Ferie - glede og utfordringer

Ferietid du gode tid! I år skal jeg/vi ha den perfekte ferie, vi skal planlegge alt, bestille biletter, besöke gamle venner og skolekamerater, ta et meningsfullt kurs, få ekstraordinäre opplevelser i utlandet, sende bilder på Facebook og Instagram, besöke foreldrene våre, samle familien, ha slektstreff, ordne hytta, pusse på båten, ordne alle hyllene hjemme, fikse kjökkenet, gå fjelltur, meditere, väre våken på natta, nyte stillheten i et kloster, gå barbeint i gresset på en hytte i Vârmland, roe ned et stresset sinn. Plukke tre-fire sorter bär, fylle fryseren med selvfisket fisk, og la barna få väre i ro i fire uker på samme plass slik at de får gode barndomsminner og en helt spesiell tilknytning til ditt hjemsted, hytta, slektsgården, ferieplassen eller en annen plass. Du skal bli bedre kjent med din partner, dele gode opplevelser, nyte lykken, reise en ny plass, gå på samlivskurs og vandre fra hytte til hytte. Du skal ha nok voksentid, eller du skal finne en kjäreste om du er singel, du skal på festival, höre din favorittartist, bygge hytte, gå pilegrimstur i Spania, få åndelig påfyll, gå fjelltur i Catalönia og kjöre Route 66 tvers over USA. Du skal besöke Sör-Amerika, treffe indianere, läre deres kultur og ta tida tilbake. Dyrke urter, bare bruke hjemmelaga ting, kutte ut sukker, dra på helseferie. Pluss enda 22 ting. Helst väre uthvilt, lykkelig, brun, trent, vakker, populär, kunnskapsrik, gift, få barn, og ha kontakt med alle de tohundre du husker på de siste tiårene. Bare på 4 uker. Akkurat i år. I perioden 15.juni-20.august. Og til hösten skal du väre lykkelig og få ny guts i jobben, studere hardt og finne lykken på ny. Du skal ganske enkelt toppe det hele. Også til neste år. For hele familien, og snart er det höstferie og jul. Og rundt år. Alt för det er for sent, og du blir for gammel.

Derfor er tittelen slik, ferie, det er både glede og utfordringer, det er om å gjöre å finne balansen, väre realistisk, oppleve lykken i det små og i det näre. Og av og til få store opplevelser og utenlandsreiser. Tiden rekker ganske enkelt ikke til, og alle drömmer og planer må realiseres litt etter litt. Eller ganske enkelt forbli drömmer, du dör ikke av det. Utfordringene kan kalles dilemmaer, og dem blir du utsatt for hele tiden. Målet kan ikke å väre å få alt til enhver tid og mest mulig på kortest muilg tid. Det kan du bli totalt utslitt av, og til og med syk og ulykkelig av. Man kan forskräve seg på godt nordnorsk. Med finsk ä som jeg ikke får bort.

Du trodde vel ikke jeg var bedre? Det er bra, da slipper du å ergre deg over at jeg tror jeg vet alt, og er superlykkelig. klok og sindig og tenker bare lange tanker, og omgåes bare lykkelige, viktige folk som er enda klokere og at vi blir bare bedre og bedre. For slike tanker er med på å presse deg, du tror alle de andre har det bedre, og at får du ikke med deg alt i år, sakker du etter, og du taper lykkekonkurransen. Du tror alle du kjenner reiser til utlandet på århundrets ferie og blir superlykkelige. For slik ser det nemlig ut på nettet, FB, på bilder, i media, blant venner, der folk samles og overalt. Det kan väre vanskelig å tro det finnes normale folk med normalt liv og helt normal gjennomslittslykke i din omgangskrets og i verden forövrig. Og akkurat du er for gjennomsnittlig, for kjedelig, for tradisjonell, for forutsigbar, og du tör ikke ta sjanser. Mitt råd er er at du konsentrerer deg om deg selv, din familie, sösken, foreldre og gamle venner, og ikke sammenligner deg for mye med andre, og slettes ikke kjendiser i media.

Lykken er ikke at du skal rekke alt og at helt spesielle ting skal til at for at livet blir meningsfullt. Det er mer holdningen og hvordan du ser på ting. Kort sagt gjleder det hvilket perspektiv og ambisjonsnivå du velger, og om du klarer å väre tilstede i öyeblikket og i livet ditt. Og om du faktisk sier til deg selv at akkurat dette er livet mitt akkurat nå og det er jeg fornöyd med. Når jeg selv mister bakkekontakten, lengter bort fra der jeg er, klager over hvor kjedelig det er, og alle drömmene jeg ikke får gjennomfört, da er jeg så heldig at jeg har en sönn og en kone som sier helt klart fra hvor urimelig og urealistisk det er. Tragisk, sier sönn min, og du er dum, og slutt å mas, og det har du ikke noe med å gjöre og jeg klarer det selv. Kona sier rett ut at det sårer henne om jeg klager, og om jeg ikke setter pris på hennes ting, hennes familie, hennes liv og viktige steder fra oppveksten. Og hun har så uendelig rett, og får meg til å bråvåkne. Korte, klare og ärlige meldinger gjör alltid nytten, og heldig er den som har noen som kan korrigere deg. Har du ikke en partner og barn kan venner väre slik korreks. Og du for dem.

Har du barn og unge i huset er det en lykkeportal som alltid er tilgjengelig, barn er av natur glade og full av sprell. De lever akkurat nå¨og fryder seg over öyeblikket, de får venner på to minutt, og de grubler ikke over at er jeg nu egentlig lykkelig. Og de venter ikke på ferie og sommer, de bare er, og gir seg selv og oss voksne masse glede, bare vi er åpne for det. Vi må bare respondere hensiktsmessig på dem, väre sensitive, rettferdige, og väre en trygg base, og gi tröst og omsorg når vi ser de trenger det. Barn gir oss hemmeligheten på lykke servert på et fat, det er bare å studere dem og läre. Du slipper spektakuläre reiser og kurs, du finner bare en hyggelig plass med muligheter for lek, aktiviteter og utfoldelse, samtidig som du er åpen for nye ting og hopper over alkohol og egoting du tror må til for å bli happy. Får du besök av venner i ferien, omså bare noen få, og litt voksentid for deg/dere selv har lykken egentlig kommet til deg uten at du aner det. En rolig plass med enkelt liv der alle lever slik de vil gir sinnsro og tenkero. For mye reising og kjöring blir man bare sliten av, det kan man gjöre av og til. Og man må få også åndelig påfyll i ferien!

For meg personlig er også storsamling viktig i ferien og det å snakke om kristelige/åndelige ting. Jeg tror vi alle har et dypt behov for å tro på noe, höre til og föle at dette er meningsfullt for meg og at av og til har vi et behov for å samles mange om en spesiell ting. Jeg velger samling og kristne venner. Selvfölgelig ikke bare det men det elementet må inngå i en ferie, om mulig. Andre drar på andre happenings, jobber frivillig, og opplever den spesielle gleden av å väre mange samlet med et hovedfokus. Det er mange fordeler ved det, man treffer mange kjente på en gang, får opplevelser og föler tilhörighet og glede. Jeg skal ikke moralisere over andres valg, bare jeg får lov til å fortelle om mine valg og verdier uten at noen starter krig er jeg fornöyd. Jeg önsker alle en opplevelsesrik, rolig, åndelig og ettertenksom ferie. Som kan gi deg nye krefter, nytt mot, nye perspektiver og et håp om en bedre verden. Og at eventuelle barn stadig sier det var så fint det og det og jeg husker det og det. Og at du kommer närmere dine venner. Hva kan väre bedre enn det?

Lulesamisk uke og ungdommen!

Jeg er så imponert over vår lulesamiske ungdom at jeg bare må skrive om de og skryte uhemmet! Jeg fölger med på nettet, på FB og Julevsamij vahkko/Lulesamisk uke der, ser bilder, filsnutter, innlegg og kommentarer, og skulle önske jeg var der med sönn min. For en glede de viser, og ideene bare flommer over. Full honnör til Odd Levi som dro i gang Lulesamisk uke her et år, Inga Mikkelsen og styret som fulgte opp, og Viktor med årets styre som fortsetter! Og takk til alle de ildsjelene för dem igjen som har arrangert Hellmo Cup år etter år, det eneste virkelig rusfrie samiske arrangementet jeg vet om.

