Det skjer hver eneste gang, straks det tordner så er jeg hensatt bakover i tid til Oalloluokta og de fantastiske somrene i Sverige i vår barndom og ungdom. Følelsene strømmer på, og jeg er samtidig takknemlig, nostalgisk, vemodig og trist. Det er så mye og mange å minnes, samtidig som det er en sorg over at mamma, áhkko og áddjá ikke lenger lever, og over at vår kjære Oalloluokta i praksis er fraflyttet. Når vi kommer dit til Södra, gården der mamma og hennes søsken vokste opp, står huset der tomt, det samme gjør 8-10 andre hus, og bare 2-3 bor der fast eller i helgene. På sommeren og i påska er det ganske mange slektninger i husene, men jeg får mindre og mindre kontakt med dem, og alt det lulesamiske livet langs Lule älv er nesten borte.
Men vemodet får ikke stå i veien for alle de gode minnene fra hele familiens opplevelser fra 1956 og fremover. Det var det året mamma og pappa ble gift i kapellet i Oalloluokta, og de er de eneste som har blitt viet i akkurat det kapellet. Lilla kom til i desember 1956, jeg i 1958 og enda 6 til ca annethvert år fram til 1969. De første årene husker jeg naturligvis ikke, men fra 4-5 års-alderen husker jeg mer og mer. Pappa og mamma var begge lærere i Tysfjord, og i de lange lærerferiene var vi alltid i Oalloluokta en måned og i Rávdda og Hellmobotn resten. Etter sommersamlingene rundt St.hans i Tysfjord reiste vi rundt Narvik og Gällivare med tog og buss, og kom fram til en lulesamisk bygd ved bredden av Stora Luleälv, som vi kalte Stuor-Julev. Derav navnet julevsáme eller lulesamene. Det er et sammenhengende lulesamisk belte fra Tysfjord/Hamarøy på norsk side og Stor-lule, Jokkmokk og deler av Gällivare på svensk side, der mange av oss er i slekt.
Andre uka i juli var det alltid storsamling ca 10 dager langs Stora Lulevatten, på en fem-seks ulike plasser, og overalt var det mammas slekt. Den gang gikk masse folk på samling og vi fikk hilse på nesten samtlige slektninger, også de som var kommet hjem fra byene de bodde i på vinteren. Mange fra Tysfjord var også på disse samlingene og på slektsbesøk og ferie. I 1982 var det siste gangen det var ordinær storsamling i Stor-Lule. Flere Tysfjordsama var gift i Sverige, de fikk også besøk, og mange dro etterpå til Rávdda for å plukke bær sist i juli, og så hjem etterpå.
Det året Lilla var 9 og jeg var 8 gikk vi for første gang sammen med mamma og pappa fra Hellmobotn til Vajsaluokta, og så videre med båt til Suorva og så buss til Aggala, rett over Oalloluokta. Så hentet áddjá oss med sjarken sin fra Aggala og heim til seg. Husker jeg var utrolig stolt over å ha gått 42 km i løpet av tre dager, og så komme til våre kjære besteforeldre i Sverige. Og slik fortsatte det, for hver av søskenene som hadde fylt åtte fikk de gå over fjellet med pappa og oss andre. For etterhvert som småsøsken kom til måtte mamma dra med alle småongan med toget fra Narvik til Gällivare, og med bussen til Porjus og med bil til Oallo. Og der møttes vi alle for å være en hel måned i Sverige.
Hver dag bada vi i timesvis, rodde og fiska abbor fra brygga. Når vi kom fram hadde áhkko laga ferdig kanelbullar, the og ångål med reinfett som agn. Så sprang vi på brygga for å være den første som fikk en abbor. Og så var det å undersøke hele gården, kike inn i alle ájtte og gammer, og se på alle museumsgjenstandene på gården. Så var det å springe eller sykle til Andra sidan, der alle mammas søskenbarn og noen onkler og tanter bodde. Edvard-æddnu (morbror) bodde hjemme på Södra til han giftet seg på 1970-tallet. Ebba-moahtá var tidvis hjemme og tidvis på jobb i Stockholm. Det var så artig å gå på alle gårdan, og ingen snakka om pappa, vi var bare "Elins pojkar og flicke". Vi fikk gáhkko, the och bullar i hver en gård, og vi lærte oss flytende svensk alle sammen. Og det snakka vi også oss imellom til lenge etter vi kom hjem til Musken.
Både áddjá og áhkko var trillerund, han en ekte Riemmbe, og áddjá sa alltid Jajamen. Når det ble for mye mygg spraya han heile huset med Radar så vi mista pusten og måtte springe ut. Áhkko fiska sjøl med garn og kokte abbor/vuoskun hver dag, eller stekte falukorv og småpotet. En sommer jeg kom dit og hadde vokst masse spurte ho mamma kem den store ládde (ikkesamen) var. Áddjá døde i 1975, og áhkko måtte etterhvert bo i omsorgsbolig i Porjus. Ho ble 92 år. De hadde sauer, ku og hest når mamma var liten, og levde av fjøsen, fiske, skogsdrift og jobb på smeltverket i Porjus.
Så var det slektsbesøk i Sauka, Parinjárgga, Bieggaluokta, Luspe og mange andre plasser. Vi gikk, sykla eller kjørte moped rundt omkring. På gårdan fikk vi ofte en tia, og så bar det til kiosken i Porjus, for dit måtte onkel Edvard kjøre oss flere ganger i uka. Det gikk i glass, läsk och must. Sauka var som hjem nr 2 for oss, for der bodde Sigga-moahtá og hennes barn. Vi lekte med Asta og Lisa i dager i strekk, og fartet med Gunnar, naboen til kiosken i Porjus. Vi ble også kjent med de andre ongan på Andra sidan.
Sommeren gikk fort når man hadde det morsomt. Siste kvelden før vi skulle dra gikk vi fra hus til hus i bygda og sa ha det. Overalt fikk vi en tia hver som vi kunne bruke i butikken. Så bar det til Rávdda for å plukke moltbær fra vi var en 9-10 år. Der var vi i ca 10 dager, og plukka både til oss selv men også til Lunken, altså familien Lundqvist i Porjus som hadde sjøfly. De kjøpte opp fjellfisk fra saman om sommarn og moltbær fra oss. Når vi kom fram til Rávdda i juli/august kom det hvert år også andre Tysfjordsama gåanes fra Hellmobotn for å plukke bær og feriere. Det var litt av et liv, og i rekordår kunne det være over 50 som plukka. Fiskflyg kom da hver dag og kjøpte ca 400 kg bær hver gang, og vi fikk bestille mat og ferskvara som kom dagen etter, for de eide også en landhandel i Porjus. Det var dentidens sommerjobb for oss ungdomma, og i tillegg var det tjyvartig å være til fjells i 2 uker hver sommer.
Etterhvert gikk vi ned til Hellmobotn og var den siste del av sommarn i Hellmobotn. 1960/70/80-tallet var noen fantastiske år for meg og familien. Det var masse folk både i Storlule og i Hellmofjorden. Folk gikk til og fra Hellmobotn og Vajsaluokta, eller reiste imellom med tog og buss. Det var herlige tider som jeg ofte minnes med glede, vemod, sorg og stor takknemlighet. Nu reiser sønn min og hans søskenbarn til Musken, til áddjá så lenge han levde, og får oppleve livet der, med Lulesamisk uke, Hellmocup, slektsbesøk, fiske, roing, møte hurtigbåten og turer til Hellmobotn. Jeg vet så inderlig godt hva det betyr for ongan å besøke sine besteforeldre og være i en samisk bygd i mange uker i strekk og i tillegg få en fjelltur på kjøpet i moltbærtida. Langt borte fra byen, mobiler og PC.
Mange i min generasjon er allerede besteforeldre selv, med sommerhus i Hellmofjorden, der man kan være hele sommarn sammen med store og små. Historien gjentar seg, nye generasjoner kommer til og nye eventyr må oppleves. Sommarn i en samisk fjord er bare helt fantastisk!
tirsdag 15. juli 2014
mandag 14. juli 2014
Angst og depresjon
Det er veldig mange i Norge og i verden som lider av angst og depresjon. Pluss hele spekteret av psykiske lidelser og vansker. Selvmord rammer ca 5-600 personer i året i dette landet, og de aller fleste er unge - eller veldig gamle. Mørketallene er store, og det er ti ganger flere som forsøker å ta livet sitt enn de som lykkes med det. Idag meldte de om at det er 35% flere unge jenter som tar antidepressiva en for ett år siden. Det er en svært urovekkende utvikling globalt, der psykiske lidelser og vansker øker, og er spådd å bli det største folkehelseproblemet i verden.
Jeg har selv slitt hele mitt voksne liv med depresjon og eksistensiell angst, som har kommet og gått, og jeg har lært meg å leve med det. Den eksistensielle angsten forsvant for godt for noen år siden etter en familiekonstellasjon, men hver vinter er jeg litt deprimert. På engelsk betegnende nok kalt SAD, Seasonel Affective Disorder. Det som hjalp meg var kognitiv terapi, kostholdsendring, familiekonstellasjon, læsing, gode venner og gjøre hyggelige ting for meg selv. Antidepressiva gjorde meg verre, men for noen virker det.
Brukte også galgenhumor. Jeg bestemte meg for å si til meg selv, ja der kom du igjen, kjære depresjon, du får være en stund men jeg vet du forsvinner om en stund. Og alle de destruktive stemmene inni seg må man bare overhøre, de stemmene som prøver å ta motet fra deg. Og så oppdaget jeg at jeg fremdeles har venner etter å ha fortalt om plagene, jeg fungerte som far, og har til og med giftet meg, og klarer oversetterjobben. Og noen ganger er det litt morsomt å si nei, jeg har det ikke bra når noen spør. Folk blir litt usikker og forventer å høre ja det går bra. Andre ganger sier jeg har det stabilt dårlig. Min historie er imidlertid ikke hovedpoenget i dette blogginnlegget, og dette er ikke en medisinsk eller en vitenskapelig utredning heller. Jeg ønsker å belyse problemet som sådan, for å skape litt mer åpenhet, og gi mitt bidrag til å gjøre psykiske lidelser mindre tabu, om mulig. Mest utbredt er angst og depresjon, som nesten alle mennesker opplever i løpet av livet.
