykkelse, represalier og at man fjerner rettigheter, og tvinger andre til tvangsarbeid eller til en marginal tilværelse.
Det er med andre ord kulturkonflikt. Og vi er nødt til å se på de grunnleggende antakelsene i hver enkelt kultur. Og da nytter ikke å beskrive ytre ting og artifakter, og verdier i kulturen. Ting på nivå 1 og 2 er mer overfladiske enn de grunnleggende antakelsene, men det er på det dypeste nivået de største forskjellene ligger, og som styrer hva som skjer på de to neste nivåene. Helt enkelt fremstilt, det er ikke kofta og språket som er konfliktstoffet, med de grunnleggende antakelsene nordmenn og samer har om seg selv, og om samer som folk, deres kultur, verdi og status. Tror man at samer er mindreverdige, skal det samiske bort, for i Norge har man den grunnleggende antakelsen at likeverdighet oppnås gjennom likhet. Først når man aksepterer at vi kan være forskjellige, men likeverdige, blir det fred.
Abonner på:
Innlegg (Atom)