Jeg vet det er nedlagt masse arbeid bak slike arrangement, timer med söknader, planlegging, styremöter, idedugnader og tilrettelegging. Men först og fremst finnes det driftig umdom med ideer, visjoner, tro på det samiske, vilje, guts og gjennomföringskraft! Jeg husker Odd Levi hörte på et foredrag av pappa om hvordan det var å väre same for 2-3 generasjoner siden, og det var ikke bare positive ting. Like etter sa han bare, vi skal ta vare på det samiske, väre stolte over det, og vi skal arrangere masse samiske aktiviteter, og gi ungdom masse gode opplevelser.  Resultatet ser vi i dag, og jeg er mektig imponert over den der fyren!

Ingen kan gjöre alt alene, mange, mange deltar og jeg gleder meg over all den iveren jeg ser hos de andre i DSJ og blant lulesamisk ungdom forövrig. Noen arrangerer og noen deltar, og så bytter de på det. Den aller störste gleden jeg har, er når jeg ser gleden og stoltheten i de unge sinn og fjes. Gleden over livet, over sommeren og aktivitetene. Gleden av å väre same, og den uendelige stoltheten av å väre nettopp lulesame, av å väre fra en fjord i Divtasvuodna/Tysfjord, eller fra Hamaröy. Eller å ha en mor eller far fra vårt område, og kunne spille på et av lagene i Hellmo Cup (HC). Gleden av å sitte halve natta i storlavvoen sammen med venner og noen spennende fremmede som ikke var der i fjor. Synge de gamle sangene, og höre de samme historiene pluss noen nye. Oppleve nye talenter, se inn i bålet, drikke kaffe, spise gahkko, gni seg i auan når röyken blir for påtrengende. Og bare nyte kvelden og natta og den rusfrie rusen av ungdom, forelskelse, lyset, stemningen og hverandre.

Jeg hilser vår flotte ungdom, og jeg kan ikke beskrive hvor glad jeg er i dere alle. Jeg önsker at Lulesamisk uke/HC og alt som skjer i Hellmofjorden aldri måtte ta slutt. Jeg forteller min egen gutt på 12 at han må se på den der gjengen, og at til neste år skal han selv dit, og at deretter kan han bare reise dit selv. Og jeg skal ikke hente han hjem for å sove, han skal få oppleve det samme som meg og hundrevis av samisk ungdom de siste 40 årene. Arrangementet som startet i Hellmobotn som en vennskapskamp mellom Indre og Ytre, og som vokste og vokste, flere lag deltok, for så å bli flyttet til Musken. Historien må skrives ned og dokumeteres!

Jeg vet hvor positivt og helbredende det er å ha en sterk identitet, et positivt selvbilde og en god selvfölelse. Og det er nettopp det Lulesamisk uke bidrar til. Men jeg skal ikke utbrodere det her. Idag vil jeg bare väre stolt av dere, nyte det på avstand, ringe hjem og oppdatere meg av og til. En virkelig stor takk til alle dem som gjör en innsats for de andre unge - og for seg selv! Dere skal vite at mange, mange voksne fölger med og vi foreldre, besteforeldre og vi med aner fra Hellmofjorden gleder oss over alt dere gjör. Dere virkeliggjör visjonen om å bevare og utvikle den lulesamiske kulturen og språket, på en aldeles utnerket måte, og jeg önsker dere alle lykke til!!

Det aller, aller verste som kan skje

Dette innlegget er i all hovedsak ment til de som er rammet av en alvorlig tragedie i familien og alle tilleggsproblemer som kan følge, og det er en en høyst personlig beretning om smerte og om livets og menneskenaturens mørke sider - og trolig om de verste tabu som eksisterer. Jeg er 55 år og har opplevd nesten all den smerten som er mulig for et menneske i et vestlig samfunn, unntatt krig og flukt. Kan min historie og mine skriverier hjelpe deg og være til noen som helst trøst og hjelp er jeg villig til å betale prisen for å skrive åpent om problemer og tabu. Jeg har ikke mye å tape, og har tidd lenge nok. Jeg skriver direkte og brutalt og det er fordi jeg tror det er riktig.

Det aller, aller verste som kan skje er når ditt barn rammes alvorlig, enten det dør en brå død, blir alvorlig skadet og svever mellom liv og død, forsvinner, eller går til grunne i rus, eller det blir utsatt for seksuelle overgrep, vold, trusler eller alvorlige tap. Eksemplene er mange, bilulykke, selvmord, drap, bortføring, forsvinning og alvorlig alkohol- eller narkotika-avhengighet. Det er et ufattelig sjokk og et stort, stort traume. Livet stopper bokstavelig opp, først og fremst for den unge selv, men også for foreldre, søsken, barn, venner og de nærmeste. Jeg har to ganger opplevd det personlig, en gang ved at en bror tok livet av seg i 1989 og en annen gang når et onkelbarn druknet i en bil som kjørte utfor kaia for fire år siden. Enda større smerte var det for foreldrene, i dette tilfelle mamma og pappa, og bror min neste gang. Jeg husker den konstante smerten, det levende marerittet og ønsket om å dø bort fra alt det onde. Og den uendelige følelsen av total hjelpeløshet når man vet at den som er verst rammet må bære den store smerten alene og at det tar lang, lang tid før det letner litt. Blir man rammet for andre, tredje, fjerde gang er smerten nesten ikke til å bære. I den verste tiden eksisterer du bare fra dag til dag og ønsker bare at du får sove igjen, og helst ikke våkne dagen etter

Folks trøst var viktig, men den nådde liksom ikke inn. Trøsten virket mange ganger overfladisk, og jeg skjønte ikke at noen kunne le mens vår familie sørget. Meningen med livet forsvant, og det føltes og føles dypt urettferdig, at en familie skal utsettes for så mye, som om livet ikke hadde nok problemer fra før av. I tiden etter min brors selvmord ble vi og likesinnede  i tillegg forfulgt fordi vi kjempet for det samiske, og pappa ble suspendert som predikant i 18 år. Selv om han ble gjeninnsatt etter press fra høyere hold reduseres gleden sterkt fordi flere av mine søsken er skadet av den destruktive prosessen og klarer ikke eller vil ikke gå på samling, og bærer på en stor smerte og skuffelse over folks ondskap dengang. Den støtten vi sårt trengte etter tragedien varte kort og ble erstattet av psykisk terror, løgner og utfrysing.

Smerten ved død og terror kan sammenlignes med krig, og jeg ser den på medieoppslag for eksempel fra Syria og andre krigsområder. Først blir noen eller mange i familien drept, så blir de skutt på i begravelsen, og sviktet av myndighetene som skulle hjelpe og beskytte dem. Den fysiske og psykiske smerten kan du lese i deres ansikter og høre i stemmen, og man klarer nesten ikke å forholde seg til den. I tillegg følger andre problemer i en krig som fattigdom, mat- og vannmangel, utrygghet og flukt fra krigshandlinger. Ofte følger et langvarig opphold i en flyktningeleir, med alle de problemene dette medfører. Jeg tror mange tar livet av seg etterhvert, og blir alvorlig traumatisert. De rammede betaler en høy pris ved konflikter.

I dette landet slipper vi heldigvis direkte forfølgelse fra myndighetene, og krigshandlinger, og vi slipper å flykte, og det skal vi være glad for. Vi har et helsevesen som fungerer, og det finnes hjelp og apparat du kan henvende deg til. Men selv om andre kan ha det verre i utlandet er det til liten trøst når du blir rammet selv. Smerten kan være uutholdelig, og dominere ditt liv totalt. Og selv om tragedien slår deg ut må de av oss som har barn (fremdeles/heldigvis) ta vare på de. Barna trenger omsorg, glede, kjærlighet og forutsigbarhet, og det på tross av at du sørger, er fortvilt, har det vondt og ikke vil leve. Tror barna skjønner at du sørger, og de kan til og med få skyldfølelse av å kreve din oppmerksomhet og be om morsomme ting. Og du selv får skyldfølelse av å svikte dem og for å ta vare på deg selv. Det beste er å fortelle det slik det er, og si til barna at det ikke er deres skyld at du gråter, og du er glad i dem. Man må rett og slett be om hjelp, omsorg og støtte fra andre.

