Skilsmissebarn

Barn i skvis mellom to foreldre som kjemper om de og som demoniserer hverandre er det tristeste jeg ser. Det er en høyst egosentrisk kamp der egeninteressene rår, kompromissvilje og -evne mangler, og der en eller begge parter regner med at får man nok drit på den andre, så vil en eventuell rett dømme slik at barna bor hos akkurat hos han eller henne. Jeg tenker ikke på noen spesielle i denne sammenhengen, men ønsker å sette ord på hvor destruktivt det er når foreldre går i åpen konflikt rett foran dem de elsker, og tror det er kjærlighet. Om de visste hvor skadelig det er der og da og på sikt ville nok de fleste stanse krigen.

Utgangspunktet er kjærligheten mellom to elskende, som gifter seg. Så kommer et eller flere barn, så et brudd etterhvert. Det rammer ca 20.000 barn i Norge hvert år, såkalt skilsmissebarn. I virkeligheten er tallet enda større fordi samboende ikke regnes med, og heller ikke der barn kommer etter korte forhold, eller tilfeldigheter. Naturligvis får ikke alle barn det trasig, og takk og pris for det. Det finnes foreldre som samarbeider greit, og der barna får være sammen med begge etter avtale, gjerne i samme by, og beholder besteforeldrekontakten og slektskontakten på begge sider.

Noen ganger er det best å skille lag, spesielt når det er mer alvorlige ting i bildet enn at foreldre ikke elsker hverandre lenger. Eller at de er så forskjellige, så uenige at en skilsmisse vil være en befrielse, og gi barna fred. Et brudd er til og med direkte nødvendig dersom alvorlige problemer er i familien, som vold, overgrep, rus, psykisk terror, utroskap, løgn, kriminalitet og tunge konflikter der foreldrene er i konstant konflikt med hverandre, og alle, spesielt barna lider og utvikler psykiske vansker og atferdsproblemer. Barnevern og politi kan gripe inn og presse fram et brudd, og i verste fall omsorgsovertakelse.

Et brudd kan komme altfor sent til og med, der konfliktene og problemene har fått malt i stykker en familie og alle er ofre. Uansett hvor gamle barna er kan de skades alvorlig. Små barn kan rammes av såkalt reaktiv tilknytningsforstyrrelse (google det), der den naturlige tilknytningen forstyrres av ulike grunner. Litt større barn kan presses til å være lojale mot en av partene, og de kan utvikle et såkalt snill-pike-syndrom, der de tror at om de er snille, hjelpsomme og usynlige vil det hjelpe. De tror det er de som er problemet. De kan utvikle angst, depresjon, adferdsforstyrrelser, spiseforstyrrelser, selvforakt, dårlig selvfølelse og selvskading. Barn kan begynne å ruse seg, bli voldelige og aggressive, miste skolemotivasjonen, miste venner og må kanskje glatte over forholdene hjemme. Slik kan de bli venneløse, ensomme, selvdestruktive og som gir alvorlige senskader i livet og som blir et helseproblem på mange ulike måter.

Mange trenger hjelp til å løse opp i konfliktene, og mange barnefordelingssaker ender i retten. Har en eller begge flyttet slik at de ikke lenger bor på samme plass, vil hele familien få et stort problem. Begge parter skjønner at om de ønsker barna hos seg må de vinne krigen, få retten på sin side, koste hva det koste vil. Det er hva jeg kaller det tristeste jeg ser, og at alle står og ser bortimot hjelpeløse på resultatet og barnas lidelse. Venner, besteforeldre, lærere, kolleger, eventuelle bonusbarn, deres foreldre og andre. Det nytter vel ikke å beskrive problemet ytterligere. Hva kan bidra til at alle parter får det bedre, og hva kan hjelpe barna? Jeg bryr meg mest om barna, de voksne kan velge konfliktnivå, strategier, kompromisser og hva man sier om den andre parten. Barn har ikke noe valg, og må bare forholde seg til bruddet og dets konsekvenser.

Jeg skal ikke fremstille meg som familieekspert og rådgiver, jeg bare skriver om ulike problemer vi mennesker kan komme ut for, og som nesten ingen snakker om. Det er min selvvalgte rolle. Men jeg har også opplevd brudd uten at vi var gift, med et kjært barn i bildet, så jeg har en god del erfaringer med nettopp dette, og vi begge ble tvunget til å finne løsninger. Jeg har stor respekt for min tidligere kjæreste, selv om jeg ikke er glad i henne lenger slik kjærester skal, og vi har måttet kompromisse i bøtter og spann. Jeg er gift med en annen og har to bonusdøtre og må forholde meg til det og. Altså mine barn, dine barn, men antagelig ikke våre barn. Heretter vil jeg ikke være så privat om dette bare snakke mer generelt om temaet.

Løsningen er barnas beste, og det kan være vanskelig nok å vite hva det er. Begge foreldre kan være kompetente og ha barna, og den andre kan fungere som samværsforelder. Jeg synes når barna er små skal de bo hos sin mamma, med pappa som samværsforelder, og så kan man gradvis øke samværet. Det aller, aller viktigeste er at begge foreldrene holder kjeft, passer sin munn og ikke prater dritt om den andre og planter løgner og mistillit. Og ikke minst, aldri krangle åpenlyst foran barna. Man kan heller prate respektfullt om den andre og si som det er, at mamma og pappa er ikke glade i hverandre lenger eller vi kan ikke bo sammen lenger. Men jeg elsker deg/dere og vi skal gjøre vårt aller beste for at dere skal ha det bra og at dere får være sammen med både oss begge. Bare ved det ene tiltaket og den holdningen kan man stanse en eventuell destruktiv spiral, og barna kan slappe av, leve et tilnærmet normalt liv og føle kjærligheten fra begge foreldrene. Uten krig.

Resten er praktisk/økonomiske valg, samværsavtaler, logistikk, fordeling av ferier, fordeling av kostnader, besteforeldre- og slektskontakt, arrangering av bursdager og andre merkedager, opplevelser, deltakelse i idrett og andre organiserte aktiviteter, leksehjelp, helsehjelp, tannregulering, foreldremøter, dugnader på skolen og tusen andre ting.

Men størst av alt er kjærligheten. Alltid. Du skal elske dine barn, vise det tydelig, si det minst en gang per dag, og hver gang dere skilles. Barna vil lenge være usikker på din kjærlighet, og for at de skal slippe å lure på det, si det. Klart og tydelig, med rene ord. Se barnet i øynene, gi henne/han/de en lang varm klem, og si husk mitt elskede barn, mamma er glad i deg for evig. Du er mitt kjære barn og jeg elsker deg. Når du er borte savner jeg deg, og jeg tenker på deg hele tiden. Du er alltid velkommen tilbake og det gleder jeg meg til. Nu skal du til pappa og der får du det også fint. Du skal være hos begge, det fortjener du. Og når du blir større kan du velge hvor du vil bo. Husk det. Og pappaer må si det enda mer tydeligere om du er samværsforelder.

Det er slike såkalte arkaiske setninger som går rett til hjertet hos våre kjære små. Og som helbreder sår i sjelen og fjerner mye av usikkerheten som følger med en skilsmisse. Kjærligheten heler i vanskelige tider og det vil barna huske og nyte godt av. Du kan ganske enkelt berge barnet ditt  fra et selvdestruktivt liv, og gi han eller henne et meget godt grunnlag for å få et fint liv på tross av en skilsmisse eller et brudd.

Det pappa gjør er alltid viktig

Pappa er viktig. Hele livet. Det er en person du må forholde deg til, uansett hvor gammel du er, hvor du bor, om han lever, er død, er syk eller frisk, er singel, gift eller enkemann. Og det på godt og ondt. Spesielt på ondt. Har du manglet en far, har han sviktet deg, vært for streng, krenket deg, misbrukt deg, eller vært mye borte kan det ha skadet deg, lite, moderat eller voldsomt. Slik kan din far ha påvirket deg i negativ retning hele livet, selv etter at han eventuelt er død. Mange har også opplevd at far har dødd i ung alder. I tillegg til den naturlige sorgen etter at far gikk bort kommer savnet etter pappa, med stor P. Spesielt i tenårene og ung-voksen alder har nok savnet etter han vært stort. Barn og unge trenger en far som omsorgs-person, som støtte, en som ser deg, en som elsker deg, og en du kan bryne deg mot. Alle trenger en stødig voksen, helst to, som forstår deg, gir råd, hjelper til og som kan være en samtalepartner om vanskelige ting. Og som bare er der.

Jeg har selv vært så heldig å få en sønn for snart 13 år siden, jeg er ikke gift med hans mor, og jeg er idag gift med en annen kvinne og er bonuspappa til to døtre. Jeg vet mye om farskap og de utallige små og store problemstillinger som nødvendigvis må komme. Jeg har fått kjent på alle følelser knyttet til et pappa-skap til et uskyldig barn som bare vil bli elsket slik det er. Jeg har vært rasende på hans mor og vice versa, måttet kompromisse, men også vært tro mot mitt eget barn. Bare han kan dømme om jeg har lyktes. Jeg vet inderlig godt at jeg har verken vært eller er en perfekt far selv, men jeg har tatt det på største alvor, og prøvd så godt jeg kan. Jeg anser det å bli foreldre som det største, viktigste og det mest betydningsfulle oppdraget et menneske kan få. Jeg har gjennom det å få barn fått et visst erfaringsgrunnlag til å skrive om det å ha en pappa og være en pappa. I tillegg vet jeg litt om å være såkalt bonuspappa, det er ikke alltid lett, men kan gi store gleder. Jeg er inderlig klar over at jeg ikke er mine bonus-døtres far og vil aldri bli det. Men jeg tror at jeg kan være en viktig voksen for dem, spesielt siden jeg er gift med deres mor og de ser meg ofte. Hvordan skal mitt barn behandles i min nye familie, og hennes barn av meg? Sammen må vi velge en strategi til vår alles beste, og løsningene kommer ikke alltid straks. Noe kommer naturlig, noe må forhandles om, og noe går seg til over tid. Dette innlegget skal forøvrig ikke handle om mitt personlige farskap, men om hvordan far kan påvirke våres alles liv på godt og ondt.