Ikke alt er psykiske lidelser, men mye kan være psykiske vansker. Alvorlige lidelser rammer rundt 2-5 % av befolkningen, og kan være bipolar lidelse, schizofreni, sterk angst, vrangforestillinger og invalidiserende depresjon og en hel rekke andre alvorlige lidelser. Disse trenger medisinsk behandling, oppfølging, eventuell innlegging og andre tiltak. Moderne medisiner hjelper ofte på, og kan holde de verste lidelsene i sjakk, om man tar medisin og får oppfølging. Mange alvorlige lidelser bryter ut i unge år, og kan være svært skadelig for helsen, for psyken, for økonomien og for fremtidsmulighetene. Flere blir langtidssykemeldt og varig ufør. I tillegg sliter mange unge med lav selvfølelse, skam, ensomhet, fattigdom og kjedsomhet som en følge av lidelsen.
Men det er psykiske vansker som er mest utbredt i alle aldersgrupper, og aller mest blant unge. Og det er angst og depresjon som topper statistikken. En tredjedel av befolkningen rammes en eller flere ganger i livet, og kvinner mer enn menn. Og her må man også skille mellom vanlig nedstemthet, engstelse, fobier, dårlig humør, periodisk ensomhet og kjedsomhet, og psykiske vansker der vanskene varer over tid eller stadig kommer tilbake. Angst er frykt for katastrofer, for det ukjente, for å dø, for å bli alvorlig syk, for å bli forlatt eller at noe skal ramme barna eller noen i familien. Angst er mer enn periodisk engstelse som enhver av oss kan føle i ulike situasjoner. Depresjon er en lidelse, men vi skiller mellom alvorlighetsgraden. En alvorlig depresjon er en lidelse, mens en lett depresjon er en vanske som kan komme og gå.
Hva kan man gjøre om man selv blir rammet, og hva kan familien og nettverket bidra med? De lærde strides om både årsak, symptomer, definisjon, utbredelse og behandling til psykiske lidelser og vansker, men det er ikke noe poeng her. Jeg tror det aller viktigste for deg om du blir rammet er å erkjenne det hos deg selv, og be om hjelp, uansett for hva det måtte være. Alle som rammes må vite at med angst og depresjon følger en rekke tilleggsproblemer som er helt naturlige for disse problemene. Og det er blant annet, skam, skyld, lav selvfølelse, lav selvtillit, noen ganger ensomhet og en stadig frykt for at får noen vite det blir du venneløs og blir kalt både syk, gal og rar. Før i tiden var det svært tabu å bli psykisk syk, og mange tidde, og familien tidde. Psykiske lidelser forårsaket ofte fordømmelse, rykteflom, ensomhet og alenehet uten partner. Slik er det heldigvis ikke lenger.
Men selv om det generelt er mer åpenhet, økt forståelse, bedre behandling, bedre medisiner og alt det der er det likevel en høyst personlig utfordring når du selv blir rammet. Det første en tenker er at dette må nu snart gå over, og de fleste ønsker en quick-fix, et legebesøk, antidepressiva, og så må man holde kjeft om det. Spesielt om man er ung er det slettes ikke populært å bli verken psykisk syk eller rammet av psykiske vansker. Det er ikke noe man skriver om på Facebook akkurat.
Men vi voksne vet ofte hva som hjelper, og unge kan kontakte sine foreldre, sitt nettverk, helsesøster eller lege. Helst alle sammen. Jo tidligere man forteller dess bedre. Åpenhet om sine problemer er alltid bra, og jo tidligere tiltak settes inn dess bedre. Og tiltak er ikke alltid medisin og piller. Det kan i enkelte tilfeller være siste utvei, for mange antidepressiva og beroligende kan faktisk gjøre ting verre, eller bedøve deg slik at du ikke kjenner etter.
Familie og nettverk er uhyre viktig når unge blir rammet. Samtale, åpenhet, vennskap og kjærlighet og fellesskap kan både lindre og forebygge forverring. Nærmeste familie kan fortelle deg at du fremdeles er elsket og likt og venner kan fortelle deg at du ikke er eller kommer til å bli utstøtt eller upopulær. Lege, helsesøster, miljøterapeuter, lærere og andre fagfolk kan bidra til at du får hjelp, at noen lytter og forstår, og kan foreslå mulige tiltak. Mange rammes av psykiske lidelser og vansker, også mange du kjenner i ditt nettverk som du kanskje ikke vet. Du er aldeles ikke alene om det og i fremtiden blir det mest sannsynlig og dessverre enda flere som rammes. På nettet finnes det mange hjelpesider, hjelpetelefoner og det finnes mange organisasjoner for de som rammes.
Man kan ikke ønske de bort men man kan lære å leve med psykiske lidelser og vansker. Man kan fremdeles ta utdanning, få jobb, venner og familie. For noen forsvinner problemene etterhvert og for andre er de permanente, eller kommer stadig tilbake. Sorg ved død og tap er helt naturlige reaksjoner og må nødvendigvis ikke medisineres bort. Det er når problemene blir for store eller langvarige at man trenger behandling. Og det dummeste du gjør er å prøve å døyve det med alkohol, og enda verre, om du prøver narkotiske stoffer for å få en pause eller en lindring. Det kan føre til misbruk, avhengighet og til at kommer i kategorien rus/psykiatri.
Lege, psykolog, medisin og behandling er noen ganger svært viktige, men det må aldri erstatte forståelse, interesse og kjærlighet fra foreldre, familie, venner, skolekamerater og andre. Denne støtten kan være helt nødvendig og avgjørende for hvordan det går og ikke minst for din egen selvfølelse og fremtidige psykiske helse. Vi ser at det er selve samspillet mellom alle disse som er viktig for din tilfriskning. Din egen åpenhet og at du ber om hjelp, eventuell behandling fra medisinsk hold og familiens og nettverkets støtte og kjærlighet. Jeg håper at du ser du ikke er alene, og at det finnes både håp og hjelp. Og kanskje det aller viktigste, det er ikke skam å få psykiske vansker, det er ikke skam å be om hjelp eller å fortelle om problemene. Det at du forteller det til noen og ber om hjelp det er det som gjør at du får riktig hjelp i tide, slik at det ikke forverres. En god sommer til alle!
Jeg har selv slitt hele mitt voksne liv med depresjon og eksistensiell angst, som har kommet og gått, og jeg har lært meg å leve med det. Den eksistensielle angsten forsvant for godt for noen år siden etter en familiekonstellasjon, men hver vinter er jeg litt deprimert. På engelsk betegnende nok kalt SAD, Seasonel Affective Disorder. Det som hjalp meg var kognitiv terapi, kostholdsendring, familiekonstellasjon, læsing, gode venner og gjøre hyggelige ting for meg selv. Antidepressiva gjorde meg verre, men for noen virker det.
Brukte også galgenhumor. Jeg bestemte meg for å si til meg selv, ja der kom du igjen, kjære depresjon, du får være en stund men jeg vet du forsvinner om en stund. Og alle de destruktive stemmene inni seg må man bare overhøre, de stemmene som prøver å ta motet fra deg. Og så oppdaget jeg at jeg fremdeles har venner etter å ha fortalt om plagene, jeg fungerte som far, og har til og med giftet meg, og klarer oversetterjobben. Og noen ganger er det litt morsomt å si nei, jeg har det ikke bra når noen spør. Folk blir litt usikker og forventer å høre ja det går bra. Andre ganger sier jeg har det stabilt dårlig. Min historie er imidlertid ikke hovedpoenget i dette blogginnlegget, og dette er ikke en medisinsk eller en vitenskapelig utredning heller. Jeg ønsker å belyse problemet som sådan, for å skape litt mer åpenhet, og gi mitt bidrag til å gjøre psykiske lidelser mindre tabu, om mulig. Mest utbredt er angst og depresjon, som nesten alle mennesker opplever i løpet av livet.
Ikke alt er psykiske lidelser, men mye kan være psykiske vansker. Alvorlige lidelser rammer rundt 2-5 % av befolkningen, og kan være bipolar lidelse, schizofreni, sterk angst, vrangforestillinger og invalidiserende depresjon og en hel rekke andre alvorlige lidelser. Disse trenger medisinsk behandling, oppfølging, eventuell innlegging og andre tiltak. Moderne medisiner hjelper ofte på, og kan holde de verste lidelsene i sjakk, om man tar medisin og får oppfølging. Mange alvorlige lidelser bryter ut i unge år, og kan være svært skadelig for helsen, for psyken, for økonomien og for fremtidsmulighetene. Flere blir langtidssykemeldt og varig ufør. I tillegg sliter mange unge med lav selvfølelse, skam, ensomhet, fattigdom og kjedsomhet som en følge av lidelsen.
Men det er psykiske vansker som er mest utbredt i alle aldersgrupper, og aller mest blant unge. Og det er angst og depresjon som topper statistikken. En tredjedel av befolkningen rammes en eller flere ganger i livet, og kvinner mer enn menn. Og her må man også skille mellom vanlig nedstemthet, engstelse, fobier, dårlig humør, periodisk ensomhet og kjedsomhet, og psykiske vansker der vanskene varer over tid eller stadig kommer tilbake. Angst er frykt for katastrofer, for det ukjente, for å dø, for å bli alvorlig syk, for å bli forlatt eller at noe skal ramme barna eller noen i familien. Angst er mer enn periodisk engstelse som enhver av oss kan føle i ulike situasjoner. Depresjon er en lidelse, men vi skiller mellom alvorlighetsgraden. En alvorlig depresjon er en lidelse, mens en lett depresjon er en vanske som kan komme og gå.