Ingen kriseteam kommer frivillig til deg og ordner opp i det følelsesmessige kaoset og alle de andre store utfordringene som kommer om du vil det eller ikke. Ekstraproblemene kommer på løpende bånd og myndighetene endrer ikke på reglene selv om en tragedie rammer deg. Du kan bli sykemeldt og bruke opp dine rettigheter, og få en katastrofal økonomi. Du kan få store kostnader til begravelse, behandling, reiser til deg selv og familien, og du må stå i kø til psykiatrisk behandling, krisehjelp og annen støtte. dette må du ordne selv. Livet går ubønnhørlig videre, familien krever sitt og du kan risikere å bli gjeldsslave.

Og selv om andre vet hva som har skjedd og forstår at du sørger og trenger kontakt, støtte, trøst og forståelse kan mange rett og slett unngå deg. Spør man hvorfor kan man få vage svar som, jeg skal la han sørge i fred, og det høres veldig nobelt ut, som om du var en ekstra belastning. Andre sier de ikke vet hva de skal si, og det er en ekkel følelse. Jeg mener det er en høyst egosentrisk holdning at din egen usikkerhet er det viktigste, og konsekvensen er at de sørgende blir ensomme. Selvmord, rus, ulykker ved fyllekjøring er store tabu som man unngår å snakke om, og dermed vil de rammede ha ingen å snakke med. Det blir utrolig taust og tyngende, og familien må trøste hverandre nesten på ren vilje. En av menneskenaturens mørke sider er likegyldighet til andre smerte, og hensynet til egne følelser blir viktigere enn kontakt, hjelp og trøst til dem som lider. I tillegg kan noen godte seg over andres tragedier, og synes at det var så til pass.

I en slik sorgprosess lærer man å skille mellom ekte venner og medgangsvenner. Mellom de som bryr seg og de som bare utnytter deg. Man ser klare mønstre av destruktive relasjoner, der hjelp og støtte bare går en vei. Jeg har støttet ganske mange andre i kriser i ganske mange år og på ulike vis. Når jeg eller min familie trengte hjelp og støtte var det få av de som dukket opp, tok kontakt eller hjalp til eller trøstet. Resultatet er at jeg blir utrolig bevisst på hvem som er ekte eller bare vil utnytte min tid og mitt vennskap. Tidligere var jeg utrolig bestemt på å besøke de fleste hjemme, og det på tross av at mange baktalte meg og vår familie. Jeg har vært naiv og trodd det beste om folk, og i oppveksten fortalte ingen at folk kunne være onde, svikefulle og at de kunne utnytte deg. Vi ble oppdratt til å tro godt om folk og alltid hjelpe til, uansett pris. Jeg og mange med meg har betalt en meget høy pris for denne holdningen, og for all den innsatsen opp gjennom tidene. Selv om jeg ikke angrer på min hjelp, vil jeg kalle det å kaste perler for svin. Du gir noe verdifullt til folk som tråkker på deg, og baktaler deg, og som i nødens stund og i kriser bare gir blaffen. På toppen ev det hele kan du igjen bli bedt om å hjelpe til på ny av de samme som sviktet deg.

Det var en befrielse å flytte til en by, og slippe å forholde seg til mange negative relasjoner, selv om det selvfølgelig finnes ærlige og trofaste folk på bygda. Den sosiale kontrollen, den gjensidige frykten og mistilliten og den stadige bygdesladderen kunne du nesten ikke unngå. Informasjonen om de mest banale detaljene, og andres feil kan du nesten ikke unngå i en bygd, ei heller Janteloven. Er du ikke helt A4, er du akademisk eller alternativt anlagt, eller gjør nye ting møter du motbør og blir demonisert. Kronargumentet er at du er ute etter penger, ære og makt, og det bare slenges ut. Spesielt om du eller din organisasjon får såkalt samepenger. I en by kan man velge venner, miljø, nettverk, arbeidssted og andre roller. Menighetstilnytning er frivillig og ingen utnytter posisjoner til noe verken for eller mot deg. Det religiøse blir det viktigste, og man har såpass liten kontakt ellers at det ikke gir grunnlag for sladder. Man har mer enn nok med seg selv og sin hverdag. Man får ganske enkelt puste fritt og være seg selv og man slipper stemplet av å være fra en bestemt familie og en bestemt slekt og alle de rollene du blir tildelt. Her blir man tatt for det man er og ikke det man tror du er.

Livet har lært meg at først og fremst må jeg klare meg selv, og at familien kan være min viktigste hjelp og støtte, og omvendt. Livet har også lært meg at jeg har bare noen få og nære venner som er lojale og ekte for meg, og at jeg selv har kapasitet og interesse bare for noen få venner som jeg selv kan være nær. Jeg har lært at  få hjelper deg ved økonomisk krise og lån skal alltid skal betales uansett om du har det vanskelig. Jeg har lært at en tjeneste skal være en annen tjeneste verdt, og at man må tilstrebe balanse. Jeg har smertelig lært at blir du utmattet av tragedier, traumer og problemer og ved at du må hjelpe andre får du sjelden hjelp tilbake og blir straffet økonomisk ved at du ikke klarer å jobbe og at din CV har store hull pga sykemeldinger og arbeidsudyktighet. Lider du i tillegg av kroniske lidelser som matallergi, revmatiske lidelser, og annet blir du hardt økonomisk rammet, i tillegg til at du må bale med selve lidelsen.

Min strategi for mitt eget barn er å elske han høyt, ikke krenke ham, beskytte han mot menneskenaturens mørkeste sider, etterhvert fortelle om menneskelig ondskap og kriminalitet, lære han å ikke være naiv, og ikke la seg utnytte, lære han å sladre om noen forsøker å gjøre noe usedelig med han, si fra om mobbing, nasking og snusk. Jeg skal beskytte han mot de verste personene jeg kjenner selv om det kan være slekt langt uti. Jeg skal lære han at ikke alle medlemmer i en etnisk gruppe eller en menighet er ærlige og rettskafne. Jeg skal følge han opp, hente han hjem fra besøk om jeg er usikker, og jeg skal være utrolig sikker på de folkene han omgås eller overnatter hos. Jeg har flere ganger dratt uanmeldt til familiene til flere klassekompiser ved Steinerskolen her i Tromsø, når sønn min har vært på besøk, og avdekket omsorgsvikt, vold, nachspiel med barna tilstede på natta, ruset mannebesøk hos enslige forsørgere, tillatte volds- og draps-spill og ikke-eksisterende leggetider, grenser og rutiner. Den som alltid tror det beste om folk, og aldri undersøker eller spør, er naiv og du utsetter deg selv og ditt barn for alvorlig risiko og for overgrep. Jeg sier det rett ut, det er enkeltpersoner og familier mitt barn aldri skal besøke eller ha kontakt med, selv når det gjelder såkalte ressurssterke familier og akademikere. Det som er så sjokkerende er at i en gjennomsnittsbefolkning som i Tromsø, at det kan være så mye elendighet, og mange barn som blir utsatt for et eller annet.

Sist, men ikke minst, det kan bli for mye for enhver. For mye motgang gjør ikke sterk, du har ikke noe å lære av tragedier, det finnes ikke en mening i alt, og ikke alle problemer kan løses permanent. Noen vil alltid mislike deg og sladre om deg. Og som om ikke en tragedie er nok, kriser kan utløse andre følelser, sinne, sjalusi, avmakt, skyld, skam og til og med hevnlyst. Tiden, gode venner og terapeuter er utrolig viktige faktorer etter kriser. Man må bare minne seg selv om at det første året er verst, og at man må være forberedt på absolutt alt av problemer. Mest av alt ber jeg om at du har minst 1 god venn og en god terapeut, og at du kan hente styrke noen plass. Kjærligheten kan gjøre underverker, men den må få virke på tross av menneskelige problemer og konflikter. Be for deg selv og.