Men nu mer om pappa. Det er neppe det mest tabubelagte temaet, men et av de mest private og personlige forhold man kan oppleve. I tillegg til forholdet til mamma, et forhold som om mulig er enda nærmere, kanskje viktigere, og annerledes, fordi hun har båret deg under sitt hjerte, ammet deg og gitt deg varme, nærhet, kjærlighet og du har vært, og er tilknyttet henne, din fostermor, eller bestemor eller hun som ble en nær, primær, kvinnelig omsorgs-person for deg. Du har vært i en mors mage uansett, og mest sannsynlig knyttet deg til en mamma eller morsperson. Far kan av helt ulike grunner ha vært totalt borte fra ditt liv, både fysisk, mentalt, åndelig og som omsorgs-person. Faktisk hele livet. Det er det som er problemet, far kan ha vært borte i alle betydninger av ordet. Og selv om far har vært borte og ikke har hatt mulighet til å påvirke deg direkte, verken negativt eller positivt, vet jeg av utallige historier at nettopp forholdet til far kan være problematisk, og det vil jeg snakke om nå. Og fordi du kan kjenne deg igjen i deler av innlegget snakker jeg ikke om en bestemt person jeg kjenner, og ikke om et helt bestemt farsforhold, det ville heller ikke vært rettferdig overfor noen. Men jeg oppsummerer kunnskap om ulike problemstillinger som kan ha med far å gjøre, og som kan berøre mange, og som kan omtales.

Hva skal en far være, og bør være for deg? Jeg tror ikke det er vanskelig å sette ord på det. Litt avhengig av din alder, ditt kjønn, livssituasjon og familieforhold kan det oppsummeres slik. Far skal være pappa i vid forstand og i alle betydninger. Fullt og helt og hele tiden. Selv etter hans død skal han være pappa. Han skal være med på din fødsel, være stolt, myk, sensitiv, tilstede, snill og han skal være snill og hjelpsom mot din mor. Han skal elske din mor. Har de skilt lag skal han fremdeles respektere din mor og ta seg fullt ut av deg og dine behov. Og i alle fall da! Skiller foreldre lag kan det være utrolig smertefullt for barn å oppleve det. Blir det krig mellom foreldrene, lider barn, og krangel og konflikt og psykisk vold kan være like skadelig som fysisk vold. Garantert.

Er du jente skal far være din støtte, din helt og representere det maskuline, det stødige, og han skal beundre deg og være stolt av deg. Han skal ta deg med overalt og lære deg alt mulig, han skal være morsom, elske deg og være pappa hele livet. Også når du kommer i puberteten og kommer i opposisjon. Spesielt da. Han skal tåle dine nykker og utslag av hormoner, han skal elske deg i storm og stille, lytte til deg, stryke deg over håret og si du er pappa sin jente, nå og hele livet. Han må si det hele livet, og aldri svikte deg. Han skal aldri røpe dine og deres hemmeligheter, og være lojal. Og han skal besøke deg, lære deg å kjøre bil, betale ditt førerkort, kjøre deg til den nye skolen og hente/bringe deg uansett hvor du flytter og sammen med, uansett hvem. Til og med når du gifter deg skal han betale kalaset, hjelpe deg, støtte deg, gå på kafe og gi deg en klem. Og pappa kan ha vært modell for hvordan en mann skal være i et forhold, og som kan være en enorm inspirasjon for ditt eget forhold i fremtiden. Når barnebarna kommer skal han være bestefar i tillegg til pappa, og han skal ha god tid til alle. Ikke mindre enn det, og helst litt til.

Er du gutt har din pappa en desto større oppgave og rolle, om mulig. I tillegg til alt som er beskrevet ovenfor skal din pappa nettopp være pappa, han skal være det maskuline, han er din helt, han er sterkest i hele verden og han ordner opp i alle problemer. Han lar deg være med på alle slags jobber og gjøremål, du får lov til å prøve alt, lære alt, du får være både veslevoksen og liten, og pappa skal si du er flink, du er pappa sin venn, og jeg er glad i deg. Pappa skal være tilstede, han skal herje med deg og få deg til å le, han skal legge deg og fortelle god-natt-historier og synge kjære sanger. Han skal stryke deg over håret og la deg ligge på magen sin, og massere deg på ryggen til du sovner. Pappa skal være vennlig, men bestemt, han skal sette grenser, være rettferdig og forutsigbar. Han skal ikke kritisere mamma og ikke krangle om deg. Dere skal legge planer for sommeren og gå på fjellet, han skal lære deg å svømme, tenne bål, sette opp telt og lære deg å berges i naturen. Det skal en pappa gjøre. Minst!

Har du opplevd alt dette er du heldig, da slipper du mange følelsesmessige problemer og mye usikkerhet. Har du i tillegg hatt en kjærlig mamma og ikke blitt krenket er du sannsynligvis i vater, du er lykkelig og kan stå på egne bein. Jeg håper det. Du har videre blitt veldig kompetent, klok og rettferdig, og han eller hun er heldig som får deg tilslutt. Og den største gevinsten får nok dine barn, som får en kompetent forelder. Først som sist, jeg kjenner mange, mange gode mennesker som ikke har vokst opp med en tilstedeværende far, men som likevel er kompetente. De har fått kjærlighet av mamma og av andre, og kanskje av storfamilien, onkler, tanter, besteforeldre, naboer og andre. I denne verden er alt mulig, heldigvis.

Kjenner du meg og denne bloggen rett vet du hva som kommer nå. Nemlig problemer, og i dette tilfellet problemer når en far ikke er der, ikke er der nok, om han er inkompetent, borte, har krenket deg eller har gjort noe galt, og ikke innser det og prater om det, eller aller helst når han ikke har vært tilstrekkelig tilstede i ditt liv. Om han døde for tidlig, var for mye syk, for mye på jobb og reise, og ikke så deg nok verken i oppveksten eller senere. Slikt kan skape utrolig mye sorg, skuffelse, frustrasjon, savn og problemer i dine senere relasjoner, overfor barn, barnebarn, partner, og andre voksne. Registeret er så vidt og omfangsrikt at jeg kommer bare inn på noen enkelt-tema i denne omgangen. Her er et utvalg.

En tid var det vanlig at mor ble overlatt til seg selv med barnet om man ikke var gift. Det var skam å være såkalt lausunge, og til og med kunne bli kalt uekte. Mange fostre og beibier ble i gamle dager tatt livet av eller lagt i skogen for å dø. Barna ble ikke regnet med og gjerne ekskludert når mor giftet seg. Barnet eller barna kunne bli overlatt til bestemor, en tante eller en nabo, og man lot som om det ikke eksisterte. Jeg tror personlig det er den verste livssituasjon noen kan komme ut for og det er nok det som skader mest. Først bli glemt av far og så ekskludert av mor, og du må leve i skyggen av familielivet, og personlig leve med skammen andre har påført deg, i stedet for å bli elsket. Dine søsken innenfor ekteskapet skjønner ikke situasjonen før i voksen alder og da er det som regel for sent å bli nære, fortrolige og få en normal søskenrelasjon. Du vil for alltid føle utenforskapet, kjenne på ekskluderingen og lure på hvorfor. Selvfølelsen kan ha fått seg en varig knekk, og mange har trøstet seg med rus, grenseløse forhold og rotløshet. Andre har klart seg relativt bra, giftet seg, fått barn og fungert noenlunde, men dog med dype sår på kropp og sjel.

Det mest vanlige problemet er en fraværende far, der mor ble gravid etter et kort forhold eller ved en tilfeldighet. Rett ut sagt etter et samleie med en mann som det ikke var meningen å bli gravid med. Far bodde et annet sted, og det var ikke vanlig at fedre i slike situasjoner tok ansvar, kom på besøk og holdt kontakt med barnet. Først i voksen alder kom kontakten, om den kom, men barna gikk glipp av viktig farskontakt og kontakt ble gjerne opprettet av barnet selv. Elsker pappa meg, husker han på meg, er jeg i hans tanker, bryr han seg. Er jeg lik han og farsfolket, og hva sier pappas kone om at dattera eller sønn hans vil ha kontakt. Kommer han i min konfirmasjon, vil han se sine barnebarn og hvorfor tok han aldri kontakt selv, eller hvorfor ventet han så lenge. Det er mange vanskelige spørsmål barn med en fraværende far må spørre seg, og kanskje aldri få svar på.

Andre problemer er at far har vært for streng, for sint, for hard og urettferdig. Og at det viktigste er at barna skal oppføre seg og gjøre foreldre glade. Noen barn, spesielt de eldste i en barneflokk, har fått for mye ansvar, blitt bråvoksen og har ikke fått være barn lenge nok, de har måttet hjelpe til, passe barn og overtatt mye av foreldrerollen. Har en eller begge foreldre vært psykisk eller fysisk syke, har barna overtatt de voksnes rolle og blitt skadet. Har foreldre ruset seg, sittet i fengsel, gjort noe kriminelt, gjort  overgrep, sviktet eller krenket barna på noe vis, kan barna lide mye i stillhet. Det verste er når barna må glatte over problemer, være foreldres forelder, den voksne og ansvarlige. Barna lider av voksnes problemer, og samtidig kan de ikke snakke om disse problemene med sine foreldre. De blir dobbelt utsatt. Foreldrene skaper store problemer for sine egne barn, og barna får ingen følelsesmessig hjelp til å takle eller å bearbeide dette, og får ikke en normal oppvekst. Får barna tilknytningsforstyrrelser fra starten av predikerer dette for senere senskader og psykiske vansker og lidelser.