Hva kan man gjøre om man selv blir rammet, og hva kan familien og nettverket bidra med? De lærde strides om både årsak, symptomer, definisjon, utbredelse og behandling til psykiske lidelser og vansker, men det er ikke noe poeng her. Jeg tror det aller viktigste for deg om du blir rammet er å erkjenne det hos deg selv, og be om hjelp, uansett for hva det måtte være. Alle som rammes må vite at med angst og depresjon følger en rekke tilleggsproblemer som er helt naturlige for disse problemene. Og det er blant annet, skam, skyld, lav selvfølelse, lav selvtillit, noen ganger ensomhet og en stadig frykt for at får noen vite det blir du venneløs og blir kalt både syk, gal og rar. Før i tiden var det svært tabu å bli psykisk syk, og mange tidde, og familien tidde. Psykiske lidelser forårsaket ofte fordømmelse, rykteflom, ensomhet og alenehet uten partner. Slik er det heldigvis ikke lenger.
Men selv om det generelt er mer åpenhet, økt forståelse, bedre behandling, bedre medisiner og alt det der er det likevel en høyst personlig utfordring når du selv blir rammet. Det første en tenker er at dette må nu snart gå over, og de fleste ønsker en quick-fix, et legebesøk, antidepressiva, og så må man holde kjeft om det. Spesielt om man er ung er det slettes ikke populært å bli verken psykisk syk eller rammet av psykiske vansker. Det er ikke noe man skriver om på Facebook akkurat.
Men vi voksne vet ofte hva som hjelper, og unge kan kontakte sine foreldre, sitt nettverk, helsesøster eller lege. Helst alle sammen. Jo tidligere man forteller dess bedre. Åpenhet om sine problemer er alltid bra, og jo tidligere tiltak settes inn dess bedre. Og tiltak er ikke alltid medisin og piller. Det kan i enkelte tilfeller være siste utvei, for mange antidepressiva og beroligende kan faktisk gjøre ting verre, eller bedøve deg slik at du ikke kjenner etter.
Familie og nettverk er uhyre viktig når unge blir rammet. Samtale, åpenhet, vennskap og kjærlighet og fellesskap kan både lindre og forebygge forverring. Nærmeste familie kan fortelle deg at du fremdeles er elsket og likt og venner kan fortelle deg at du ikke er eller kommer til å bli utstøtt eller upopulær. Lege, helsesøster, miljøterapeuter, lærere og andre fagfolk kan bidra til at du får hjelp, at noen lytter og forstår, og kan foreslå mulige tiltak. Mange rammes av psykiske lidelser og vansker, også mange du kjenner i ditt nettverk som du kanskje ikke vet. Du er aldeles ikke alene om det og i fremtiden blir det mest sannsynlig og dessverre enda flere som rammes. På nettet finnes det mange hjelpesider, hjelpetelefoner og det finnes mange organisasjoner for de som rammes.
Man kan ikke ønske de bort men man kan lære å leve med psykiske lidelser og vansker. Man kan fremdeles ta utdanning, få jobb, venner og familie. For noen forsvinner problemene etterhvert og for andre er de permanente, eller kommer stadig tilbake. Sorg ved død og tap er helt naturlige reaksjoner og må nødvendigvis ikke medisineres bort. Det er når problemene blir for store eller langvarige at man trenger behandling. Og det dummeste du gjør er å prøve å døyve det med alkohol, og enda verre, om du prøver narkotiske stoffer for å få en pause eller en lindring. Det kan føre til misbruk, avhengighet og til at kommer i kategorien rus/psykiatri.
Lege, psykolog, medisin og behandling er noen ganger svært viktige, men det må aldri erstatte forståelse, interesse og kjærlighet fra foreldre, familie, venner, skolekamerater og andre. Denne støtten kan være helt nødvendig og avgjørende for hvordan det går og ikke minst for din egen selvfølelse og fremtidige psykiske helse. Vi ser at det er selve samspillet mellom alle disse som er viktig for din tilfriskning. Din egen åpenhet og at du ber om hjelp, eventuell behandling fra medisinsk hold og familiens og nettverkets støtte og kjærlighet. Jeg håper at du ser du ikke er alene, og at det finnes både håp og hjelp. Og kanskje det aller viktigste, det er ikke skam å få psykiske vansker, det er ikke skam å be om hjelp eller å fortelle om problemene. Det at du forteller det til noen og ber om hjelp det er det som gjør at du får riktig hjelp i tide, slik at det ikke forverres. En god sommer til alle!
torsdag 3. juli 2014
Offerrollen
Har du blitt utsatt for noe destruktivt er du et offer. Men å dyrke denne rollen, utnytte denne og stadig henvise til den er ikke bra. Og ekstra ille er det når du blir fast i den og ikke kommer videre i livet ditt. Men la oss først som sist slå fast at er du utsatt for noe kriminelt, som voldtekt, ran, mobbing, vold, svindel og direkte lider av dette er det fullstendig legitimt å fortelle om din smerte, frykt, angst og fysiske og psykiske skade. Det er en form for bønn om hjelp og din fortelling er et uttrykk for denne skaden. Det er ikke det jeg behandler her. Det er derimot den lammende, passiviserende, unnskyldende, destruktive og deprimerende offerollen jeg vil fortelle om. Der du synes synd i deg selv og alle andre har skylda!
Jeg snakker om den offerrollen som du har gått fast i, som du bruker som unnskyldning overfor andre, og aller helst overfor deg selv. Offerrollen som ikke slipper taket. Eller som du ikke vil skal slippe taket. For da må du begynne å gjøre noe, begynne i arbeid, ta utdanning, ta oppgjør med andre, og kanskje det aller verste, ta oppgjør med deg selv. Kanskje du må slutte å drikke, slutte å nave, slutte å sluntre unna, slutte å prate dritt om andre, slutte å drive med omsorgsvikt, slutte å være utro, slutte med boikott av andre du mener er skyld i alt det negative hos deg, og slutte med å utnytte andre. Den friske delen av deg har nok stadig mint deg på om hva som er rett, og at du faktisk kan starte på nytt. Men offerrollen vinner enhver debatt inni deg, og du blir stadig eldre, og vil antagelig ende opp som en bitter, selvkritisk, skeptisk, usosial, kverulerende gamling som mange helst vil unngå.
Jeg har faktisk delvis gått i den fella selv, og dyrket min form for offerrolle og latt meg passivisere i altfor mange år. Om det er noen form for hjelp i å høre på mine erfaringer er det fint. For min del besto min egen offerolle i flere typer og flere lag. En av rollene var at vår familie ble forfulgt, en annen at innerfjordingene ble mistenkeliggjort, videre var det at jeg personlig ble forfulgt. Som om ikke det var nok var jeg som same forfulgt, ja egentlig var samefolket forfulgt, og selvfølgelig var urfolk verden over det. Mye av dette er jo sant, der er ikke det. Men en ting er sannheten, en annen hva vi gjør med den, og hva vi tillater at krenker gjør med oss. Havner vi i en destruktiv offerrolle har jo krenker maktet å passivisere og forsure vårt liv, og gjør at vi hele livet må tenke på krenkeren. Det vil vi vel ikke?
Jeg var også lojal overfor mange andre som hadde blitt krenket, jeg tok deres parti, jeg nærmest tilbød meg i å rydde opp, være terapeut, lytte, forstå, mm. Jeg var trippelt og kvadruppelt lojal og vasset i ofre og multiple offerroller. Jeg var offer for andres offerroller. Jeg ble totalt innviklet i andres offerroller og ble utbrent. Utmattelsen gjorde at jeg ikke klarte å involvere meg i andres skjebner lenger, og tilslutt gjorde jeg ingenting. Verken for meg selv eller andre. Så slo det meg at ingen tok livet sitt eller sank sammen bare fordi jeg ikke hjalp dem. Verden gikk ikke under, og tredje verdenskrig startet ikke. Det skjedde faktisk ingenting.
Så begynte jeg å eksperimentere, nu var jeg bare meg, jeg tok av meg alle offerrollene, sluttet å hjelpe andre og sluttet å tilby meg. Hvem var jeg egentlig, borsett fra å være en grei, hjelpsom og lyttende kar? Jeg begynte å skrive som var min hemmelige drøm lenge. Jeg begynte å tegne litt, synge, og faktisk startet jeg med et malerfirma og fikk mange fornøyde kunder. Jeg deltok i frivillig arbeid, på dugnader og slikt. Av alle ting giftet jeg meg for to år siden med henne som jeg følte var min tvillingsjel, jeg begynte å tro på meg selv og min intuisjon. Jeg studerer en master og skriver om meningsfulle ting. Jeg sier ting nokså direkte, også når det er noe negativt. Sier også mange gode ting når mitt hjerte minner meg om det. Og jeg har en utrolig meningsfull rolle i å være far! Mitt barn fortjener ikke å ha en passiv far som synes synd i seg selv. Jeg drev med andre ord med empowerment for meg selv. Myndiggjøring, mektiggjøring, selvstendiggjøring.
Oppsummert ønsker jeg å si at krenker ønsker du havner i en offerrolle, du kan bli fast i den og begynne å dyrke den. Den sykeliggjør deg og hindrer deg i å leve fullt ut. Du kan gjøre noe med saken, og du kan få hjelp til det arbeidet. Jeg bruker å tenke på mulige offerfeller som et TV-program, der du kan bli alvorlig engasjert og innviklet i dramatikken, men når du slår av TV`en glemmer du det hele. Ut av øye ut av sinn. Man kan opparbeide seg en slik holdning overfor mange destruktive ting. Ikke la seg engasjere, ikke bli innviklet, konfrontere krenker, avsløre han, anmelde om nødvendig. Og imens skal vi leve livet, være frie og glade, elske våre barn, vår familie og våre venner. Våg å være deg selv og utnytt alle muligheter livet byr på!