En samisk mafialignende underverden

Det eksisterer en samisk, mafialignende underverden flere steder i Sameland. Ikke så mektig som i Italia, men mer fragmentert, og du får ikke et skudd gjennom kneet. Heller skjulte trusler, telefoner på natta med våpenlyder, et blåøye og en sko i trynet om du faller på en fest. Elementene er det samme, metodene likeså. Man styrer med frykt, trusler og vold. Heldigvis er de ikke så mange, men de finnes. Et visst antall personer  i Sapmi opererer under politiets radar, er direkte kriminelle, de lever av svindel, og truer ofre og vitner med vold. De beskytter hverandre, og den sterkestes rett gjelder.

De fleste av oss vet en del, men vi overlater til politi og varslere å rydde opp. Man vil ikke ha problemer selv, og mange bagatelliserer deres kriminelle adferd bortimot som guttestreker. Ja, for det er i hovedsak gutter og menn som dette mafialignende miljøet består av. Unge gutter og voksne menn stjeler, voldtar, svindler, spiller/gambler, bruker og selger narkotika og hjemmebrent, truer vitner, driver torpedovirksomhet, kjører i fylla, undertrykker kjærester, mishandler barn og partnere, lyver, unndrar skatt og moms, og jobber svart mens de hever penger fra NAV. De rekrutterer yngre gutter som kanskje synes gutta boys er kule, de har penger, og de har makt, trekker damer og skryter av den kriminelle geskjeften.

Ofrene er mange, og altfor mange tier og lider, flytter bort og lever et liv i frykt, er skadet psykisk, truet og har en lav selvfølelse. Snakker du er du ferdig og du slipper ikke unna. Vi vet hvor du bor, vi er mange, vi vet hvem barna dine er og du vil vel ikke at de skal bli skadet. Jeg har hørt flere historier om jenter og gutter som er voldtatte og som ikke tør å anmelde, folk som er slått ned og etterpå truet. Om folk som er rundlurt for titusener, et kjøretøy eller en båt som er prøvd og som ikke kommer tilbake til sin eier, tyveri og heleri, forskudd på arbeid for deretter å forsvinne, og til og med voksne menn som direkte truer ungdommer til å ta narkotika i håp om at de blir avhengige for å tjene penger på det etterpå. En kan voldta og en annen truer etterpå. De dekker hverandre i rettsaker og gir hverandre falskt alibi. Får de trøbbel på en plass flytter de til en ny og fortsetter det kriminelle livet til de blir innhentet av noen som er sterkere enn dem selv. Mange samarbeider med torpedoer for å true eller jule opp plagsomme konkurrenter.

Jeg lurer faktisk på hvorfor og hvordan et menneske kan bli så kriminell, så kynisk, så voldelig, og så ødelagt. Og jeg tenker med gru på alle ofre på deres vei, og de kvinnene som blir sjarmert den første tiden for så lojalt følge og forsvare sine kriminelle undertrykkere. Det verste er om det blir barn av det, og disse barna får det virkelig tøft. De må forholde seg til en mor under press og skam og en voldelig, ustabil og kriminell far. Ofte må de vokse opp i rus, frykt, skam og forsøke å skjule elendigheten. Disse barna blir for ofte selv alvorlig mentalt skadet, og dessverre havner mange selv i samme løpebane, eller de lever i rus, skam og dyp selvforakt. Undersøkelser i fengsler viser at innsatte menn ofte har enten en fraværende far, eller er ofre for seksuelle overgrep, har vokst opp i belastede hjem, med flytting og ustabile relasjoner som bakgrunn. Andre har ADHD/ADD, mentale lidelser, eller de har selv kriminelle foreldre.

Jeg har ingen løsning på dette, jeg bare skriver om det, jeg vil bryte også dette tabuet, i håp om at ingen kommer inn i dette svarte hullet for kanskje aldri å komme ut igjen. Kriminalitet skjer i alle etniske grupper, i alle sosiale lag, og i alle land og i de fleste aldersgrupper. Det er naivt å tro at det ikke skjer blant samer og i samiske miljø. Selvfølgelig ikke bare der, men også der. Noen ganger kan en etnisk tilhørighet bety at du er ekstra lojal mot egen gruppe og du vil nødig varsle eller anmelde. For da skjemmer du ut gruppen din eller kulturen din. Tette miljø og storfamilier//klaner kan gjøre det meget vanskelig å varsle. Du kan rett og slett bli utfrosset eller presset til å trekke anmeldelser, lyve i rettsalen eller pynte på sannheten. Eller du opplever andre, mer subtile og skjulte sanksjoner. Mulighetene er mange.

Interne konflikter i familier eller slekter kan også føre til tilstander som grenser opp mot kriminalitet, som for eksempel trusler, løgner, sanksjoner, odelsgutter som tar hevd på eiendommer på en urettferdig måte, og bruk av rå makt i konflikter. Motparten blir forsøkt frosset ut, løyet om og etterkommere etter de i konflikt mister kontakten med hverandre og arver elendigheten. Konfliktene kan pågå i generasjoner, og mange får psykiske vansker og posttraumatiske lidelser. Folk lever ikke fritt, de må passe på hvert ord og ikke omgås fienden. Ved skilsmisser, barnefordelingssaker, arv og eiendomsoverdragelser kan dette spille inn, der den ene parten passer på å demonisere den andre i håp om å skade mest mulig. Det er jo ikke kriminelt å snakke, men det onde resultatet av dette snakket, løgnen, hatet og konflikten er alt annet enn sant burde vært stemplet som straffbart.

I en samisk revitalisering prøver man å fremstille det samiske på best mulig måte, og selvfølgelig er det riktig, det gjør jeg selv. Strategien er at det samiske skal forbindes med noe positivt, og dermed skal vi oppnå respekt og anerkjennelse. Men det kan medføre at vi ikke tør å snakke om interne problemer, for da skjemmer man ut sin egen etniske gruppe. Dette tabu må vi bryte, de fleste problemer ute i verden finnes i alle etniske grupper, også vår. Av de antatte 100.000 samer i fire land er det en liten kriminell prosent. De lever og opererer skjult, de omtales ikke, og forteller du blir du truet. Det er derfor det er så taust om dette. Det er ikke noe populært samtaleemne når man blir kjent med nye folk og et dårlig sjekketriks. Det er kort og godt et tabu. Tør vi å prate om det? Og ikke minst, forteller vi det til våre barn, eller må de risikere at de selv kommer direkte borti kriminaliteten og må forholde seg til den. De kriminelle er ikke for seg selv men her og der, og på de mange fester der alkohol flyter, de går ikke spesielt kledd og du kjenner dem som hyggelige karer. Inntil muligheten byr seg for å utnytte deg.

I byer er det lettere, der forbyr man barna sine å gå i sentrum etter et bestemt klokkeslett og i helger, og man advarer direkte mot mye rart. I byer er det mer kriminalitet, og de kriminelle opererer gjerne i mer lukkede miljø og er lettere å identifisere. Og advare mot. Men på bygda omgås de fleste hverandre, og ungdommen blir alltid kjent med hverandre, også med de man ikke ønsker. Det er her man må være bevisst, tørre og fortelle, hente hjem barna, og ha kontroll. Det viktigste er at barn har det godt hjemme, at de får kjærlighet nok, og alternative tilbud slik at de slipper å lete etter spenning på fester og i tvilsomme miljø.

Gleden og sorgen dem vandrer tilhope

Mangt kan sies om kjærlighet, ekteskap, familie, barn, samliv samt vennskap, glede, drømmer og opplevelser. Disse ting er antagelig de mest omtalte tema i litteratur, film, drama, kulørt presse og oss mennesker i mellom. Ordene gir positive assosiasjoner, og representerer lykke, lengsler, sosialt samvær, barnlig smil og latter, gode opplevelser og harmoni. Livet kan dog ha en bakside, og ingenting er mer sant enn at gleden og sorgen dem vandrer i hope. Plusser du på svik, intoleranse, utroskap, incest, overgrep, krenkelser, vold i nære relasjoner, sorg, utmattelse, kriminalitet, kroniske lidelser, sykdom, død, skade, ensomhet, marginalisering, migrasjon, arbeidsledighet, fattigdom, språkvansker, feil partner, kjedsomhet, rusproblemer, familiehemmeligheter, manglende kontakt med familie, rasisme, trusler og lignende, har du bortimot alt som kan prege menneskelige relasjoner og livet som sådan. Håper helst du er minst mulig rammet, og av færrest mulige ting på en gang.