Far kan ha vært en drittsekk mot deg, kritisert alle dine valg og skjemtes over deg. Han vil at du skal gjøre som han mener, og gjør du det ikke elsker han deg ikke. Kjærligheten kan være full av betingelser. Barn trenger betingelsesløs kjærlighet og en kjærlig og forutsigbar oppvekst. Far kan ha vært fanatisk religiøs og mene at dattera hans skal være et dydsmønster, ikke gå ut med gutter, bare være inne og aldri snakke om følelser for gutter. Han kan ha vært sjalu på friere og ha en trang til å eie deg. Guttene kan ha hatt det litt friere, men også de måtte oppføre seg, ikke drikke, ikke røyke, ikke være sammen med jenter på natta, og alt var synd og skam.

Det motsatte kan også være problemet, far kunne selv være grenseløs, bli borte på natta og i dagevis, han satte ingen grenser, han brydde seg ikke om skolen, lekser og hva du gjorde. Han kunne være en stor egoist, ha psykopatiske trekk, være narsissist, være voldelig, ruse seg, og krenke deg, dine søsken og mor. Du kunne være livredd hjemme og føle at ingen så deg eller hjalp deg. En slik livssituasjon er forferdelig og jeg håper at ingen får oppleve slikt, selv om jeg vet at det skjer. Det er her historier om Den ene kommer inn. Har du blitt sett av minst 1 voksen kan det ha berget deg, eller du er et resilient barn, dvs barn med stor motstandskraft, eller et blomsterbarn som fungerer på tross av far og foreldre og ikke på grunn av dem.

Far kan også være helt ukjent. Enten ved at mor er usikker på farskapet eller ved at hun ikke forteller hvem som er far. Uten å generalisere for mye viser undersøkelser fra fengsler og barne- og ungdoms institusjoner at innsatte og beboere har hatt enten fraværende foreldre eller foreldre som har ruset seg, vært voldelig, overgripere og/eller drevet med omsorgssvikt, eller tillatt andre å drive med overgrep. Problemene fortsetter over generasjoner, og mange lider, dessverre.

Etter en krig eller en lengre okkupasjon får ofte fiendens soldater barn med landets kvinner, i Norge finnes det mange såkalte tyskerbarn, som ble stigmatisert og mobbet. Mødrene fikk håret klipt av ved prosessene etter krigen og man mente de skulle skamme seg. Det eneste de hadde gjort var å bli forelsket i en ungdom fra Tyskland, som mot sin vilje ble sendt i krigstjeneste til et kaldt land i nord. Heldigvis finnes det gode historier der barnet ble inkludert av mors nye partner og kunne leve tilnærmet normalt sammen med andre søsken. Jeg beundrer slike menn.

Listen kan gjøres enda lenger, dessverre. Jeg stanser her og du kan selv reflektere over ditt forhold til din egen far. Jeg har ingen råd til deg, bare disse ord. Jeg har lært å kjenne mange som ikke fikk leve slik med far tilstede, eller hadde bare sporadisk kontakt, og sett hvor flott man kan bli på tross av at pappa ikke var der for barna sine. Det gleder meg inderlig, samtidig som jeg sørger sammen med alle de som lider på grunn av en far som ikke var der eller som fungerte dårlig. Dette innlegget beskriver lidelse, men er egentlig ment som en trøst. Håper jeg.

Å ha venner, kontakt nok, en mening med livet og ensomheten på avstand

Lykken, kjærligheten, evner, penger, venner, mening i livet og ressurser forøvrig er aldeles ikke jevnt fordelt på jord. Bare tenk på de du kjenner eller befolkningen i en by. Noen sitter veldig godt i det, nesten som du ikke vil dra på besøk for at du plages med misunnelse, eller en mindreverdighetsfølelse. Og kanskje aller mest følelsen av mislykkethet når du sammenligner deg med dem og andre. De kan i tillegg ha god kontakt mellom søsken og bo i nærheten av hverandre der de vokste opp, og har aldri måttet flytte rundt omkring. De aner ikke hva ensomhet er, og barna får en god start og finner make i nabolaget. Det er det ene ytterpunktet.

Det andre ytterpunktet er at en familie spres vidt omkring og ingen kan bo i eller ved barndomshjemmet. Dere har ikke fått noe økonomisk hjelp fra foreldrene, og har lite eller dårlig kontakt med hverandre. Kanskje dere har vært i en konflikt eller opplevd overgrep og krenkelser fra andre i oppveksten slik at man i tillegg har svært dårlige minner hjemmefra. De andre fra barndommen har også måttet flytte langt bort, og du ser dem sjelden. Kanskje du har en kronisk sykdom, en funksjonshemming eller er fattig. Du må leie dyrt istedet for å eie og du bor i en dyr by. Det går tregt med å få venner eller vennene flytter etterhvert som du blir kjent med dem. Og du er singel, eller ble skilt etterhvert. Er det noen i familien som sliter med rusproblemer i tillegg, er det ikke greit. Du lever marginalt, har for få venner og ensomheten spøker rundt hvert hjørne, og av og til tar den deg med i bunnløs fortvilelse og følelse av dyp urettferdighet. Tror det er mange i Norge som har det bortimot slik, og det er trist. Jeg håper at de aller fleste har det sånn passe, og at livssituasjonen ikke sliter deg ut.

Tidligere normer og verdier gikk stort sett ut på å få en kort utdanning og en grei jobb, familie og et rimelig hus. Man skulle være nøktern, takknemlig, hjelpsom, arbeidsom, ærlig og beholde jobben til du fikk gullklokke, dvs bli værende i jobben i minst 25 år. Og så nyte dine pensjonistdager i ro og i mak på den selvbygde hytta på hjemplassen, plukke tyttebær, fiske torsk, og ikke reise lenger enn til Arjeplog i en eldre Amazon eller Boble uten sikkerhetsseler. Reiste du til Amerika kom du neppe tilbake, og alle forventet at du ble selfmade, rik og sendte fine kort hjem og en feit sjekk i ny og ne.

Idag er det annerledes, heldigvis og dessverre. Heldigvis, for at den verste fattigdommen er avskaffet eller marginal. Dessverre fordi mange sliter med andre problemer nettopp fordi de fleste er velstående, uavhengige og familier er spredte, og forskjell på fattige og rike er enorm og skrikende. Jeg vil naturligvis ikke at vi skal få det dårligere, men at det er lov å fokusere på velstandens og utviklingens konsekvenser på godt og ondt. Norge er verdens rikeste land men kanskje det landet det eksisterer mest ensomhet, mest selvmord, følelse av mislykkethet, skjønnhetspress, utdanningspress, press om å bli vellykket og slike utslag, hva vet jeg?

Fattigdommen er ikke avskaffet, den er bare relativ, mer usynlig og gjerne tabu. Er du kronisk syk, langtidsledig, arbeidsufør, psykisk syk, enslig syk forsørger, med svake rettigheter og bor i en dyr by, er du ganske fattig. Ikke for at du tjener lite men for at mesteparten av inntekta går til faste utgifter, og du kan sjelden dra på ferie med barna og holde tritt men mote- og utstyrs-presset. Det er når man sammenligner seg med andre at man føler seg fattig, og noen er faktisk det. Før var de fleste fattige og forskjellen til naboer ikke så stor. Nå er det større forskjeller, og som merkes på barna, hva de får, og hva de får oppleve. Noen blir isolert og mobbet for at de ikke har siste mote og ikke får reise utenlands. Barn klarer sjelden å forstå slike relative forskjeller og bli mobbet og ekskludert fra vennegjengen er like brutalt hver gang. Og det hjelper ikke å forklare at det er en relativ fattigdom, og at svært få sulter.

Det er også andre utfordringer på andre plan. For de som ikke kan bo i hjembygda, som ikke har stor familie rundt seg og besteforeldre til barna langt unna eller de er døde, eller de som har lite eller elendig kontakt med søsken, med kroniske lidelser og lave ytelser fra staten og liten bevegelighet. For de blir det en daglig kamp om verdigheten, selvfølelsen, økonomien, det sosiale, meningen med og i livet og en stadig kamp om å holde ensomheten på avstand. Det kan være mye innsats med å få og beholde venner som faktisk ønsker å holde kontakt med deg. Jo eldre du blir dess mer kan evnen til å få nye venner reduseres eller forsvinne, sammenlignet med barna og de unge, som klarer det på minutter. Noen har blitt sære, sure og nærmest originaler i andres øyne, og fått et urettferdig ytre stempel på seg.

Andre kjemper en kamp om å etablere og vedlikeholde en mening i og med livet, noen blir kristne eller beholder sin barnetro og vil ikke kompromisse med det. Konsekvensen er at det kan bli få arenaer igjen til å få nye venner, spesielt om man ikke kan reise. Personlig synes jeg det er veldig viktig å beholde sin tro og jeg vil heller ikke kompromisse med det, bare så det er sagt. Andre engasjerer seg i organisasjoner, melder seg som frivillig, blir politisk eller melder seg inn i tur-foreningen og/eller singletreff. Andre kjemper mot eksistensiell ensomhet, det vil si ensomhet som har med selve livet som sådan å gjøre og ikke bare om å ha venner og sosial omgang med andre. For dem er det en kjempeutfordring, spesielt om man sliter med helse og økonomi fra før av.