Jeg snakker om den offerrollen som du har gått fast i, som du bruker som unnskyldning overfor andre, og aller helst overfor deg selv. Offerrollen som ikke slipper taket. Eller som du ikke vil skal slippe taket. For da må du begynne å gjøre noe, begynne i arbeid, ta utdanning, ta oppgjør med andre, og kanskje det aller verste, ta oppgjør med deg selv. Kanskje du må slutte å drikke, slutte å nave, slutte å sluntre unna, slutte å prate dritt om andre, slutte å drive med omsorgsvikt, slutte å være utro, slutte med boikott av andre du mener er skyld i alt det negative hos deg, og slutte med å utnytte andre. Den friske delen av deg har nok stadig mint deg på om hva som er rett, og at du faktisk kan starte på nytt. Men offerrollen vinner enhver debatt inni deg, og du blir stadig eldre, og vil antagelig ende opp som en bitter, selvkritisk, skeptisk, usosial, kverulerende gamling som mange helst vil unngå.
Jeg har faktisk delvis gått i den fella selv, og dyrket min form for offerrolle og latt meg passivisere i altfor mange år. Om det er noen form for hjelp i å høre på mine erfaringer er det fint. For min del besto min egen offerolle i flere typer og flere lag. En av rollene var at vår familie ble forfulgt, en annen at innerfjordingene ble mistenkeliggjort, videre var det at jeg personlig ble forfulgt. Som om ikke det var nok var jeg som same forfulgt, ja egentlig var samefolket forfulgt, og selvfølgelig var urfolk verden over det. Mye av dette er jo sant, der er ikke det. Men en ting er sannheten, en annen hva vi gjør med den, og hva vi tillater at krenker gjør med oss. Havner vi i en destruktiv offerrolle har jo krenker maktet å passivisere og forsure vårt liv, og gjør at vi hele livet må tenke på krenkeren. Det vil vi vel ikke?
Jeg var også lojal overfor mange andre som hadde blitt krenket, jeg tok deres parti, jeg nærmest tilbød meg i å rydde opp, være terapeut, lytte, forstå, mm. Jeg var trippelt og kvadruppelt lojal og vasset i ofre og multiple offerroller. Jeg var offer for andres offerroller. Jeg ble totalt innviklet i andres offerroller og ble utbrent. Utmattelsen gjorde at jeg ikke klarte å involvere meg i andres skjebner lenger, og tilslutt gjorde jeg ingenting. Verken for meg selv eller andre. Så slo det meg at ingen tok livet sitt eller sank sammen bare fordi jeg ikke hjalp dem. Verden gikk ikke under, og tredje verdenskrig startet ikke. Det skjedde faktisk ingenting.
Så begynte jeg å eksperimentere, nu var jeg bare meg, jeg tok av meg alle offerrollene, sluttet å hjelpe andre og sluttet å tilby meg. Hvem var jeg egentlig, borsett fra å være en grei, hjelpsom og lyttende kar? Jeg begynte å skrive som var min hemmelige drøm lenge. Jeg begynte å tegne litt, synge, og faktisk startet jeg med et malerfirma og fikk mange fornøyde kunder. Jeg deltok i frivillig arbeid, på dugnader og slikt. Av alle ting giftet jeg meg for to år siden med henne som jeg følte var min tvillingsjel, jeg begynte å tro på meg selv og min intuisjon. Jeg studerer en master og skriver om meningsfulle ting. Jeg sier ting nokså direkte, også når det er noe negativt. Sier også mange gode ting når mitt hjerte minner meg om det. Og jeg har en utrolig meningsfull rolle i å være far! Mitt barn fortjener ikke å ha en passiv far som synes synd i seg selv. Jeg drev med andre ord med empowerment for meg selv. Myndiggjøring, mektiggjøring, selvstendiggjøring.
Oppsummert ønsker jeg å si at krenker ønsker du havner i en offerrolle, du kan bli fast i den og begynne å dyrke den. Den sykeliggjør deg og hindrer deg i å leve fullt ut. Du kan gjøre noe med saken, og du kan få hjelp til det arbeidet. Jeg bruker å tenke på mulige offerfeller som et TV-program, der du kan bli alvorlig engasjert og innviklet i dramatikken, men når du slår av TV`en glemmer du det hele. Ut av øye ut av sinn. Man kan opparbeide seg en slik holdning overfor mange destruktive ting. Ikke la seg engasjere, ikke bli innviklet, konfrontere krenker, avsløre han, anmelde om nødvendig. Og imens skal vi leve livet, være frie og glade, elske våre barn, vår familie og våre venner. Våg å være deg selv og utnytt alle muligheter livet byr på!
mandag 16. juni 2014
En dyp anerkjennelse av det som er
Rett som det er kjenner jeg en dyp, dyp lengsel etter noe. Tårene strømmer på, minnene tar meg, sorgen over det jeg og vi tapte blir for overveldende. Og jeg må bare ligge rolig, gråte, sortere det som kommer og bare være. Det er en utrolig mix av alt, sorg, glede, nostalgi, vemod, latter, oppvekst, tap, død, tragedier og uttallige minner fra de hundrevis av mennesker jeg kjente men som nu har gått bort. Alle de gode vennene, og mine og våre kjære i familien som måtte dø så unge. Jeg kjenner lengselen etter mamma som på grunn av Alzheimers ikke lenger forsto noe som helst. Og de blandede følelsene med sorg over en kjær mors død, og gleden og lettelsen over at hun slapp å lide mer.
Disse stundene er viktige, selv om det er trist. Jeg tror det er sorg- og helbredelsesarbeid, der sjelen og hjertet får sjansen til å sørge, minnes og bli hel igjen. Det er et ensomt arbeid, men det føles utrolig meningsfullt. Jeg håper at flere gjør det samme, og at vi føler forbindelsen med hverandre, med de døde og med det hellige. Der tiden står stille og vi må akseptere det som er. Si til oss selv, akkurat sånn var det den gang. For meg, for min familie, for mine venner og alle. Og sånn er det nå idag, akkurat sånn. Jeg kan ikke ønske det bort, jeg kan ikke endre det som skjedde. Jeg kan bare akseptere og forsone meg med det. Jeg gir alt dette plass i mitt hjerte, jeg grunner på det, og prøver å føle og ikke bare tenke og analysere.
Jeg tror at en sjel kan splittes når du opplever noe grusomt, og at man får en traumatisert del og en frisk del. Den traumatiserte delen vil bare fly bort, nesten som en ut-av-kroppen-opplevelse, den ønsker å rømme og den ønsker å dø, den føler alt er meningsløst, den tenker destruktivt og den fortsetter å skade deg. Men men man kan gi sjelen en sjanse til å bli hel. Den traumatiserte delen av sjelen søker mot den friske delen som igjen prøver å helbrede den syke og skadede delen.
De er dette helbredelsesarbeidet man kan kjenne på hos seg selv, og som man kan se hos andre som sørger, men er på vei mot en helbredelse. Det er veksling av sorg, fortvilelse og håpløshet på den ene siden til håp, tro og meningsfullhet på den andre. Slike mennesker lengter etter å bli sett, forstått, lyttet til og besøkt, der man elegant hopper over snikksnakk, og der man kan spørre direkte om hvordan det går og gjerne nevner traumet ved navn. Der det viktigste er å lytte og ikke gi råd. Der man fullt ut anerkjenner det som var og det som er.
Helbredelsesarbeidet består også i å finne ord på det som har hendt og det man føler. Det kan ta lang tid og mange forsøk, og der kan vi hjelpe hverandre med å finne disse ordene. Og følelsene. Følelsene kan være svært motsetningsfylte, de kan være onde og gode. Noen ganger må man bare ta det ene, helt til det blir behandlet grundig, og man føler at man kan gå videre. Og stadig må man anerkjenne at midt i en setning av håp og en gryende livslyst kan din venn bli overveldet av sorg, sinne, minner og negative følelser. Da må man stanse all lyst til å si at livet må gå videre, du må se fremover og slike ting. Slike råd florerer og alle vet om denne muligheten, men det er unødvendig å si det.
Mennesker er motsetningsfylte, det er også være følelser og det er vårt hjerte og vår sjel. Det er slik vi er til enhver tid. Jeg, vi og du må anerkjenne livet, menneskenaturen, forbindelsen med hverandre, kontakten med det hellige og livets mange krumspring. Slik kan vi overleve og slik kan vi bli hele. Men vi må starte med det første steget, og gjerne be om hjelp. Tror du på Gud, be og rop så høyt du kan på hjelp. Rop ut din fortvilelse og sorg, og be i ditt hjerte om hjelp. Tror du ikke på Ham, rop likevel. Rop det til universet og til andre mennesker, det er noe eller noen som hører på deg. Øv deg på sjelens og hjertets språk, og kjenn på det helbredelsesarbeidet du kjenner skjer inne i deg. Nemlig en dyp anerkjennelse av det som er.
Disse stundene er viktige, selv om det er trist. Jeg tror det er sorg- og helbredelsesarbeid, der sjelen og hjertet får sjansen til å sørge, minnes og bli hel igjen. Det er et ensomt arbeid, men det føles utrolig meningsfullt. Jeg håper at flere gjør det samme, og at vi føler forbindelsen med hverandre, med de døde og med det hellige. Der tiden står stille og vi må akseptere det som er. Si til oss selv, akkurat sånn var det den gang. For meg, for min familie, for mine venner og alle. Og sånn er det nå idag, akkurat sånn. Jeg kan ikke ønske det bort, jeg kan ikke endre det som skjedde. Jeg kan bare akseptere og forsone meg med det. Jeg gir alt dette plass i mitt hjerte, jeg grunner på det, og prøver å føle og ikke bare tenke og analysere.