Alle får sitt, sa en god venn av meg, trolig som en trøst etter at jeg klaget en gang på livets motganger. Han mente at en eller annen gang blir vi alle rammet av et eller annet, noen mer en  andre, og hver gang kan det føles urettferdig. Døden er uunngåelig, sorgen likeså. Alle opplever problemer i nære relasjoner, og kan sørge over det meste, og det utroligste. Når jeg blir kjent med deg for første gang, eller litt bedre enn til vanlig, lurer jeg alltid på hva er din lidelseshistorie, hva har du opplevd, og hva er din sorg, hva holder deg oppe og hvor stort er ditt håp. Hvor er du idag, og har du fått sorgen og problemet litt på avstand, eller er du midt i ditt livs krise? Er du det vil jeg stå ved din side, lytte, trøste, forstå - og være lojal mot deg og det du forteller. Jeg har selv trengt en god venn, eller to, og vet hvor avgjørende en slik venn kan være i en stor krise - og etterpå.

Men mest av alt interesserer jeg meg for hva livet har gitt deg på godt og vondt, og hvordan har alt dette formet deg. Har du vokst på det, lært noe, har det modnet deg og har du vært tro. Eller har det skadet deg for mye, er du desillusjonert, blitt kynisk, lyver du, er du utro, ruser du deg på et eller annet, og elsker du dine barn og din partner? Har du tid kun når du selv trenger hjelp og snur ryggen til når andre har behov for det samme? Våger jeg å fortelle deg noe sensitivt eller hemmelig, og ikke minst, om du noen gang kommer i konflikt med meg, vil du da svike meg, hevne deg og spre det som en gang var veldig, veldig fortrolig. Det er akkurat denne frykten som vi alle bærer på, finnes det noen jeg kan stole absolutt på. Nå og hele livet, selv om vi skulle bli uenige en dag, og er du bare en medgangsvenn, og ikke en venn i motgang. Altfor mange svikter i avgjørende øyeblikk og snakker stygt om deg, utnytter deg, og kanskje det verste av alt er at når du virkelig trenger en venn har den andre ikke tid, og gidder ikke forholde seg til problemer, sorg og gråt. Resultatet er ofte en ny sorg, følelse av å bli sveket og latterliggjort.

Et gjennomsnittsbarn har det stort sett bra, og får det det trenger. Ingen får for mye kjærlighet, men mange får for lite, dessverre. Det ser du kanskje ikke der og da, for barn sladrer sjelden og er altfor glad i sine nærmeste og altfor lojal mot sine foreldre til å fortelle om omsorgssvikt, krenkelser og manglende kjærlighet og kontakt. De har neppe ord og begreper for det, ikke for i voksen alder da man skjønner at det som jeg opplevde var omsorgsvikt eller overgrep. Eller ganske enkelt et hjem uten kjærlighet og oppmerksomhet. Fattigdom betyr ikke nødvendigvis at du er ulykkelig, og rikdom er ingen garanti for lykke. En plettfri fasade kan skjule mye elendighet, og nettopp velstand kan gjøre at du skjuler problemer og ikke søker hjelp. Man tror folk liker deg pga din såkalte vellykkethet, og ikke for det du er.

Har du opplevd omsorgsvikt, fått tilknytningsforstyrrelser, blitt bråvoksen, fått tildelt for mye ansvar, har vært midt i en stor søskenflokk, fått manglende tid og kjærlighet i oppveksten, opplevd brå død, sorg, langvarige traumer og forfølgelse altfor tidlig og altfor mye har du virkelig en utfordring når du selv engang møter motgang, egne sorger og store trauma og utfordringer. Da kan du virkelig trenge hjelp på mange ulike vis, og en nær og lojal venn, kompetente foreldre, og en flink terapeut kan bety forskjellen på om du klarer deg eller går til grunne. Eller bare lar det skure og gå, der du forteller det folk vil høre, og er dypt ensom på innsiden.

Sorgen kan vendes til noe konstruktivt, selv om du aldri blir like glad som før. Målet er ikke å juble hver dag, men å kunne leve livet fullt og helt. La komme det som kommer, og møte det du møter. Egentlig er livet enkelt i sin kompliserthet. Den danske terapeuten Søren Ventegodt (!) har skrevet en knallgod bok om lykken og om den kan måles, og han sier at å bli lykkelig er ganske enkelt. Har du problemer og er ulykkelig løser du det med en tretrinnsrakett: 1. Fatt håp! 2. Løs indre konflikter. 3. Lev livet! Grunnlaget er viktig og barndommen helt sentral, ja avgjørende. Du er privilegert om du har vokst opp med kjærlighet, om du er sett og holdt og ikke blitt krenket for alvorlig. Har du hatt minst en god barndomsvenn og to andre venner er du over faregrensen sånn generelt sett. Har du unngått noe forferdelig før fylte tjue år, er du enda heldigere, og er du over tredve før en eller begge dør kan du bare synge tra-la-la. Og finner du den store kjærligheten der dere begge gjør hverandre gode er det bare fryd i gammen! Starten på livet er viktig, og helt uvurderlig, skjønner du.

Det er det du opplever som voksen og hvordan du takler det, hvilken ballast du har fra oppveksten, og hvem du møter og deler livet som avgjør hvordan du har det idag. Så enkelt og så vanskelig. Du kan spørre andre hvordan de vurderer deg, og din mentale helse, og spør dem om de kan være ærlige om dine kvaliteter eller mangel på dem. Husk at få forteller om dine dårlige sider, det blir det sladret om til andre, og gode sider blir fortiet. Fordi få vil framsnakke deg unødig, og janteloven gjelder.

Er du skadet og skader deg selv, kan du skade dine barn og dine nærmeste alvorlig. Samtidig som du aldeles ikke er det bevisst. En av de største skadene er at du ikke ser det selv, du mister empatien og selvinnsikten og lyver for deg selv og andre. Ruser du deg på alkohol, spill, mat, penger, selvskryt, sex, kjærester, karriere, reiser og andre påfuggelgreier er det et sikkert tegn på skade der du forsøker å reparere en lav selvfølelse med ulike former for rus, og du en potensiell fare for deg selv og andre. Lykken er om noen tør fortelle deg det og du våkner opp. Løsningen er som i alt annet, du må anerkjenne problemet, bekjenne det og tro på forsoning og gjøre opp for deg. Skjønner du forbinder det med kristen tro, prinsippet finnes der og, men det har også med menneskelig helbredelse å gjøre. Det ligger noe dypt, dypt inne i deg, som er uløselig knyttet til menneskenaturen, universet og livet. Det er hemmelighet som må oppdages og undersøkes. Det kan ligge skjult, og nærmest være like rundt hjørnet, ja kanskje aller nærmest i en god venn eller terapeut. Eller i ditt hjerte eller hos Gud. Når man erkjenner problemet blir man bevisst det, og når man tør å si det til en venn deler man byrden, og åpner for andres trøst og støtte. Og har man gjort mye tull underveis og sviktet de rundt deg må man snakke med dem, si det som det er, eventuelt beklage og be om hjelp og støtte. Da kan du forsones både med deg selv og de andre. Det er når selvfølelsen er i vater, og når du klarer å tilgi deg selv og markere en ny start det begynner å hjelpe.