For noen kan ferier være verst, mens hverdagen ruller og går på et vis. Spesielt kan jula bli veldig ensom og meningsløs. Sommerferier kan bli ensomme når man ser hva andre gjør, og de skryter av det på sosiale medier. Og går det lenge mellom kontakt og besøk kan dagene og nettene bli lange, selv om man overlever økonomisk. Problemet er nettopp å ha nok av alt og nok av mange, ulike ting, det hjelper ikke bare med penger og mat, vi mennesker er sosiale, vi ønsker å føle tilhørighet, å tro på noe og gjerne hjelpe andre. Vi vil ha litt støy rundt oss, gjerne høre barnelatter, lage god mat, servere og se fornøyde venner rundt bordet. Vi ønsker aller mest å bli elsket, støttet, likt, besøkt og være fortrolig med minst 1 venn. Vi vil reise, ha litt forandring og ha valgmuligheter, vi ønsker å gi familien eller foreldre en gave og vi vil invitere noen på middag. Vi vil bli invitert på en tur, en middag og en opplevelse sammen med noen vi liker.

Det er den store og daglige utfordringen for oss alle, fattig eller rik. For noen skjer det naturlig og automatisk, andre må kjempe en vedvarende kamp om å få venner, besøk, kontakt, opplevelser og en mening med alt. Tenk på det en dag, gå gjennom vennelista di i hodet og bestem deg at du skal glede en venn som kanskje kjemper sitt livs kamp for å bevare sin verdighet, sin selvfølelse, meningen med livet og kjemper mot håpløshet. Vet man ikke av noen spør om hvem det kan være. Du kan være den ene, ikke bare for barn og unge men også for en voksen venn som trenger deg.

Følelsen av august!

Jeg velger meg august! Jeg tror det er fordi jeg har så mange positive minner fra denne måneden helt fra barnsben av. Jeg husker den helt spesielle stemningen på høsten, og hvor mye som kunne skje, og det vil jeg skrive om.

Etter en lang og gjerne varm sommer kommer august snikende med forventninger mot høst. Det er ikke lenger fullsommer, men aldeles ikke høst. Det er mildt som nå, og vi kan til og med oppleve tropenatt og fønvind fra fjellet som er så deilig! De fleste er hjemme, på ferie eller de er i utlandet og sender bilder hjem. Kort har man sluttet med, nå er det Facebook som gjelder. Alle som har mulighet og helse til det tar seg en tur til fjells, noen plukker bær, fisker, vandrer eller er bare i en leir med de oppgavene det medfører. En fjelltur gir virkelig opplevelser, utsikt, ro i sinnet, lange tanker og masse trening. Den gir også myggstikk, gnagsår, røyklukt, våte klær, svettelukt og mot slutten kan den gi en uutholdelig lengsel etter en iskald Pepsi max, dusj, rene klær, avis og Dagsrevyen. Kjenner du dette er fjellturen vellykket, du er fjellmett og klar for hverdagen.

I august begynner skolen for mange, og mange flytter hjemmefra for første gang. Foreldre gråter, gruer seg og har angst for hvordan det skal gå. Samtidig som man vet at det måtte komme, da våre kjære døtre og sønner river seg løs fra mamma og pappa og prøver å stå på egne ben. Noen har gode venner i studie- eller arbeidsbyen og kontakter dem for hjelp, støtte, vennskap og nettverk. Noen ordner kontakter innen slekt, samlingsmiljøet, idrettsmiljøet, organisasjoner eller blant venner. Uansett kan det være en liten krise dette her. Spesielt om det er det siste barnet som flytter ut, da blir det ekstra tomt og stille. Det går kanskje mange, mange år til det kommer eventuelle barnebarn, og man kan bare regne med hjemmebesøk noen ganger i året. Dagens foreldre er heldigvis mye flinkere til å besøke sine der de bor, og har råd til det.

Naturen er ennu på sitt vakreste, snart spraker det i farger før løvet faller og fargelegger skogen med de skjønneste farger og kombinasjoner. Himmelen tennes i  brann, og man kan ikke unngå å bli både glad og imponert. Bæra blir moden, og det samme blir all slags grøde i jorda. Man kan plukke både moltbær, rips, blåbær, krøkkebær, bringebær og senere tyttebær. Frysere fylles, magene likeså. Paier bakes og det syltes over hau. Kvinnene rammes kollektivt av samler- og sankergenet, og fyller hus, kjøleskap og frysere med den herligste maten av naturen, noe som kommer kjempegodt med utpå vinteren. Om de i tillegg lager hjemmelaga melbakst og godluktende fårikål fra egen slakt, er du heldig.

Høyet slås og tørkes, gjerdestaurer skal fikses, og låven får seg et strøk fjøsmaling fra Pers fargehandel. Lamman og sauan kjem heim meir mot september og laga liv og røre på gården. Reinen har kosa sæ på sommerbeite og ongan demmes har blitt større. Barnan har fått merke i øret, og skal nu følge sine foreldre hjem igjen til kaldere og myggfriere strøk og fortsette den evige syklusen som reinen følger i sitt rike. De spiser seg fete og sterke for i september skal noen i en fryser nær deg, heldigvis vet de ikke det.

Grunnskolen begynner og barnan skal en klasse opp. Disse kjære små krabatene vokser raskt og snart veks de deg over hodet. Noen kommer i ungdomsskolen, de skal være ungdommer, men heldigvis er de enda barn. I alle fall i oss foreldres øyne. Barna trenger grenser, masse mat, stadig nye klær og masse gode ord fra mamma og pappa. Kanskje kommer det noen nye i klassen, er det en jente eller gutt, og gid hvor spennende det er. Og hva har klassekompisene gjort i sommer, hvem har vært lengst, og hvem har vært i utlandet, og hvem har bada mest? Kanskje har noen bare vært hjemme hos bestemor og har ikke så mye å fortelle? Jeg håper inderlig at det også blir omtalt og verdsatt, også av læreren som gjerne spør om ferien. Jeg husker en historie om der en samegutt fra Karasjok bare hadde vært hjemme hos addja (bestefar) hele sommeren, og de andre i klassen syntes synd i han. Men da han fortalte om hva han hadde gjort og opplevd, ble sydenturen og Disneyworld ikke lenger så viktig. Gutten fortalte han hadde vært roer for addja i en elvebåt i Karasjåhkka, og de hadde fått masse fisk! Han hadde gått en uke til fjells i hjemmefjella og fiska røye, og sett masse rein, elg og mange dyr og fugla. Og addja hadde fortalt fra gammeldagan og om skrømt. Og han hadde bare vært hjemme, liksom!

Naturen forbereder seg til høst og vinter, planter, dyr og fugler lagrer fett og energi for de vet hva som kommer. Stormene begynner så vidt i august og de første kuldegradene til fjells kan komme mot slutten av måneden. Så kjem potetmørkna, det lune mørket som kommer gradvis som et varsel om vinter, men sola kan enda varme en stund før den tar farvel utpå høsten. Det kan regne noe voldsomt, det kan bli flom og orkan. Den første sydvestramlingen er like om hjørnet mens vi kan sitte i trygge hus og høre suset og trommingen av slagregnet mens vi til slutt sovner inn lykkelig og full av inntrykk fra den lange sommeren. Noen tar en siste fjelltur mens det ennu er mulig og noen finner til og med moltbær i kratt og i skogen der sola ikke har tatt så hardt. Noen få har sett bjørn med unger som feter seg opp på bær og fisker i ørretvann. Ikke med halen som det står i eventyret men med skarpe klør på labbene.

Vi er mange som dro på storsamling til Narvik og Lofoten i august, og traff på hundrevis av nye venner som man har kontakt med den dag idag. Selve samlingen var viktig men de andre ungdommene var desto mer viktigere dengang! Og noen få av oss dro til Finland på storsamling og ferie i august. Det var spennende med nye venner, nytt land, nye språk, sauna, hoppe etterpå i en av de 600.000 sjøar, synge finske sanger i moll, og, okei, de vakre finske jentene! Jeg er faktisk gift med ei av dem idag. Det melankolske i det finske hadde en magisk virkning på meg som same. Og jeg tror vi følte et sterkt slektskap til det finske, og lærte oss språket fort.

Og jeg husker at når høstmørkna kom siganes så tentes alle lamper i de tusen hjem på 1950-60-tallet. Strømmen var ikke montert og man måtte klare seg med vedfyring, oljelamper, lommelykter og Petromax. Man kjøpte tobakk, hvetemel, sukker, kaffe, kamfer og lysolje til lampa. Men det gikk lang tid før man faktisk tente lampa, for man fikk nattsyn og måtte spare på olja. Folk satt rolig rundt kjøkkenbordet, kaffe putra med gammelgrut på vedomnen og det var godt og varmt. Og så begynte gamlingan (de over tretti) å fortelle. Den ene etter den andre av nifse historier, skrømt og morsomheter. Latteren runget for hver overdreven historie og trakk du ikke fra halvparten for en kjenning var det din egen feil! Vi barna sovna etterhvert på sofaer, på golvet og under bordet, mens du ble transportert til sengs etterhvert. Å hvor jeg savner disse milde, mørke og spennende høstkveldene. Vi gikk ute med lykter, lekte partigjømt, tente bål i skogen og fortalte skrømt og sang. For en uskyldig tid og for intense følelser, og for min del ren lykke for jeg fikk være med min ahkko, pappas mor. Og både addja og ahkko i Sverige, det fikk vi alle søsken oppleve.