Jeg tror at en sjel kan splittes når du opplever noe grusomt, og at man får en traumatisert del og en frisk del. Den traumatiserte delen vil bare fly bort, nesten som en ut-av-kroppen-opplevelse, den ønsker å rømme og den ønsker å dø, den føler alt er meningsløst, den tenker destruktivt og den fortsetter å skade deg. Men men man kan gi sjelen en sjanse til å bli hel. Den traumatiserte delen av sjelen søker mot den friske delen som igjen prøver å helbrede den syke og skadede delen.
De er dette helbredelsesarbeidet man kan kjenne på hos seg selv, og som man kan se hos andre som sørger, men er på vei mot en helbredelse. Det er veksling av sorg, fortvilelse og håpløshet på den ene siden til håp, tro og meningsfullhet på den andre. Slike mennesker lengter etter å bli sett, forstått, lyttet til og besøkt, der man elegant hopper over snikksnakk, og der man kan spørre direkte om hvordan det går og gjerne nevner traumet ved navn. Der det viktigste er å lytte og ikke gi råd. Der man fullt ut anerkjenner det som var og det som er.
Helbredelsesarbeidet består også i å finne ord på det som har hendt og det man føler. Det kan ta lang tid og mange forsøk, og der kan vi hjelpe hverandre med å finne disse ordene. Og følelsene. Følelsene kan være svært motsetningsfylte, de kan være onde og gode. Noen ganger må man bare ta det ene, helt til det blir behandlet grundig, og man føler at man kan gå videre. Og stadig må man anerkjenne at midt i en setning av håp og en gryende livslyst kan din venn bli overveldet av sorg, sinne, minner og negative følelser. Da må man stanse all lyst til å si at livet må gå videre, du må se fremover og slike ting. Slike råd florerer og alle vet om denne muligheten, men det er unødvendig å si det.
Mennesker er motsetningsfylte, det er også være følelser og det er vårt hjerte og vår sjel. Det er slik vi er til enhver tid. Jeg, vi og du må anerkjenne livet, menneskenaturen, forbindelsen med hverandre, kontakten med det hellige og livets mange krumspring. Slik kan vi overleve og slik kan vi bli hele. Men vi må starte med det første steget, og gjerne be om hjelp. Tror du på Gud, be og rop så høyt du kan på hjelp. Rop ut din fortvilelse og sorg, og be i ditt hjerte om hjelp. Tror du ikke på Ham, rop likevel. Rop det til universet og til andre mennesker, det er noe eller noen som hører på deg. Øv deg på sjelens og hjertets språk, og kjenn på det helbredelsesarbeidet du kjenner skjer inne i deg. Nemlig en dyp anerkjennelse av det som er.
mandag 9. juni 2014
En sommer og en oppvekst er lukter!
I voksen alder tar jeg meg i å lukte på ting, spesielt på sommeren. Dette skjer helst når jeg går i fjæra, her er en oppsamling av lukter, tang, sjø, gress og tjære. Eller i et gammelt hus, en låve eller ájtte (stabbur). Det minner meg om sorgfrie barndomsår, der minnene strømmer mot meg så eg knapt kan andas. Jeg bare må lukte på gamle Donald og gamle bøker, jeg forbinder lesing med lukter, alt lesestoff hadde hver sin lukt, aviser og.
Barns luktesans er sterk, disse luktene lagres en spesiell plass i hjernen, og knyttes til spesielle personer og opplevelser. Som igjen kan fremkalles når som helst. Barndommen er lagret i hjertet vårres, og merkelig nok lagret sammen med alle luktene. Det starter med lukten av mamma og morsmelka, et barn greier å lukte seg og kravle fram til puppen! Så kommer alle andre lukter etterhvert som man vokser opp. Luktesansen i voksen alder er svekket, men lukten av din egen baby er bare himmelsk, og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har snuset på min egen gutt de siste årene.
For oss som var så heldig å vokse opp i en bygd, i en fjord og til fjells var det mye og oppleve - og lukte! Alle hus luktet spesielt, og alle personene luktet forskjellig. Læreren luktet ofte en blanding av røyk og kaffe, og pustet det oss midt i fjeset når han hjalp oss. I fjøsen luktet det høy, ull og møkk, og det luktet det av folk som kom derfra. Alle dyra lukta, noe godt og noen mindre godt. For ikke å snakke om lukta av nyslått gress og høy som tørker, og lukta i høylåven når du hoppa der. Jenter lukta også godt, selv uten parfyme.
Inne røyka mange, og den lukta blandet seg med vedomnrøyk, og lukt som hvetebakst, suppe, kaffe, pannekake og tørkakjøtt. Lørdag kunne det lukte grønnsåpe inne og klærne som hadde hengt ute til tørk hadde en helt spesiell god lukt som jeg bare måtte snuse inn. På samling var det tusen lukter med så mange folk samla så tett, blandet med lukten av mat og kaffe.
I naustet var det en god blanding av lukter. Der var lukt av bensin, motor, garn, not, gamle oljehyrer, fiskekasser, agn og tørrfisk. I fjæra luktet det sterkt av havet, og av tanga. For du på havet og starta du påhengsmotoren lukta det bensin, og huka du en torsk lukta det av den og. Sagmugg og sagbruk lukter helt spesielt, blandet med lyden av saging. Vi som er halvt svenske har også svenske lukter og minner. Samene i Vajsaluokta hadde en egen lukt, det samme båten fra Svenska turistforeningen som førte oss over til Ritsem. Turistene på bussen luktet helt spesielt. Og áhkko og áddjá hadde i alle fall sin egen lukt. Huset i Oalloluokta lukter godt og minner meg om mamma og hennes slekt. Og det lukter godt i alle de små og store bygningene på Sødra (gården til mamma). For ikke å snakke om da det tordnet og lynte, den spesielle lukta som om lufta var renset. Og så kom regnet, som også lukta spesielt.
I naturen er det et hav av lukter, furuskog, granskog og bjørkeskog lukter forskjellig, det samme gjør ulike planter og bærtyper, mose, gress og alt som har liv. Ingenting slår lukta av høyfjell, myrer og viddene. Og når du steker deg en ørret på panna i lav kveldsol på Grensen, og kjenner bållukta rive deg i nesen, kjenner vinden suse og du føler deg fri. Om morgenen smaker bålkaffen perfekt, eventuelt blandet med en god røyk, og lukten av lyng og bare tær. Jeg har sluttet men må ha meg en fjellsnus som erstatning.
Byene har lukter de og, men ingen jeg forbinder med min egen barndom. Det er når jeg kommer hjem, til gamle hus, naust, til Sverige og til fjells at luktene fremkaller gamle minner og minner meg om personer som har gått bort. Jeg må hjem av og til og snuse på ting jeg ser, jeg går i fjæra, i gamle fjøs og på sagbruket vårres. Jeg snuser på den gamle turkaffekjelen min, på kaffesekken jeg fikk av áhkko og på turutstyret mitt. Jeg åpner gamle Donald og gamle bøker og snuser inn lukten av forna dar. Det gir meg noen salige øyeblikk og mange gode minner.
fredag 6. juni 2014
Kulturens betydning i samers møte med helsevesenet
Debatten om samer og likeverdige helse- og sosialtilbud har vart lenge, feltet er i utvikling, men er også preget av retorikk, politikk, ulike agendaer, manglende kunnskaper, fordommer, kulturkræsj og mange slagord. Fra samisk hold fremholdes slagord og poenger som, likhet er ikke det samme som likeverdighet, helsepersonell må ha kulturkunnskap, kultursensitivitet og kulturkunnskap, loven må oppfylles, tilbudene må tilpasses, det må legges til rette, visjonen er, osv. Fra enkelte norske kommuner, fagmiljøer og politikere fremholdes det at alle samer kan norsk, de skal ikke isolere seg, de skal integreres i det norske samfunnet, det blir for dyrt, samer skal ikke ha eget senter, osv. Isolert sett er det ikke noe galt i slagord, mål og visjoner, de er viktige, men skjuler ofte selve substansen i saken, og skjuler virkeligheten for mange.
Vi må også snakke helt konkret hva alt dette innebærer i praksis og hvordan kultur, etnisitet, minoritet/majoritet, lojalitet, fornorskning, akkulturasjon, tabuer, skam, skyld, slekt, status, læsing, religion, tradisjoner, språk og andre ting som ofte setter klare rammer for møtet mellom same og helsevesen, og er dermed bestemmende for både kvaliteten og kvantiteten på helsetilbudet. Og er i siste instans bestemmende for den enkeltes helse og livskvalitet, og for tilliten til helsevesenet. Det store spørsmålet vil for alltid være, hvordan er det mest optimale og kompetente helsetilbud for samer, hvordan kan dette innrettes, hvilket helsetilbud gis det, er tilbudet tilpasset det faktiske behovet, kan samer ha tillit til helsevesenet, møtes man med kunnskap, kompetanse, innsikt og respekt, kan jeg bruke morsmålet mitt, og må folk forsatt benytte seg av andre tilbud som læsing og andre alternative tilbud? Og bør vi ha et eget helsevesen, og tilbud som SANKS, også på det somatiske feltet.