Det avgjørende er om du finner fram til denne helbredelsen selv, eller noen kan fortelle deg hemmeligheten, om du er åpen for det, tror på det - og bruker det. Da kan livet leves igjen, smilet kan lokkes frem gjennom gråten og sorgen, og du får igjen merke at det går fremover, også for deg. Da er du i en meget konstruktiv prosess, sikkert med mange tilbakeslag og tanker om å gi opp. Mye kan repareres, men ikke alt. Men du kan bli en kostelig perle, slik et rusk kommer inn i en musling og den kapsler sakte, sakte inn rusket. Og til slutt blir det til noe meget, meget verdifullt som alle kan se og merke, og aller mest du selv!

Dine innerste lengsler

Alle har behov, drifter, instinkter, følelser, tanker, forestillinger - og lengsler. Lengsel er noe helt for seg selv, ofte uforståelig og diffust, vanskelig å sette ord på, og det virker som om at man ikke skal få alt man lengter etter eller ber om. Lengslene forsvinner ikke likevel, og man får sjelden svar på hva det er du egentlig lengter etter. Mange lever i velstand, spesielt i Vesten og i Norge, men er ikke helt tilfredse likevel. Verdens aller rikeste slutter ikke å jobbe med å øke formuen, og det finnes ikke grenser for menneskelig grådighet og gjerrighet. Man kunne enkelt gitt bort hele formuen til veldedighet eller en stiftelse for et godt formål, hatt hus og heim, en passe reserve til dårlige tider og levd enkelt. Enkelte rike gjør det delvis men det er som oftest på siden av den lukrative geskjeften, og gjerne for å gi kapitalismen et mer humant ansikt. Kanskje for å skape en mening med tilværelsen. Noen lengsler bør oppfylles, fred der det er krig, mat nok, trygghet, beskyttelse, og tilgang til et hjem, utdannelse, arbeid, familieliv, venner, fritidssysler og rett til å påvirke egen livssituasjon. Og ikke minst retten til å ikke være utnyttet av arbeidsgiver, kapitalismen, menneskehandlere, psykopater, kriminelle miljø, destruktive sekter og grupper som hjernevasker deg for å tilfredsstille egne behov.

For andre svinger pendelen andre veien, man slutter i jobben, selger huset, og drar til India, Nepal eller en annen plass i Østen, og hengir deg til meditasjon, et asketisk liv og et liv i altruisme, dvs man hjelper andre uten å forvente å få noe selv. Idealet er Mor Teresa. Enkelte blir hinduister, buddhister og beundrer Dalai Lama, Sri Sri Ravi Shankar og andre guruer. Dette sier jeg totalt uten ironi, jeg har respekt for folks ærlige søken etter mening med livet, og et alternativ til materielle behov og alternativ til et ønske om stadig økende velstand og rikdom. Finner man ikke freden og lykkefølelsen en plass fortsetter man gjerne til neste. Alternativene er mange, flytte på landet, økologisk landbruk, frivillig innsats, mindfullness, Amnesty, alternativ eller komplementær medisin, familiekonstellasjoner, organisasjonsliv, menneskerettigheter, deltakelse i en menighet, bistandsvirksomhet, politikk, miljøarbeid, redde truede dyrearter, hjelpe fattige i Afrika, delta i utryddelse av sykdommer, vaksinasjonsprogrammer, være frivillig i store arrangementer, drive holdningsskapende arbeid, finne igjen barn som er utsatt for pedofile og kvinner som er utsatt for menneskehandel. Listen er uendelig. Takk de alle de som bruker seg selv, sin tid, kompetanse og ressurser til et ideelt formål til menneskehetens beste. Uten all denne innsatsen ville vi hatt betraktelig mye mer fattigdom, sykdom, undertrykkelse, forfølgelse, miljøkriminalitet, ensomhet og meningsløshet.

Jeg har ikke svar på hva dine innerste lengsler er, de er personlige, og de bare er der. Jeg skriver om temaet for at det interesserer meg og fordi jeg selv har mange lengsler, noe jeg har skrevet om på en annen plass i bloggen. Noen av dem er allerede oppfylt, som kone, barn og hjem, men jeg fyller stadig på nye momenter for sikkerhets skyld. Noe i meg vil ha alt, men for min sjels skyld ønsker jeg det blir en rest som aldri oppfylles, eller som bare blir oppfylt når jeg engang dør, for eksempel lengselen etter en evig fred og forsoning med Gud. Jeg mener at det er Gud, Skaperen, Universet eller hva du nu enn kaller denne kraften som har skapt lengselen i oss alle, nettopp fordi vi har en sjel og ånd, i tillegg til kropp. Lengselen etter å tilhøre noe større, finne mening, lengselen etter å tro på noe, dele med andre, få bekreftelse og anerkjennelse, leve i flytsonen, være åndelig og være fullstendig tilstede i ditt eget liv og være på riktig plass i tid og rom. For meg personlig finner jeg det i en personlig kristen tro og deltakelse i en menighet her i Tromsø med fellesskap i mange land og med mange folkeslag og språk. Det gir meg en dyp følelse av tilhørighet med håp om en evig tilværelse i fullstendig fred og harmoni sammen med mine. Dette er min dypeste lengsel, og som ikke oppfylles før etter døden. Man bare tror og vet ikke. Men noe i meg sier det er riktig for meg. Nok om meg selv.

Helt uavhengig av evige og etter-døden perspektiver har vi alle et jordisk liv, der vi må bale med lengsler og en utrettelig søken etter mening i tilværelsen. Dyr og lignende vesener har det trolig mer enkelt der de lever i nuet og etter instinkter, og de vet knapt nok hvilken verdensdel de er i. Barn som har det bra har en beundringsverdig evne til å leve i nuet og i flytsonen. De ser ikke på klokka, de plages ikke av at alt er relativt, de planlegger knapt neste aktivitet, de tar for seg av livet, foreldres kjærlighet og oppmerksomhet, og vil bare ha det gøy. De leker, ler, spiser, sover, gråter, klager, synger og gir seg hen i sysler, spill, bøker, filmer, turer og opplevelser og oppfatter ting mer intenst enn voksne. De bare er tilstede, de er i vater, og sier høyt og tydelig hva de vil og ikke vil. Men selv barn skal ikke få alt de ber om, det ødelegger dem. Goder og belønninger skal tilpasses, og alt skal ikke komme gratis, man må spare og se fram til ting i forventning. Grenser skal settes og man må vente, grenseløshet gir misfornøyde og kravstore barn. Men vi har mye å lære av barna. Av kjærligheten deres, hengivenheten, og den grenseløse tilliten til foreldre og voksne. Vi må aldri overlesse barna for mye med voksenansvar, bekymringer og konflikter, og vi skal ikke bli "venner" med våre egne barn. Vi skal ha autoritet og ikke være autoritære, vi skal elske barna men samtidig sette grenser og tilpasse livets sorger og gleder i passende doser. Barn som lider har derimot dype lengsler etter å få det bedre og bli sett og ivaretatt, og smerten forhindrer dem i en harmonisk utvikling. Mer om det senere.

Ser vi bort fra de førstnevnte tingene som behov, drifter, instinkter, og slikt som bør oppfylles i passe grad for å overleve mener jeg at lengslene bare skal være der, de skal respekteres, pleies og tas alvorlig. Dine innerste lengsler gir grunnlag for tanker, ideer, følelser, visjoner, og tar man det alvorlig nok og er tålmodig vil en god del tilslutt materialisere seg og virkeliggjøres. Dette gjelder spesielt oss samer som lever i et konstant press fra storsamfunnet og lengter etter å delta i og videreføre en rik og mangfoldig samisk kultur, med språk, duodje, kofter, skikker, sanger og salmer, helbredelse, folkemedisin, muntlig tradisjon, skrømt, naturopplevelser og tilhørigheten til et nasjon, Sápmi. Og den fantastiske gaven det er å kjenne andre samer i fire land, hilse buoris/bures/buorak og kjenne på fellesskapet på tross av nasjonale og lokale forskjeller.Vi lengter etter å være i fred og bli anerkjent og at det blir slutt med mobbing og mistenkeliggjøring. Og vi lengter etter å gi barna det beste av det samiske og at de fortsetter å være samer og vil være stolte av det. Og et det kan berike dem, i tillegg til hva de ellers får i Norge, verdens beste land å bo i. Vi ønsker barna blir kjent med tradisjonene, men også at de er personlig kreative og videreutvikler det samiske samfunn. Ungdommene er motige og innovative, og de gir blaffen i Janteloven. Jeg forbløffes stadig av nye ting, aktiviteter og nye perspektiver som de kommer med. Fortsett med det og ikke bry dere om oss gamlinger som ofte tror det gamle er best, og alt nytt betyr fare.