Sist, men ikke minst, har noen kommet til livets høst, og ser hva som må komme. Et langt liv har blitt levd, og mye har skjedd. Sykdom og elde kommer ubedt og trenger seg på. Mange har dødd og kanskje har du mistet din mann eller kone forlengst og må leve livet alene. Eller så er din kjære så syk eller funksjonshemmet at hun/han må være på sykehjem. Det er også en del av livets høst. Du har kanskje mistet noen av barna dine og, og vet hvilken sorg det er. Jeg vet du kan ha tenkt at det var bedre at du selv døde og ditt kjære barn eller barnebarn fikk leve.

Dine venner faller fra, en etter en, og du har gått i mange begravelser nå. Altfor mange. Venner forsvinner og ensomheten kommer snikende. Du har blitt alene på alle måter. Dine etterkommere har det travelt og tenker sjelden på deg som sitter igjen hjemme, mye alene, du har alt du trenger, ja nesten for mye. Og du skulle gjerne byttet penger og eiendeler med kontakt, kjærlighet, barnebarnlatter og liv i huset. Samtidig har du blitt klok og vis og er fremdeles viktig for barn og barnebarn og de vennene som fremdeles lever. Selv om du har blitt gammel må du huske på at du er unik, viktig og har mye å bidra med for dine etterkommere og andre. Får du sjelden besøk, dra selv på besøk. Det er stor stas å få besøk hjemmefra. Fortell barn og barnebarn om deres barndom, minn oss på om morsomheter og hva vi sa. Fortell hvor vi bodde og fortell for all del om dine egne foreldre og besteforeldre, det gjør godt for vår sjel.

Og helt til slutt. Husk å takke!

Savn, tusen rare spørsmål og en øvelse

Savner du noen? Det gjør jeg. Jeg savner mange. Jeg savner min kjære kone som snart kommer hjem. Det skal bli godt å omfavne henne igjen. Savner også de to herlige bonusdøtrene mine som også kommer samtidig. Tror jeg skal være ekstra snill det første døgnet og kjøpe iskrem til alle, og tre roser til min kjære. Og jeg savner mamma som døde i fjor, syk av Alzheimers og mett av dage. Jeg tror hun er i himmelen nu i fullstendig fred og harmoni. Pappa savner nok henne mest, på en helt annen måte enn vi barn og barnebarn.

Men mest av alt savner jeg min egen gutt på 12, snart 13, og som er på ferie sammen med mor si i Tyskland. Jeg er så redd for han, spesielt når han er på utenlandstur, og ikke har dekning på mobilen. Men jeg vet han har en ansvarlig mor som er minst like redd for han som meg. Måtte Gud beskytte han, oss og alle jeg kjenner og vel så det. Savnet kan være så sterkt at man kan bli dårlig og kvalm. Er det bare kjærlighet eller er den iblandet bekymring og angst. Er det sunt å savne noen så fælt at du har lyst til å dø om du mister noen? Kan savn rett og slett være dødelig? Vi har ofte hørt om noen som dør like etter at kona eller mannen døde.

Hvem savner du og hvorfor? Hva er savn og er det sunt? Er det et tegn på kjærlighet eller er det bare frykt for at noe skal skje. Og hvor lenge skal man savne sine døde foreldre, og venner som har forlatt oss? Er savn det samme som gode minner eller er det et reelt behov i oss for å være sammen? Er det helt spesielle, usynlige, sterke bånd mellom foreldre og barn og mellom elskende? Jeg tror det. Mellom biologiske slektninger er det veldig sterke bånd som gjør at vi blir knust om det skjer noe tragisk eller om noen dør. Jo mer brutalt og uventet dess verre er det, som jeg skrev om i blogginnlegget, Det aller, aller verste som kan skje.

Foreldre vet om noe skjer med barna, de/vi bare vet det. Kall det intuisjon, sjette sans, slektskapsbånd, eller noe annet. Elskende par har mental kontakt med hverandre selv om man er borte fra hverandre. Og følelser og tanker når den andre i sanntid, det vil si i det nanosekund man tenker på den andre, uansett avstand. Drar du til månen når din kjæres tanke deg i samme øyeblikk som du tenker tanken. Det gjelder forøvrig alle mennesker på jorden. Har du noen gang tenkt på at når du tenker på en annen kan det like godt være at hun eller han tenker på deg først. Fra en eller annen plass på jord eller i universet.

Og ser de døde oss og kan de tenke på oss fra himmelen eller universet en plass? Ser mamma og pappa deg selv om de er døde, og sender de beskyttelse og velsignelse? Når du drømmer om dem er det fordi de tenker på deg eller ser deg? Eller er de i ditt hjerte. Livet etter døden er ikke avhengig av fysikk og tid. Er det en tidløs dimensjon et sted hvor vi alle er eller ikke er? Hvem vet.

Det sitter i veggene, sies det om du hører noe skrømt eller opplever noe mystisk eller ondt i et hus. Har ikke de døde dratt avsted allerede? Eller er det bare deres ånd som er igjen, og hvorfor er de her. Eller er det bare et ekko av livet som ble levd og gjerningene som ble gjort. Hvor lagres eventuelt alle hendelsene og alle livene og all energien. Og hvor er himmelen egentlig? Er den overalt og ingensteds, eller er den i hjertene våre. Vi tenker ofte rett opp når vi tenker på himmelen. For kineserne blir det da eventuelt rett ned, og da er vi like langt.

Utvider universet seg egentlig hele tiden, og finnes det en grense i det hele tatt? Hva består universet av og hva består universets yttergrense av? Er det en "vegg" som forflytter seg i alle retninger? Og hvor eksisterer tida, hva er tid og stopper den opp noen gang? Vil vi bli allvitende og gud lik noen gang, og får vi virkelig svaret på alt til slutt? Er Gud en ånd og hvor er han til daglig? Bryr han seg egentlig om lille meg i det store, store universet? Er himmelen egentlig inne i mitt hjerte, og der blir vi til evig tid? Hva er fortapelse og hvordan er det å være avskilt fra Gud? Vil vi kunne kjenne igjen noen i himmelen eventuelt på hvilken måte. Om vi ikke har en fysisk kropp, er vi da engler og hvor henter vi energien fra til å sveve. Snakker vi morsmålet vårt og alle forstår eller er vi helt uavhengig av språk slik det fungerer her?

Startet Big bang med et smell fra ingenting eller måtte det være en guddom som tok initiativet? Er Bibelens skapelsesberetning og Big bang det samme bare med forskjellige uttrykk og litt forskjellige versjoner? Stammer vi fra aper og når ble vi egentlig mennesker? Eller ble vi skapt fiks ferdig menneske med kropp, ånd og sjel? Og hva er nu egentlig meningen med livet? Er det fordi Gud ville ha noen elske? Eller er vi bare en del av livet og evolusjonen. Er det kanskje farlig å tenke for mye og spørre om alt mulig? Hvor får vi egentlig alle svar fra og eventuelt når. Hvem ville vi vært om vi ikke ble fortalt av våre foreldre hvem vi er? Er etniske skiller konstruerte og er land og nasjoner bare kunstige skiller helt unødvendige?

Har vi sjel og hvor sitter den? Har sjelen evig liv og ble den skapt engang eller var den i himmelen og så plassert i et foster en plass på jorda. Hvorfor ble jeg skapt og født akkurat av mine foreldre? Var jeg heldig som ble født i Norge, var det meningen eller kunne jeg like godt være en koreaner. Hvorfor ble jeg født i vår tid og ikke på 1500-tallet. Om jeg ble født da ville jeg da ha hatt etterkommere idag, eventuelt hvor. Har noen levd flere liv som Østens religioner sier, eller er det bare en gang per menneske? Er det naturlig å ha eksistensielle tanker og filosofere over alt mulig rart? Blir vi klokere av det eller bare mer usikker?

Innlegget avrundes med forslag om en øvelse som jeg har mye glede av de siste årene. Bryr meg ikke om det er så nyttig. Sett deg på et rolig sted, og la tankene fly. Bare kjenn at du lever og at du tenker og føler. Ikke la deg distrahere av at det er noe du skulle ha gjort, eller at en rolig stund er bortkastet, det er det aldri. Er du midt i en sosial setting, på samling, på et møte, bare lukk øynene og vær tilstede. Nyt hvert sekund og ikke prøv å være fokusert eller være opptatt av hvordan folk oppfatter deg. Bare lytt, føl, tenk og tenk på at denne stunden kommer ikke tilbake, jeg lever og opplever her og nå. Jeg er barn av noen og har kanskje barn selv. Jeg betyr noe for noen, og noen betyr noe for meg.

Tenk på absolutt alt som kommer i ditt sinn, ikke vurder og ikke fordøm. Tenk på dine kjære og dem du kjenner, nyt minner fra uttallige møter og mange rare situasjoner. Send vennlige tanker til dine kjære, ja be en bønn, og se for deg at ho som er syk blir frisk, og at det går bra med dine barn. Og stans deg selv umiddelbart om du kjenner på misunnelse. Stans deg selv, si unnskyld inni deg og se heller for deg at det skal gå bra med de du kjenner. La sladder være usagt, og pass din tunge.

Tenk på at vi er seks-sju milliarder mennesker på jorda skapt omtrent på samme måte, med de samme behov og lengsler. Mange tenker på andre og vi er alle i nettverk med hverandre. Vi påvirker hverandre på godt og ondt. Kommer det noen bort til deg, bare smil og se vennlig på han eller henne. Ikke spør om ferie eller noe annet, ikke fortell om hvor fantastisk du har det og om ditt siste stunt. Din venn lurer mest på hvordan du har det og senser det nok. Og du lurer på det samme. Vi vet stort sett det grøvste om hverandre fra før av og trenger bare litt oppdatering. Utover det vil vi gledes sammen, le, minnes, nyte en sterk kopp kaffe sammen og en tårta.