Det er tilslutt politikerne, lover, kommuner, helseregionene og sentrale myndigheter som beslutter. Men de som beslutter har ofte ikke spesiell innsikt i konkrete behov og konkrete problemstillinger. Representanter for brukerne, i dette tilfellet samene, er de eneste som kan fortelle om hva som preger livssituasjonen deres, om aksepten for det samiske der de bor, hvilket behandlingstilbud er viktige, hvordan en vil bli møtt, hvordan religion preger samfunnet, helse og livskvalitet, innholdet i kulturen, fornorskningens konsekvenser, og ulike problemstillinger for de ulike generasjonene. For spesielt interesserte vises det til NOU 1995:6 Plan for helse-og sosialtjenester til den samiske befolkning i Norge. http://www.regjeringen.no/nb/dep/hod/dok/nouer/1995/nou-1995-6.html?id=139873
I denne debatten er det noen sentrale punkter som peker seg ut. Det er følgende: beskrivelse av det faktiske behovet, beskrivelse av innholdet i den samiske kulturen i området, minoritetssituasjonen, andel og antall samer i regionen, fornorskningens konsekvenser, det samepolitiske klimaet i landet generelt og der en bor spesielt, lojalitetskonflikter, religion og generasjonsforskjeller. Og faktisk behovet for en hensiktsmessig definisjon av begrepet kultur. Samt sammenhengen mellom de ulike faktorene, og hvordan dette manifesterer seg for den enkelte same. Er ikke dette utredet og beskrevet spesifikt vil det hemme fremdriften i utviklingen av helsetilbudet for samer, og debatten vil foregå mye på overflaten, og fremdeles fremstå som slagord, politikk, agendaer, regional plassering og økonomi. NOU 1995:6 er grundig, men tar hovedsaklig for seg overordnede problemstillinger, lovgrunnlag, internasjonale konvensjoners betydning, og enkelttema som har betydning for helse- og sosialtjenester for samer. Den beskriver også en hel del av enkeltproblemstillinger, men beskriver ikke hver enkelt samisk region nok spesifikt. Den omtaler også religion, men ikke nøye nok hvordan religionen påvirker det samiske og ikke grundig nok hvordan fornorskningen har påvirket det samiske. I tillegg er det ikke bare å smelle dokumentet i bordet, og si les. Det avgjørende er hvordan man argumenterer i sitt eget område, det faktiske behovet, beskrivelsen av dette, og innretningen av tilbudet. Det må helt klart en supplerende utredning til som gjelder eget område, for eksempel det lulesamiske området.
For å i det hele tatt forstå kultur og kulturmøter trenges det en hensiktsmessig definisjon, la oss ta det først. Den klassiske sosialantroplogiske definisjonen av kultur holder ikke i et moderne samfunn, her anbefaler jeg heller Edgar Scheins kulturbegrep: ”(Organisasjons)kultur er et mønster av grunnleggende antagelser – oppfunnet, oppdaget eller utviklet av en gitt gruppe etter hvert som den lærer å mestre sine problemer med ekstern tilpasning og intern integrasjon – som har fungert tilstrekkelig bra til at det blir betraktet som sant, og som derfor læres bort til nye medlemmer som den riktige måten å oppfatte på, tenke på og føle på i forhold til disse problemene.” Begrepet er tredelt, grunnleggende antakelser i bunn, verdier og normer i midten og det synlige og adferd øverst. Antakelsene kan omhandle alt mulig, om en selv, menneskenaturen, sin egen kultur, minoritetssituasjonen, tiden, guddommen, tro, barneoppdragelse, de andre, egenverd, selvbilde, mening med livet, pluss tusenvis av andre ting. I helsesammenheng hjelper det lite å bare beskrive selve kulturen og det synlige/hørbare som språk, duodje, skikker, næring, tradisjoner og slike ting. Denne kunnskapen er viktig men gir oss ikke forståelse for helsebehov.
Det er når man beskriver enkelte grunnleggende antakelser hos samer at det gir mening å snakke om kultur. For eksempel antakelsen om at vi er et eget folk (i fire land), vi er etnisk forskjellig fra majoritetsbefolkningen, vi har eget språk, større slekts-tilhørighet, slekta er viktig, mange tror på krefter i naturen, vi bruker læsing, noen av oss er religiøse, vi tenker mer kollektivistisk, har stor respekt for de eldre, tro helbreder, samer var/er utvalgt folk, jfr læstadianismen, og den berget folk fra elendighet, osv. Men også grunnleggende antakelser på bakgrunn av fornorskning: Vi har blitt ansett som mindreverdige og primitive, vi har blitt utsatt for en hardhendt og langvarig fornorskning, fratatt språket, vi har blitt mobbet, vi har måttet underkommunisere det samiske, vi har måttet klart oss selv, brukt læsing og slike ting, majoriteten vil oss ikke vel, de forstår oss ikke uansett, de har ikke kompetanse, de skjønner ikke noe om tro og religion, om jeg forteller noe vil det bli brukt mot meg, man skal ikke sladre og om jeg varsler om noe destruktivt blir jeg utsatt for represalier, lojalitet til eget folk er viktig, vi skal ordne opp internt, mye er tabu, man skal ikke greve opp gammel skit, man skal tilgi alt, pluss, pluss.
I møtet med helsevesenet har disse spesielle grunnleggende antakelsene kjempestor betydning. Mye, mye mer enn spesifikke og typiske elementer i samekulturen. Spesielt gjelder dette i psykisk helsevern, der disse antakelsene og folks erfaring med majoriteten og historien, og som får direkte betydning for hva man forteller, hvordan dette presenteres, hva man skjuler eller omskriver, hva man legger vekt på og hva man anser som privat, religiøst, skamfullt eller tabu. Mange prøver å fremstå som normalt norske, tier om mye, og får dermed ikke god nok hjelp. Og om man forteller alt er det aldeles ikke sikkert man blir forstått. Og i verste fall kan man bli feildiagnostisert, tvangsinnlagt, feilmedisinert, stigmatisert og enda mer syk og fortvilt. Den risikoen vil man ikke ta. Psykosomatiske plager kan også ha opphav i negative kulturmøter, og jeg tror at åpenhet om disse sammenhengene vil være helbredende.
I kjærlighet og tilhørighet til egen familie, slekt og til eget folk er også mange samer utrolige lojale. Man vil ikke røpe negative ting, vold, omsorgsvikt, rusmisbruk, overgrep og dermed "svikte" sitt eget folk, det skal ordnes opp internt og i tillegg vil varsling bare misbrukes der de andre kan si hva var det vi sa, det er mer problemer blant samene enn hos oss. Den grunnleggende antakelsen om at vi skal ordne alt internt, og belastningen dette medfører i en kollektivistisk kultur gjør at ting forsøkes tidd ihjel. Og dermed kan det negative fortsette. Ting er i bedring, også ved at samer tar utdanning i helse- og sosialprofesjoner og lojaliteten til pasienten, brukeren eller den den som lider overlast settes først, og den lojaliteten må settes først. Men hundreårs fornorskning og ditto negative erfaringer gjør at mange ikke stoler på det norske systemet ennå. Problembærerne kan føle seg marginalisert, dsv de kan føle at det ikke er hjelp å få noen sted, og dette medfører ytterlige lidelse og frustrasjon.
Det er i tillegg store generasjonsforskjeller blant samene, som også er relevante for helse- og sosialtilbudet. De yngre er ofte mer integrert, behersker norsk bedre, og er litt mer "norske" i denne sammenhengen. De eldre er de som har opplevd Annen verdenskrig og har muligens traumer fra krigen. De er også de som har opplevd den verste fornorskningen, og opplevd de hardeste fornorskningskonfliktene. Det er også her norskkunnskapene kan være dårligst hos mange. Språk er viktig for å kunne beskrive hjelpebehov, følelser, problemer, mangler og psykiske vansker og lidelser. De bruker læsing mye mer enn de yngre, flere av de er læstadianere, mange har ennu tabuer fra den tid de vokste opp og de er mest skeptiske til det norske samfunnet generelt og til helsevesenet spesielt. De er ofte redde for å havne på sykehjem, borte fra kjente og det samiske, forhindret fra å snakke samisk og forsatt bli behandlet som mindreverdig, for noen, borte fra religiøse samlinger, og kanskje aller mest borte fra sine kjære og nære i et for dem fremmed miljø.
Læstadianismen har preget samekulturen i mange områder, og det er i Tysfjord-området den fortsatt preger kulturen mest. Religionen har påvirket, modifisert, endret både kultur, miljø og levesett for mange, og har også bidratt til mange grunnleggende antakelser, uavhengig om man er det bevisst eller ikke. Mange klarer ikke helt å skille mellom det kulturelle og det religiøse. For de personlig kristne gjelder mange verdier og normer internt, som kanskje ikke gjelder for andre. I de siste tiårene har vi fått et større skille mellom samer som er læstadianere og mer "vanlige" samer. For de kristne gjelder også noen spesielle problemstillinger i møte med helsevesenet, noe vi får komme tilbake til. I enkelte tilfeller vil religionen også forsterke antakelsen og verdien om å ordne opp internt noe som vanskeliggjør saker om overgrep, konflikter, barnevernssaker og kriminalitet. Dette må også utredes. Jeg skriver ikke alt dette som argument mot kristendommen, som jeg mener er rett, men påpeker religionens påvirkning av det samiske, og kulturens påvirkning av religionen, og spesielt når det blir vanskelig. Tro og forsamlings-tilknytning kan gi mening, trøst og fellesskap, men også forverre konflikter religionen ikke takler godt nok. En gjennomgang av hva som tilhører det ene eller det andre er påkrevd, og i tillegg bør helsevesenet få god innsikt i religion versus kultur, og behandle noen av problemene som så langt er forsøkt løst internt.
Avrundningsvis kan man ikke forlange at hver enkelt same, spesielt de eldre, skal kunne forklare alle sine behov, ønsker og frykt, og forklare fornorskning, samisk kultur, sammenhenger og slikt. Noen andre må gjøre det for dem. Alle skal kunne få viktige behov dekt, bli forstått, kunne bruke morsmålet, kunne delta i religiøse tilstelninger og bli møtt også av sine egne. Dvs samer som har tatt en helseutdanning. Det er når man har tillit til helsevesenet, når man blir møtt med skikkelig kompetanse, og på det språket man behersker best at man får best hjelp. Og dermed best helse og livskvalitet. Det er når man slipper frykten, slipper lojalitetskonfliktene og slipper å sensurere seg selv at man kan få god psykisk helse. Og psykisk helse påvirker den fysiske helsen. Ved kompetent helsetilbud for samer reduserer dette mange psykosomatiske plager, som de færreste forteller den egentlige årsaken til.