Det finnes mange andre lengsler, og de varierer naturligvis med alder, livssituasjon, interesser og personlig natur. Som ung lengter du etter en kjæreste som du kan smelte sammen med og kysse på dagen lang. Du lengter kanskje etter egne barn og etter å gi kjærlighet til dem. Man lengter etter å ta utdanning og jobbe med helt spesielle ting her i verden. Du lengter etter tilhørighet i ulike fellesskap, på jobben, i en organisasjon, en menighet, et nabolag, en familie, en slekt, en nasjon, en språkgruppe, et lokalsamfunn, en bygd, en kommune, et nettverk og til en visjon. Sist, men ikke minst, lengter vi alle etter å tro på noe større enn oss selv, vi lengter etter en større mening, og noe som ser etter oss, beskytter oss og vil oss vel. Vi lengter etter å bli anerkjent for det vi er og ikke det vi gjør, og vi lengter etter at en spesiell person skal oppdage oss, og si deg vil jeg være sammen med hele livet, du er spesiell og jeg elsker deg. Det er vårt lodd og vårt privilegium, det å lengte. Vi er skapt slik, med dype lag i tillegg til kropp, celler og fysikk.

Her skulle det komme noen visdomsord, gode råd og en snerten avrunding. Men det kom ikke.

Tabuer - la oss snakke om det

Mange ting er tabu, og det er vi selv som skaper og vedlikeholder dem. Vi lærer av de andre, lærer det bort, og til slutt blir det en del av kulturen. Ikke nødvendigvis fordi vi forteller til barna våre at hør her dette er tabu, men nettopp ved at vi ikke snakker om bestemte tema, og tier om dem. Og dermed videreføres ulike tabuer. Enkelte tabuer er nødvendige eller hensiktsmessige i bestemte samfunn, i visse situasjoner, til bestemte aldre og livssituasjoner, og til og med vedtas som lover. Noen tabu svekkes eller forsvinner i takt med samfunnsutviklingen, eller at tida svekker grunnlaget for tabuet, som for eksempel tyskerbarn. Imidlertid oppstår nye tabu, som for eksempel AIDS, vekt/overvekt, manglende vellykkethet, ensomhet, livsstilssykdommer, fattigdom, og ulike former for avhengighet; rusmidler, dop, arbeid, trening, sex, spill, skjønnhetsoperasjoner, slanking og sosiale medier. Lista kan gjøres lengre.

Noen tabu er unødvendige, andre er basert på fordommer og uvitenhet, og mange tabu svekkes, brytes eller forsvinner ved åpenhet, debatt eller ved at noen endrer adferd eller begynner å gjøre ting som var/er tabu. Jeg bryter et tabu ved å snakke om tabu, og det gjør jeg helt bevisst. Mange tabu bør rett og slett brytes og forsvinne fordi de skader oss og gjør oss handlingslammet. Å bryte tabu kan gjøre at personlige problemer, skyld og skam gjøres til offentlig tema, slik at det utvikles hjelpetiltak og flere får hjelp med problemer som forsøkes holdt hemmelig. For mye hemmelighold kan gjøre folk syke, handlingslammet, skamfulle og arbeidsuføre. Jeg beundrer folk som står frem med sine lidelser, sin legning, sine problemer, sin avhengighet, sin fortid og sine sykdommer. Det bidrar til å bryte destruktive og unødvendige tabuer, det brøyter vei for andre, det skaper åpenhet og tillit, og det gjør at samfunnet kan jobbe med alle disse små og store problemene. Og det gir oss andre mulighet til å hjelpe, lytte, trøste, høste kunnskap, lage tiltak, forebygge og etablere organisasjoner og hjelpetiltak knyttet til problemet. Bloggen min er mitt bidrag til å bryte tabuer, skape åpenhet og bevissthet om mange ulike ting, både for meg personlig og forhåpentligvis for andre.

Her er tabu forklart på Wikipedia.no:

Tabu er et kraftig forbud mot en bestemt handling bygd på troen eller forestillingen om at en slik oppførsel enten er for hellig eller forbannet for vanlige mennesker eller enkeltindivider, under trusselen om en overnaturlig, guddommelig straff. Slike forbud er tilstede i bortimot alle samfunn. Ordet har blitt noe utvidet innenfor samfunnsvitenskapen til å inkludere sterke forbud knyttet til alle menneskelige områder hvor skikker, sedvane og aktiviteter er hellige eller forbudte basert på moralsk bedømmelse eller religiøse forestillinger. Å «bryte et tabu» er vanligvis betraktet som upassende for samfunnet som helhet, ikke utelukkende for deler av en kultur. Noen tabuer er støttet av lov, andre ikke. I dagligspråket har tabu også betydningen «det vi ikke snakker om», eksempelvis vold mot ektefelle, alkoholisme, seksuelle vaner og lignende, enten for å vise hensyn eller for ikke skape dårlig stemning, eller av andre årsaker.
Når en aktivitet eller sedvane klassifiseres som tabu, blir den ofte forbudt og overtredelse er gjort kriminell. Visse tabuer eller sedvaner forbys ved religiøs lov eller rettsregel, og overtredelser kan da straffes i domstol. Andre tabubrudd resulterer bare i skam og sosiale sanksjoner.
....

Fellestabuer omfatter restriksjoner eller rituell regulering av drap og jakt; sex og seksuelle forhold av mer eller mindre alvorlig grad, som incest, pedofili, nekrofili, uegnete giftemål (som med familiemedlemmer), raseblanding, ekteskapsbrudd, homofili, utukt, og bestialitet (sex med dyr); reproduksjon (abort, barnemord); avdøde og gravlegging; mat og spiseskikker (kannibalisme, og påbud og forbud angående faste, vegetarianisme, ren og uren mat, og lignende), og kroppslige funksjoner (menstruasjonsykluser, men også avføring og urinering). Tabuer strekker seg også til samtaler og diskusjoner om emner som er vanskelige og preget av tabu, noe som fører til erstatning av tabuord og bruk av overførte ord eller forskjønnede omskrivninger (eufemisme).

I min oppvekst på 1950-/60-tallet var det mange tabuer, normer, forbud og påbud. Psykiske lidelser var et stort tabu, der manglende kunnskap og kompetanse rådet med tilhørende fordommer og sladder. Ord som sinnssyk, gal og tulling var vanlige og man snakket om at "det rablet for han"  eller "ho ble helt galen". Hull i gjerdet på Rønvik, og fingerbevegelser mot hodet kunne være nådeløse betegnelser på noen eller foreldrene dine om de var psykisk syke for kortere eller lengre tid. Slike karakteristikker var ofte stigmatiserende, og kunne også betegne en familie eller en hel slekt. I dag vet vi at psykiske lidelser og vansker kan ramme hvem som helst når som helst, og at det finnes både medisiner, behandling og forebyggende tiltak. 

I den verste fornorskningstida var samisk eller kvensk herkomst tabu for mange i Nord-Norge, noe som fremkalte både skam og skyld. Det var om å gjøre å fremstå som norsk, og helst mobbe de som beviselige var samer slik at fremsto som bedre. Mange konflikter og trauma har oppstått på grunn av storsamfunnets fornorskingspolitikk, som gjorde at samisk ble et sosialt stigma, dvs noe man skjemtes over, ville skjule, og tie om. Idag er det stadig flere som forsker på sin samiske røtter, er stolte over dem, lærer seg samisk og driver med samisk revitalisering på ulike vis.