Damene er litt flinkere enn oss menn til å se andre, se barn og til å vurdere sosiale forhold. Vi menn blir svært fokusert og går på saker og skal løse de mens damer bryr seg om relasjoner, kjærlighet og om du er lykkelig. Damer kan følge med i et helt rom og gi oppmerksomhet og kjærlighet på en helt forbløffende måte som imponerer meg. De er noe herlige vesener forvillet seg inn oss blant menn. Det er egentlig lykken på jord, det å ha en dame i hus, en dame som venn, og en eller flere døtre. De må behandles med den ytterste respekt og vennlighet, det lønner seg i tusenfold! Vi er en Guds gave til hverandre, og skal helst behandle hverandre som om det var første gang vi såges. Det er ikke lett så det må bare skje på deltid etterhvert.

Tankene og følelsene våre kan ingen ta fra oss. Nyt dem, enten de er gode eller dårlige. Nyt stillheten inne i deg i en travel hverdag, og gi rom for tanker og livsfilosofi. Og en sjelden gang når du er lei trivielle, jordnære spørsmål og dagliglivets bekymringer, be en venn om å filosofere sammen med deg. Eller bare vær stille sammen. Det finnes bare 1-en regel, det er ikke lov å gi eksakte svar, det er bare lov å spørre og fundere. Og undres. Lenge. Jeg tror bestemt at det er et dypt og inderlig behov i oss alle, et behov som man vifter fort bort som noe unyttig og bortkastet. Når du ser meg neste gang, spør hvem er du og hva tenker du på. Kanskje vi blir kjent med hverandre på en helt spesiell måte, på en mer ærlig måte. Hvem vet?

Fjellivet!

Ráhtevadtsen lev mån riegádam        Som stivandrer er jeg født
Sijdadagá vájaldav gåjt mån              Hjemløs vandrer jeg omkring
Luondománán ælla mårråha              Et naturens barn har ikke bekymringer
Gå ber fridja bæssá årrot sån             Når man bare får være fri

Manen gålgå mujsta gatjádi              Hvorfor ræk du omkring spør de meg
Dav iv mahte riekta vásstedit            Det kan ikke jeg riktig svare på
Biehkan, dálken gávnnu tjielgadus    I vinden, i været finnes forklaringen
Ilmme dunji davva subtsasdus           Ilmme(universet) vil nok gi deg svaret

(ukjent forfatter, opprinnelig sigøynervise, skrevet på eller oversatt til finsk, Mustalainen, så til lulesamisk, så en fri oversettelse til norsk av meg)

Hurtigbåten fosser innover den lange Hellmofjorden, helt fra Kjøpsvik. Jeg går ikke i land i Musken der jeg kommer fra men drar målbevisst direkte til Hellmobotn eller Vuodnabáhta som vi sier på lulesamisk. Bare turen i seg selv er en opplevelse, der man kan se havørna lette og stupe etter en fisk. Vi nærmer oss fjordbotn og båten slakker helt opp foran kaia. Jeg møter de forventningsfulle og glade blikkene til slektninger og andre som møter hurtigbåten. Noen drar hjem etter uker på sommerboplassen demmes, andre er der bare en langhelg, noen besøker sijddabeboerne der, og en eller annen turist har forvillet seg inn til der Norge er som smalest. Og noen vil bare se hvem som kommer idag, og hvorfor. Hei, buoris, goddag, hallo alle veier. Her snakker man bare om fisken i elva, fiskekort, bær, vær, furuskogen, fjelltur, bading og bygging! Alt annet tar man ferie fra.

Jeg skal ikke bare en helgetur, men jeg skal på min årlige fjelltur, den jeg har gått på i 47 år nå, minus noen somre med veldig dårlig vær eller dødsfall i familien. Jeg hilser på huset vårres og på folkan der, noen av familien skal jo være med pluss noen gode venner. Jeg er så heldig at jeg fikk en herlig gutt for 13 år siden, og han skal være med til fjells så klart. Det har han vært siden han var 4 år, men da med helikopter hvert år fra Ritsem, og da til enten Njallajávrre eller Rávddajávrre. Kona mi og mine to bonusdøtre skal også være med, og det er første gangen at de fire skal gå sammen med meg opp fra Hellmobotn til Njallajávrre og være der en liten uke.

For meg er dette ekstatisk, det er den fjellturen som betyr aller mest for meg, og som jeg bare må ha med meg. Det hjelper ikke med toppturer i Tromsø, Kungsleden, dype finske skoger, og badestrender og alskens rare byer i verden. Det er her jeg hører hjemme, og jeg kommer hjem, og jeg mener bestemt at naturen kjenner meg igjen og hilser meg velkommen! Og den ser at i år har jeg med noen ekstra som ikke var med før, men som hører til i min familie. Jeg har tung sekk men føler meg lett og fri, oppstemt og forventningsfull på samme tid. Det skal bli en uforglemmelig tur. Igjen.

Karavanen begynner å bevege seg langsomt mot høydene. Først er det helt flatt i Hellmobotn på den gresskledde sletta, og jeg ser forandringene fra ifjor, en ny hytte, nymalte vegger, utbygging, fotballplass, tømmerhaug, et nytt skilt om fiskekort. Og så begynner moroa, nu møter oss over 500 meter stigning av varierende grad, før vi igjen møter flatt terreng ved Kanonen og Nuortakrågge og Gussajávrre. Nu er det fire timers slit nesten rett opp og har du ikke fått trening før er det på tide!

På toppen av Vierra (første bakken) er aller første stopp, der puster vi ut og beundrer denne vakre bygda der pappa, hannes familie i Øvergården og søskenbarnfamilien hannes i Nergården er fra. På 50/60-tallet fløtta de ut til Musken, Drag, Kjøpsvik, Oslo og nordnorske byer, og siden har det vært en sommerboplass for dem og alle oss etterkommere. Det er en fredens plass og jeg synes folk er mer seg selv og naturlig her enn i sivilisasjonen! Men nu er det fjelltur, vandring, várreviessom (fjelllivet) og sjølberging. Alle naturkunnskaper taes i bruk, og jeg føler meg skikkelig kompetent i det man kan kalles bierggit - å berge seg i naturen. Det har jag lært av mine foreldre og det lærer jeg bort til sønn min og til neste generasjon!

Vi passerer Unnalendusj og Stuorlænndo (furumoer), Første- og Andrebrua og starter på den skikkelige oppstigninga fra Vuodnabahtjávrre, også kalt Sájvvajávrre. Den ligger vakkert til ved enden av Ávttje (canyonen), og allerede ved foten av Tjåråk, (1375 moh) kan man se store deler av Ávttje og etter litt kan man se Kanonen høyest oppe, dit vi skal, og enda lenger. Stien snor seg naturlig etter naturen og en vant fjellmann ser hvor den må gå. Stien deler seg i to, en vei til Sverige og en rett opp til Hátsek, Hievsten og videre til Sulis. Vi tar til venstre ved skiltet Til Sverige, og må atter puste ut opp i bakken, en av mange pauser man må ta på vei oppover. Vi kommer til Hátsekskuhtjo, og videre til Biernnaskuhtjo, et gjel der man jaktet på bjørn i gamle dager.

Så kommer vi til Kjettingan, der de to lokale høvdingene Anders Mikkelsen og Anders Urheim senior med hjelpere skjøt ut hull i berget og borra fast kjettingstenger og strekte kjetting i flere hundre meters lengde for at ingen skulle falle ned de glatte flågene. De jobbet iherdig med å utbedre stien Hellmobotn til Vájsáluokta på norsk side, og Anders Urheim, min áddjá (farfar) jobbet også på svensk side i samarbeid med STF, Svenska Turistföreningen. Fjellruten Hellmobotn-Vájsáluokta har jeg forøvrig skrevet om i boka Ferdavegar i Nordland, i artikkelen "I samiske fotspor der Norge er smalest". Ruten er en fantastisk mellomriksvei med en rik kulturhistorisk tradisjon. Området er kjent på mange ulike måter, her kom læstadianismen med våre samiske slektninger over fra Sverige, området er viden kjent fra flyktningetrafikken under Andre verdenskrig, fra reindrift mellom Norge og Sverige, sesongvise flyttinger mellom innland og kyst, slekts- og frierbesøk, seterdrift og utnyttelse av utmarka. Bær, fisk, jakt, fangst, villreinfangst, høyproduksjon, syragress, tømmerdrift, saging, fehold, hester og mye annet. Og Lars Monsen kom ned her et år med elleve funksjonshemmede, de gikk fra Luleå og kom ned den bratte nedstigninga til Hellmobotn!

Så er vi i tredje etasje, og går en lang stund i Biesslåpptå, med Gurttejávrre/Lomvatnet på høyre side og den første moltbæra dukker opp. Vi ser Kanonen helt klart, og vi våger oss bort til kanten av Ávttje og kikker rett ned noen hundre meter. Ávttje er en flere kilometer lang og mange hundre meter dyp og bred canyon, og en av de største i Nord-Europa i sitt slag. Der nede er det stort sett bare stein, ei elv klukker imellom steinan og innerst er det et vatn, og du ser en hvit, lang foss falle ned i vatnet, et fantastisk skue, som bror min Erling har foreviget på et bilde. Når det blåser vestlig vind presses lufta inn i Ávttje og tar med seg elva rett opp i lufta! Nederst i Ávttje har vi Finnkjerka, et stor sprekk i berget, og man kan gå ca 50 meter inn. Der fant vi, en ungdomsgjeng i gamle dager forbrent kull etter ofringer.