Men noen må sette ord på alt dette. Helse Nord bør sette ned et utvalg som utreder dette snarest, og lage en kunnskapsbank som danner grunnlag for det videre utviklingsarbeidet. Og også utrede om hvorvidt tilbud for samer skal være spesielle som SANKS på det psykiatriske feltet, eller at det samiske skal integreres i alle ledd. Eller er en både/og-løsning best?
Vi må også snakke helt konkret hva alt dette innebærer i praksis og hvordan kultur, etnisitet, minoritet/majoritet, lojalitet, fornorskning, akkulturasjon, tabuer, skam, skyld, slekt, status, læsing, religion, tradisjoner, språk og andre ting som ofte setter klare rammer for møtet mellom same og helsevesen, og er dermed bestemmende for både kvaliteten og kvantiteten på helsetilbudet. Og er i siste instans bestemmende for den enkeltes helse og livskvalitet, og for tilliten til helsevesenet. Det store spørsmålet vil for alltid være, hvordan er det mest optimale og kompetente helsetilbud for samer, hvordan kan dette innrettes, hvilket helsetilbud gis det, er tilbudet tilpasset det faktiske behovet, kan samer ha tillit til helsevesenet, møtes man med kunnskap, kompetanse, innsikt og respekt, kan jeg bruke morsmålet mitt, og må folk forsatt benytte seg av andre tilbud som læsing og andre alternative tilbud? Og bør vi ha et eget helsevesen, og tilbud som SANKS, også på det somatiske feltet.
Det er tilslutt politikerne, lover, kommuner, helseregionene og sentrale myndigheter som beslutter. Men de som beslutter har ofte ikke spesiell innsikt i konkrete behov og konkrete problemstillinger. Representanter for brukerne, i dette tilfellet samene, er de eneste som kan fortelle om hva som preger livssituasjonen deres, om aksepten for det samiske der de bor, hvilket behandlingstilbud er viktige, hvordan en vil bli møtt, hvordan religion preger samfunnet, helse og livskvalitet, innholdet i kulturen, fornorskningens konsekvenser, og ulike problemstillinger for de ulike generasjonene. For spesielt interesserte vises det til NOU 1995:6 Plan for helse-og sosialtjenester til den samiske befolkning i Norge. http://www.regjeringen.no/nb/dep/hod/dok/nouer/1995/nou-1995-6.html?id=139873
I denne debatten er det noen sentrale punkter som peker seg ut. Det er følgende: beskrivelse av det faktiske behovet, beskrivelse av innholdet i den samiske kulturen i området, minoritetssituasjonen, andel og antall samer i regionen, fornorskningens konsekvenser, det samepolitiske klimaet i landet generelt og der en bor spesielt, lojalitetskonflikter, religion og generasjonsforskjeller. Og faktisk behovet for en hensiktsmessig definisjon av begrepet kultur. Samt sammenhengen mellom de ulike faktorene, og hvordan dette manifesterer seg for den enkelte same. Er ikke dette utredet og beskrevet spesifikt vil det hemme fremdriften i utviklingen av helsetilbudet for samer, og debatten vil foregå mye på overflaten, og fremdeles fremstå som slagord, politikk, agendaer, regional plassering og økonomi. NOU 1995:6 er grundig, men tar hovedsaklig for seg overordnede problemstillinger, lovgrunnlag, internasjonale konvensjoners betydning, og enkelttema som har betydning for helse- og sosialtjenester for samer. Den beskriver også en hel del av enkeltproblemstillinger, men beskriver ikke hver enkelt samisk region nok spesifikt. Den omtaler også religion, men ikke nøye nok hvordan religionen påvirker det samiske og ikke grundig nok hvordan fornorskningen har påvirket det samiske. I tillegg er det ikke bare å smelle dokumentet i bordet, og si les. Det avgjørende er hvordan man argumenterer i sitt eget område, det faktiske behovet, beskrivelsen av dette, og innretningen av tilbudet. Det må helt klart en supplerende utredning til som gjelder eget område, for eksempel det lulesamiske området.
For å i det hele tatt forstå kultur og kulturmøter trenges det en hensiktsmessig definisjon, la oss ta det først. Den klassiske sosialantroplogiske definisjonen av kultur holder ikke i et moderne samfunn, her anbefaler jeg heller Edgar Scheins kulturbegrep: ”(Organisasjons)kultur er et mønster av grunnleggende antagelser – oppfunnet, oppdaget eller utviklet av en gitt gruppe etter hvert som den lærer å mestre sine problemer med ekstern tilpasning og intern integrasjon – som har fungert tilstrekkelig bra til at det blir betraktet som sant, og som derfor læres bort til nye medlemmer som den riktige måten å oppfatte på, tenke på og føle på i forhold til disse problemene.” Begrepet er tredelt, grunnleggende antakelser i bunn, verdier og normer i midten og det synlige og adferd øverst. Antakelsene kan omhandle alt mulig, om en selv, menneskenaturen, sin egen kultur, minoritetssituasjonen, tiden, guddommen, tro, barneoppdragelse, de andre, egenverd, selvbilde, mening med livet, pluss tusenvis av andre ting. I helsesammenheng hjelper det lite å bare beskrive selve kulturen og det synlige/hørbare som språk, duodje, skikker, næring, tradisjoner og slike ting. Denne kunnskapen er viktig men gir oss ikke forståelse for helsebehov.
Det er når man beskriver enkelte grunnleggende antakelser hos samer at det gir mening å snakke om kultur. For eksempel antakelsen om at vi er et eget folk (i fire land), vi er etnisk forskjellig fra majoritetsbefolkningen, vi har eget språk, større slekts-tilhørighet, slekta er viktig, mange tror på krefter i naturen, vi bruker læsing, noen av oss er religiøse, vi tenker mer kollektivistisk, har stor respekt for de eldre, tro helbreder, samer var/er utvalgt folk, jfr læstadianismen, og den berget folk fra elendighet, osv. Men også grunnleggende antakelser på bakgrunn av fornorskning: Vi har blitt ansett som mindreverdige og primitive, vi har blitt utsatt for en hardhendt og langvarig fornorskning, fratatt språket, vi har blitt mobbet, vi har måttet underkommunisere det samiske, vi har måttet klart oss selv, brukt læsing og slike ting, majoriteten vil oss ikke vel, de forstår oss ikke uansett, de har ikke kompetanse, de skjønner ikke noe om tro og religion, om jeg forteller noe vil det bli brukt mot meg, man skal ikke sladre og om jeg varsler om noe destruktivt blir jeg utsatt for represalier, lojalitet til eget folk er viktig, vi skal ordne opp internt, mye er tabu, man skal ikke greve opp gammel skit, man skal tilgi alt, pluss, pluss.
I møtet med helsevesenet har disse spesielle grunnleggende antakelsene kjempestor betydning. Mye, mye mer enn spesifikke og typiske elementer i samekulturen. Spesielt gjelder dette i psykisk helsevern, der disse antakelsene og folks erfaring med majoriteten og historien, og som får direkte betydning for hva man forteller, hvordan dette presenteres, hva man skjuler eller omskriver, hva man legger vekt på og hva man anser som privat, religiøst, skamfullt eller tabu. Mange prøver å fremstå som normalt norske, tier om mye, og får dermed ikke god nok hjelp. Og om man forteller alt er det aldeles ikke sikkert man blir forstått. Og i verste fall kan man bli feildiagnostisert, tvangsinnlagt, feilmedisinert, stigmatisert og enda mer syk og fortvilt. Den risikoen vil man ikke ta. Psykosomatiske plager kan også ha opphav i negative kulturmøter, og jeg tror at åpenhet om disse sammenhengene vil være helbredende.
I kjærlighet og tilhørighet til egen familie, slekt og til eget folk er også mange samer utrolige lojale. Man vil ikke røpe negative ting, vold, omsorgsvikt, rusmisbruk, overgrep og dermed "svikte" sitt eget folk, det skal ordnes opp internt og i tillegg vil varsling bare misbrukes der de andre kan si hva var det vi sa, det er mer problemer blant samene enn hos oss. Den grunnleggende antakelsen om at vi skal ordne alt internt, og belastningen dette medfører i en kollektivistisk kultur gjør at ting forsøkes tidd ihjel. Og dermed kan det negative fortsette. Ting er i bedring, også ved at samer tar utdanning i helse- og sosialprofesjoner og lojaliteten til pasienten, brukeren eller den den som lider overlast settes først, og den lojaliteten må settes først. Men hundreårs fornorskning og ditto negative erfaringer gjør at mange ikke stoler på det norske systemet ennå. Problembærerne kan føle seg marginalisert, dsv de kan føle at det ikke er hjelp å få noen sted, og dette medfører ytterlige lidelse og frustrasjon.
Det er i tillegg store generasjonsforskjeller blant samene, som også er relevante for helse- og sosialtilbudet. De yngre er ofte mer integrert, behersker norsk bedre, og er litt mer "norske" i denne sammenhengen. De eldre er de som har opplevd Annen verdenskrig og har muligens traumer fra krigen. De er også de som har opplevd den verste fornorskningen, og opplevd de hardeste fornorskningskonfliktene. Det er også her norskkunnskapene kan være dårligst hos mange. Språk er viktig for å kunne beskrive hjelpebehov, følelser, problemer, mangler og psykiske vansker og lidelser. De bruker læsing mye mer enn de yngre, flere av de er læstadianere, mange har ennu tabuer fra den tid de vokste opp og de er mest skeptiske til det norske samfunnet generelt og til helsevesenet spesielt. De er ofte redde for å havne på sykehjem, borte fra kjente og det samiske, forhindret fra å snakke samisk og forsatt bli behandlet som mindreverdig, for noen, borte fra religiøse samlinger, og kanskje aller mest borte fra sine kjære og nære i et for dem fremmed miljø.