Seksuelle overgrep og incest har alltid vært tabu og vil fortsatt være det. Imidlertid er det mye større åpenhet om disse ting, og ofre kan få hjelp og støtte. Overgrep anses ikke lengre som noe privat, og flere anmelder overgrep på tross av de personlige omkostningene. Overgrep blant kristne eller i menigheter anses ikke lengre som et "indre anliggende", og det er ikke nok å be menigheten om tilgivelse. Overgriper skal be offeret om tilgivelse, og i enkelte tilfeller anmeldes vedkommende. I enkelte miljøer anses prevensjon som tabu og dermed unnfanges mange flere barn enn ellers, spesielt fordi abort også er et tabu. Dette tabu er noen ganger påvirket av tabuet knyttet til sex før ekteskapet og forbudet mot prevensjon i ulike religioner. Barn utenfor ekteskap er ikke lenger tabu slik som tidligere, og ingen kalles lengre "uekte". Uttrykket er sterkt misvisende, og opprinnelig var det en betegnelse i kirkebøkene som betegnet "utenfor ekteskapet". altså u.ekte, og ikke "uekte". Tidligere var også det å få funksjonshemmede barn tabu, Det ble betraktet som straff for synd og mange ganger ble slike barn ligget i hjel, drept på annen måte eller lagt ut i skogen for å dø. Slik ble fenomenet "æbok" eller "utbor" skapt, barna viste seg for folk, ville ha navn, bli jordfestet og bli anerkjent som rettmessige barn.

Seksuelt overførbare sykdommer er ofte tabubelagte, spesielt AIDS, som man først trodde var smittsom ved berøring, noe som gjorde at de syke ble isolert. Sykdommen ble knyttet til homofil praksis, som også er tabu, og slik ble både de syke og homofile dobbelt stigmatisert. Sykdommen ble holdt skjult for å unngå stigmatisering, og andre kunne bli smittet uten å vite det. Idag kan AIDS holdes i sjakk, og anses ikke som en "homofil" sykdom, og vi vet at den ikke smitter ved berøring eller ved at man drikker av samme kopp. Homofili er ikke så tabu som tidligere, mange forteller åpent om sin legning, og samfunnet arrangerer kjønnsnøytrale ekteskap. I mange religioner anses slik praksis som synd og det endres neppe.

I mange samfunn, bygder, etniske grupper, lukkede miljø og enkelte menigheter er det tabu å anmelde hverandre for vold, seksuelle  overgrep, incest, kriminalitet, trusler, omsorgsvikt og psykisk terror. Parolen er at det skal man ordne opp i internt. Det skjer veldig sjelden og om det skjer tar man ofte overgripers eller krenkerens parti. Ofre blir sladret om, motivet for anmeldelse mistenkeliggjøres og offeret kan bli reviktimisert, altså gjort til offer på nytt. Forsvarer i en rettssak forsøker ofte å stemple offeret som umoralsk og ei som fristet unødig, og ei som ikke sa nei. En konsekvens er at folk lider unødig og må bære byrden alene og ofte i hemmelighet. Dette hindrer helbredelse og ukulturen fortsetter fordi mange vet at ting sjelden blir anmeldt. Og om det skjer henlegges mange saker og en anmeldelse blir ofte en tilleggsbyrde for alle parter- og tabu. Mange blir også skremt fra å anmelde og mottar trusler. 

Og selvmord er kanskje det største tabu, slik var det iallefall tidligere. De som tok livet sitt sjøl ble begravd utenfor kirkegården. Ennu i dag tror mange det er om å gjøre å ikke spørre de etterlatte om det som skjedde, for da ripper man opp i et sår. Sannheten er at spørsmål og interesse tolkes som omsorg, og at byrden blir lettere å bære og alt ikke er så hemmelig. De etterlatte kan få en følelse av å være stigmatisert, dvs en følelse av å bli betraktet på en spesiell negativ måte, som hindrer sosial kontakt, omsorg og empati. Det er ingen å snakke med, og hjelpeapparatet er heller ikke nok flink til å følge opp de etterlatte, kanskje bare i begynnelsen.

Kriminalitet er tabu, spesielt om noen i familien eller slekta havner i fengsel. Avhengighet av rusmidler og andre avhengigheter er tabu. Omsorgsvikt er også tabu, og det er tabu å anmelde slik svikt. Resultatet er at ingen gjør noe og ser bort, slik Alvdal-saken avslørte. Destruktive forhold i en familie anses private, og det er tabu å prate om det. Slik fortsetter lidelsene - og fortielsene. Alle vet, men ingen vet, og barn tør ikke å fortelle pga lojalitet og i frykt for represalier og for å bli tatt av Barnevernet. Først i voksen alder og etter års terapi tør folk å fortelle. Innen den tid er skaden skjedd og et helt liv kan være ødelagt, og det kan ha skadet din egen omsorgs- og arbeidsevne, helse og livskvalitet. Sorg er tabu, og det forventes at du er ferdig med sorgen etter ca ett år og ikke prater så mye etter det. Langvarig sorg skal behandles hos psykiater eller terapeut, og man skal helst forsone seg med tap og bli hel, fin og lære noe av det, og gjerne se en slags mening i prøvelsen. Må du gå på beroligende eller sovemedisiner er det også tabu, spesielt om det går over til langvarig misbruk. Livet skal ikke være lett. 

Ensomhet er tabu, noe jeg har skrevet i et eget innlegg her på bloggen. Normen er at man skal være vellykket, være slank, veltrent, pen og frisk, ha stort nettverk, mange nære venner og Facebookvenner, være aktiv, intelligent, ha høy utdanning, være bereist, ha og være den perfekte partner, være perfekte foreldre, ha det perfekte hus, ha perfekte barn, ha interessante hobbyer, lære språk, realisere deg selv, gjøre karriere og helst gjøre noe ekstraordinært som verden applauderer. Alt skal fortelles om på sosiale medier for å oppnå likes, anerkjennelse og gjerne misunnelse. Det er tabu å innrømme at det ikke alltid er slik, at du både har et A4-liv, har det kjedelig, lager uspennende mat, har en kjedelig partner, en ordinær jobb og bare en helt vanlig utdanning. Huset er fra 80-tallet, og sveisen likeså. Ikke har du vært på 25 topper og slett ikke i Nepal og på Himalaya. Du har ikke holdt foredrag på en verdenskongress og barna er middelmådige, og du kjeder deg på den samme hytta og alt er bare "same procedure as every year".  Og snart er du pensjonist og skrekk og gru. Å bli eldre kan også være et tabu, som kan oppfattes som å bli usynlig, unyttig, kjedelig, fattig og ubrukelig. Mange kompenserer dette med å skilles, starte ny familie, få barnekull nummer to og tre, være venner med og på samme nivå som barna, ta videreutdanning, spise lavkarbo og superfood, klatre i fjell, gå Birken, løpe maraton, engasjere seg i organisasjoner, trene, skjønnhetsoperere og kle seg for ungt og opptre patetisk som om man var 30 år yngre. Alt for å unngå å bli oppfattet som gammel og utgått på dato. Om vi alle kunne bli eldre med verdighet og aksepterer at ting endres og at man kan ta det mer rolig, så skaper det mindre press, og vi blir et tabu fattigere. Døden er også tabu, men det har jeg skrevet om på en annen plass i bloggen; "Døden og livet"

Her kunne jeg ha fortsatt i det uendelige, men det blir for langt. Tabuer vil alltid eksistere, gamle tabuer forsvinner og nye oppstår. Mitt poeng ar at vi skal bryte de tabuene som er skadelige og som bare eksisterer fordi ingen har brutt dem før. Åpenhet er bra og selv de tabuene som må være der kan man prate om, selv om de aldri forsvinner. Noen tabuer behøver ikke være så stigmatiserende, og målet må være at samfunnet skal være best mulig å vokse opp i. Barn skal ikke overbelastes med unødvendig skam og skyld, og de skal kunne prate fritt om alt mulig i denne verden, og få skikkelige svar på det meste. Og det skal ikke være tabu å være vanlig og gjennomsnittlig, og alle barn må elskes for det de er og fordi de er. Så lett og så vanskelig. Om vi alle analyserte våre egne tabuer, fordommer, inkompetanse og uvitenhet og bestemte oss for å gjøre noe med det, så tror jeg vi blir både bedre mennesker, bedre foreldre, bedre venner og dermed kan vi skape et bedre samfunn. Klarer vi det?