Så begynner stigningen til fjerde etasje, gjennom skog, myr og bergnabber. Utsikten er upåklagelig, vi ser oss rundt alle veier, og kan se innerste delen av den vakre Hellmofjorden ligge der speilblank med en eller annen båt på vei inn eller ut. På veien opp passerer vi et par tyske bunkers fra Andre verdenskrig, en tysk tropp skulle passe på at ikke noen flyktninger fikk passere til Sverige. Meg bekjent flyktet det 2-2500 flyktninger fra Hellmobotn/Nordbukt og andre steder i Tysfjord, få ble tatt. Flyktningtrafikken kan andre fortelle om. Plutselig dukker Ganijávrre opp som et svart, lite tjern på høyre side av stien. Der bor huldra, derav navnet. Like under er en fast kaffeplass, og der brukte vi å ta første overnatting i telt når vår familie gikk vår årlige tur til Vájsáluokta på 1960/70-tallet, og videre med båt og buss til Oalloluokta, der vi besøkte áhkko og áddjá (mormor og farmor). Stien går akkurat mellom høye Tjåråk og Ávttje, og begge deler er like mektig. Den snor seg etter naturformasjoner med litt tilrettelegging, og du følger de røde T-skiltene som betyr Turistvei.

Endelig når vi toppen, pappa har kalt den Ávvodievvá, gledens bakketopp. Kanonen ligger rett foran, skogen har tatt slutt forlengst og det er bare lyng og småbusker igjen. Vinden kan ta tak, og det gjelder å ha varme klær i denne delen av fjellverdenen, spesielt på høsten. Kanonen ser ut som en kanon, og vi går sikk-sakk oppover og over den, og drister oss bort til kanonløpet, en steinformasjon som går ut ca 10 meter og henger over Ávttje. Jeg satte meg ytterst på den spissen som 15-åring da jeg og en kompis ledsaget Aftenposten som skulle gå Norge på tvers. Jeg skulle dratt meg juling da folk så det i avisa! Ved Kanonskogen til venstre er det et lite vatn og der var det et stort militærtelt mange år som åpen fjellstasjon for folk. Nu har vi bygd stasjon i Nuortakrågge litt lenger opp med gamme, lavvo og utedass(!). Mange overnatter der på vei videre inn i fjellverdenen, enten man bare skal til grenseområdet eller gå til Vajsaluokta, Læjppá, Narvik eller Abisko.

Nu er det så og si flatt heretter, og på vei til Grensen er det stort sett berg, lyng, vann, elver og steiner. Naturen åpner seg vidt og du har mektige fjell på alle kanter med en slags flat mellomriksvei i midten. Vi kommer til Gussajávrre/Kuvatnet og som navnet sier var her seterdrift med ku og geiter tidligere. Vi passerer Gierggeråvve/Steinbrua som Urheim sr og en mann fra STF egenhendig har bygd for å kunne gå over en tynn tarm av Gussajávrre. Så kommer vi til Unnavaltasj, der stien fra Luokta/Nordbukt møter vår sti og så bærer det rett øst! Vi har elva på venstre side og Valldajávrre på høyre og lenger sør har vi Tjåråkvuolljávrre der vi brukte å lande med sjøfly i gamle dager på vei fra Rávdda ned til Hellmobotn.

Grenseskiltet er midt på Stuorvallda, det er gult, 2 meter høyt og der står det hhv Grensen mot Sverige, og Grensen mot Norge på den andre siden. Som barn syntes vi det var kjempeartig å hoppe mellom to land hvor mange ganger som helst. Så er det bare noen kilometer til Njallajávrre, målet for vår tur! Stien går helt nede ved vatnet, vi passerer det og tar til venstre, nordover for så å vasse over utløpet av vatnet, over til vår tradisjonelle leirplass. Der er det litt skog, en bekk som sildrer ned og der starter elva fra Njallajávrre, og som går i rolige svinger ned til Áho, den store elva som til slutt ender i Áhkkájávrre.

Av med sekkene, og tenne leirbålet, det er det første vi gjør. Buoris læjrra, buoris Njallajávrre roper vi, og jubler både høyt og inni oss. Jeg kan ikke beskrive gleden og tilfredsstillelsen av å enda engang å komme til fjells, og til vår kjære leirplass litt inn i Sverige, vårt andre hjemland. Mamma er jo svensk, og døde dessverre i 2012 av Alzheimers. Hennes siste tur hit var trolig i 2003, etter at vi først fløy til Nuortakrågge. Og hadde mamma ikke vært svensk ville vi likevel ha hatt to hjemland, pga slekt, egentlig bare ett, siden Sapmi for meg er udelt, og grensen egentlig bare er et skilt, og jeg har ennu ikke funnet den røde streken på bakken!

Så begynner leirlivet for alvor. Vi lever etter det gylne sijddaprinsippet, en eldgammel, samisk, tradisjonell samfunnsmodell som fungerer for nomadesamfunn. alle vet hva de skal gjøre, ingen kommanderer og man gjør alt til felles beste. Man forbruker ikke naturen, man forsøpler ikke, man ødelegger ikke, og man henter ved lengst mulig bort, og hugger ikke veden ved leiren. Så setter vi opp lavvoen og teltene, sager ved, henter vann og henger opp i plastsekker, samler tørrved og never til dagen etter, pakker ut, ordner soveplass og beskytter ting og mat mot eventuell regn. I verste fall bygger vi en sehka, en vegg av bjørketrær og løv, dekker til med plast og sitter under den ved uvær. Mest spennende er det om det er moltbær, hvor mye og hvor hen. De første stikker på myra og henter seg en kopp bær til brødskiva. Så dreg vi fram fiskestanga og går ut på den samme bergnabben som alltid. Der biter fesken av og til, men mest får vi den i elva mot kveldinga når du ser den vaker. Her kan du bruke sluk, makk, spinner, du får fesk uansett. Så vi spiser nystekt og nykokt ørret og røye dagen lang med litt nypotet eller mos, drikker bålkaffe, og legge oss og ser opp i lufta og glemmer tid og sted. Noen gamlinga tente en røyk til kaffen før i tida, og slik lærte jeg å røyke i unge dager, det så så koselig ut! Erstattet det med snus etterhvert, og tro det eller ei, jeg bare må he en General Løs med meg til fjells, selv om jeg forlengst har sluttet med den slags rottegift.

Dagen etter spres forsamlinga i alle himmelretninger alt etter kondis og moltbærkunnskap. Livet smiler og det samme gjør moltbæra og elgen (tror jeg). Moltbærsekken blir fylt opp, og den første kaffekoken gjøres i mektige omgivelser i Lulesameland. Jeg blir ikke mett av å se på naturen, fjellene, stiene og elvene. Jeg minnes uttallige turer hit og enda lenger innover, mot Gájssemierro, Rávdda, Vierasj og Læjppá. Mener vi har hatt tilsammen 7-8 faste leirplasser alt ettersom. Tidligere kunne det være 50-60 Tysfjordsama i mange, ulike leire i området, de plukka moltbær, tørka sennagress, fiska eller bare sosa rundt omkring. Nu er det få som gjør slik vi gjør, men gleden blir ikke mindre av den grunn.

Folk kjem heim på kveldinga, veier bæra, legge den kaldt, forteller nytt og foreslår turer for morgendagen, noen går i elva eller i vatnet og dreg seg kveldsfisk som brånes i panna så heile leiren dufter nystekt ørret! Kveldskosen kan begynne, man koker suppe, steike pølse, eller suovas, halvtørka, lettsalta reinkjøtt, en delikatesse! Og resten av kvelden og halve natta går til å stirre i varmen, tørke klær, og fortelle skrømt! Historien om Den finske Kapteinen fra Andre verdenskrig må bare fortelles om igjen, han ligger jo begravet i området. Det finnes plenty med skrømt, jábmek, drauga, æbok (utbor), og huvkadiddje (som roper), det er bare å velge og vrake. Vi blir så redde at på kvelden må vi be om nattero.

Natten og mørket senker seg over vår lille leir, og det er bare fugler, mygg, knitring fra bålet og en svak susen fra bekken vi hører. Det er ubeskrivelig stille og klart i været så høyt oppe. På natta kommer også suollne/tåka og bløtlegger alt på høsten. Vi gjemmer alt under teltet eller under regnklær ute, og gjemmer maten for musa. Om du da ikke kan lese på den, da gjør den ikke skade eller spiser av din mat.

Den tredje dagen opprinner og jeg vet at nu kommer den store roen, det kjenner jeg på meg. En egen natur-ro senker seg over slitne og travle by-kropper og -sinn. Og det skal man bare nyte så mange dager som mulig i denne fantastiske Herrens natur. Vi bryr oss ikke lenger om klokka, aviser, internett og all verdens elendighet. Vi bryr oss bare om været, omskiftningene, værtegn, om vi har nok ved og mat, moltbæra, fisken, leiren og hverandre. Det er det som er helbredelsen i og av Moder Jord, det at jeg er i ett med naturen og med all den energien i den, jeg nyter fugle- fiske- og dyrelivet, (og insektene om jeg må). Jeg kan bare vandre stille rundt omkring, puste fritt inn den rene, klare fjellufta og studere alle skyformasjonene på himmelen. Og studere gammetuftene, gamle bålplasser og andre spor etter våre formødre og -fedre før oss. Og så lager vi gáhkko (klappakake) på steinhelle. Vi bygger opp et stort bål, sette bjørkestammer i flere etasjer og legge en steinhelle øverst. Så laga vi deigen, helst med anis eller brødkrydder, elte ut den flat med nævvan, sette litt mel på "omnen" og steike gáhkko. Etter at de har stivna litt setter vi de foran flammen, der de glødes ferdig, og får en fin skorpe. Også kalt "glødkaka", eller hællogahkko. Med smør og moltbær på er dette en gourmetisk opplevelse.