Læstadianismen har preget samekulturen i mange områder, og det er i Tysfjord-området den fortsatt preger kulturen mest. Religionen har påvirket, modifisert, endret både kultur, miljø og levesett for mange, og har også bidratt til mange grunnleggende antakelser, uavhengig om man er det bevisst eller ikke. Mange klarer ikke helt å skille mellom det kulturelle og det religiøse. For de personlig kristne gjelder mange verdier og normer internt, som kanskje ikke gjelder for andre. I de siste tiårene har vi fått et større skille mellom samer som er læstadianere og mer "vanlige" samer. For de kristne gjelder også noen spesielle problemstillinger i møte med helsevesenet, noe vi får komme tilbake til. I enkelte tilfeller vil religionen også forsterke antakelsen og verdien om å ordne opp internt noe som vanskeliggjør saker om overgrep, konflikter, barnevernssaker og kriminalitet. Dette må også utredes. Jeg skriver ikke alt dette som argument mot kristendommen, som jeg mener er rett, men påpeker religionens påvirkning av det samiske, og kulturens påvirkning av religionen, og spesielt når det blir vanskelig. Tro og forsamlings-tilknytning kan gi mening, trøst og fellesskap, men også forverre konflikter religionen ikke takler godt nok. En gjennomgang av hva som tilhører det ene eller det andre er påkrevd, og i tillegg bør helsevesenet få god innsikt i religion versus kultur, og behandle noen av problemene som så langt er forsøkt løst internt.
Avrundningsvis kan man ikke forlange at hver enkelt same, spesielt de eldre, skal kunne forklare alle sine behov, ønsker og frykt, og forklare fornorskning, samisk kultur, sammenhenger og slikt. Noen andre må gjøre det for dem. Alle skal kunne få viktige behov dekt, bli forstått, kunne bruke morsmålet, kunne delta i religiøse tilstelninger og bli møtt også av sine egne. Dvs samer som har tatt en helseutdanning. Det er når man har tillit til helsevesenet, når man blir møtt med skikkelig kompetanse, og på det språket man behersker best at man får best hjelp. Og dermed best helse og livskvalitet. Det er når man slipper frykten, slipper lojalitetskonfliktene og slipper å sensurere seg selv at man kan få god psykisk helse. Og psykisk helse påvirker den fysiske helsen. Ved kompetent helsetilbud for samer reduserer dette mange psykosomatiske plager, som de færreste forteller den egentlige årsaken til.
Men noen må sette ord på alt dette. Helse Nord bør sette ned et utvalg som utreder dette snarest, og lage en kunnskapsbank som danner grunnlag for det videre utviklingsarbeidet. Og også utrede om hvorvidt tilbud for samer skal være spesielle som SANKS på det psykiatriske feltet, eller at det samiske skal integreres i alle ledd. Eller er en både/og-løsning best?
fredag 30. mai 2014
Å være eldst i en søskenflokk kan være en utsatt posisjon
Å være eldst i en søskenflokk kan være en utsatt posisjon
Først fordelene. Den aller første eller de aller første i en stor søskenflokk får naturligvis alltid mye oppmerksomhet, mye kjærlighet og tid. Man får ofte nye klær og har foreldrene "for seg selv" en stund. Og det er alltid stor stas med de to-tre første. Kommer det da flere kan det selvfølgelig gå bra, men det avhenger av veldig mange faktorer. Og så er det naturligvis litt forskjell på om du er enslig forsørger eller er en familie med mor, far og barn. For de flestes vedkommende klarer også enslige forsørgere å gi alle barna omsorg og kjærlighet. Jeg snakker om problemer i enkelte familier der det går galt og livssituasjoner der enslig-het kan gi noen ekstra utfordringer, uavhengig av grunnen til at du er alene med barna. Å være alene med mange barn kan ha mange gleder, men kan også være slitsomt, man er jo alene med nesten alt, samtidig som man ikke har støtte og kjærlighet fra en annen voksen. Man må liksom være både mor og far, både snill og grensesettende samtidig. Man kan ikke trekke seg tilbake, ikke bli syk, og ikke bli svak. Og barna kan ha svært varierende relasjon til den andre, faren eller moren, som kanskje har giftet seg på nytt og har nye barn. Veldig ofte har barna i farens eller morens kjernefamilie førsteprioritet og barna til enslige forsørgere blir salderingspost.
I kjernefamilier er man to, men her er det også veldig mye annet som spiller inn. Er begge foreldrene oppegående, gir de kjærlighet, er lite syke, er i jobb, har ordnet økonomi, slekt, venner og er lykkelige, vil alle barna som regel være lykkelige. Det er når rollene blir unaturlige dette kan skade. Om en av foreldrene får problemer og begynner å betrakte sitt barn som venn og kanskje terapeut, dvs om foreldrene anser barnet som en annen voksen, det er da barnet kan få problemer. Hun eller han får ikke være fri for voksenansvar, tør ikke å protestere mot foreldrene i den tro at de får det verre. Barnet blir med andre ord medansvarlig for foreldrenes lykke. En slags usynlig omsorgssvikt. En annen type omsorgsvikt som heldigvis er i ferd med å ebbe ut er når barnet gjør opprør eller tar opp negative ting med foreldrene, da kan de voksne bli "syke" eller dårlige, og gå legge seg, og si, er dette takken for at alt jeg gir deg, og lignende. De voksne bruker skyldfølelse som våpen, og er "syke" til barnet gir seg. Slik lærer barnet at hun eller han er ansvarlig for fars eller mors lykke og at det ikke er lov å protestere.
I alle store familier kan den ene eller begge foreldre både bli syk, deprimert eller funksjonshemmet. Da overføres ansvaret desto mer til den andre, som i tillegg til omsorg for barna får omsorgsbyrde for den andre. Dør den ene er det ofte svært traumatisk for mindreårige barn. Og for de aller minste vil nok tapet av mor være verst. Og dør noen av barna er det også forferdelig. Da lider alle, og foreldrenes sorg kan overskygge all familielykke. Ved traumatisk død skjer dette ofte: den eldste eller de to-tre eldste av barna tør ikke lenger å være bare barn, men blir "snille piker". De trøster sine foreldre og sine yngre søsken, og overtar også både husarbeid og omsorgsarbeid. Dette skjer helt ubevisst og foreldre oppfatter disse hjelpsomme store barna som en stor ressurs og hjelp. Men ser ikke hvor mye de lider under et altfor stort ansvar.
Ved psykisk sykdom og/eller rus hos en eller begge foreldrene, eller ved at noen av foreldrene driver med overgrep skjer noe enda mer vanvittig. Barna begynner å skjule ting, glatte over problemene, lyve og overtar en altfor tidlig voksenrolle. De er også "snill pike". Barna skjemmes, tar aldri venner hjem, rydder opp, hjelper til, passer yngre barn og blir den voksne. Det er svært ødeleggende, og gir ofte varige psykiske vansker. Og da er det som oftest den eldste eller de eldste som nesten automatisk bare tar en voksenrolle. Dette skjer også der det finnes bare ett barn.
Om noen av de yngre søsknene får problemer, og foreldrene ikke griper fatt i det, skjer noe lignende, spesielt om foreldrene ikke får vite det, avviser negative ting eller er umodne. Rammes noen av søsknene av psykiske vansker eller lidelser, overgrep, rus, selvmordsforsøk, mobbing, og annet prøver den eldste eller de eldste å hjelpe sine yngre søsken og skjule dette for foreldrene. De eldste tror de er forpliktet til å gjøre foreldrene lykkelige, og stepper inn for de og sliter seg ut. Storesøsken blir reserveforeldre og kan bli selvutslettende. De er alltid engstelige, og vár for alle stemninger i familien og tør aldri å ta fritt. Ikke nødvendigvis for at foreldrene gjør noe galt men for at enhver kan bli rammet også av ytre ting. Men resultatet er alltid det samme.
Foreldrene har alltid hovedansvaret og er nøkkelen til hvordan det negative får utvikle seg, hvor lenge, og for hvor lenge de eldste må bære denne ekstrabyrden. Ser de ikke problemet, spør de ikke barna sine, skjemmes de over barnas problemer og er i tillegg konflikt-sky eller skylder på barna forlenger det bare lidelsene. I verste fall kan de eldste bli skadet for livet, i tillegg til at de yngre ikke får hjelp. Mange slike "snille piker" - og "snille gutter" blir ofte ugifte eller gifter seg sent. De har ofret seg for sine foreldre og søsken og blitt selvutslettende. Det kan ta mange år før de tar sin rettmessige plass og blir hel.
Som vi ser kan det å være eldst være noe fint, men i familier med problemer vil det å være eldst være en meget utsatt posisjon. I verste fall kan dette forårsake både psykiske vansker og utmattelses-syndrom. Man kan få følelsen av at folk liker en bare fordi man hjelper, og at man blir elsket bare når man yter og trøster. Det kan ta et helt liv å vikle seg ut av "snill pike"-syndromet. Problemet er usynlig, hjelpeapparatet reagerer sjelden og det finnes knapt nok behandlingstilbud for utslitte barn med altfor stort ansvar. I tillegg får slike "ansvarlige" barn ros for sin innsats, og de tror det skal være slik. Det skal det ikke og foreldre kan si til barna at jeg selv tar ansvar som far eller mor, og det er ikke ditt ansvar, mitt kjære barn. Jeg takker deg for hjelpa men det er ikke din personlige jobb. Slik kan en familie bli hel igjen og kan myndiggjøres. Men først må man se det - og innse det.
Abonner på:
Innlegg (Atom)