Etter flere dager bryter vi opp leiren og går hjem, med en helt spesiell ro i kropp og sinn. Mett av inntrykk, sekken full av bær, og man behøver ikke å si noe som helst. Jeg ser i øynene til sønn min, kona mi og de to herlige bonusdøtrene mine at de er lykkelige. De har lært mye i det å berges, og jeg har vært priviligert som har fått lov til å lære bort. Mest ved bare å gjøre det. Vi legger igjen leiren som den var og ikke en plastbit er å se. Det meste av moltbæra er igjen på myrene, vi mennesker høster bare en liten del av det. Og naturen blir overlatt til seg selv igjen, og venter på oss til neste år!

Vi har fått lov til å være gjester i denne vakre og ville fjellverdenen atter en gang, og levd på ursamisk vis som hundrevis av våre forfedre og formødre har gjort før oss. Det er med stor takknemlighet og ærbødighet i hjertet vi takker for oss denne gang, Takk til alle våre slektninger som har vært før oss og gitt oss livet! Takk til våre foreldre som tok oss med hit og lærte oss å berges, og lærte oss å gledes over samelivet i fjellet. Takk for all kunnskapen som er nødvendig både i solskinn og i storm. Takk, mamma for at du var med oss i så mange år og på så mange turer til fjells. Takk for livet og for at du ga oss Oalloluokta, vårt barndoms paradis, og som reddet vår mentale helse i harde tider. Takk, pappa for all fjellvisdom og tusen skrømthistorier, kulturhistorie og krigshistorie! Gleden ved å få lov til å oppleve dette og ta med våre barn, familier og venner hit kan ikke beskrives med ord. Jeg sier bare takk, takk og evig takk!

Ferie - glede og utfordringer

Ferietid du gode tid! I år skal jeg/vi ha den perfekte ferie, vi skal planlegge alt, bestille biletter, besöke gamle venner og skolekamerater, ta et meningsfullt kurs, få ekstraordinäre opplevelser i utlandet, sende bilder på Facebook og Instagram, besöke foreldrene våre, samle familien, ha slektstreff, ordne hytta, pusse på båten, ordne alle hyllene hjemme, fikse kjökkenet, gå fjelltur, meditere, väre våken på natta, nyte stillheten i et kloster, gå barbeint i gresset på en hytte i Vârmland, roe ned et stresset sinn. Plukke tre-fire sorter bär, fylle fryseren med selvfisket fisk, og la barna få väre i ro i fire uker på samme plass slik at de får gode barndomsminner og en helt spesiell tilknytning til ditt hjemsted, hytta, slektsgården, ferieplassen eller en annen plass. Du skal bli bedre kjent med din partner, dele gode opplevelser, nyte lykken, reise en ny plass, gå på samlivskurs og vandre fra hytte til hytte. Du skal ha nok voksentid, eller du skal finne en kjäreste om du er singel, du skal på festival, höre din favorittartist, bygge hytte, gå pilegrimstur i Spania, få åndelig påfyll, gå fjelltur i Catalönia og kjöre Route 66 tvers over USA. Du skal besöke Sör-Amerika, treffe indianere, läre deres kultur og ta tida tilbake. Dyrke urter, bare bruke hjemmelaga ting, kutte ut sukker, dra på helseferie. Pluss enda 22 ting. Helst väre uthvilt, lykkelig, brun, trent, vakker, populär, kunnskapsrik, gift, få barn, og ha kontakt med alle de tohundre du husker på de siste tiårene. Bare på 4 uker. Akkurat i år. I perioden 15.juni-20.august. Og til hösten skal du väre lykkelig og få ny guts i jobben, studere hardt og finne lykken på ny. Du skal ganske enkelt toppe det hele. Også til neste år. For hele familien, og snart er det höstferie og jul. Og rundt år. Alt för det er for sent, og du blir for gammel.

Derfor er tittelen slik, ferie, det er både glede og utfordringer, det er om å gjöre å finne balansen, väre realistisk, oppleve lykken i det små og i det näre. Og av og til få store opplevelser og utenlandsreiser. Tiden rekker ganske enkelt ikke til, og alle drömmer og planer må realiseres litt etter litt. Eller ganske enkelt forbli drömmer, du dör ikke av det. Utfordringene kan kalles dilemmaer, og dem blir du utsatt for hele tiden. Målet kan ikke å väre å få alt til enhver tid og mest mulig på kortest muilg tid. Det kan du bli totalt utslitt av, og til og med syk og ulykkelig av. Man kan forskräve seg på godt nordnorsk. Med finsk ä som jeg ikke får bort.

Du trodde vel ikke jeg var bedre? Det er bra, da slipper du å ergre deg over at jeg tror jeg vet alt, og er superlykkelig. klok og sindig og tenker bare lange tanker, og omgåes bare lykkelige, viktige folk som er enda klokere og at vi blir bare bedre og bedre. For slike tanker er med på å presse deg, du tror alle de andre har det bedre, og at får du ikke med deg alt i år, sakker du etter, og du taper lykkekonkurransen. Du tror alle du kjenner reiser til utlandet på århundrets ferie og blir superlykkelige. For slik ser det nemlig ut på nettet, FB, på bilder, i media, blant venner, der folk samles og overalt. Det kan väre vanskelig å tro det finnes normale folk med normalt liv og helt normal gjennomslittslykke i din omgangskrets og i verden forövrig. Og akkurat du er for gjennomsnittlig, for kjedelig, for tradisjonell, for forutsigbar, og du tör ikke ta sjanser. Mitt råd er er at du konsentrerer deg om deg selv, din familie, sösken, foreldre og gamle venner, og ikke sammenligner deg for mye med andre, og slettes ikke kjendiser i media.

Lykken er ikke at du skal rekke alt og at helt spesielle ting skal til at for at livet blir meningsfullt. Det er mer holdningen og hvordan du ser på ting. Kort sagt gjleder det hvilket perspektiv og ambisjonsnivå du velger, og om du klarer å väre tilstede i öyeblikket og i livet ditt. Og om du faktisk sier til deg selv at akkurat dette er livet mitt akkurat nå og det er jeg fornöyd med. Når jeg selv mister bakkekontakten, lengter bort fra der jeg er, klager over hvor kjedelig det er, og alle drömmene jeg ikke får gjennomfört, da er jeg så heldig at jeg har en sönn og en kone som sier helt klart fra hvor urimelig og urealistisk det er. Tragisk, sier sönn min, og du er dum, og slutt å mas, og det har du ikke noe med å gjöre og jeg klarer det selv. Kona sier rett ut at det sårer henne om jeg klager, og om jeg ikke setter pris på hennes ting, hennes familie, hennes liv og viktige steder fra oppveksten. Og hun har så uendelig rett, og får meg til å bråvåkne. Korte, klare og ärlige meldinger gjör alltid nytten, og heldig er den som har noen som kan korrigere deg. Har du ikke en partner og barn kan venner väre slik korreks. Og du for dem.

Har du barn og unge i huset er det en lykkeportal som alltid er tilgjengelig, barn er av natur glade og full av sprell. De lever akkurat nå¨og fryder seg over öyeblikket, de får venner på to minutt, og de grubler ikke over at er jeg nu egentlig lykkelig. Og de venter ikke på ferie og sommer, de bare er, og gir seg selv og oss voksne masse glede, bare vi er åpne for det. Vi må bare respondere hensiktsmessig på dem, väre sensitive, rettferdige, og väre en trygg base, og gi tröst og omsorg når vi ser de trenger det. Barn gir oss hemmeligheten på lykke servert på et fat, det er bare å studere dem og läre. Du slipper spektakuläre reiser og kurs, du finner bare en hyggelig plass med muligheter for lek, aktiviteter og utfoldelse, samtidig som du er åpen for nye ting og hopper over alkohol og egoting du tror må til for å bli happy. Får du besök av venner i ferien, omså bare noen få, og litt voksentid for deg/dere selv har lykken egentlig kommet til deg uten at du aner det. En rolig plass med enkelt liv der alle lever slik de vil gir sinnsro og tenkero. For mye reising og kjöring blir man bare sliten av, det kan man gjöre av og til. Og man må få også åndelig påfyll i ferien!

For meg personlig er også storsamling viktig i ferien og det å snakke om kristelige/åndelige ting. Jeg tror vi alle har et dypt behov for å tro på noe, höre til og föle at dette er meningsfullt for meg og at av og til har vi et behov for å samles mange om en spesiell ting. Jeg velger samling og kristne venner. Selvfölgelig ikke bare det men det elementet må inngå i en ferie, om mulig. Andre drar på andre happenings, jobber frivillig, og opplever den spesielle gleden av å väre mange samlet med et hovedfokus. Det er mange fordeler ved det, man treffer mange kjente på en gang, får opplevelser og föler tilhörighet og glede. Jeg skal ikke moralisere over andres valg, bare jeg får lov til å fortelle om mine valg og verdier uten at noen starter krig er jeg fornöyd. Jeg önsker alle en opplevelsesrik, rolig, åndelig og ettertenksom ferie. Som kan gi deg nye krefter, nytt mot, nye perspektiver og et håp om en bedre verden. Og at eventuelle barn stadig sier det var så fint det og det og jeg husker det og det. Og at du kommer närmere dine venner. Hva kan väre bedre enn det?